Lua på spikeren 1 av 3

Lua på spikeren


Lua på spikeren

Da jeg steg inn i kjøkkenet, så jeg spikeren med lua. Den hang i lofthullet. Den steile trappa opp til loftet var mest som en hønsestige å regne. Øverst oppe under det lave taket hang lua, jakken og buksa til å ta på seg når en skulle kle seg for å dra på butikken.

Huset hadde ikke vært bebodd på 4 år. Likevel hang klærne der som om eieren skulle komme inn, banke av skoene og kle seg om. Kanskje mankerte det et halvt kilo margarin en mark kaffe eller en pakke melk.

Det var som om jeg hadde gått inn i en tidsmaskin, der tiden var skruet tilbake med 50 år. Det å trå innenfor denne døra satte tankene i sving. Det var gjenklang i mange av gjenstandene. Det var som om jeg hadde vært her før; en deja vu. Jeg så for meg kasjettlua til bestefaren min i gangen i morhuset. Jeg hadde så vidt minne om den lange, tause mannen med det milde blikket. Etter at han døde, hang kasjettlua på den faste spikeren i gangen, helt til hun flyttet fra huset. Det var kanskje lua på spikeren minnet meg om?

Det var en ro i det gamle tømmerhuset. Tingene bodde på hver sin plass. På akkurat den spikeren i loftstrappa var det lua, jakken og buksa som hang. Alt var godt brukt, men ikke utslitt. Plaggene hang der og var tidsvitner om en generasjon som er i ferd med å bli helt borte. De tause sliterne som greide seg med lite. De som ikke syntes det var noen vits i å forandre klestilen selv om motene skiftet. Den generasjonen som tok vare på, og brukte med måte. De hadde få behov, levde nøysommelig og hadde en husholdning med lite kjøpte produkter. Utenfor var et fjøs, i hagen bærbusker. Jeg så for meg noen sauer, en båt og et naust, et potetland. De var så godt som selvberget med mat. Kjøttmat nok til seg selv, og poteter fra egen avling. Syltetøy fra utmark og hage. Kaffe – og sukker måtte kjøpes. Litt grønnsaker, ellers var det fisk i havet, og på menyen uken igjennom. Kanskje kake i helga.

Turene til butikken begrenset seg nok til et par ganger i uka. Kanskje posten også måtte hentes der? Det foldet seg ut et helt liv i det gamle kjøkkenet. Jeg hadde ikke kjent de som bodde der. Likevel var det som om, gjenstandene ”snakket” til meg. De hadde noe å fortelle om levd liv og en svunnet tid. Det var en merkelig følelse. Som om jeg tyvtittet inn i noe som ikke var for meg? Nei, heller inn i min egen historie der de samme til gjenstandene fantes. Jeg hadde opplevde det selv derfor var det ikke vanskelig å forestille seg livet til han som eide lua på spikeren. Jeg kjente ikke han, men typen han representerte. Sindigheten, roen. Det var mennesker som levde i takt med seg selv. De hadde erkjent at tingene tok den tiden det tok å utføre. De forhastet seg ikke. De levde i hvert åndedrag og hver arbeidshandling. 

Forfatter
Beate Heide
Publisert
29/10/2010
Lisens
Navngivelse-Del på samme vilkår

Relaterte artikler

Anbefal en artikkel fra Wikipedia eller en annen godkjent kilde

Automatisk genererte artikler fra Wikipedia

Kystkultur

Kystkultur er et samlebegrep for det som særpreger livet langs kysten av Norge. Det brukes og oppfattes på flere ulike måter: Ofte tenkes det mest på livet og aktivitetene i tiden før utjevningen av livsvilkår skjøt fart for alvor etter krigen, men i en del sammenhenger kommer det fram meninger om at kystkultur er det som skjer på kysten , mens fortidens kystkultur er historie og folkeminne.

Kategori:Kystkultur

Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark

Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark ble etablert i 2006 som en fusjon av fem små museer på kysten av Finnmark. Selskapet eies av kommunene Hammerfest, Måsøy, Nordkapp, Gamvik og Berlevåg. Avdelingene har beholdt sine gamle navn. Disse er: Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms i Hammerfest, Måsøy museum i Havøysund, Nordkappmuseet i Honningsvåg, Gamvik museum og Berlevåg Havnemuseum. Hovedkontoret ligger i Honningsvåg.

Mal:Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark

Alt innhold fra Wikipedia er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens