Vi protesterer!

Arbeiderne var forbannet og stod samlet mot rettsforfølgelsen av arbeiderklassens fremste forkjempere: Tranmæl, Torgersen og Kaasmoli.  Med Tranmæl i spissen hadde de tre blitt dømt til fengselsstraff for antimilitær agitasjon. Dommen var i følge foreningen urettferdig og et klart utslag av klassejustis. I tillegg hadde til og med redaktør Kruse blitt nektet å vitne til de tiltaltes fordel. En klar knebling av ytringsfriheten.

Kruses artikler var ikke straffbare, det hadde selv politimesteren i Uttrøndelag bevitnet. Men ånden og tonen i artiklene vekket et voldsomt ubehag, hevdet han. Politimesteren var nok ikke alene om å føle ubehag.

Tiden var inne for revolusjonær masseaksjon aggiterte Tranmæl og oppfordret til «social reisning». Skremmende for makthaverne som fryktet opprør og kaos.

Langs strekket fra Støren til Dombås her på Dovrebanen, var det hele 7 jernbanearbeiderforeninger.

Protokollene fra Rise jernbanearbeiderforening i perioden 1911 -1915, vitner om tøffe arbeidsforhold og stort engasjement. Det ble slått hardt ned på streikebryteri og svik mot felleskapet, men vist stor omsorg for skadede og syke kammerater. Sentralt for foreningen stod krav om høyere lønn og bedrede arbeidsforhold. Brakkene var en viktig kampsak: tomannskøyer måtte erstattes med enmannskøyer.

Men kanskje er det mest slående, når en leser protokollene, det engasjementet arbeiderne viser ut over seg selv. Den gavmildheten vi ser fra noen som hadde så lite.

Fra en slunken foreningskasse ble det gitt støtte til kamp for pressefrihet, ytringsfrihet og arbeidernes rettigheter. Det ble samlet inn penger til streikende kammerater i både inn og utland. Klassesolidariteten stod sterkt i Rise jernbanearbeiderforening.