Mosaikkperler kan ha forskjellig farge og form. Noen er svært detaljerte som denne som er uvanlig fin. Å lage slike perler var slett ikke lett og innebar sammensetning av fargede glassrør som så ble smeltet sammen. I Romertid ble det etter hvert stor industri langs grensen mot germanerne å selge til barbarene i nordøst og produksjon av perler for eksport til germanerne ble stor forretning.
Hvordan kom perlen helt hit?
Kanskje ble den byttet til seg i Europa av en kjøpmann fra Norge som senere byttet den videre med god fortjeneste til en beiler som trengte noe fint å gi til sin utkårede. Kanskje var smykket arvestykke en stund før den ble lagt med i graven til en ekstra velstående kvinne som skulle virke like rik i det neste livet som i dette. Vi har ikke noe svar på slike spørsmål, men noen ting vet vi likevel. Den som ble gravlagt var antagelig høyt verdsatt av sin familie. De sendte med en dyr gravgave og dette betydde at rikdommen gikk ut av familiens eie. Vi antar da at kvinnen som fikk med seg smykket kom fra en slekt som hadde råd til å tape slik rikdom.
Det er mer en 20 gravfelt i Sunndal Kommune så vi kan anta at de fleste grender og kanskje en del gårder hadde egne gravfelt. Ho som ble begravd på Hoelsbrekka ble derfor antagelig stedt til hvile der forfedrene allerede var stedt til hvile og hvor hennes etterkommere, hvis hun da hadde noen skulle bli gravlagt senere. De aller fleste fikk ikke så flotte begravelser, kanskje bare en pr generasjon. Små kar av never og bronse ble brukt til å huse brente beinrester som ble gravd ned på flat mark og kanskje markert med små sirkler av stein som for lengst er borte i dag. Tilbake ligger bare de aller mest forseggjorte haugene og røysene.
Kvinnen som fikk med seg perlen i graven var antagelig ikke gravlagt i noe stort gravminne. Slik var det ingen som så graven når det begynte å bli dyrket der. Bare de største gravminnene ble stående igjen. Mer en 1000 år etter at perlen fulgte med i graven så den igjen dagens lys under potetopptaking høsten 1996. Siden har den ligget på Leikvin, Sunndal Bygdemuseum, til den ble levert inn til vitenskapsmuseet i 2005. Pr 2008 er den på lån og utstilt i bygda den ble funnet, ved Sunndal Bygdemuseum.