Da Sørlandsbanen kom til Sørlandets hovedstad i 1938 var det stor festivitas i byen, men veien fram mot togforbindelse med Stavanger og Oslo var lang og kronglete.
Ideen og ønsket om en jernbane som bandt sammen Stavanger i vest, Kristiansand i sør og Oslo i øst, ble først lansert i 1870-årene; ett tiår som hadde gitt økt økonomisk vekst. Hver by ønsket sin egen bane, ja det var rene jernbanefeberen i Norge. Begynnelsen av 1880-årene var preget av lavkonjuktur og interessen for jernbanen var ikke lenger like stor. Rundt 1888 bedret de økonomiske forholdene seg og jernbane ble igjen satt på dagsorden.
Debatt om navn
I begynnelsen av prosessen kalte man den kommende jernbanen for Vestlandsbanen, i og med at begrepet ”Sørlandet” ikke engang eksisterte på den tiden. Senere skulle banen skifte navn til Sørlandsbanen. Navnespørsmålet var oppe til debatt i Stortinget både i 1908 og 1911, før det endelige vedtaket kom i 1913. Stortingsrepresentant Gundersen fra Kristiansand argumenterte sterkt for det ”sørlandske” navnealternativet og fikk flertallet av representantene med seg. 40 stemmer imot var ikke nok til å hindre at den nye jernbanen fikk navnet Sørlandsbanen.
Strid om trasévalg
Et av de store spørsmålene rundt anleggelsen av Sørlandsbanen var hvor traseén skulle gå. Skulle man gå for en kystlinje eller en innlandslinje? Hovedargumentet for tilhengerne av kystlinja var at kystnære strøk var tettbefolkede, mens enkelte landstrøk nærmest var ubebodde. Flere forhold talte for en innlandslinje; det var den korteste veien og også den billigste å bygge. Militære sikkerhetshensyn var også et argument for en jernbane inne i landet.
Lokalpolitikere kjempet for at Sørlandsbanen skulle gå gjennom nettopp deres by eller bygd. Slikt ble det diskusjoner og debatt av, og her ligger trolig også mye av årsaken til at det tok så lang tid å få realisert planene. I 1890-årene samlet man seg om en innlandslinje, og dermed håpet man å få fortgang i planene. De sentrale myndigheter opprettet en komite som fikk navnet ”Centralkomiteen for en jernbane fra Skien til Kr.sand med sidelinjer”(det fantes allerede jernbane fra Skien og østover). Nå var det banen videre til Sørlandet som gjaldt. Også i Kristiansand ble det opprettet en jernbanekomité som skulle arbeide for byens interesser i saken.
Selv om planene om en jernbane fra Stavanger til Oslo hadde eksistert i mange år allerede, var det ikke før i 1908 at Stortinget vedtok at Sørlandsbanen skulle bygges. I 1924 åpnet den første delen av banen vest for Kongsberg, nemlig strekningen Kongsberg - Bø. Deretter arbeidet man seg videre vestover. I 1935 kom den til Nelaug med sidelinje til Arendal, før det første tog på Sørlandsbanen kunne rulle inn på Kristiansand stasjon i 1938.
Offisiell åpning
At sørlendingene fikk togforbindelse med både øst og vest var utvilsomt en stor begivenhet. Fædrelandsvennen slo på stortromma og hadde fire ”jernbanenumre” i dagene før den offisielle åpninga. 21. juni 1938 var det stor festivitas i Kristiansand; endelig kunne man feire at man hadde togforbindelse med hovedstaden (jernbanen videre til Stavanger stod ikke ferdig før i 1943). De kommunale myndigheter kalte dagen for en ”fest- og fridag”, og oppfordret byens skoler og bedrifter om å holde stengt slik at flest mulig fikk ta del i festen. Dagen startet med revelje fra divisjonsmusikken kl. 7 og fortsatte med salutter, konserter og annen underholdning. Kong Haakon foretok den offisielle åpningen til jubelbrus fra folkemengden. ”Et folkehav på 15-20 000 mennesker [var til stede] utenfor stasjonen”, antok Fædrelandsvennen. Ved midnatt ble det avfyrt fyrverkeri som en avslutning på festdagen. Skal man tro Fædrelandsvennen var ikke festen over av den grunn for ”klokken var langt mer enn 24 da de siste mennesker trakk sig hjemover”.
Arkivene etter Kristiansand formannskap og Kr.sand jernbanekomite oppbevares hos IKAVA og er tilgjengelig på vår lesesal.