391 results in DigitaltMuseum:

Måleinstrument

Fra katalog: Barometer i mahognikasse og med messingtallskive.

Termometer

Termometeret er forma som ein lykel. Målestaven har både celcius- og Fahrenheit-måling. Lykelhovudet er forma som akantusrankar med ein medaljong i midten. På denne er prega eit vikingskip.

Paraply

Paraply med topp-pigg og hank.

Snøsokkar

Form: Sylinderforma med tunge som går ut over skorne.Blå nylontråd til å knyte under skorne. Hekla hempe i brotet på den eine, har truleg vore knapp i den andre.

Snøsokkar

Form: Glattstrikka med bråt i 2 rette, 2 range. Tunn lærsnor under den eine og hyssing under den andre til å feste rundt skoen.

Snøsokkar

Form: Glattstrikka med bråt i 2 rette, 2 range

Barometer

Del av den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp fra Svelle til Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. Tre menn, sannsynligvis ansatte i Glomma fellesfløtingsforening, vandret langs veggen for å inspisere reparasjonsbehov. En av dem hadde med seg en puddel i band. Bak karene fulgte en løs unghest. Fetværingene kalte denne konstruksjonen for «Vindveggen», lillestrømlingene brukte betegnelsen «Stormgjerdet». Årsaken til at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav stolpegard - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform.

Detalj fra den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp i Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. Fotografiet viser tydelig at skjermen var bygd i to etapper, med en lav «stolpegard» først og en høyere og nyere plankeskjerm bakenfor. Fetværingene kalte denne konstruksjonen for «Vindveggen», lillestrømlingene brukte betegnelsen «Stormgjerdet». Vindveggen, Svelle. Årsaken til at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav stolpegard - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform.

Del av den om lag 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp fra Svelle til Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. Tre menn, sannsynligvis ansatte i Glomma fellesfløtingsforening, vandret langs veggen for å inspisere reparasjonsbehov. Bak dem fulgte en løs unghest og en voksen dølahest som var forspent en arbeidsslede. Fetværingene kalte denne konstruksjonen for «Vindveggen», lillestrømlingene brukte betegnelsen «Stormgjerdet». Årsaken til at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav stolpegard - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform.

August Herstadhagen (1886-1977) fra Elverum demonstrerer manuell lunning av tømmer ved hjelp av stutting (jfr. SJF.01383). Stuttingen var en kjelke med en kraftig tverrbank av tre. I to av tre hakk i overkanten på denne banken hadde Herstadhagen lagt barkete tømmerstokker, som han hadde bundet sammen med tau, med tyngdepunktet litt bak banken. Rotendene skrubbet mot det snødekte underlaget bak stuttingen. Herstadhagen hadde satt tømmersaksa i toppenden av en av stokkene. Med saksa i den ene handa og den andre handa foran på en av stokkene dro og styrte kjørekaren doningen fra en posisjon foran stuttingen. August Herstadhagen var kledd i mørke vadmelsbukser og lys dongerijakke. På hodet hadde han ei mørk skjoldlue. På beina hadde han snøsokker, lærstøvler og truger. Herstadhagen hadde sjøl lagd og brukt dette meieredskapet, som var om lag 170 centimeter langt og hadde 70 centimeters sporbredde. Bildet er tatt på Elverum prestegards grunn, like nord for Norsk Skogbruksmuseum, antakelig som en demonstrasjon av bruksmåten i forbindelse med at stuttingen ble overlatt til museet.

Vegtrasé på en av fjellovergangene mot Møre og Romsdal. Fotografiet er tatt 30. mai 1938, altså såpass seint på våren at snøen i lavlandet både østpå og vestpå for lengst var smeltet. På dette fotografiet er det bare den brøytete banen på vegen og oppstikkende rabber og bratte heng i fjellsidene som var snøbare. Fotografiet er antakelig tatt under reise til og fra Det norske Skogselskaps årlige representantskapsmøte, som i 1938 ble avviklet i Molde med en påfølgende ekskursjon med reiserute Stranda - Sykkylven - Ålesund - Vestnes - Molde - Tingvoll - Surnadal.

Utferd med fire menn, antakelig ansatte i administrasjonen eller styremedlemmer i Det norske Skogselskap, som i 1938 avviklet årsmøte på Sunnmøre med Møre skogselskap som vertskap. Fotografiet er sannsynligvis tatt på en fjellovergang mens sentrale møtedeltakere var på veg mot Sunnmøre. Vi ser fire menn i en åpen bil, som da dette fotografiet ble tatt sto parkert med den ene bakdøra åpen på en bar grusveg som var omgitt av høye snøplogkanter sjøl om bildet ble tatt seint på våren.

Fra Rogaland Skogselskaps planteskole på Gruda i Klepp på Jæren. Fotografiet viser forsøk med vintertildekning av plantesenger. Planteskolepersonalet har satt ned stolper, som er lagd av trestammer med Y-formete kvistdeler i toppen. I disse Y-leddene er det lagt horisontale rajer, og på dem igjen er det lagt kvister, som antakelig skulle beskytte mot både vind og soleksponering i vintersesongen. Da dette fotografiet ble tatt sto det ei stor, mannsdominert gruppe mellom de tildekte plantesengene og en bakenforliggende lehekk av gran. Det er rimelig å tenke seg at dette kan ha vært årsmøtedeltakere i Rogaland Skogselskap på befaring. Fotografiet skal være tatt høsten 1946.

Nov og del av laftevegg fra skogskoie, antakelig fotografert i Hedmark eller Oppland vinteren 1926. Fotografiet viser at dette skogshusværet i hovedsak var laftet av rundtømmer, antakelig fra tørre eller vindfelte trær. Tømrerne har ikke lagt mye arbeid i laftehodene, men veggstokkene har meddrag, antakelig isolerte med husmose, slik at veggene er forholdsvis tette. Denne koia hadde åstak som var tekket med never og torv, som ble holdt på plass av en sagskåren torvhaldsstokk. Det mest iøynefallende ved bildet er imidlertid de store istappene fra kondens som synes å sive ut ved raftstokken. Fotografiet er tatt i forbindelse med undersøkelser forstkandidat Johan Sønnik Andersen gjorde av skogsarbeidernes hverdag i Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag vintrene 1926-1927. Undersøkelsen ble publisert under tittelen «Undersøkelse av skogshytter og skogsarbeidernes levekår». Andersen foretok blant annet systematiske analyser av 23 «hytter» - husvære som på Østlandet ble kalt for «koier» og i Nord-Trøndelag for «skogstuer». I sammenfatningen av denne delen av studien skriver han blant annet: «10 tak isolerer dårlig. Ovnsvarmen trenger gjennom og smelter sneen på taket slik at det kjøver. Kjøvingen skyldes også at dampen innenfra trenger ut mellom innertaket og øverste stokk i kvarvet.» Dette fotografiet viser et eksempel på det siste. Norsk Skogmuseum har overtatt en del av de fotografiske negativene fra Sønnik Andersens undersøkelser i Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag i 1926 og 1927. Noen få av disse er brukt som illustrasjoner i det nevnte heftet. De er imidlertid – antakelig for å sikre involverte skogeiere og skogsarbeidere en viss anonymitet – svært knapt tekstet. Dette har naturligvis også fått konsekvenser for hvordan Norsk Skogmuseum kan registrere motivene i sin fotodatabase.

Landskapsfotografi fra Sollia i Stor-Elvdal, tatt i mai 1961. Det bemerkelsesverdige var at landskapet, såpass seint på våren, fortsatt var snødekt. Her ser vi ned mot et gardstun med et digert våningshus, en eldre sidebygning med bakstue og noen mindre uthusbygninger. Dette er Solligarden/Solligården, som er en av de eldste eiendommene i denne bygda, Gardstunet ligger drøyt 650 meter over havet, i ei sørvendt li som heller bratt ned mot elva Setninga. Mens gardene lå på nordsida var sørsida skogkledd, men med et par forholdsvis store snauflater etter store hogster. I en rapport fra riksantikvarembetet «En fjellbygd med tradisjoner – Kulturminner fra nyere tid i Atnavassdraget, Hedmark, Oppland» (1983, skrevet av Arne Lie Christensen) heter det blant annet: «Solligården er den eldste i Atndalen og den sentrale gården i dalens historie. Det første tunet fra omkring 1687 lå nederst ved elva, men tunet ble flyttet oppover i skråningen. Solligården er berømt for sine gamle, fredede bygninger. Men husene er i dag lite i bruk og mangelfullt vedlikeholdt.» I en bildetekst i samme bok heter det at «Solligården var lenge den største skogeiendommen i Atndalen, noe som ga seg utslag i bygningene. Vi ser interiør fra den fredede toetasjes stua bygd omkring 1830. Tilbygget til venstre er fra århundreskiftet og ble bygd i forbindelse med at Solligården var skysstasjon.» Solligarden er også omtalr i Johan Meyers «Fortids kunst i norske bygder», nærmere bestemt i det andre Østerdalsbindet, side 16-17.

Del av den cirka 650 meter lange og om lag 4 meter høye tømmerskjermen på Vestvollen i Svelle i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp i Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. Ei gruppe på tre menn var øyensynlig ute på isen for å inspisere skjermen. Den ene av dem hadde med seg en hund. En fjerde mann kom kjørende med hest og slede. En løs unghest sto inntil skjermen. Bakgrunnen for at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav «stolpegard» - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform. Vindveggen.

Del av den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp fra Svelle til Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. Tre menn, sannsynligvis ansatte i Glomma fellesfløtingsforening, vandret langs veggen for å inspisere reparasjonsbehov. Bak dem fulgte en løs unghest og en voksen dølahest som var forspent en arbeidsslede. Fetværingene kalte denne konstruksjonen for «Vindveggen», lillestrømlingene brukte betegnelsen «Stormgjerdet». Årsaken til at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav stolpegard - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform.

Detalj fra tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp i Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. Fotografiet viser tydelig at den om lag 650 meter lange skjermen var bygd i to etapper, med en lav «stolpegard» først og en høyere og nyere plankeskjerm bakenfor. Fetværingene kalte denne konstruksjonen for «Vindveggen», lillestrømlingene brukte betegnelsen «Stormgjerdet». Vindveggen, Svelle. Årsaken til at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav stolpegard - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform.

Borregaards tømmervelte på Glomma-isen ved Tynset bru vinteren 1952. Fotografiet viser barket tømmer som er lagt ut i floer på underliggende tverrstokker på elveisen. Tømmeret er delvis nedsnødd og nediset. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på isen på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen, i hvert fall det som lå underst, lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot industrien ved den nedre delen av vassdraget.