DigitaltMuseum

Norskprodusert skismurning/skismøring, fotografert på sålen på ei gammel treski. Fotografiet viser to sylindriske bokser med skivoks fra produsentene Østbye og Trysil-Voks, samt en klistertube fra selskapet Swix. Alle disse produktene skulle gi skiløperne god glid og godt feste på våt vårnsnø. Da skiaktiviteter ble både idretts- og rekreasjonsaktiviteter på andre halvdel av 1800-tallet fantes det ikke skismurning. Men skiløperne fant ut at blandinger av tjære og andre fettstoffer forbedret skienes glideegenskaper, noe som gav seg utslag i bedre fart og muliggjorde lengre svev i hoppbakkene. Den store utfordringen var å finne fram til stoffer som både gav god glid og skikkelig feste i langrennsløypene, særlig mot slutten av skisesongen, da vårsola skapte vekslende føre med sugende våt snø midt på dagen og isete, hardt og glatt føre i morgen- og kveldstimene. De mest dedikerte konkurranseløperne prøvde seg med blandinger som de ikke snakket altfor høyt om, men sammenkokte tjærestoffer og parafinvoks var sentrale ingredienser i mange av dem. Velfungerende blandinger kunne gi opphavsmennene fortrinn i skirenn. I 1911 testet Sigurd Kristiansen fra Bærum Skiklubb det som antas å ha vært verdens første klistersmurning i Holmenkollrennet, og vant en sensasjonell seier. På denne tida begynte skivoks å bli handelsvare. Alf Bjerckes farvehandel produserte og solgte «Record» og «Fyk», som begge forbedret gliden på skiene, men som på denne tida ikke hadde nevneverdig virkning på festeegenskapene. Skiløperbrødrene Peter og Sverre Østbye fra Kristiania var spesielt opptatt av skismurning. I 1913 søkte Peter patent på ei blanding av parafin, stearin, linolje og tjære. Disse stoffene gav god glid. For samtidig å få bedre glid tilsatte Østbye klebrige substanser, som harpiks og terpentin. I forkant av Holmenkoll-rennet i 1914 testet Peter Østbye flere ski som var smurt med voks der de nevnte stoffene forekom i noe ulike blandingsforhold. Forberedelsene minte slik sett litt om det arbeidet moderne smøreteam gjør for og i samarbeid med eliteløpere. Peter slo Lauritz Bergendahl og Lars Høgvold, som nok egentlig var bedre langrennsløpere, med to minutter. Østbye-karene hadde forretningstalent, og fra 1915 kunne skiløperne kjøpe tre varianter av Østbye-voks. Andre skiløpere fortsatte sin eksperimentering. Ryktene ville ha det til at enkelte til og med smeltet grammofonplater, som inneholdt skjellakk, ble smeltet inn i skivoksblandinger, noe som var utgangspunkt for humoristiske kommentarer om hvilke musikksjangere som gav best feste. Østbye-brødrene fikk etter hvert konkurranse fra andre produsenter. Også den nevnte skihelten Lauritz Bergendahl gav navn til et voksfabrikat. Det samme gjorde Torger Bratlie. Disse produsentene dominerte det norske skismøringsmarkedet i flere tiår. I 1946 etablerte den svenske kjemikeren Börje Gabrielsson selskapet Swix, som etter hvert ble en betydelig konkurrent for de norske produsentene. I 1978 ble dette selskapet oppkjøpt av det norske familieselskapet Andresen, som utvidet produktspekteret og flyttet hovedkontoret til Lillehammer. Samtidig ble skismurning fra flere utenlandske produsenter tilgjengelig på det norske markedet. I moderne konkurranseidrett brukes det varme under påføring av skismurning, og dette har utløst et nytt fokus på helseskadelige kjemiske forbindelser fra smurningsblandingene som frigjøres i slike prosesser, særlig fluor.

Norskprodusert skismurning/skismøring, fotografert på sålen på ei gammel treski. Fotografiet viser to sylindriske bokser med skivoks fra produsentene Østbye og Trysil-Voks, samt en klistertube fra selskapet Swix. Alle disse produktene skulle gi skiløperne god glid og godt feste på våt vårnsnø. Da skiaktiviteter ble både idretts- og rekreasjonsaktiviteter på andre halvdel av 1800-tallet fantes det ikke skismurning. Men skiløperne fant ut at blandinger av tjære og andre fettstoffer forbedret skienes glideegenskaper, noe som gav seg utslag i bedre fart og muliggjorde lengre svev i hoppbakkene. Den store utfordringen var å finne fram til stoffer som både gav god glid og skikkelig feste i langrennsløypene, særlig mot slutten av skisesongen, da vårsola skapte vekslende føre med sugende våt snø midt på dagen og isete, hardt og glatt føre i morgen- og kveldstimene. De mest dedikerte konkurranseløperne prøvde seg med blandinger som de ikke snakket altfor høyt om, men sammenkokte tjærestoffer og parafinvoks var sentrale ingredienser i mange av dem. Velfungerende blandinger kunne gi opphavsmennene fortrinn i skirenn. I 1911 testet Sigurd Kristiansen fra Bærum Skiklubb det som antas å ha vært verdens første klistersmurning i Holmenkollrennet, og vant en sensasjonell seier. På denne tida begynte skivoks å bli handelsvare. Alf Bjerckes farvehandel produserte og solgte «Record» og «Fyk», som begge forbedret gliden på skiene, men som på denne tida ikke hadde nevneverdig virkning på festeegenskapene. Skiløperbrødrene Peter og Sverre Østbye fra Kristiania var spesielt opptatt av skismurning. I 1913 søkte Peter patent på ei blanding av parafin, stearin, linolje og tjære. Disse stoffene gav god glid. For samtidig å få bedre glid tilsatte Østbye klebrige substanser, som harpiks og terpentin. I forkant av Holmenkoll-rennet i 1914 testet Peter Østbye flere ski som var smurt med voks der de nevnte stoffene forekom i noe ulike blandingsforhold. Forberedelsene minte slik sett litt om det arbeidet moderne smøreteam gjør for og i samarbeid med eliteløpere. Peter slo Lauritz Bergendahl og Lars Høgvold, som nok egentlig var bedre langrennsløpere, med to minutter. Østbye-karene hadde forretningstalent, og fra 1915 kunne skiløperne kjøpe tre varianter av Østbye-voks. Andre skiløpere fortsatte sin eksperimentering. Ryktene ville ha det til at enkelte til og med smeltet grammofonplater, som inneholdt skjellakk, ble smeltet inn i skivoksblandinger, noe som var utgangspunkt for humoristiske kommentarer om hvilke musikkgenrer som gav best feste. Østbye-brødrene fikk etter hvert konkurranse fra andre produsenter. Også den nevnte skihelten Lauritz Bergendahl gav navn til et voksfabrikat. Det samme gjorde Torger Bratlie. Disse produsentene dominerte det norske skismøringsmarkedet i flere tiår. I 1946 etablerte den svenske kjemikeren Börje Gabrielsson selskapet Swix, som etter hvert ble en betydelig konkurrent for de norske produsentene. I 1978 ble dette selskapet oppkjøpt av det norske familieselskapet Andresen, som utvidet produktspekteret og flyttet hovedkontoret til Lillehammer. Samtidig ble skismurning fra flere utenlandske produsenter tilgjengelig på det norske markedet. I moderne konkurranseidrett brukes det varme under påføring av skismurning, og dette har utløst et nytt fokus på helseskadelige kjemiske forbindelser fra smurningsblandingene som frigjøres i slike prosesser, særlig fluor.

Norskprodusert skismurning/skismøring, fotografert på sålen på ei gammel treski. Fotografiet viser to sylindriske bokser med skivoks fra produsentene Østbye og Trysil-Voks, samt en boks med tjæregrunning fra Bratlie og en klistertube fra selskapet Swix. Tjæregrunninga ble gjerne påført skisålene ved en gang hver sesong for å gjøre sålen glatt og vannavstøtende. De øvrige produktene skulle gi skiløperne god glid og godt feste på våt vårnsnø. Da skiaktiviteter ble både idretts- og rekreasjonsaktiviteter på andre halvdel av 1800-tallet fantes det ikke skismurning. Men skiløperne fant ut at blandinger av tjære og andre fettstoffer forbedret skienes glideegenskaper, noe som gav seg utslag i bedre fart og muliggjorde lengre svev i hoppbakkene. Den store utfordringen var å finne fram til stoffer som både gav god glid og skikkelig feste i langrennsløypene, særlig mot slutten av skisesongen, da vårsola skapte vekslende føre med sugende våt snø midt på dagen og isete, hardt og glatt føre i morgen- og kveldstimene. De mest dedikerte konkurranseløperne prøvde seg med blandinger som de ikke snakket altfor høyt om, men sammenkokte tjærestoffer og parafinvoks var sentrale ingredienser i mange av dem. Velfungerende blandinger kunne gi opphavsmennene fortrinn i skirenn. I 1911 testet Sigurd Kristiansen fra Bærum Skiklubb det som antas å ha vært verdens første klistersmurning i Holmenkollrennet, og vant en sensasjonell seier. På denne tida begynte skivoks å bli handelsvare. Alf Bjerckes farvehandel produserte og solgte «Record» og «Fyk», som begge forbedret gliden på skiene, men som på denne tida ikke hadde nevneverdig virkning på festeegenskapene. Skiløperbrødrene Peter og Sverre Østbye fra Kristiania var spesielt opptatt av skismurning. I 1913 søkte Peter patent på ei blanding av parafin, stearin, linolje og tjære. Disse stoffene gav god glid. For samtidig å få bedre glid tilsatte Østbye klebrige substanser, som harpiks og terpentin. I forkant av Holmenkoll-rennet i 1914 testet Peter Østbye flere ski som var smurt med voks der de nevnte stoffene forekom i noe ulike blandingsforhold. Forberedelsene minte slik sett litt om det arbeidet moderne smøreteam gjør for og i samarbeid med eliteløpere. Peter slo Lauritz Bergendahl og Lars Høgvold, som nok egentlig var bedre langrennsløpere, med to minutter. Østbye-karene hadde forretningstalent, og fra 1915 kunne skiløperne kjøpe tre varianter av Østbye-voks. Andre skiløpere fortsatte sin eksperimentering. Ryktene ville ha det til at enkelte til og med smeltet grammofonplater, som inneholdt skjellakk, ble smeltet inn i skivoksblandinger, noe som var utgangspunkt for humoristiske kommentarer om hvilke musikksjangere som gav best feste. Østbye-brødrene fikk etter hvert konkurranse fra andre produsenter. Også den nevnte skihelten Lauritz Bergendahl gav navn til et voksfabrikat. Det samme gjorde Torger Bratlie. Disse produsentene dominerte det norske skismøringsmarkedet i flere tiår. I 1946 etablerte den svenske kjemikeren Börje Gabrielsson selskapet Swix, som etter hvert ble en betydelig konkurrent for de norske produsentene. I 1978 ble dette selskapet oppkjøpt av det norske familieselskapet Andresen, som utvidet produktspekteret og flyttet hovedkontoret til Lillehammer. Samtidig ble skismurning fra flere utenlandske produsenter tilgjengelig på det norske markedet. I moderne konkurranseidrett brukes det varme under påføring av skismurning, og dette har utløst et nytt fokus på helseskadelige kjemiske forbindelser fra smurningsblandingene som frigjøres i slike prosesser, særlig fluor.

Ski

Barneski med tupp i begge endar, innsvinga mitt på. Fleire fargar og motiv oppe på skiet.

Stav

Teleskopstavar med handtak av kork og plast. Portrett av Fritjof Nansen og signaturen hans. Plast i stramming på teleskop.

Ski

Langrennski laga av glasfiber, for bruk ved temperatur 0 grader eller lågare. Plast såle. Ei rand langs sålen på skiet. Plastfeste for bindingar.

Ski

Langrennski for barn laga av glasfiber.Plastsåle.

Ski

Langrennski for konkurransebruk, skøyteski, laga av glasfiber. Såle av plast. Feste for binding sit på.

Ski

Langrennski for konkurransebruk, klassisk, laga av glasfiber. Svart såle av plast. Feste for binding sit på.

Ski

Langrennski laga av glasfiber. Svart såle av plast. Kvit og svart overflate med gul skrift. Feste for binding sit på.

Ski

Alpinski laga av glasfiber. Svart overside med sølv og gull skrift/dekor. Stålkantar langs såla, forsterka i skitupp. Bindingar sit på . Alpinbindingar av merke Dynastar.

Ski

Eit par Fischer Viron 4.4. Konkuranseski designa for både nybyrjerar og profesjonelle. Glasfiber med trekjerne, noko som gjer skiet lettare. Stålkantar. Plast såle. Rett bak, typpen er forsterka med gummi. Festeskinne til bindingane.

Ski

Alpinski, twintipski laga av glasfiber. Fargerik overside, stålkantar langs såla. Plast såle.

Ski

Alpinski laga av glasfiber. Twintipski, ekstra stålkantar på midten gjer dei egna for railing. Grønlig overside, fargerikt motiv med terningar og tal. Stålkantar langs såla.

Ski

Fjellski laga av glasfiber. Såle med stålkantar. Dekor på overflata.

Ski

Langrennski for barn laga av glasfiber. Smørefri såle med riflemønster. Svart og kvit overflate. Bindingar av type Rottefella NNN sit på.

Ski

Langrennski for konkurransebruk, fristil, laga av glasfiber. Svart og gul plastsåle. Gul overside, med kvit, raud og blå dekor/skrift. Bindingar av type Salomon sit på.

Ski

Langrennski for barn laga i samband med OL på Lillehammer i 1994. . Klistremerker med OL-maskotane. Smørefri såle. Rottefella bindingar sit på.

Ski

Langrennski laga av glasfiber, plastsåle.

1

Ski

Langrennski for barn laga av glasfiber. Såle av plast. Det har vore bora hol til bindingar.