En Stavangerbiskops ferd over Hardangerv... 1 av 2

En Stavangerbiskops ferd over Hardangervidda i 1615


En Stavangerbiskops ferd over Hardangervidda i 1615

"Inderst i Hardanger-fiord ligger et lidet Prestegield, heder Eidsfiord, oc ligger til Stavanger Stict, oc er skifft dertil i fordum tid fra Bergen stict, i en Sogn, kaldis Suedesogn, ligger norden for Karmsund, paa det at Bispen i Stavanger kunde dis bedre faa Forderskab offuer Fieldet, naar han drager til Hallingdal at visitere…oc er det fra Stavanger oc indtil Eidfiords Gield 18 store Mile, de 6 i nordost til Sandeid; oc siden de 12 mod Ostnordost, siden haffuer hand (biskopen) 14 Mile offuer Halnefield eller Hardangers-Field til Hallingdal…"

Det er en augustmorgen i året 1615. De fleste av innbyggerne i Eidfjord er samlet nede ved fjorden. De venter på biskopen. En liten gruppe, som står lengre ute på Stavanes, er de første som ser båten, der han kommer for fulle seil vest av Erdal. En rytter drar i all hast inn til kirken på Lægreid, med bud til Otthe Torstensson, sognepresten i Eidfjord. Han gjør de siste forberedelsene til den kommende visitas: Båten, med biskop Scavenius om bord, er på vei inn Hæreidsjøen.
Biskopen var på visitas til de ytterste bygdene i bispedømmet sitt: Hallingdal og Valdres. Dette var hans første reise til disse bygdene. Han var også den siste biskop som dro bispevegen over Hardangervidda.
Hallingdal og Valdres ble utskilt i 1125 fra det store Selja bispedømme og lagt til Stavanger bispedømme. Der var de fra 1125 og til 1631 da de ble overført til Oslo. Fordi det fra Eidfjord var kortest vei over fjellet, blir også Eidfjord lagt til Stavanger. Underlig nok ble Eidfjord først i 1636 tilbakeført til Bergen.
Biskopen hadde knapt noe mening om hva som ventet han over fjellet. Av Peder Clausson, sogneprest til Undal, hadde han fått opplysninger om noen elver han måtte over. Elvene hadde navn som "Biore Elf", "Krecken Elf" og "Gron Elf". I dag kjenner vi dem som Bjoreia, Krekkja og Grøna. Disse opplysningene hadde trolig Peder Clausson fått av barnebarnet sitt, Erik Fredriksson Lindland, som hadde vært i Slidre i Valdres i 1612.
Nå når han nærmet seg Eidfjord hadde den gode biskopen bak seg en lang sjøreise fra Stavanger til Sandeid. Deretter over land til Ølen, og så på nytt med båt innover Hardangerfjorden til Eidfjord.
Biskopen var sliten etter natten, som var tilbrakt om bord. Han hadde dagen før vært på visitas i Vikedals prestegjeld, nærmere bestemt i Sandeid kirke, som var første annekskirke til hovedkirken. Det var enklere for ham å møte presten der når han kom med båt fra Stavanger. Derfra var det kort vei til Ølen hvor båten, som skulle føre ham til Eidfjord, lå å ventet.
Rytteren fant presten i kirken. Otte skulle telle opp innboet der. Dette var etter krav fra biskop Scavenius. Han var nettopp ferdig med å skrive opp innboet på Lægreid prestegård. Fort gjort var det for så vidt, for det eneste innboet var i røykstuen: Et bord, noen benker og en seng.
Det var på Vik biskopsbåten skulle legge til lands. Her var det at Otte - sammen med noen av skyssmannskapene – skulle møte biskopen. Resten av biskopens følge ventet i Øvre Eidfjord.
En tid før biskopen dro på visitas, sendte han særskilte brevbærere med bud om dette. En av de var kommet til Eidfjord for flere uker siden. Herr Otte sendte straks en ny budbærer over fjellet til sognepresten i Ål i Hallingdal – herr Truge – med bud om den påfølgende visitas. Herr Otte så ellers frem til møtet med biskopen, som hadde ytret ønske om en personlig samtale. Helt ukjent med hva biskopen ville var han ikke. Kunne han og biskopen enes om en sak, var det ikke lenge før han selv skulle reise bispevegen.
Fjellferden som biskopen nå skulle ta ut på, begynte alltid fra Eidfjord. Her var det kortest vei over fjellet til Hallingdal. Her var det óg at biskopen fikk skyssmannskap som skulle føre ham den første delen av den lange og farefulle ferden over Hardangervidda. De fleste av skyssmannskapene var samlet i Øvre Eidfjord.
Skyssmannskapene kunne biskopen bare skrive ut i sitt eget bispedømme. Av den årsak – og den alene – ble derfor Eidfjord lagt under Stavanger bispedømme fra 1126 til 1631. Eidfjord hørte også til Hallingdal prosti i samme periode. Først i 1636 ble Eidfjord formelt tilbakeført til Bergen.
Dagen før hadde ett annet følge stått utenfor Hol kirke, som var første annekskirke til Ål. Dette følget skulle også til fjells. Etter at herr Truge hadde gitt sine rettledninger, dro følget av gårde. De skulle ta strake veien opp mot Ustedalen over Monsbuheien og fram til Halne der de skulle overnatte. Presten selv skulle ikke dra til fjells før om 2 dager. Uvanlig var dette, for det var vanlig at prestene og møte ved skysskiftet. Men denne gang var det en annen av kirkens menn som var i spissen for skyssmannskapene fra Hallingdal. Dette hadde sine bestemte årsaker, og lå utenfor hva herr Truge bestemte.
Dagen etter at Scavenius hadde kommet til Eidfjord, var alt klart til fjellferden. Biskopen hatt en samtale med herr Otte, som han trengte til å løse et problem i Hallingdal. Et problem som sto foran sin løsning.
Årmannen hadde sammen med presten planlagt fjellferden. Nå gav han signal til å dra av gårde. Årmannen hadde også til oppgave å ta i vare biskopens sine inntekter i sognet, og dessuten å avgjøre alle geistlige saker. Hans oppgave var óg å "oppebære sagefaldet", det vil si å innkreve bøtene. Som biskopens mann hadde han stor makt.
I Øvre Eidfjord hadde de som skulle skysse ham til sognegrensen ventet. Der ventet også noen teologistudenter som hadde vært med biskopen fra Stavanger. Dette var gjerne noen som biskopen hadde et særlig øye med. Ofte var studenter skrivere og referenter fra bispeferden.
Følget dro i langsomt tempo opp Hjølmoberget. For biskopen som var i sitt 54 år var dette en uvanlig ferd. For bygdefolket var dette daglidags. De gikk lett og uten noe strev. Veien gikk fremom Tjukkaskog, Berastølsdalen, Hadlet, over Fruo og ned til Drolstølen. Der var det et vanlig hvilested.
Biskopen var forundret over de fint oppmurte trappene som han så her og der. Særlig ned mot Drolstølen var det gjort et stort arbeid. Den gang Scavenius dro der var det ikke kommet noen støler. Veien eller stien skulle et par århundre senere få navnet "det Store Nordmannslepet".
Enda om biskopen var sliten la han merke til alt omkring seg. Fra pretsene i bispedømmet sitt hadde han fårtt en mengde opplsyninger. De skulle han bruke til å lage et kart over bispedømmet sitt. På vei til skysskiftet diskuterte han forskjellige detaljer med herr Otte.
På Scavenius høyre side lå store Algarden. Over den gikk også en vei. Da kom en ned i skaret mellom Algarden og Fagernut.
Ved Halne var det liv og røre. Følget fra Hallingdal hadde overnattet der. Nå gjorde de seg klar til å dra videre mot Skiftesjøen.
Samtidig hadde biskopen og følget gått frem til Hallingskeidet, og vadet nå over Bjoreio ved Særebakken. Bøndene var ikke i godt lune. De var ikke begeistret for skyssplikten i det hele tatt, og skodden som kom sigende gjorde ikke saken bedre. Nå måtte de vente til skodden lettet såpass at de fikk øye på varden oppe på høyden like før Nybunut. Der de var nå var det åpent lende og lett å ta feil. I et glimt kom varden til syne. En kjempestor varde var det. Den var over to meter høy, og et livsviktig holdepunkt.
Varden på Nybunut ble avmerket på 1700 talls kart. På "generalveimester" Hammer’s kart over Cristiansand Stift finner vi "Biscops Warde, og mellom den og Eidfjord står avmerket nok en "Warde". Varden ble i 1985 funnet av meg på nevnte høyde, og gitt navnet "Hammers varde".
Vel oppe ved varden hadde de vesle Skiftesjøen foran seg. Der pustet de ut og kjente seg lettet. Skyssplikten til Eidfjordbøndene var snart over. På høyden rett før Skiftesjøen, på vannskillet mellom øst og vest, dukket det opp to store varder. De var kommet frem til grensen mellom Hallingdal og hardanger. Her var det de skiftet skyssmannskap. På folkemunne ble stedet kalt Biskopsvarden. Dette var den største av vardene som var oppsett for å vise vei over fjellet.
Skyssmannskapet fra Hallingdal som nettopp var kommet frem, hadde hatt vanskeligheter. De også fikk hjelp av en varde. Dette var varden i Skuleviken. Fra den var det lett og ta seg opp langs elven og frem til store Skiftesjøen, langs stranden på denne og frem til skysskiftet. I spissen red for følget red kappelan Lauritz. Lite ante han om sin fremtidige forfremmelse til prest i Eidfjord.
Det var ikke lange kvile for hallingene. Biskopen var utålmodig. Han sat og fingret med spennen på bibelen sin. Den satt ikke ordentlig fast, men det betydde lite nå. Han ville i hus før mørket falt på, og det var ikke menge brukendes overnattingsplasser på Hardangervidda for en biskop. Han håpet at de skulle nå frem til boden ved Ørteren. Bua ved Halne var selvsagt et valgt, men biskopen likte det lite. Han hadde lest om den i visitasberetningene fra sine bsipekollegaer, og intrykket han hadde fått av bua var ikke særlig godt. Enda om den var brukendes i nøden, var den mye større buen ved Ørteren den sedvanlige overnattingsstaden for folk av hans slag.
Samtidig som følget på Hardangervidda dro mot Halne, forberedte herr Truge seg på morgendagen. Han skulle sørge for friske hester. Disse skulle han så dra i møtes med biskopen med. Møtet med biskopen var herr Truge spent på. Han hadde lenge stått på dårlig fot med Lauritz, kapellanen sin. Dette hadde han sendt melding til biskopen sin om.
Det var langt på dag før følget brøt opp fra biskopsvarden og satte kurs mot Halne. Nå var det hallinger som skysset. Eidfjordingene hadde dratt hjemover igjen. Fremfor varden i Skuleviken snudde Scavenius seg og så tilbake. På en høyde i sør såg han enda en varde. Det var varden på Steinbunut.
Tidlig neste morgen dro biskopen og følge hans ut fra bua ved Halne, der de var kommet sent om kvelden dagen før. Det bar østetter. Oppe på høyden, ved vatnet der, gikk de atter fremom en stor varde. Den var ikke ulik de tidligere. Denne varden markerte veien over Ørteren og veien over Halnetungen. Der de stod så de flere av vardene møt øst. Været begynte og tjukne til. Derfor valgte de veien over Ørteren. Dette var den snareste veien ned fra fjellet. Det var ikke vanskelig å finne og finne hvor veien gikk. Fremfor seg så de Øklanuten. Helt i sørøstenden var det en varde igjen. Denne skulle de ikke gå opp til. De skulle holde seg rett under den, vende mot øst og så ved Lægreidvatnet – det som Grøna rant ut i – holde vestsiden bort til vadestedet mellom Lægreidvatnet og Ørteren. De var like i Nærheten av Ørterbua, der de skulle holde kvile. En fjellreise var snart over…

Ettertrykk forbudt uten kildeangivelse

Les mer: http://www.nordmannsslepa.no

 

Forfatter
Per Bremnes
Publisert
30/03/2009
Lisens
Opphavsrett

Relaterte artikler

Anbefal en artikkel fra Wikipedia eller en annen godkjent kilde

Automatisk genererte artikler fra Wikipedia

Kommunikasjon

Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») har betydninger som «å melde, meddele, underrette om, stå i forbindelse med» og er en betegnelse på overføring eller utveksling av informasjon eller kunnskap mellom personer. En mulig definisjon kan være: «Kommunikasjon er den prosessen der en person, gruppe eller organisasjon (sender) overfører informasjon til en annen person, gruppe eller organisasjon (mottaker) og der mottaker(ne) får en viss forståelse av budskapet».[1] Kommunikasjon er også definert som: «Den prosessen som har tankens enhet som mål.»

Ping (kommunikasjon)

Ping er et hjelpeprogram som benyttes for å utføre et ICMP-kall. Ping programmet sender en ekkoforespørsel til en tjener og beregner hvor lang tid det tar før den får svar.

Grenseløs kommunikasjon

Grenseløs kommunikasjon, også kjent som Telenors kulturpris, er en internasjonal kulturpris som utdeles årlig av Telenor. Prisen ble etablert som en del av selskapets kulturprogram i 1995. Den er på 250.000 kroner og tildeles av en egen jury. Den skal i følge statuttene gå til en person som har gjort en spesiell innsats for norsk kulturliv, og kan gå til skapende, utøvende eller formidlende virksomhet innen eller på tvers av flere kunstneriske uttrykksformer

Kategori:Kommunikasjon

Medier og kommunikasjon

Medier og kommunikasjon er et utdanningsprogram i norske videregående skoler og universiteter. Ved videregående skoler er programmet yrkesfaglig, men tilbyr generell studiekompetanse det tredje året. For medier og kommunikasjon i høyere utdanning, se under "Medier og kommunikasjon i høyere utdanning".

Alt innhold fra Wikipedia er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens