Lovart A´Le


Lovart A´Le

Kilden til mine barndoms drømmer. Dette var selveste tryggheten. Å komme rundt Koddodden og inn i den lune fyrhavna, inn i den bleika vika, hoppe i land med "tampen", slå fast med et enkelt halvstikk, sikre med et helt mens "gnisten" ordna atterfeste; opp skrenten til trappa og inn i det store rommet med køyer oppetter veggane. Det var tryggheten selv for sjøfarende i fiskebåter og skøyter her i ytre Oslofjord med en fiskebestand som kunne måle seg med de beste i verden av maritimt mangfold.

Her vokta vi på våre områder, ulaværingane, kjærringvikingane, langesundingane, staværingane, nevlungane, torstrandsfiskerane og langestrandingane og av og til en slengær fra Sandefjord. Mange av fiskrane på Svenner var globalpendlere som hadde viet sine liv til en innkomst fra havet. De fleste, som min far ”gnisten” -som han ofte blei kalt her på Svenner- jobba i hvalfangsten for pengær og som fiskerær for mat og ekstrapengær fra fiskesalgslaget i Larvik. Her var ”Joffen” hummerfisker fra Rekkevik, Frithjof Larsen, ”Urban” fra Torstrand med brygger i Lågen, Ula, Viksfjord og Buggehølet, ”Pojaguttane” fra Torstrand, ”Lillemartin” Larsen fra Langestrand og ”Korin” ( han brukte Sikori i kaffen) fra Torstrand og alle hadde de kleggenavn som jeg må la veggane hviske meg i soveøret for å få fram på mitt tankelerret. Og der kan de manes fram, la tiden hviske meg til suset fra det store havet utenfor. Ja, helt fra Antarktis, Syd Afrika og New Foundland jager minnene fram og forteller oss om den gang våre fedre og bestefedre jaget havene for at akkurat du skulle komme fram og vokse deg sterk og stolt.

 

 Her satt ”guttane” i stygt vær. Venta på bleika; venta på silda, spikern, makrillen, størja, seien, lyren, kolja, ørreten, laksen og flaksen ved de mange pokerbord som kunne utspille seg for meg i halv eller helsøvne fra overkøya lengst inni hjørnet og rett over ”gnisten´s”. Det kunne riktig dundre i den store vedommen som måtte holdes som rundbrennær i kalde nettær. Men dæven som man sov her ytterst i havgapet med storstorm i vente og kunne komme til å måtte vente i døgn etter døgn mens Neptun, Tor med hammærn og hele Åsgårdstrandsreia pælma vårs i hue og den lille øykolonien her ute i Norges kjeft. Så uendelig dramatisk og samtidig vidunderlig vakkert i de drømmebilder som utspiller seg i min retrospektive visjon.

Ryktet sa at en guttunge ”gikk igjen” her ute i fiskerhytta. Flere hadde sett ham under forskjellige omstendigheter, men helst når været sto på. Da blei ovnsdøra på den store vedovnen åpna og lukka med et smell. Kanskje møtte man seg selv i døra der?

Skåret løs med sløyekniven i åpen båt på Larviksfjorden en kald vintedag i januar nittentrettiseks. Surra med gatt, pakka inn i Østlandsposten og putta under sjektebakken. Født underveis. I krapp sjø, null grader celsius og med Svenner fyr som de første synsinntrykk stikkende i øynene: Fatter´n ved roret, muttern´n midtskips og ”forfatter´n” under bakken. Dette er Colin Archers, Wistings, Ulabrands, Jacobys, Wildenveys, Ambjørnsens, Omres, Nordheims og for ikke å snakke om Heyerdals farvann. Dette er hvalfangerriket i Norges kjeft. Farlig vanne for fremmede, men for lokalkjente: Et paradis i subtropisk idyll. Et havmatforråd.

Rett forut og innerst i fjorden Larvik med ”Veslepetterbrygga”, fiskesalgslaget og slippen til Colin Archer. Et eventyrlig farvann å boltre seg i for en eventyrer i det tyvende århundre hvor alt skulle og kunne oppleves. Her var fantejaktenes tid og eldorado. Her var Kajakk-Klubben og Den Sorte Dame. Her var sandloppene på Torstrand, Buggehølet, Lågen, Stavern og Ula Hvittensand, Karistranda, Tollerodden og Skottebrygga. Her var mitt barndoms rike.I det brakkvannet som ble dannet av ramsalt Skagerrakvann og Numedalslågens brevann, myldret et rikholdig matforråd i form av delikatesser som størje, nise, hummer, krabbe, laks, torsk, ål, ørret, ulke, tryte, hvitting, kamskjell, oskjell og blåskjell, bergnebber, berggylte, uer, lange, sei, kolje, lyr, havkatt, sild, makrill og pir eller spiker´n som vi kalla´n, for ikke å snakke om havets største og raskeste fisk; Størja, og inni bånn av Viksfjord lystra vi fløndre. Ikkeno å si på meny´n i trettiseks, trettisju, åtte og ni.

Men så ble det rabalder! Vi fikk, uvelkomment besøk fra utlandet og våre lokale helter forsvant til England og på skauen. Tyskerane var kommet. En ny, ukjent, dramatisk og spennanes tid var kommet for oss barn.

Fatter´n la roret i babords borde og sjekta fikk salt sjøsprut over størrbord bau, Østlandsposten blei våt og han hasta forut for å dekke til med presenning. Jeg var fem år og hadde fått perspektiv på ting. Fra mitt bo under fordekket, eller bakken som det kaltes, godt innpakka i ull og presenning, sto verdensbildet fram, klart og kompromissløst. Den spisse pyramiden Minnehallen mot størrbord, Svenner over babord bau, Stavernsodden overrett med Rakkebåane som brøyt stort i det sterke vårlyset i nittenførtien.

Spritkompasset i atterkista viste sydvest og fatter´n i siluett mot Hommærberget i nordost.Vi hadde tydeligvis tenkt oss til fyret i dag. Jeg krabba fram fra under fordekket og strakte meg over babords borde. Stående på tå, hadde jeg god utsikt til fyret og det store havet bak. Jeg fikk en rimelig kraftig, kald og salt sjø i trynet straks jeg stakk hodet over rekka og Svenner fyr raga som en kjempepikk tilværs med frådende ballesteiner mitt i gapet på Larviksfjorden.
Jeg hadde jo nå lært om både pikk og fitte, rumpe og pupp så omgivelsene blei navngitt derefter.
På sandloppespråket het Larvik Lårvik, og alle var jo som kjent født i Lårvik. Det visste jo alle, jaffal alle sandloppene på Torstrand.

Starks vi runda Koddoddane kom vi inn i smulere vann og gnisten på Sir James, Urban, min far, slo størrbord og inn i Middagsbukta. Dette var noe nytt. Inn til Svenner så tidlig på morran, i beste bittet! Hva var det gammer´n pønska på? ”Ta imot gutt!” Den korte ordren ga et merkelig intimt ekko fra de steile klippene på begge sider av sundet. Jeg var allerede i spranget; opp på bakken med fangelina i venstre hånd og forpulleren under høgre fot og en meter fra brygga tok jeg sats. I samme øyeblikk slo fatter´n revers og jeg blei nærmest kasta i land på alle fire på, den lille solide, trebrygga. Urban knegga en ertende latter og ropte: Slå fast Per og kom om bord!

Urban, ja, en riktig ur-banner av stort format. Jeg vil her dvele litt ved denne sammensatte personligheten som så dagens lys på Skreppestad i nittento, samme året som den amerikanske journalisten, krigskorrespondenten og forfatteren John Steinbeck.Fatter´n fikk første verdenskrig tredd nedover øra i tolv års alder, banna på at han ikke skulle bli ”tatt på senga” en gang til og kom seg inn på radioskolen ved militærakademiet i København i nitten atten. Her var aldersgrensen bare seksten år. I Norge atten. Som Marconist og radiooffiser kunne han helt selvstendig holde et øre på eteren og verdenssituasjonen fra sine maritime posisjoner i Antarktis med hvalflåten og fra sine stasjoner på Syd Georgia, New Foundland og Svenner.

Jeg slo et halvstikk om den slitte puller´n med en veslevoksen sleng med tampen. Dette var et innøvd ritual, en del av jobben som bakksgutt på fiskesjekta Flaks av Larvik. Skipssjefen var min far Urban som var fisker i Larvik om sommeren og ”gnisten” på hvalkoka Sir James Clark Ross om høsten og vinteren, den første koka i den moderne hvalfangsten som allerede i nitten tjuefire gjorde sine turer til Sørishavet med fatter´n om bord som ”gnist” og radiomann.

Om bord i sjekta hadde fatter´n gjort klar for landgang. Han skulle ha greier i land: Den lange, grønne trekassa med størjegeværet som sparka som et esel, ac stor kaliber som utgjør 12 millimeter i projektilet og den 22 kal. Remington- rifla med 15 skudd i det, på langs under løpetligende magasinet som kunne ”pumpes” ut på få sekunder. Rifla mi, hadde fattern´n sagt, men først måtte jeg fylle ti år; for da fikk man skyte med skarpt. Sa´n. Den grønne kassa var tung i dag, også hagla som ga oss alker, ender, skarv og ærfugl. Samt den store 45 kal. Colt revolveren som pappa hadde brukt som selvforsvar på de ensomme landstasjonene. Alt var godt olja og pakka i den grønne kassa. Tung som faen. Men grei nok for den store, sterke pappan min. Godt pakka i presenning over vanntett oljelerret; den viktige radiosenderen og mottakeren som kunne drives for hånd eller fotkraftdynamo. Alt skulle i land og alt var for tungt for meg. Jeg følte meg overflødig.

- Du blir om bord Per, sa Urban. Jeg skulte furtent ned i tiljene.
- Får jeg låne Zeiss’n?”
Gubben rakte meg kikkerten: -Du får holde utkikk mens jeg går til lovart a le,
og hold motoren i gang!Den seks til åtte hesters Marnamotoren tøffa trygt og stille mens kjølevannet lagde surklelyd i den stille vika og det klukka lystig i den klinkerbygde Vikstensbåten.
- Kommer det fremmed båt, så gi full gass så jeg hører det i lovart.
Meldingen var ikke til å misforstå. Gubben ville varsles i dag. Jeg satte Zeiss-en for øynene og lot Koddane danse en stund i fokus for så å spane horisonten bakafor innløpet. Ikke en båt i sikte. ”Til lovart a le”, hadde gubben sagt. Han kunne lissågodt sagt ”til høgre for venstre”. Lovart a le sto for meg som et meget spennende sted å være, men gammer´n brukte det kun når han ikke ville eller kunne redegjøre for sin ferd. Ett sto dog tindrende klart for meg, noe ekstraordinært var på ferde. Urban ville -eller måtte- gjemme sine våpen og radiostasjon. Det var krig i landet visste jo åsså jeg, men åssen skulle vi da kunne få til den nydelige sausen som mamma laget til and, alke og annen sjøfugl som vi jakta fra fiskesjekta Flaks av Larvik?

 

Epilog

Østlandsposten var viktig for fiskerane i Larviksområdet. Den kunne man slå inn fisk i, fisk som ble solgt ut gjennom bryggerhusvinduet. Den kunne man surre rundt leggane på kalde vinterdager og den kunne man tenne opp i ommen med, men først etter å ha lest Fantomet og ellers alt som sto i blae fra første til siste side. Det står i blae, å da ære rekti! Av og til kunne man til og med finne en slengær av Nybrott i haugen av Østlandsposter som vi ungane samlet inn fra vennlige naboer. Ofte hadde de blae med når de skulle handle fisk gjennom bryggerhusvinduene.

 

Forfatter
Peter Lindholm
Publisert
22/10/2011
Lisens
Opphavsrett

Relaterte artikler

Anbefal en artikkel fra Wikipedia eller en annen godkjent kilde

Automatisk genererte artikler fra Wikipedia

Maritim

Maritim (av latin mare som betyr hav) er et adjektiv for det som har med hav og sjøfart å gjøre.

Maritim næring

Maritim næring defineres som alle virksomheter som eier, opererer, designer, bygger, leverer utstyr eller spesialiserte tjenester til alle typer skip og andre flytende enheter.

Red (maritim)

Red fra tysk Rhede, er en mer eller mindre åpen ankringsplass utenfor en havneby. Ofte i forbindelse med en elvemunning. Behovet var størst i seilskutetiden før 1900-tallet. Ved ugunstig vind kunne det være vanskelig å seile til kai, særlig når en også skulle overvinne elvestrøm i tillegg. Derfor kastet en anker på reden til vinden ble bedre eller en fikk assistanse til varping. Reden kunne også fungere som midlertidig opphold der det var lite kaiplass og ofte benyttet av marinefartøyer.

Rakke (maritim)

Rakke er jernbeslaget som benyttes for å henge opp en mastenskværriggede fartøyer. Enkelte rakker er fast montert, så som rakke for mastens hovedseil og nedre merseseil mens andre hadde en glidende kobling til masten som gjore det mulig å senke rærne og på den måten redusere seilflate og å senke tyngdepunktet i riggen.

Rekke (maritim)

Rekke (reling) på en båt er den delen av skroget som står opp over dekk.

Alt innhold fra Wikipedia er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens