Ulv i forhistorien
I gards og ættesoge for Nesset står det om ei gammal dyregrav oppe ved Ulvesturøra. Grava kallast Ulvestua og en stiller seg spørsmålet om dyregrava "..skriv seg attende til den tid då folk også måtte ty til viltet i skog og fjell for å greie seg. Eller kanskje var dette ei felle for sjølve gråbein som herja i krøtterflokkane?"
Som navnet sier er nok den siste forklaringen den mest sannsynlige.
Jakt og fangst av ulver har foregått siden mennesker og ulv kom i kontakt med hverandre. I størstedelen av steinbrukende tid har ulv og menneske konkurrert om maten, og ulven har nok tidvis hatt menneske på menyen. Med innføringen av husdyrhold i yngre steinalder aktualiseres behovet for fangst og jakt, for å holde ulven bort fra gårdene og sikre husdyra.
Noe organisert jakt var det neppe, men hver gård måtte holde seg og sine trygg med alle midler. Man måtte til enhver tid gjete sine dyr, og gjeterne måtte opptil på 1800 tallet aktivt jage bort rovdyr.
I Norge har jakt alltid hatt stor betydning. I middelalderens lover, med røtter i jernalderen ser vi at kun jordeierens interesser er ivaretatt. Grunneier har all rett til jakt i egen skog. Unntaket er kun jakt på ulv og bjørn, altså rovdyrbekjempelse. Ulvejakt har preg av å være drevet for å beskytte buskapen. I tillegg var pelsen verdsatt. Det er og klart at det alltid er rekna som ei ”mannebragd” å felle ulv.
Ny interesse
I 2002 fikk kulturavdelinga i Møre og Romsdal en henvendelse om denne ulvestua. Det var Eresfjord skole som ville søke Norsk kulturarv om midler i samband med Ryddeaksjon 2002.
Ulvestua i Nesset kommune ligger i Eresfjorden. Bersvein Leirvoll har gått igjennom justisprotokollene for gårdene i Eikesdal og Eresfjord i perioden 1735 - 1814. Det finnes overraskende nok bare 4 ulver nevnt. Alle de 4 ulvene er skutt og ulvestuer nevnes ikke. Til sammenligning felles det 66 bjørner, 40 i Eresfjorden og 26 i Eikedalen i samme periode. I Surnadal er situasjonen en annen og en Lars Gjertsen Tørset hadde ulvestue ned ved elva utafor Jaren rundt 1760. I 1768 fikk ”Erik Mortensen Aasen framvist skind af 4 voxne ulver som hand i vinter havde fanget i en ulvestue ved sit hus. Som blev overført til fulde skudpenge à 2 Rdl, og efter nødvendig forsegling tilbagelevert”
Ulvestuer
Det fantes profesjonelle rovdyrjegere i Norge på 1700 tallet. Prester og embedsfolk stod bak organiserte rovdyrbekjempelse med gift og finansiering av innleide jegere. I Hedemark viser et studie at påfallende mange av ulvestuene ligger på embedsgårder, prestegårder og lendsmannsgårder.
Ulvestuene ligger som regel på innmarksnær utmark og skulle hindre ulven i å ta dyr på garden.
Funksjonen er lik dyregravene for elg, hjort og rein. Ulvestuene er generelt sett større enn andre dyregraver. Av form kan ulvestuene være runde, fire-, seks-, eller åttekantet. Dybden har vært på minst 3 m. De er gravd ned i områder med egnet plassering og løsmasse. Innvendig har ulvestuene hatt en trekonstruksjon eller en steinmur. De 5 sikre registreringene i Møre og Romsdal er runde og synes å ha hatt en innvendig steinmur. I motsettning til andre dyregraver ligger ulvestuene alltid alene og ikke flere dyregraver i system som de for storvilt. I likhet med andre dyregraver ble grava dekket med greiner og gress.
Midt i ulvestua stod en kraftig stolpe og åtet ble plassert på en liten plattform på denne stolpen. Etter tradisjonen kunne dette være levende dyr som hvalper og kattunger. Når ulven skulle ta åtet falt den igjennom dekkmaterialet og ned i grava. I Bromanns verk ”Antecningar öfver jagt och skjutkonst” fra 1855 gis en detaljert beskrivelse av oppbygging ev ei ulvestue. Det er her snakk om 4 og 8 kanta groper med treramme slik de ble benyttet i Sverige. I Sverige er ulvestuer i bruk lengre opp i tid enn i Norge. Bromann skriver at ulvestuen bør anlegges på en åpen plass, og helst på en forhøyning for lettere å lede vannet vekk fra gropen. Torven ved den ytre vollen skjæres bort, legges til side og legges nøyaktig tilbake der dette behøves.
Dybden bør være ca. 3 - 3,5 m og bredden bør være minst 3 m i indre mål etter oppbygging. I bunn og i topp tømres en grov treramme. Mot denne trerammen reises så "bordkledning" av 4 toms tykke stokker. I hvert hjørne legges grovt hugget virke eller planker slik at hele åpningen danner en åttekant. Midt over gropen legges stokk med en tykkelse på 8 tommers dybde og ikke mer en 4 tommer i nedre kant og med trekantet snitt, slik at den slutter med egg eller rygg. Midt på stokken festes en rund skive med ca. 30 cm bredde med et stort hull i midten og 16 små hull rundt kanten på skiven. I det store hullet festes trinsen hvor det levende agnet (hund eller and) er bundet, og i de 16 små sidehullene stikker man endene på de 16 kvistene som danner dekket på gropa.
Etter tømringen fjernes alle trespon og jorda fylles utover kantvollen og torva legges på slik at alt ser mest mulig naturlig ut. Gropen bør gjøres ferdig om våren, og om sommeren bør den være tildekket slik at rovdyrene ikke blir var gropen. Om høsten, i slutten av oktober sette de 16 kvistene, som er akkurat tykke nok til å bære dekket med halm, inn i festene på den faste skiven. Halmen som er gjort klar strøes jevnt ut over som dekke og til slutt strør man litt rester av halm fra sauefjøset. For ulven er hund det beste åtet, men for fangst av rev kan gås eller and benyttes. Åtet settes ut om kvelden og taes inn om morgenen. Det levende åtet festes på skiven med løkker. Når man er ferdig kan man gjerne slepe en halvstekt katt etter seg for å sette rovdyrene på sporet. Et fanget rovdyr må aldri drepes i gropa, men må taes opp med snarer og fraktes bort for avliving.
Datering av ulvestuer
Ulvestuer er hovedsakelig kjent fra Østlandet. På Østlandet tyder mye på at fangsten i ulvestuer har foregått til ut på 1800 tallet (i begrenset omfang) og de få arkeologisk undersøkte ulvestuene (2-3 stk) er datert til 1600 og 1700 tallet. På vestlandet er det mye som tyder på at ulvestuer går lengre tilbake og at flere av dem kan være fra middelalder eller jernalder, men her er ingen faglig undersøkt. Siste bekrefta bruk er opplysninger fra tingprotokollene i Surnadal hvor det er utbetalt skuddpremie for en ulv tatt i ulvestue i 1768. I middelalderlovene finnes de første benevnelsene av ulvestuer. I Magnus Lagabøters Landslov fra 1274, som er basert på de eldre landskapslovene, finner vi regulering av jakt og fangst hvor ulvestuer nevnes. Landskapslovene er først nedskrevet på 1000 tallet, men går lengre tilbake i tid.
"Dyregarder og dyregraver skal hvem som vil gjøre i almenningen, slik at ikke annen manns veidevon spilles, på den måte som før er sagt om gildrer og veideveide. Ingen skal gjøre dem nærmere enn at det ikke kan høres øksehugg til den neste gård som før står, eller til tuftene deres som folk vil bygge hus på. Gjøre skal man dyregard ut fra enden av andres dyregard om man vil. Men om revegard eller spydgard eller dyregard eller ulvestuer eller bjørnebåser ligger lenger unyttet en 10 vintre, da kan hvem som vil sette dem opp og nytte dem, mens han vil opprettholde dem.”