811 results in DigitaltMuseum:

Plog

Matson, Ole (1859 - 1905)

Plomgren, Carl J. (1815 - 1876)

Carl Johan Plomgren, född 1 december 1815, död 19 maj 1876, handelsbokhållare.

Overflategrøfting med grøftefres. Forsøk med grøftefres ble gjort omkring 1960. Fresen viste seg brukbar til mindre overflategrøfter (opptil en halv meter brede og inntil en drøy halvmeter djupe) på myr. Maskinen ble brukt bak en beltegående traktor. Fotografiet er fra Finnskogen.

Overflategrøfting med grøftefres. Forsøk med grøftefres ble gjort omkring 1960. Fresen viste seg brukbar til mindre overflategrøfter (opptil en halv meter brede og inntil en drøy halvmeter djupe) på myr. Maskinen ble brukt bak en beltegående traktor. Fotografiet er fra Finnskogen.

Slash & Burn

Overflategrøfting med grøftefres. Forsøk med grøftefres ble gjort omkring 1960. Fresen viste seg brukbar til mindre overflategrøfter (opptil en halv meter brede og inntil en drøy halvmeter djupe) på myr. Maskinen ble brukt bak en beltegående traktor. Fotografiet er fra Finnskogen.

Smøytre

Smøytre ble brukt når det sto på rot. Vanlig blant folk på Finnskogen. Man smøyde seg gjennom hullet som middel mot all slags sykdom. Nyfødte barn ble også dratt gjennom smøytreet for at de skulle trives. Finnene kalte et slikt tre for Umpiainen. Det betyr smøytre. Smøyingen måtte gjøres usett ellers hadde den ingen virkning, trodde man.

Olsson, Monica

øks

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. En av dem, Joseph Bakken (1898-1989), fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øynene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. Slik ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. En av dem, Joseph Bakken (1898-1989), fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øynene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. Det var sannsynligvis slike pinner Joseph Bakken arbeidet med da dette fotografiet ble tatt. Utspilt på denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. En av dem, Joseph Bakken (1898-1989), fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øyeåpningene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. Det var slike pinner Joseph Bakken satte på plass da dette fotografiet ble tatt. Utspilt på denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. En av dem, Joseph Bakken (1898-1989), fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øyeåpningene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. Det var slike pinner Joseph Bakken satte på plass da dette fotografiet ble tatt. Utspilt på denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Joseph Bakken (1898-1989) viser ei gjedde (Esox lucius) som er klargjort for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. Joseph Bakken fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øyeåpningene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. På denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Joseph Bakken (1898-1989) viser ei gjedde (Esox lucius) som er klargjort for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. Joseph Bakken fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øyeåpningene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. På denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Gardbrukeren og fiskeren Joseph Bakken (1898-1989), fotografert ved inngangsdøra til stabburet på eiendommen sin, garden Siksjølia i Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen. Joseph viste fram ei egenprodusert tørket gjedde. Han var en ivrig gjeddefisker. Joseph fortalte de medarbeiderne fra Norsk Skogbruksmuseum som dokumenterte dette fisket at han kunne fiske fra 100 til 300 kilo gjedde hver sesong. Dette var naturligvis langt mer enn han og familien hans kunne konsumere mens den ennå var fersk. Følgelig måtte en betydelig del av fangsten konserveres med sikte på at de skulle spises seinere. Den tradisjonelle måten å gjøre dette på var å salte og tørke fisken. Gjedda ble straks maget da den var hentet i land. Deretter ble fisken saltet et par døgn, før den var klar for tørking. Den fikk en lang opphengspinne stukket gjennom øyeåpningene, og det ble innsatt et par kortere pinner på tvers, slik at de holdt magen åpen. Slik skulle fisken henge i sol og kjølig vårvind et par ukers tid, inntil det dannet seg ei hinne i den ytre delen av fiskekjøttet. Dermed var fisken klar for langtidslagring i et svalt miljø i stabburet på garden, stadig med de nevnte pinnene gjennom øyeåpningene og i bukhulen. Slik kunne den tørkete gjedda henge i måneder og år, uten at det gikk ut over kvaliteten. At fisken ikke ble harsk, skyldes at gjeddekjøttet er forholdsvis magert. Det var naturligvis også en fordel at det var forholdsvis kjølig og lite insektliv i Tufsingdalen i den innledende tørkefasen.

Gardbrukeren og fiskeren Joseph Bakken (1898-1989), fotografert ved inngangsdøra til stabburet på eiendommen sin, garden Siksjølia i Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen. Joseph viste fram ei egenprodusert tørket gjedde. Han var en ivrig gjeddefisker. Joseph fortalte de medarbeiderne fra Norsk Skogbruksmuseum som dokumenterte dette fisket at han kunne fiske fra 100 til 300 kilo gjedde hver sesong. Dette var naturligvis langt mer enn han og familien hans kunne konsumere mens den ennå var fersk. Følgelig måtte en betydelig del av fangsten konserveres med sikte på at de skulle spises seinere. Den tradisjonelle måten å gjøre dette på var å salte og tørke fisken. Gjedda ble straks maget da den var hentet i land. Deretter ble fisken saltet et par døgn, før den var klar for tørking. Den fikk en lang opphengspinne stukket gjennom øyeåpningene, og det ble innsatt et par kortere pinner på tvers, slik at de holdt magen åpen. Slik skulle fisken henge i sol og kjølig vårvind et par ukers tid, inntil det dannet seg ei hinne i den ytre delen av fiskekjøttet. Dermed var fisken klar for langtidslagring i et svalt miljø i stabburet på garden, stadig med de nevnte pinnene gjennom øyeåpningene og i bukhulen. Slik kunne den tørkete gjedda henge i måneder og år, uten at det gikk ut over kvaliteten. At fisken ikke ble harsk, skyldes at gjeddekjøttet er forholdsvis magert. Det var naturligvis også en fordel at det var forholdsvis kjølig og lite insektliv i Tufsingdalen i den innledende tørkefasen.

Joseph Bakken fra Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen klargjør ei gjedde (Esox lucius) som han og naboen Jo Bakken nettopp hadde fanget for tørking. senere skal tørkes. Joseph sto bøyd over ei trekasse han hadde snudd, slik at den lå med botnen oppovervendt. På dette underlaget ble gjedda maget. Ettersom det var snakk om forholdsvis store fisker, ble det også skåret et sniitt i det kjøttrike ryggpartiet, noe som gav bedre tørk. På de gjeddene som veide 4-5 kilo ble ryggbeinet skåret ut. Deretter skulle fisken ligge i salt i to-tre dager, før den ble utspent på pinner og hengt til tørk i vårsol og vind. Etter et par uker hadde det dannet seg ei tørkeskorpe på alle overflater, og fisken kunne hentes inn og - i prinsippet - lagres i et tørt, svalt og mørkt rom i årevis uten at det gikk ut over kvaliteten. Gjedda ble tatt på garn i deltaområdet - «Tjønnan» - der elva Tufsinga renner ut i innsjøen Femund. Fra gammelt av var dette fisket viktig for menneskene på nær sagt alle gardsbruk i Tufsingdalen, men i 1970-åra, da dette fotografiet ble tatt. var det bare Joseph og Jo Bakken som fortsatt fanget «isgjedde» i dette området.

Tre karer fotografert i en robåt under garnfiske etter gjedde (Esox lucius) i Tjønnan, deltaområdet der elva Tufsinga renner inn i innsjøen Femund. Denne lokaliteten ligger i Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen. Fotografiet ble tatt i midten av mai i 1975. Lengst til venstre ser vi en av veteranene fra dette fisket, Joseph Bakken (1898-1989). Til høyre for ham satt det to noe yngre menn. Den nærmeste mannen løftet garnet i overtelna, og viste dermed fram maskestrukturen. Her ble det fanget gjedde i gytetida, som her inntraff like etter at isen på Femund og i tilstøtende elver hadde gått. I denne perioden snakket tufsingdølene om «isgjedde». Den ble fanget i 35 meter lange garn som bare stakk cirka en meter ned i vannet. Mer var det ikke behov for, for i gyteperioden søkte gjedda inn i de grunne, sivbevokste strandsonene. Her ble garna satt på skrå inn mot sivkanten. Karene var ikke ute etter småfisk. Garna som ble brukt hadde vanligvis en maskevidde på 50-60 millimeter. Joseph Bakken fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket pågikk. De fleste av gjeddene veide mellom to og fem kilo.