16 results in DigitaltMuseum:

Tørkende mort (Rutilus rutilus) på soleksponert husvegg på G

Tørkende mort (Rutilus rutilus) på soleksponert husvegg på Grue Finnskog. Fiskerne har maget morten, skåret hodene av dem og stukket dem inn på trespiler som er montert med den åpne buksida ut. Slik skulle fisken henge noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Etter dette gjaldt det å ta vare på fisken for konsum over en lengre periode, og da var tørking en mye brukt metode. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på tever som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.

Tørkende mort (Rutilus rutilus) på soleksponert husvegg på G

Tørkende mort (Rutilus rutilus) på soleksponert husvegg på Grue Finnskog. Fiskerne har maget morten, skåret hodene av dem og stukket dem inn på trespiler som er montert med den åpne buksida ut. Slik skulle fisken henge noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Etter dette gjaldt det å ta vare på fisken for konsum over en lengre periode, og da var tørking en mye brukt metode. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på tever som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.

Tørkende mort (Rutilus rutilus) på soleksponert husvegg på G

Tørkende mort (Rutilus rutilus) på soleksponert husvegg på Grue Finnskog. Fiskerne har maget morten, skåret hodene av dem og stukket dem inn på trespiler som er montert med den åpne buksida ut. Slik skulle fisken henge noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Etter dette gjaldt det å ta vare på fisken for konsum over en lengre periode, og da var tørking en mye brukt metode. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på tever som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog trer mort (Rutilus rutilu

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog trer mort (Rutilus rutilus) på en pinne med sikte på oppheng for tørking. Bildet er tatt på trappa til Gammeltorps bolig, der han satt med annorakk på overkroppen, gummistøvler på beina og hatt på hodet med et plastfat med fisk mellom beina. Fiskeren hadde maget morten, skåret av hodene og stukket fiskene inn på trespiler, som skulle monteres på en soleksponert husvegg med den åpne buksida ut. Slik skulle morten henge i sol og vind noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Det var viktig å kunne drøye de forholdsvis store mortfangstene som ble tatt i de tre-fire hektiske dagene gytinga, «mortleiken», foregikk over en lengre konsumperiode, og da var tørking en mye brukt konserveringsmetode. Først ble flass, mageinnhold og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på rever (lineredskap) som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog trer mort (Rutilus rutilu

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog trer mort (Rutilus rutilus) på en pinne med sikte på oppheng for tørking. Bildet er tatt på trappa til Gammeltorps bolig, der han satt med annorakk på overkroppen, gummistøvler på beina og hatt på hodet med et plastfat med fisk mellom beina. Fiskeren hadde maget morten, skåret av hodene og stukket fiskene inn på trespiler, som skulle monteres på en soleksponert husvegg med den åpne buksida ut. Slik skulle morten henge noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Det var viktig å kunne drøye de forholdsvis store mortfangstene som ble tatt i de tre-fire hektiske dagene gytinga, «mortleiken», foregikk over en lengre konsumperiode, og da var tørking en mye brukt konserveringsmetode. Først ble flass, mageinnhold og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på tever som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog trer mort (Rutilus rutilu

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog trer mort (Rutilus rutilus) på en pinne med sikte på oppheng for tørking. Bildet er tatt på trappa til Gammeltorps bolig, der han satt med annorakk på overkroppen, gummistøvler på beina og hatt på hodet med et plastfat med fisk mellom beina. Fiskeren hadde maget morten, skåret av hodene og stukket fiskene inn på trespiler, som skulle monteres på en soleksponert husvegg med den åpne buksida ut. Slik skulle morten henge noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Det var viktig å kunne drøye de forholdsvis store mortfangstene som ble tatt i de tre-fire hektiske dagene gytinga, «mortleiken», foregikk over en lengre konsumperiode, og da var tørking en mye brukt konserveringsmetode. Først ble flass, mageinnhold og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på tever som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog ganer nyfanget mort (Ruti

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog ganer nyfanget mort (Rutilus rutilus). Bildet er tatt på trappa til Gammeltorps bolig, der han satt med annorakk på overkroppen, gummistøvler på beina og hatt på hodet framfor ei trekasse med ei fjøl som han brukte som arbeidsunderlag. Fiskeren maget morten, skar av hodene av den. Deretter skulle fiskene tres på trespiler (jfr. SJF-F.012605 - SJF-F.012607), som skulle monteres på en soleksponert husvegg med den åpne buksida ut (SJF-F.012596 - SJF-F.012598). Slik skulle morten henge noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Det var viktig å kunne drøye de forholdsvis store mortfangstene som ble tatt i de tre-fire hektiske dagene gytinga, «mortleiken», foregikk over en lengre konsumperiode, og da var tørking en mye brukt konserveringsmetode. Først ble flass, mageinnhold og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på tever som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.

Forråd av tørket gjedde, fotografert på stabburet til Joseph

Forråd av tørket gjedde, fotografert på stabburet til Joseph Bakken (1898-1989) på gardsbruket Siksjølia i Tufsingdalen, i Os kommune i Nord-Østerdalen. Joseph Bakken var en ivrig gjeddefisker. Han fortalte de medarbeiderne fra Norsk Skogbruksmuseum som dokumenterte dette fisket at han kunne fiske fra 100 til 300 kilo gjedde hver sesong. Dette var naturligvis langt mer enn Joseph og familien hans kunne konsumere mens den ennå var fersk. Følgelig måtte en betydelig del av fangsten konserveres med sikte på at de skulle spises seinere. Den tradisjonelle måten å gjøre dette på var å salte og tørke fisken. Gjedda ble straks maget da den var hentet i land. Deretter ble fisken saltet et par døgn, før den var klar for tørking. Den fikk en lang opphengspinne stukket gjennom øyeåpningene, og det ble innsatt et par kortere pinner på tvers, slik at de holdt magen åpen. Slik skulle fisken henge i sol og kjølig vårvind et par ukers tid, inntil det dannet seg ei hinne i den ytre delen av fiskekjøttet. Dermed var fisken klar for langtidslagring i et svalt miljø i stabburet på garden, stadig med de nevnte pinnene gjennom øyeåpningene og i bukhulen. Slik kunne den tørkete gjedda henge i måneder og år, uten at det gikk ut over kvaliteten. At fisken ikke ble harsk, skyldes at gjeddekjøttet er forholdsvis magert. Det var naturligvis også en fordel at det var forholdsvis kjølig og lite insektliv i Tufsingdalen i den innledende tørkefasen.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. En av dem, Joseph Bakken (1898-1989), fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øynene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. Slik ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. En av dem, Joseph Bakken (1898-1989), fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øynene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. Det var sannsynligvis slike pinner Joseph Bakken arbeidet med da dette fotografiet ble tatt. Utspilt på denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. En av dem, Joseph Bakken (1898-1989), fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øyeåpningene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. Det var slike pinner Joseph Bakken satte på plass da dette fotografiet ble tatt. Utspilt på denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. En av dem, Joseph Bakken (1898-1989), fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øyeåpningene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. Det var slike pinner Joseph Bakken satte på plass da dette fotografiet ble tatt. Utspilt på denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Joseph Bakken (1898-1989) viser ei gjedde (Esox lucius) som

Joseph Bakken (1898-1989) viser ei gjedde (Esox lucius) som er klargjort for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. Joseph Bakken fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øyeåpningene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. På denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Joseph Bakken (1898-1989) viser ei gjedde (Esox lucius) som

Joseph Bakken (1898-1989) viser ei gjedde (Esox lucius) som er klargjort for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. Joseph Bakken fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øyeåpningene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. På denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Gardbrukeren og fiskeren Joseph Bakken (1898-1989), fotograf

Gardbrukeren og fiskeren Joseph Bakken (1898-1989), fotografert ved inngangsdøra til stabburet på eiendommen sin, garden Siksjølia i Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen. Joseph viste fram ei egenprodusert tørket gjedde. Han var en ivrig gjeddefisker. Joseph fortalte de medarbeiderne fra Norsk Skogbruksmuseum som dokumenterte dette fisket at han kunne fiske fra 100 til 300 kilo gjedde hver sesong. Dette var naturligvis langt mer enn han og familien hans kunne konsumere mens den ennå var fersk. Følgelig måtte en betydelig del av fangsten konserveres med sikte på at de skulle spises seinere. Den tradisjonelle måten å gjøre dette på var å salte og tørke fisken. Gjedda ble straks maget da den var hentet i land. Deretter ble fisken saltet et par døgn, før den var klar for tørking. Den fikk en lang opphengspinne stukket gjennom øyeåpningene, og det ble innsatt et par kortere pinner på tvers, slik at de holdt magen åpen. Slik skulle fisken henge i sol og kjølig vårvind et par ukers tid, inntil det dannet seg ei hinne i den ytre delen av fiskekjøttet. Dermed var fisken klar for langtidslagring i et svalt miljø i stabburet på garden, stadig med de nevnte pinnene gjennom øyeåpningene og i bukhulen. Slik kunne den tørkete gjedda henge i måneder og år, uten at det gikk ut over kvaliteten. At fisken ikke ble harsk, skyldes at gjeddekjøttet er forholdsvis magert. Det var naturligvis også en fordel at det var forholdsvis kjølig og lite insektliv i Tufsingdalen i den innledende tørkefasen.

Gardbrukeren og fiskeren Joseph Bakken (1898-1989), fotograf

Gardbrukeren og fiskeren Joseph Bakken (1898-1989), fotografert ved inngangsdøra til stabburet på eiendommen sin, garden Siksjølia i Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen. Joseph viste fram ei egenprodusert tørket gjedde. Han var en ivrig gjeddefisker. Joseph fortalte de medarbeiderne fra Norsk Skogbruksmuseum som dokumenterte dette fisket at han kunne fiske fra 100 til 300 kilo gjedde hver sesong. Dette var naturligvis langt mer enn han og familien hans kunne konsumere mens den ennå var fersk. Følgelig måtte en betydelig del av fangsten konserveres med sikte på at de skulle spises seinere. Den tradisjonelle måten å gjøre dette på var å salte og tørke fisken. Gjedda ble straks maget da den var hentet i land. Deretter ble fisken saltet et par døgn, før den var klar for tørking. Den fikk en lang opphengspinne stukket gjennom øyeåpningene, og det ble innsatt et par kortere pinner på tvers, slik at de holdt magen åpen. Slik skulle fisken henge i sol og kjølig vårvind et par ukers tid, inntil det dannet seg ei hinne i den ytre delen av fiskekjøttet. Dermed var fisken klar for langtidslagring i et svalt miljø i stabburet på garden, stadig med de nevnte pinnene gjennom øyeåpningene og i bukhulen. Slik kunne den tørkete gjedda henge i måneder og år, uten at det gikk ut over kvaliteten. At fisken ikke ble harsk, skyldes at gjeddekjøttet er forholdsvis magert. Det var naturligvis også en fordel at det var forholdsvis kjølig og lite insektliv i Tufsingdalen i den innledende tørkefasen.