Sildgrynssuppa - barndommens mareritt 1 av 5

Sildgrynssuppa - barndommens mareritt


Sildgrynssuppa - barndommens mareritt

Da jeg leste at silda var kommet og at den ble produsert for full musikk, sank tankene mine tilbake til barndommens mareritt. For å si det med en gang, og rett ut, så har sild aldri vært en av mine livretter. I en særstilling over ting jeg ikke likte som barn, stod sildgrynssuppe.

Pappa og bestemor Sofie pleide å få stjerner i øynene når silda kom. Jeg formelig så hvordan de gledet seg til det som for dem var en kulinarisk nytelse med timers og påfølgende ettermiddagskvil, mens jeg verget meg mot tanken som best jeg kunne.

Jeg husker enda at jeg været når slik mat var i emningen ved å se at mamma satte byggryn i vann i en bille på kjøkkenbenken. Det var så godt som et sikkert tegn på at den forhatte suppa var i utklekkingsstadiet.

Det hendte at jeg greide å fortrenge at det faktisk var sildgrynssuppe på menyen helt til jeg sulten sprang inn gangdøra og kastet sekken fra meg i samme øyeblikk som lukten av sild kastet seg over meg. Da sank bestandig motivasjonen for å være sulten.

Inne på kjøkkenet var det bestandig damp av den samme suppa, og så var det glovarmt. Faktisk så varmt at en ikke kunne unngå å få nesedråpe når en prøvde å slurpe i seg suppa. Den varme suppa som måtte supes av skeia, mest for å unngå bein, kombinert med en følelse av at hele snørrbeholdningen var på tur ned i skeia, var særdeles traumatisk. Ikke så den særlig lekker ut heller, suppa., grå som den var. Sildebitene, som i en fjern fortid hadde svømt som vakre glinsende sild i havet, men som nå var degradert til beinfulle fiskekjøttkadaver som livløse fløt blant gulrotbiter, poteter og byggryn, var det jeg så. Det var som en kjele med vrakgodt som stod på bordet.

Ikke likte jeg sildebitene med alle sine myriader av bein, og ikke likte jeg lukten av sild i suppa. Beinene i silda hadde mothaker, det var jeg som barn hellig overbevist om. De klebet seg fast på tunga og i ganen, og så satte beina som ikke var oppdaget på turen opp til munnen seg fast i halsen slik ar jeg nesten måtte brekke meg.

De var fulle av ondskap, sildebeina i min barndom. Det grå inntrykket av suppa sitter spikret på netthinna; Grått som landskapet på yttersiden. Det blåste nemlig og var høst i min barndoms sildgrynsbespising. Sildgrynssuppe var ensbetydende med tiden før vottene kom på hendene og lua på ørene, så jeg var alltid kald og frossen når jeg kom hjem.

Byggrynene var et kapittel for seg selv, som jeg nesten ikke orker tenke på. De gikk liksom litt i stykker når de var kokt, og da smakte de mel, i hvert fall syntes jeg det som barn, og jeg prøvde så godt som råd var å ikke få dem om bord i tallerkenen min. Hadde de først forvillet seg dit, måtte de fortæres. Da var det om å gjøre å sluke dem hele uten å kjenne melsmaken i dem.  

Selve suppestoffet, potetene og gulrøttene, likte jeg faktisk godt. Det lå deilige silkdefettperler og trillet oppå suppen, og det smakte varmt og hjemmehyggelig.
Mamma var et praktisk menneske, så hun kokte alltid en stor gryte med sildgrynssuppe. Den varte faktisk i flere dager. Det å lukte sildgrynssuppe i gangen var således også en påminning om at man ante hva man hadde i vente flere dager fremover. Det var alltid nok til tre middager.

Det pleide være en dags opphold mellom serveringene, og da var det om å gjøre at det var noe likelig på bordet mellom det grå. I dag tenker jeg med vemod på sildgrynssuppa. Det lå så mye omsorg i å stelle til middag for familien i min barndom. Omsorg og bekymring for penger. Dette gjorde at mødrene måtte bruke de lokale råvarene som var å få til en billig penge.

Det som jeg som barn hadde et anstrengt forhold til, altså den forhatte sildgrynssuppa, er jeg glad i i dag. Det smaker barndom og omsorg og det varmer både kropp og sjel i kalde høstdager. Nå går folk mann av huse for å få en plett sildgrynssuppe. Det er rene festmaten. Så har det også skjedd noe med både silden og suppa. Silden er i dag fileter som legges i eddik for at beinene skal trekke ut. Det spanderes bittelitt saltkjøtt , og kokevannet til det…og vips er sildgrynssuppa kvitt det som i barndommen var vanskelig. Mat blir ikke ”kokt i hjæl” i dag, heller. Og suppa har avansert til menyen for mat med minner i, og kokes til spesielle anledninger. Hva med en gryte sildgrynssuppe med påfølgende ettermiddagshvil? Det høres forlokkende ut, ikke sant?  

 

Forfatter
Beate Heide
Publisert
02/01/2012
Lisens
Navngivelse-Del på samme vilkår

Relaterte artikler

Anbefal en artikkel fra Wikipedia eller en annen godkjent kilde

Automatisk genererte artikler fra Wikipedia

Kystkultur

Kystkultur er et samlebegrep for det som særpreger livet langs kysten av Norge. Det brukes og oppfattes på flere ulike måter: Ofte tenkes det mest på livet og aktivitetene i tiden før utjevningen av livsvilkår skjøt fart for alvor etter krigen, men i en del sammenhenger kommer det fram meninger om at kystkultur er det som skjer på kysten , mens fortidens kystkultur er historie og folkeminne.

Kategori:Kystkultur

Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark

Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark ble etablert i 2006 som en fusjon av fem små museer på kysten av Finnmark. Selskapet eies av kommunene Hammerfest, Måsøy, Nordkapp, Gamvik og Berlevåg. Avdelingene har beholdt sine gamle navn. Disse er: Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms i Hammerfest, Måsøy museum i Havøysund, Nordkappmuseet i Honningsvåg, Gamvik museum og Berlevåg Havnemuseum. Hovedkontoret ligger i Honningsvåg.

Barndom (roman)

Barndom (russisk: Детство, Detstvo) er debutromanen til Leo Tolstoj, først publisert i det russiske litteraturtidsskriftet Sovremennik i 1852. Etter dens utgivelse ble Tolstoj av blant annet Ivan Turgenev beskrevet som det nye talentet i russisk litteratur. Boken er en del av en trilogi og etterfulgt av Gutteår (1854) og Ungdom (1856). Den kvasi-biografiske romanen beskriver den unge gutten Nikolenkas indre liv i en ekspresjonistisk stil.

Ivans barndom

«Ivans barndom», russisk originaltittel Иваново детство (Ivanovo djetstvo), er en sovjetrussisk spillefilm fra 1962 regissert av Andrej Tarkovskij (1932–1986).

Alt innhold fra Wikipedia er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens