794 results in DigitaltMuseum:

Traktorliv

Dei første traktorane kom til Norge i byrjinga av 1900-talet. Med optimisme og tru på framtida selde forhandlarane traktorane som ein føresetnad for moderne landbruksdrift. Det fekk ein bråstopp i 1920-åra. Overproduksjon og dårlege tider ramma både jordbruket og jordbruksindustrien. Interessa for å kjøpa traktorar forsvann, i staden blei fleire hender sysselsette i landbruket. Salet av traktorar tok seg ikkje skikkeleg opp før den økonomiske krisa var over i midten av 1930-åra. Igjen blei traktoren symbol på den moderne bonden. Han kvila beina på traktoren, og fekk arbeidet gjort i ein fart. På Jæren finn me gardsnamn som bønder andre stader kjenner som merkevarer: Kverneland, Serigstad og Kyllingstad. Dette er verksemder med røter i jordbruket på Jæren. Dei kan takka traktoren for mykje av suksessen. Jærbedriftene utvikla reiskapar til traktorane. Det hydrauliske trepunktsopphenget i traktorane etter andre verdskrigen opna nye moglegheiter. Med det kunne bonden løfta og seinka reiskapane. Kyllingstad Plogfabrik AS kom med ei ny fjørhorv i 1950, og Kvernelands Fabrik med både høysvans og traktorplog eit par år etter. F.A. Underhaugs Fabrikk på Nærbø utvikla potetsetjar og –opptakar. Brødrene Moi laga gjødselutstyr. Fôrhaustaren til Serigstad Maskinverkstad burde ha to traktorar med tilhengarar for å vera effektiv i slåtten, helst transportutstyr frå Trygve Kverneland & Sønner (TKS) i løa, og gjerne også fleire siloar for å få plass til alt graset. Dette er berre nokre få eksempel på dei nye reiskapane. For å få råd til å investera rasjonaliserte bonden, og la om til ei meir intensiv drift. Slik var traktoren grunnlag for ein blømande Jærindustri, og jærbonden slik me kjenner han i dag. I dag lyser ny traktorar opp i landskapet. Dei store felgane er blanke og fargesterke. I traktorhytta har dei ratt, radio og varmeapparat. Me ser traktorane på veg til skulen, og dei står parkert utanfor kjøpesentera. Køyrer du over Jæren ligg du ofte bak ein traktor. Kva slags reiskap som er montert i hurtigkoplinga fortel kva årstid det er: Gjødselspreiar, slåmaskin, beitepussar, potetopptakar eller snøplog. Jæren ville vore annleis utan traktoren. Gjennom hundre år har han endra både landskapet og jærbuen. Dei gamle lyngheiene er bytta med frodige grasbeiter og langstrakte marker. Traktoren følgjer bonden frå vogga til kårstua. Nostalgi kopla med interessa for motor gjer at mange syslar med eldre traktorar på fritida. Andre bygger nye. Traktorpullarane pressar kreftene i traktoren til det yttarste. For folk med interesse for traktor er Jæren eit draumeland.

Edøy gamle kyrkje, tradisjonelt kalla Edøykjerkjå (dativ Edø

Edøy gamle kyrkje, tradisjonelt kalla Edøykjerkjå (dativ Edøykjerkjonn) på folkemunne, er ei steinkyrkje frå tida kring 1190 som ligg på Edøya i Smøla kommune på Nordmøre. Eit skriv frå 1695 nemner at kyrkja vart lengd med sju alen. Kyrkja vart nedlagt i 1885, og ho brann etter eit lynnedslag den 14. januar 1887. Alt treverk og interiør anna enn altartavla og nokre få andre gjenstandar gjekk tapt. Altartavla vart øydelagt under bombinga av Kristiansund i 1940. Kyrkja vart bruka som lager av okkupasjonsmakta under andre verdskrigen. Frå 1947 vart kyrkja oppattbygd med 120 sitteplassar, og ho vart atterinnvigd den 4. juni 1950. Kunsten i kyrkja inkluderer eit krusifiks av Oscar Lynum og treskurden «Det brukne kors» av Daniel Hagerup. I samband med 900-årsjubiléet i 1990 vart kyrkja nyoppussa og det vart sett inn nytt orgel bygd av Mike Zuber der i 1991. Kyrkja var i 1814 valkyrkje for Edøy prestegjeld, som da omfatta noverande Smøla kommune og Tustna inkludert vestsida av Ertvågsøya i noverande Aure kommune. Eldre kjelder om Edøykyrkja Hans Grøn Bull Kjelde: Hans Grøn Bull: «Et og Andet om Edøe-Præstegjeld paa Nordmøer» Edøe, Matr. No. 58, i Halse-Thinglaug, af gammel Skyld 3 Spand 1 Øre 12 Mkl., formodentlig saakaldet af Edderfuglen, som saavel her som paa mange andre Steder i denne Egn har Rede, er en stor, flad, aflang og smuk Øe med god Jordbund til Høe, Korn og Potatos, af saadan behagelig Beliggenhed, at man seer hvert Skib og Fartøi, der gaaer Ledet til eller fra Trondhjem; den eies og beboes af Pastor emeritus Hr. Søren Hagerup Holck. Her staaer paa en liden Forhøining nær Søen, lidt østenfor Gaardens Huse, Hovedkirken, en gammel Steenbygning af een Længde, liden, lav, mørk, med smaae Vinduer. Efter gammelt Sagn skal Arbeidet være blevet standset med denne saavelsom Dolmøe-Kirkes Opbyggelse paa Hitteren formedelst den sorte Død, som borttog de fleste Mennesker, altsaa under Bygning i Midten af det 14de Seculum. Et Skriftehuus af Træe er i senere Tid bygget til dens nordre Side, til hvilket man maa gaae nede i Kirken; den har ingen betydelig Zirat eller anden Mærkværdighed. Dens Jordegods er ikkun 1 Spand 1 Øre 1 Mkl. med og uden Bygsel. Kirkegaarden, hvis Jord er fin Sand, ligesom paa Bremsnæss Kirkes ved Christiansund, er adskilt fra Kirken, ligger imellem denne og Gaardens Huse. Saavel Præstens som Kirkens Korntiende er ringe, men Fisketienden i gode Aar betydelig, naar man kunde faae Ret derpaa; thi den betales in natura. Gammal segn om Edøykyrkja Denne segna skreiv lærar A. Kværnberg ned i 1868 etter ein gammal mann i Jørenvågen på Tustna: E ska no fertæl ei stroff e å, sjønt e trur no’kje på at de e sant. Å kor så e, så e de no leinne sia de heint. Sikker på de va fære hass bessfar hass gammel-bessfar si ti. No ska du hør: Dem sokna åt Edøykjerkjåin den tia å, men de va sjellå at fålk tå Sør-Tussn va me kjerkjå på vintra. Men så va de en julmårgå, de va så fint å stillt at o røft se ikje fjøra. Å så bar de avste me en båt herifrå. Dem mått vara tile på di — dem mått no vara i båta fære klokkå fem. De e så å ro ikring na svart Golmøya, å så flaut dem ikje Kråksunne hell, å så dro dem båten åver lainne synnafær Fætten — åver Klåkkvikja dem kalla. Da dem kom uti Synna-kjeftn fikk dem sjå en kjerkebåt me mykji fålk tu Gålmåin, både karra å kvinnfålk. Så va de en tå karrå på Jørnvågbåta så va litegran på sveia, fær de va no i juln, å hain sett-ti å rop åt gålmingå: Høy — stakkalla! Vil di kappro? Men de leet ikje ti galmingå, men dem lange ut årann i en snoff, å så bar de te. Men gålmingain e slemm te å ro, å de va da dem her å. Dem ligg dagainnes dag sø på sa fjora å rør sy ta svart fossnahålle. Men så va de ei tå gålmkjerringå så braut av åra si, å da seig glåmbåtn attom. Men dem dro se te att, å dem la åt føsst, lell dem, der på Hyllain, austafor Edøyskajå, der dem la-åt, da så no. De ha drie se te en fin gråe innrønn synnå, så de låg no gått an fær å segelt å, men dem jor kje de, karrain. Da dem ha vaska se oppi ei lita kjøinn å haft på se kjerkjekleån å sett på se halskraga, så to dem ti å rakkel oppi garn. Prestn hill-te ti en litin kåve der så husa hass Per Edøyn no e. De va så svart inni glasa hass, at de va mæstå støkt. Men de va ikje nåkkåin tå dem så færsto karlessn de skull ha se. De va einno så tile dags at de va kje levvainnes å sjå, å mørtt va de. Da dem kom mett fær na gammel kjerkjegarn va de en så tøkt hain haur eit ban så gret innpå der, men di ainner sa de mått vara ei katt så hill på jamra. Men da de bynnt å jøssn, så vart dem vars nåkkå ainna. De låg så fullt me gammelt fjølrask innpå kjerkjegarn, at de va så de va strødd ikring. Åjau, de ha vårre ei uinnele julnatt, de fekk dem hør sia. Færmontle va de inkvainn så ikkje kunnme-di så ha fått-ti svartbokja åt presten, å så løyst’n gammel-Erik, så’n fikk farra-at så’n sjøl villa. Nåkk e de — han va kommin innpå kjerkjegarn, å der vart de stor-spetakkel. Duingan vart o-klar semyllå å ha se opp tu gravå sin, flaug på kvarainner å bruka kjistain sin te å slå me så mållain dreiv. De va så de va sådd me fjølmålla, kjestlåkk og gavla å bottnfjøle over de heile. Presten ha fått haurt dunder å mått opp mett på nattn å borti skreft-huse å ha på se kjolin å møss-skjortå å møsshakan å kragain, å me de jekk’n innpå kjerkjegarn me svartbokja ti ei hainn å ei løkt ti denn ainner. Men da’n ha sett gammelkarn fasst, da vart de stillt me en gång. Men de va ekje tile de vart bejynt borti kjerkjåin den morgån, fær prestn trång såvva attpå-att ei slik natt, kain di sjønn — . Bildet er fra avisa Tidens Krav sitt arkiv i tidsrommet 1970-1994. Nå i Nordmøre museums fotosamling.

Edøy gamle kyrkje, tradisjonelt kalla Edøykjerkjå (dativ Edø

Edøy gamle kyrkje, tradisjonelt kalla Edøykjerkjå (dativ Edøykjerkjonn) på folkemunne, er ei steinkyrkje frå tida kring 1190 som ligg på Edøya i Smøla kommune på Nordmøre. Eit skriv frå 1695 nemner at kyrkja vart lengd med sju alen. Kyrkja vart nedlagt i 1885, og ho brann etter eit lynnedslag den 14. januar 1887. Alt treverk og interiør anna enn altartavla og nokre få andre gjenstandar gjekk tapt. Altartavla vart øydelagt under bombinga av Kristiansund i 1940. Kyrkja vart bruka som lager av okkupasjonsmakta under andre verdskrigen. Frå 1947 vart kyrkja oppattbygd med 120 sitteplassar, og ho vart atterinnvigd den 4. juni 1950. Kunsten i kyrkja inkluderer eit krusifiks av Oscar Lynum og treskurden «Det brukne kors» av Daniel Hagerup. I samband med 900-årsjubiléet i 1990 vart kyrkja nyoppussa og det vart sett inn nytt orgel bygd av Mike Zuber der i 1991. Kyrkja var i 1814 valkyrkje for Edøy prestegjeld, som da omfatta noverande Smøla kommune og Tustna inkludert vestsida av Ertvågsøya i noverande Aure kommune. Eldre kjelder om Edøykyrkja Hans Grøn Bull Kjelde: Hans Grøn Bull: «Et og Andet om Edøe-Præstegjeld paa Nordmøer» Edøe, Matr. No. 58, i Halse-Thinglaug, af gammel Skyld 3 Spand 1 Øre 12 Mkl., formodentlig saakaldet af Edderfuglen, som saavel her som paa mange andre Steder i denne Egn har Rede, er en stor, flad, aflang og smuk Øe med god Jordbund til Høe, Korn og Potatos, af saadan behagelig Beliggenhed, at man seer hvert Skib og Fartøi, der gaaer Ledet til eller fra Trondhjem; den eies og beboes af Pastor emeritus Hr. Søren Hagerup Holck. Her staaer paa en liden Forhøining nær Søen, lidt østenfor Gaardens Huse, Hovedkirken, en gammel Steenbygning af een Længde, liden, lav, mørk, med smaae Vinduer. Efter gammelt Sagn skal Arbeidet være blevet standset med denne saavelsom Dolmøe-Kirkes Opbyggelse paa Hitteren formedelst den sorte Død, som borttog de fleste Mennesker, altsaa under Bygning i Midten af det 14de Seculum. Et Skriftehuus af Træe er i senere Tid bygget til dens nordre Side, til hvilket man maa gaae nede i Kirken; den har ingen betydelig Zirat eller anden Mærkværdighed. Dens Jordegods er ikkun 1 Spand 1 Øre 1 Mkl. med og uden Bygsel. Kirkegaarden, hvis Jord er fin Sand, ligesom paa Bremsnæss Kirkes ved Christiansund, er adskilt fra Kirken, ligger imellem denne og Gaardens Huse. Saavel Præstens som Kirkens Korntiende er ringe, men Fisketienden i gode Aar betydelig, naar man kunde faae Ret derpaa; thi den betales in natura. Gammal segn om Edøykyrkja Denne segna skreiv lærar A. Kværnberg ned i 1868 etter ein gammal mann i Jørenvågen på Tustna: E ska no fertæl ei stroff e å, sjønt e trur no’kje på at de e sant. Å kor så e, så e de no leinne sia de heint. Sikker på de va fære hass bessfar hass gammel-bessfar si ti. No ska du hør: Dem sokna åt Edøykjerkjåin den tia å, men de va sjellå at fålk tå Sør-Tussn va me kjerkjå på vintra. Men så va de en julmårgå, de va så fint å stillt at o røft se ikje fjøra. Å så bar de avste me en båt herifrå. Dem mått vara tile på di — dem mått no vara i båta fære klokkå fem. De e så å ro ikring na svart Golmøya, å så flaut dem ikje Kråksunne hell, å så dro dem båten åver lainne synnafær Fætten — åver Klåkkvikja dem kalla. Da dem kom uti Synna-kjeftn fikk dem sjå en kjerkebåt me mykji fålk tu Gålmåin, både karra å kvinnfålk. Så va de en tå karrå på Jørnvågbåta så va litegran på sveia, fær de va no i juln, å hain sett-ti å rop åt gålmingå: Høy — stakkalla! Vil di kappro? Men de leet ikje ti galmingå, men dem lange ut årann i en snoff, å så bar de te. Men gålmingain e slemm te å ro, å de va da dem her å. Dem ligg dagainnes dag sø på sa fjora å rør sy ta svart fossnahålle. Men så va de ei tå gålmkjerringå så braut av åra si, å da seig glåmbåtn attom. Men dem dro se te att, å dem la åt føsst, lell dem, der på Hyllain, austafor Edøyskajå, der dem la-åt, da så no. De ha drie se te en fin gråe innrønn synnå, så de låg no gått an fær å segelt å, men dem jor kje de, karrain. Da dem ha vaska se oppi ei lita kjøinn å haft på se kjerkjekleån å sett på se halskraga, så to dem ti å rakkel oppi garn. Prestn hill-te ti en litin kåve der så husa hass Per Edøyn no e. De va så svart inni glasa hass, at de va mæstå støkt. Men de va ikje nåkkåin tå dem så færsto karlessn de skull ha se. De va einno så tile dags at de va kje levvainnes å sjå, å mørtt va de. Da dem kom mett fær na gammel kjerkjegarn va de en så tøkt hain haur eit ban så gret innpå der, men di ainner sa de mått vara ei katt så hill på jamra. Men da de bynnt å jøssn, så vart dem vars nåkkå ainna. De låg så fullt me gammelt fjølrask innpå kjerkjegarn, at de va så de va strødd ikring. Åjau, de ha vårre ei uinnele julnatt, de fekk dem hør sia. Færmontle va de inkvainn så ikkje kunnme-di så ha fått-ti svartbokja åt presten, å så løyst’n gammel-Erik, så’n fikk farra-at så’n sjøl villa. Nåkk e de — han va kommin innpå kjerkjegarn, å der vart de stor-spetakkel. Duingan vart o-klar semyllå å ha se opp tu gravå sin, flaug på kvarainner å bruka kjistain sin te å slå me så mållain dreiv. De va så de va sådd me fjølmålla, kjestlåkk og gavla å bottnfjøle over de heile. Presten ha fått haurt dunder å mått opp mett på nattn å borti skreft-huse å ha på se kjolin å møss-skjortå å møsshakan å kragain, å me de jekk’n innpå kjerkjegarn me svartbokja ti ei hainn å ei løkt ti denn ainner. Men da’n ha sett gammelkarn fasst, da vart de stillt me en gång. Men de va ekje tile de vart bejynt borti kjerkjåin den morgån, fær prestn trång såvva attpå-att ei slik natt, kain di sjønn — . Bildet er fra avisa Tidens Krav sitt arkiv i tidsrommet 1970-1994. Nå i Nordmøre museums fotosamling.

Edøy gamle kyrkje, tradisjonelt kalla Edøykjerkjå (dativ Edø

Edøy gamle kyrkje, tradisjonelt kalla Edøykjerkjå (dativ Edøykjerkjonn) på folkemunne, er ei steinkyrkje frå tida kring 1190 som ligg på Edøya i Smøla kommune på Nordmøre. Eit skriv frå 1695 nemner at kyrkja vart lengd med sju alen. Kyrkja vart nedlagt i 1885, og ho brann etter eit lynnedslag den 14. januar 1887. Alt treverk og interiør anna enn altartavla og nokre få andre gjenstandar gjekk tapt. Altartavla vart øydelagt under bombinga av Kristiansund i 1940. Kyrkja vart bruka som lager av okkupasjonsmakta under andre verdskrigen. Frå 1947 vart kyrkja oppattbygd med 120 sitteplassar, og ho vart atterinnvigd den 4. juni 1950. Kunsten i kyrkja inkluderer eit krusifiks av Oscar Lynum og treskurden «Det brukne kors» av Daniel Hagerup. I samband med 900-årsjubiléet i 1990 vart kyrkja nyoppussa og det vart sett inn nytt orgel bygd av Mike Zuber der i 1991. Kyrkja var i 1814 valkyrkje for Edøy prestegjeld, som da omfatta noverande Smøla kommune og Tustna inkludert vestsida av Ertvågøya i noverande Aure kommune. Eldre kjelder om Edøykyrkja Hans Grøn Bull Kjelde: Hans Grøn Bull: «Et og Andet om Edøe-Præstegjeld paa Nordmøer» Edøe, Matr. No. 58, i Halse-Thinglaug, af gammel Skyld 3 Spand 1 Øre 12 Mkl., formodentlig saakaldet af Edderfuglen, som saavel her som paa mange andre Steder i denne Egn har Rede, er en stor, flad, aflang og smuk Øe med god Jordbund til Høe, Korn og Potatos, af saadan behagelig Beliggenhed, at man seer hvert Skib og Fartøi, der gaaer Ledet til eller fra Trondhjem; den eies og beboes af Pastor emeritus Hr. Søren Hagerup Holck. Her staaer paa en liden Forhøining nær Søen, lidt østenfor Gaardens Huse, Hovedkirken, en gammel Steenbygning af een Længde, liden, lav, mørk, med smaae Vinduer. Efter gammelt Sagn skal Arbeidet være blevet standset med denne saavelsom Dolmøe-Kirkes Opbyggelse paa Hitteren formedelst den sorte Død, som borttog de fleste Mennesker, altsaa under Bygning i Midten af det 14de Seculum. Et Skriftehuus af Træe er i senere Tid bygget til dens nordre Side, til hvilket man maa gaae nede i Kirken; den har ingen betydelig Zirat eller anden Mærkværdighed. Dens Jordegods er ikkun 1 Spand 1 Øre 1 Mkl. med og uden Bygsel. Kirkegaarden, hvis Jord er fin Sand, ligesom paa Bremsnæss Kirkes ved Christiansund, er adskilt fra Kirken, ligger imellem denne og Gaardens Huse. Saavel Præstens som Kirkens Korntiende er ringe, men Fisketienden i gode Aar betydelig, naar man kunde faae Ret derpaa; thi den betales in natura. Gammal segn om Edøykyrkja Denne segna skreiv lærar A. Kværnberg ned i 1868 etter ein gammal mann i Jørenvågen på Tustna: E ska no fertæl ei stroff e å, sjønt e trur no’kje på at de e sant. Å kor så e, så e de no leinne sia de heint. Sikker på de va fære hass bessfar hass gammel-bessfar si ti. No ska du hør: Dem sokna åt Edøykjerkjåin den tia å, men de va sjellå at fålk tå Sør-Tussn va me kjerkjå på vintra. Men så va de en julmårgå, de va så fint å stillt at o røft se ikje fjøra. Å så bar de avste me en båt herifrå. Dem mått vara tile på di — dem mått no vara i båta fære klokkå fem. De e så å ro ikring na svart Golmøya, å så flaut dem ikje Kråksunne hell, å så dro dem båten åver lainne synnafær Fætten — åver Klåkkvikja dem kalla. Da dem kom uti Synna-kjeftn fikk dem sjå en kjerkebåt me mykji fålk tu Gålmåin, både karra å kvinnfålk. Så va de en tå karrå på Jørnvågbåta så va litegran på sveia, fær de va no i juln, å hain sett-ti å rop åt gålmingå: Høy — stakkalla! Vil di kappro? Men de leet ikje ti galmingå, men dem lange ut årann i en snoff, å så bar de te. Men gålmingain e slemm te å ro, å de va da dem her å. Dem ligg dagainnes dag sø på sa fjora å rør sy ta svart fossnahålle. Men så va de ei tå gålmkjerringå så braut av åra si, å da seig glåmbåtn attom. Men dem dro se te att, å dem la åt føsst, lell dem, der på Hyllain, austafor Edøyskajå, der dem la-åt, da så no. De ha drie se te en fin gråe innrønn synnå, så de låg no gått an fær å segelt å, men dem jor kje de, karrain. Da dem ha vaska se oppi ei lita kjøinn å haft på se kjerkjekleån å sett på se halskraga, så to dem ti å rakkel oppi garn. Prestn hill-te ti en litin kåve der så husa hass Per Edøyn no e. De va så svart inni glasa hass, at de va mæstå støkt. Men de va ikje nåkkåin tå dem så færsto karlessn de skull ha se. De va einno så tile dags at de va kje levvainnes å sjå, å mørtt va de. Da dem kom mett fær na gammel kjerkjegarn va de en så tøkt hain haur eit ban så gret innpå der, men di ainner sa de mått vara ei katt så hill på jamra. Men da de bynnt å jøssn, så vart dem vars nåkkå ainna. De låg så fullt me gammelt fjølrask innpå kjerkjegarn, at de va så de va strødd ikring. Åjau, de ha vårre ei uinnele julnatt, de fekk dem hør sia. Færmontle va de inkvainn så ikkje kunnme-di så ha fått-ti svartbokja åt presten, å så løyst’n gammel-Erik, så’n fikk farra-at så’n sjøl villa. Nåkk e de — han va kommin innpå kjerkjegarn, å der vart de stor-spetakkel. Duingan vart o-klar semyllå å ha se opp tu gravå sin, flaug på kvarainner å bruka kjistain sin te å slå me så mållain dreiv. De va så de va sådd me fjølmålla, kjestlåkk og gavla å bottnfjøle over de heile. Presten ha fått haurt dunder å mått opp mett på nattn å borti skreft-huse å ha på se kjolin å møss-skjortå å møsshakan å kragain, å me de jekk’n innpå kjerkjegarn me svartbokja ti ei hainn å ei løkt ti denn ainner. Men da’n ha sett gammelkarn fasst, da vart de stillt me en gång. Men de va ekje tile de vart bejynt borti kjerkjåin den morgån, fær prestn trång såvva attpå-att ei slik natt, kain di sjønn — . Bildet er fra avisa Tidens Krav sitt arkiv i tidsrommet 1970-1994. Nå i Nordmøre museums fotosamling.

Share to