775 results in DigitaltMuseum:

Røeds hotell Den gamle Larkolleveien går foran. Fotoet er tatt fra Roers eiendom mot øst.

Seljord Folkehøgskule

Seljord Folkehøgskule

Ola Bjørkheim.

Ola Bjørkheim.

Ola Bjørkheim.

Ola Bjørkheim.

Rydding av idrettsplassen på Fagernes.

Rydding av idrettsplassen på Fagernes.

Vegetasjon i fjellterreng mot en bakgrunn av himmel med stor

Vegetasjon i fjellterreng mot en bakgrunn av himmel med store skybanker.

Eng og vegetasjon.

Eng og vegetasjon.

Vegetasjon.

Vegetasjon.

Billerud Gård

Billerud Gård

Billerud Gård

Billerud Gård

Billerud Gård

Billerud Gård

Billerud Gård

Billerud Gård

Gluggen i Skrolsvik.

Gluggen i Skrolsvik.

Fra dalføret der elva Breia renner sørover på kjølen øst for

Fra dalføret der elva Breia renner sørover på kjølen øst for grenda Brekkom i Ringebu. Dette fotografiet skal være tatt litt ovenfor Skotten seter, i et terreng med glissen fjellskog. Stedet der bildet ble tatt ligger antakelig cirka 800 meter over havet. Langsmed elva ser det ut til å ha vært fine beiteareaeler. Til venstre i forgrunnen skimter vi tre karer som vandret nedover dalføret. Breia skal være om lag to mil lang. Den forenes med elva Tromsa, som renner vestover og faller ut i Gudbrandsdalslågen ved Fåvang, Dette fotografiet ble tatt høsten 1957.

Vegetasjon i elvekråningen mellom Korsmoenga og Oppstadåa i

Vegetasjon i elvekråningen mellom Korsmoenga og Oppstadåa i Sør-Odal, Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1962, da Glomma fellesfløtingsforening planla å bygge såkalt «barkeplass» på dette stedet. En barkeplass var en oppsamlingsterminal for tømmer som ble hentet langs skogsbilvegene og skulle barkes før det kunne fløtes videre nedover langs Glommavasssdraget. Fellesfløtingsforeningen uttrykte interesse for denne lokaliteten alt tidlig i 1960-åra, men ettersom det prosjekterte terminalområdet bak den trebevokste elveskråningen var dyrket mark, møtte planen motstand fra jordbrukets organer. Det var først etter anke til Landbruksdepartementet at Glomma fellesfløtingsforening fikk aksept for å realisere planene om en slik terminalplass på Korsmo Forholdene ved stedet der Korsmoenga utislagsplass plass ble bygget. Et av kriteriene for at løyvet ble gitt var at fløtingsforeningen skulle styrke elveskråningen ved utislagspunktene, som ville bli trafikkert av tunge anleggsmaskiner med betydelige mengder tømmer i gripekloa. Anlegget av slike terminalplasser må ses i sammenheng med den raske mekaniseringa som skjedde i skogbruket etter 2. verdenskrig. Det ble bygd veger i utmarka, slik at tømmeret kunne hentes der med lastebiler i stedet for å bli framkjørt til vassdrag med hest og slede. Samtidig var skogbrukets rasjonaliseringsekspertise opptatt av barkeprosessen, som på kalde vinterdager tok mye tid og var en fysisk påkjenning på skogsarbeiderne. Løsningen ble å hente tømmeret med lastebiler og barke det ved hjelp av motoriserte ringbarkemaskiner på terminalplasser, som den som var planlagt på Korsmoenga.

Vegetasjon i elvekråningen mellom Korsmoenga og Oppstadåa i

Vegetasjon i elvekråningen mellom Korsmoenga og Oppstadåa i Sør-Odal, Hedmark. I denne lyseksponerte sona, med god tilgang på fuktighet vokste det store grantrær med lauvkratt mellom. Fotografiet ble tatt i 1962, da Glomma fellesfløtingsforening planla å bygge såkalt «barkeplass» på dette stedet. En barkeplass var en oppsamlingsterminal for tømmer som ble hentet langs skogsbilvegene og skulle barkes før det kunne fløtes videre nedover langs Glommavasssdraget. Fellesfløtingsforeningen uttrykte interesse for denne lokaliteten alt tidlig i 1960-åra, men ettersom det prosjekterte terminalområdet bak den trebevokste elveskråningen var dyrket mark, møtte planen motstand fra jordbrukets organer. Det var først etter anke til Landbruksdepartementet at Glomma fellesfløtingsforening fikk aksept for å realisere planene om en slik terminalplass på Korsmo Forholdene ved stedet der Korsmoenga utislagsplass plass ble bygget. Et av kriteriene for at løyvet ble gitt var at fløtingsforeningen skulle styrke elveskråningen ved utislagspunktene, som ville bli trafikkert av tunge anleggsmaskiner med betydelige mengder tømmer i gripekloa. Anlegget av slike terminalplasser må ses i sammenheng med den raske mekaniseringa som skjedde i skogbruket etter 2. verdenskrig. Det ble bygd veger i utmarka, slik at tømmeret kunne hentes der med lastebiler i stedet for å bli framkjørt til vassdrag med hest og slede. Samtidig var skogbrukets rasjonaliseringsekspertise opptatt av barkeprosessen, som på kalde vinterdager tok mye tid og var en fysisk påkjenning på skogsarbeiderne. Løsningen ble å hente tømmeret med lastebiler og barke det ved hjelp av motoriserte ringbarkemaskiner på terminalplasser, som den som var planlagt på Korsmoenga.

.Vegetasjon i elvekråningen mellom Korsmoenga og Oppstadåa i

.Vegetasjon i elvekråningen mellom Korsmoenga og Oppstadåa i Sør-Odal, Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1962, da Glomma fellesfløtingsforening planla å bygge såkalt «barkeplass» på dette stedet. En barkeplass var en oppsamlingsterminal for tømmer som ble hentet langs skogsbilvegene og skulle barkes før det kunne fløtes videre nedover langs Glommavasssdraget. Fellesfløtingsforeningen uttrykte interesse for denne lokaliteten alt tidlig i 1960-åra, men ettersom det prosjekterte terminalområdet bak den trebevokste elveskråningen var dyrket mark, møtte planen motstand fra jordbrukets organer. Det var først etter anke til Landbruksdepartementet at Glomma fellesfløtingsforening fikk aksept for å realisere planene om en slik terminalplass på Korsmo Forholdene ved stedet der Korsmoenga utislagsplass plass ble bygget. Et av kriteriene for at løyvet ble gitt var at fløtingsforeningen skulle styrke elveskråningen ved utislagspunktene, som ville bli trafikkert av tunge anleggsmaskiner med betydelige mengder tømmer i gripekloa. Anlegget av slike terminalplasser må ses i sammenheng med den raske mekaniseringa som skjedde i skogbruket etter 2. verdenskrig. Det ble bygd veger i utmarka, slik at tømmeret kunne hentes der med lastebiler i stedet for å bli framkjørt til vassdrag med hest og slede. Samtidig var skogbrukets rasjonaliseringsekspertise opptatt av barkeprosessen, som på kalde vinterdager tok mye tid og var en fysisk påkjenning på skogsarbeiderne. Løsningen ble å hente tømmeret med lastebiler og barke det ved hjelp av motoriserte ringbarkemaskiner på terminalplasser, som den som var planlagt på Korsmoenga.

Vegetasjon i elvekråningen mellom Korsmoenga og Oppstadåa i

Vegetasjon i elvekråningen mellom Korsmoenga og Oppstadåa i Sør-Odal, Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1962, da Glomma fellesfløtingsforening planla å bygge såkalt «barkeplass» på dette stedet. En barkeplass var en oppsamlingsterminal for tømmer som ble hentet langs skogsbilvegene og skulle barkes før det kunne fløtes videre nedover langs Glommavasssdraget. Fellesfløtingsforeningen uttrykte interesse for denne lokaliteten alt tidlig i 1960-åra, men ettersom det prosjekterte terminalområdet bak den trebevokste elveskråningen var dyrket mark, møtte planen motstand fra jordbrukets organer. Det var først etter anke til Landbruksdepartementet at Glomma fellesfløtingsforening fikk aksept for å realisere planene om en slik terminalplass på Korsmo Forholdene ved stedet der Korsmoenga utislagsplass plass ble bygget. Et av kriteriene for at løyvet ble gitt var at fløtingsforeningen skulle styrke elveskråningen ved utislagspunktene, som ville bli trafikkert av tunge anleggsmaskiner med betydelige mengder tømmer i gripekloa. Anlegget av slike terminalplasser må ses i sammenheng med den raske mekaniseringa som skjedde i skogbruket etter 2. verdenskrig. Det ble bygd veger i utmarka, slik at tømmeret kunne hentes der med lastebiler i stedet for å bli framkjørt til vassdrag med hest og slede. Samtidig var skogbrukets rasjonaliseringsekspertise opptatt av barkeprosessen, som på kalde vinterdager tok mye tid og var en fysisk påkjenning på skogsarbeiderne. Løsningen ble å hente tømmeret med lastebiler og barke det ved hjelp av motoriserte ringbarkemaskiner på terminalplasser, som den som var planlagt på Korsmoenga.

«Svennebyhagenlandet ved Sandsjøen i Nord-Odal 12/6-41»

«Svennebyhagenlandet ved Sandsjøen i Nord-Odal 12/6-41»

Elvelandskap med bare delvis intakte forbygninger i elva Bru

Elvelandskap med bare delvis intakte forbygninger i elva Brumunda. Dette fotografiet er antakelig tatt i den øvre delen av Elvsdalen, der elvebreddene på vestsida av elveløpet, mot garden Naruds grunn, er ganske steile. Her - fra Brumunddalens Uldvarefabrikker og nedover - var det mange små virksomheter som nyttiggjorde seg elvevanet og bevegelsesenergien fallet i terrenget tilførte det rennende vannet. Fra gammelt av var det mest sagbruk og kverner, men på 1800-tallet kom det også blant annet brenneri- og tekstilindustri. Her kan det se ut til å ha vært en terskeldam, som skulle heve vannstanden i den ovenforliggende delen av elveløpet. For tømmerfløtingas del hadde slike dammer den fordelen at høyere vannstand reduserte faren for at tømmerstokkene skulle sette seg fast bak steinører og på grusører i elveløpet. For de nevnte kategoriene industribedrifter skapte terskeldammene muligheter for å samle driftsvann, også i perioder med beskjedent tilsig, Ble ikke tersklene for høye, greide den store mjøsørreten likevel å forsere dem på sine gytevandringer. Her kan det se ut til at flomvannet har skylt med seg den delen av terskeldammen skulle sperre djupålen i elva, som her gikk langs den bratte skråningen på vestre elvebredd - Veldre-sida. På østsida (Furnes-sida) sto det igjen et lite stykke av terskeldammen med en skådam, en steinfylt tømmerkistekonstruksjon. Bak denne skimter vi et bordkledd bindingsverksskur med pulttak. I den bratte skråningen på vestsida av elva vokste det mye lauvskog. Elvsdalen hadde et lunt og varmt sommerklima som gav akseptablen vekstvilkår for relativt varmekjær vegetasjon. Denne delen av elva var, som antydet, fra gammelt av grense mellom Furnes og Veldre, som i 1964 ble innlemmet i storkommunen Ringsaker.