Betydning av jektefarten
I flere århundrer har jektene vært livsnerven i Nord-Norge. To ganger for året seilte de til Bergen med varer fra landsdelen. Det viktigste var tørrfisk. Den første turen sørover gikk ved St.Hanstider. Da var årets tørrfisk ferdig tørket og klar for salg. Jektene ble lastet langt oppetter masta med fisk. Jektestyrmannen måtte bruke stige for å komme fram til sin arbeidsplass om bord. Han stod nemlig ikke til rors selv, men var derimot plassert helt fremst i jekta og ropte ordrer bak til rorvakta. En god jektestyrmann kjente leia like godt som sin egen bukselomme og hadde en kraftig og klar stemme.
Jekta ble tømt for fisk i Bergen. Nordlendingene kjøpte varer som er vanskelig eller umulig å produsere selv hjemme på gårdene i Nord-Norge. I tillegg fikk de med seg kulturimpulser fra Europa. Handelsmennene og væreierne fikk tak i nydelige rokokkosalonger, kostbare kjolestoffer, kunnskapsrike håndverkere og internasjonale handelsforbindelser. Fiskerne kjøpte fargerike silketørklær til kjæresten, likkister fylt med vannkringler, noen tønner korn til å forsyne familien over vinteren, salt, kaffe og tobakk.
Forliste jekta var katastrofen ute for bygdelaget som hadde fylt den med last. Bygdas menn var mannskap i jekta, bygdas verdier var om bord – enten i form av fisken som skulle selges, eller varene som skulle i retur. Hele bygder kunne gå mot en meget vanskelig og sulten vinter om ikke jekta kom velberget hjem etter Bergensturen.
Ny teknologi faser jektene ut
Etter hvert ble jektene erstattet av jaktene og senere dampskipene. Jektas tid er over og deres liv vil i fremtiden kun være å finne på museum.
"Brødrene"
I 1939 kjøper Nordlandsmuseet jekta ”Brødrene” for å dokumentere både jekta som fartøy og selve jektefarten. ”Brødrene” hadde hjemmehavn på Melbo i Vesterålen. Den var opprinnelig ei klinkbygd flakjekt, men hadde fått satt på kravellhud og helt dekk. Jekta ”Brødrene” kunne dokumentere jektenes ulike stadier fra de siste klinkbygde med fast dekk, til de eldste åpne jektene hvor lasta ble dekt med flaker.
”Brødrene” ble sendt til båtbyggerne på Rognan for nødvendige reparasjoner. Den skulle også få lagt inn flaker i stedet for fast dekk. Repslagernes Landsforbund donerte alt tauverk som trengtes for å lage rigg på jekta. Ny mast ble funnet og hogd i skogen.
Brødrene forliser 1940
Julaften 1940 inntreffer katastrofen: En storm rev jekta løs fra sine fortøyninger og den drev i fjæra. Det var dessverre umulig å berge vraket. På grunn av krigen gikk jekta tapt, selv om den ikke hadde fått vesentlig skade av grunnstøtingen. Etter krigen ble Nordlandsmuseet oppfordret til å skaffe ny jekt.
Finansiering av ny jekt
Styret i museet var sterkt i tvil om det økonomisk kom til å la seg gjøre for museet å klare å kjøpe ei ny jekt. Mange var engasjert i jektesaken og oppfordret museet til å prøve en gang til. Etter lange forhandlinger ble Anna Karoline kjøpt. Museet søkte om ekstraordinært statsbidrag for å kjøpe jekt, men måtte trekke søknaden for i stedet å søke om midler til å bevare Kjerringøy Handelssted. For å klare å kjøpe jekta måtte museet ta opp lån. Lånet var i overkant stort for museets trange økonomi.
Den siste jekta
I 1954 kjøpte Nordlandsmuseet jekta Anna Karoline av J. Angell & Sønner i Hopen i Lofoten. Hun var bygd i Mosvik i Nord-Trøndelag i 1876. Da hun var ny var skroget klinkbygd som på en nordlandsbåt og hun hadde ikke fast dekk. Rundt 1890 ble hun modernisert. Skroget ble utvendig høvlet ned, og det ble lagt glatt kravellhud utenpå.
I alle år tjente hun som fraktebåt. I begynnelsen seilte hun de to turene til Bergen eller Trondheim hver sommer, og var flytende landhandel under Lofotfisket. På slutten av sin tjeneste var hun rigget ned og hang på slep etter en motorbåt. Hun var på Finnmarksfiske om våren og fraktet guano og tørrfisk til Møre og Bergen om sommeren.
Anna Karoline er den siste autentiske jekta, men hun holder på å synke på land.
Bodøsjøen utenfor Bodø sentrum ble hennes aller siste anløpssted. Hit kom hun for å ta fatt på et nytt liv som museumsjekt. I 1959 ble hun dratt opp på land og fikk solide fundamenter å stå på. Folk i Bodø ble glade i jekta som stod der med stolt forstavn. Hun stod der, like stolt, i all slags vær. Selv høststormene taklet hun tilsynelatende like fint som når hun hadde flere favner vann under kjølen. Hun savnet nok bølgene. De hjalp henne å unngå at vann ble liggende på dekk.
I dag har hun fått et skur rundt seg. Det hjelper mot vanndammene på dekk. Likevel holder hun på å synke. Inn i glemselen. I skuret får ingen se henne, som det hun virkelig er: Et fantastisk fartøy med råseil, tungt lastet med vår kystkultur. Hun har vært med på å holde liv i en hel landsdel. Hun var del av en århundrelang jekteflåte som bragte spennende impulser og nyheter til oss her nord. Nordnorske damer arbeidet i slåtta kledt i europeisk mote. Handelsmannen nøt sin sigar i finstua mens han studerte kameler og orientalske damer med slør på tapeten. Mannskapet på jekta møtte damer på sin ferd, som de tok med hjem som koner. I gode år hadde hun med velstand til hjembygda, i dårlige år samhold og felles trøst i felles skjebne.
Anna Karoline er den siste autentiske jekta. Hvis hun synker har vi bare kopier igjen.