![Laftehoder på det nordøstre hjørnet av våningshuset på klokk]()
Laftehoder på det nordøstre hjørnet av våningshuset på klokkergarden Fossum i Elverum. Norsk Skogbruksmuseum (siden 2003 Norsk Skogmuseum) overtok denne eiendommen fra årsskiftet 1962-1963, og de gjenværende bygningene forvaltes nå som en del av museets antikvariske bygningssamling (jfr. SJF-B.0017 - SJF-B.0020). Høsten 2016 innså museets personale at det var råteskader ved eller bak ei trapp som var støpt inntil kjøkkeninngangen, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon som var reist inntil den laftete bygningskjernens nordre langvegg. Firmaet Sletten Vøling AS påtok seg restaureringsoppdraget med Ola Svensson som utførende håndverker. Etter at trappa var borte, viste det seg at ikke bare svillbjelken på det nevnte tilbygget, men også svillstokkene i laftekjernen var råteskadde. For å kunne skjære ut råteskadde komponenter og erstatte dem med frisk ved, ble noe panelbord i den råteskadde sonen på nordveggen kappet i passende høyde, mens enkeltbord i laftekassa og på østre gavlvegg ble løsnet for at man skulle kunne danne seg et inntrykk av hvor omfattende råteskadene egentlig var. Avdekkinga av laftehodene var interessant også av en annen årsak. Slik bygningen har stått i manns minne har den hatt bordkledning, vinduer, dører og takform som peker i retning av et opphav i sveitserstilperioden, altså de siste tiåra på 1800-tallet. Museumsfolk ble imidlertid tidlig klar over at laftehodenes utforming hadde variert i tid og rom, og at denne formen kunne brukes til «omtrentlige» dateringer av bygninger. Dette fotografiet viser laftehoder som på den ene sida er formet slik at ytterkanten danner ei vertikal buet eller bølget linje. På den andre sida er laftehodene avrettet, slik at de danner et plan eller ei noenlunde rett linje. Denne siste løsningen antas å være oppstått i forbindelse med sekundær bearbeiding, sannsynligvis da huset fikk bordkledning med laftekasser på hjørnene. Det er grunn til å tro at disse veggstokkene opprinnelig har hatt laftehoder med den samme bølgende formen på begge sider. Dette kan indikere et opphav som er minst 100 år eldre enn det nåværende eksteriøret. Det faktum at endeflatene synes å være overflatebehandlet med eggredskap (øks/bile), ikke med sak, befester inntrykket av en betydelig alder. Ettersom det foreløpig (2017) bare er deler av ei laftekasse som hittil er demontert, vet vi ikke om hele huset har denne typen laftehoder. Det kan jo tenkes at bygningen er oppført av gammelt laftetømmer av ulik alder, eller at den kan være påbygd, for eksempel i høyden.
