14 results in DigitaltMuseum:

Jo Bakken og Joseph Bakken fra Tufsingdalen i Os kommune i N

Jo Bakken og Joseph Bakken fra Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen, fotografert på land under gjeddefisket i Tufsingdeltaet våren 1975. Jo satt på en hoggestabbe med noe som kan minne om ei vidjespenning i hendene da fotografiet ble tatt. Joseph sto ved sida av ham med ei nyfanget gjedde i hver hand. Begge var kledd i islendere (strikkegensere med spettenmønster). Jo hadde vadmeksbukser på seg. Det hadde sannsynligvis Joseph også, men han hadde dratt en overall av mer vannavstøtende materiale utenpå, åpenbart for å skjerme klærne sine fra det kalde vannet som fulgte med garna. Mens Jo var barhodet hadde Joseph to strikkeluer utenpå hverandre. I bakgrunnen ser vi et skjellett til et slags skjul, som på dette tidspunktet verken hadde tak eller veggkledning.

Jo Bakken og Joseph Bakken fra Tufsingdalen i Os kommune i N

Jo Bakken og Joseph Bakken fra Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen, fotografert på land under gjeddefisket i Tufsingdeltaet våren 1975. Jo satt på en hoggestabbe med noe som kan minne om ei vidjespenning i hendene da fotografiet ble tatt. Joseph sto ved sida av ham med ei nyfanget gjedde i hver hand. Begge var kledd i islendere (strikkegensere med spettenmønster). Jo hadde vadmeksbukser på seg. Det hadde sannsynligvis Joseph også, men han hadde dratt en overall av mer vannavstøtende materiale utenpå, åpenbart for å skjerme klærne sine fra det kalde vannet som fulgte med garna. Mens Jo var barhodet hadde Joseph to strikkeluer utenpå hverandre.

Gjeddefiske i deltaområdet der elva Tufsinga renner ut i inn

Gjeddefiske i deltaområdet der elva Tufsinga renner ut i innsjøen Femund. Lokaliteten ligger i Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen, bortimot 700 meter over havet. Fotografiet viser to menn som trakk et garn opp i en klinkbygd trebåt med tverr akterende. Akkurat da bildet ble tatt hadde de dratt opp ei gjedde, som fikk seg et slag fra en krokete kjepp, slik at den etterpå kunne løsnes fra garnveven uten at den gjorde motstand. Vi vet foreløpig ikke hvem mannen som dro garnet var. Den som satt ved årene var «gjeddekongen» Joseph Bakken (1898-1989). Gjeddefisket i dette området foregikk i mai måned, like etter at isen på vassdragene hadde smeltet. Da trakk gjedda inn mot de sivbevokste grunnene langs land for å gyte. Der satte fiskerne garn skrått ut fra strandlinja. Det var et slikt garn som ble trukket da dette fotografiet ble tatt.

Trekasse med garn brukt i forbindelse med gjeddefiske ved Tu

Trekasse med garn brukt i forbindelse med gjeddefiske ved Tufsingas utløp i Femunden i Tufsingdeltaet, også kalt Tjønnan, i Os kommune i Hedmark. Da dette fotografiet ble tatt, i mai 1977, sto garnkassa i botnen på den glassfiberbåten Joseph og Jo Bakken brukte under gjeddefisket, som foregikk i gytetida, like etter at isen på Femund og tilstøtende vassdrag hadde gått. Garna som ble brukt var hele 35 meter lange, men stakk bare om lag 1 meter ned i vannet. Større djupne var det ikke behov for, for i gytetida søkte gjedda inn mot grunne strandsoner medd sivvegetasjon. Det var ikke småfisk karene var ute etter. Maskevidden på gjeddegarna var 50-60 millimeter. I løpet av den ukelange periden dette fisket pågikk bruktre Joseph og Jo å fange fra 100 til 300 kilo gjedde, de fleste med vekt mellom to og fem kilo. Mye av fisken ble konservert ved salting og påfølgende tørking med sikte på langtidslagring.

To tørkete gjeddehoder, oppspikret på tømmerveggen over inng

To tørkete gjeddehoder, oppspikret på tømmerveggen over inngangsdøra til ei fiskebu ved Tjønnan, deltaområdet der elva Tufsinga renner inn i innsjøen Femund. Denne lokaliteten ligger i Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen. Her ble det drevet gjeddefiske i gytetida om våren. Like etter at isen var borte trakk gjedda inn mot de sivbevokste grunnene langs land, der fiskerne satte garn. Joseph Bakken (1898-1989) fortalte at han vanligvis fanget mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket pågikk. Slike mengder lot det seg ikke gjøre å konsumere i eget hushold mens fisken var fersk. Derfor ble mye av gjedda først først langt i salt et par dager, og deretter hengt til tørk i utspilt tilstand, eksponert for sol og vind et par uker, inntil det dannet seg ei hinne på overflatene. Deretter kunne den tørkete fisken legges mørkt og svalt på stabburet. Derfra kunne den hentes inn på kjøkkenet, bløtes et par dager og deretter kokes til middagsmat. Gjeddehodene er avkapp fra slik tørket fisk.

Joseph Bakken fra Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdale

Joseph Bakken fra Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen klargjør ei gjedde (Esox lucius) som han og naboen Jo Bakken nettopp hadde fanget for tørking. senere skal tørkes. Joseph sto bøyd over ei trekasse han hadde snudd, slik at den lå med botnen oppovervendt. På dette underlaget ble gjedda maget. Ettersom det var snakk om forholdsvis store fisker, ble det også skåret et sniitt i det kjøttrike ryggpartiet, noe som gav bedre tørk. På de gjeddene som veide 4-5 kilo ble ryggbeinet skåret ut. Deretter skulle fisken ligge i salt i to-tre dager, før den ble utspent på pinner og hengt til tørk i vårsol og vind. Etter et par uker hadde det dannet seg ei tørkeskorpe på alle overflater, og fisken kunne hentes inn og - i prinsippet - lagres i et tørt, svalt og mørkt rom i årevis uten at det gikk ut over kvaliteten. Gjedda ble tatt på garn i deltaområdet - «Tjønnan» - der elva Tufsinga renner ut i innsjøen Femund. Fra gammelt av var dette fisket viktig for menneskene på nær sagt alle gardsbruk i Tufsingdalen, men i 1970-åra, da dette fotografiet ble tatt. var det bare Joseph og Jo Bakken som fortsatt fanget «isgjedde» i dette området.

Joseph Bakken og Jo Bakken, begge fra Tufsingdalen i Os komm

Joseph Bakken og Jo Bakken, begge fra Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen, fotografert med hver sin nyfiskete gjedde (Esox lucius) våren 1975. Begge karene var kledd i islendere - spettemønstrete strikkegensere. Jo hadde vadmelsbukser på seg. Det hadde sannsynligvis Joseph også, men han hadde trukket på seg en overall av mer vannavstøtende materiale, antakelig for å unngå at de øvrige klærne ble så fuktige i nærkontakt med dryppende fiskegarn. Både Joseph og Jo hadde gummistøvler på beina. Joseph hadde i tillegg to strikkeluer på seg, den ene over den andre. Påkledningen av speiler at gjeddefisket i Tjønnan - Tufsingdeltaet - foregikk før det hadde blitt særlig varmt i lufta. I dette området, bortimot 700 meter over havet, trakk gjedda inn mot de sivbevokste grunnene langs land for å gyte like etter at isen på Femund var borte, ofte i midten av mai. Det var i denne perioden det store garnfisket etter denne fiskearten foregikk. Joseph Bakken fortalte at han brukte å få mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. I 1970-åra var det nesten bare Joseph og Jo som drev dette fisket. Tidligere hadde det vært ei viktig proteinkilde for folk på de fleste gardsbrukene i Tufsingdalen.

Joseph Bakken og Jo Bakken, begge fra Tufsingdalen i Os komm

Joseph Bakken og Jo Bakken, begge fra Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen, fotografert med hver sin nyfiskete gjedde (Esox lucius) våren 1975. Begge karene var kledd i islendere - spettemønstrete strikkegensere. Jo hadde vadmelsbukser på seg. Det hadde sannsynligvis Joseph også, men han hadde trukket på seg en overall av mer vannavstøtende materiale, antakelig for å unngå at de øvrige klærne ble så fuktige i nærkontakt med dryppende fiskegarn. Både Joseph og Jo hadde gummistøvler på beina. Joseph hadde i tillegg to strikkeluer på seg, den ene over den andre. Påkledningen av speiler at gjeddefisket i Tjønnan - Tufsingdeltaet - foregikk før det hadde blitt særlig varmt i lufta. I dette området, bortimot 700 meter over havet, trakk gjedda inn mot de sivbevokste grunnene langs land for å gyte like etter at isen på Femund var borte, ofte i midten av mai. Det var i denne perioden det store garnfisket etter denne fiskearten foregikk. Joseph Bakken fortalte at han brukte å få mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. I 1970-åra var det nesten bare Joseph og Jo som drev dette fisket. Tidligere hadde det vært ei viktig proteinkilde for folk på de fleste gardsbrukene i Tufsingdalen.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. En av dem, Joseph Bakken (1898-1989), fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øynene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. Slik ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. En av dem, Joseph Bakken (1898-1989), fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øynene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. Det var sannsynligvis slike pinner Joseph Bakken arbeidet med da dette fotografiet ble tatt. Utspilt på denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. En av dem, Joseph Bakken (1898-1989), fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øyeåpningene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. Det var slike pinner Joseph Bakken satte på plass da dette fotografiet ble tatt. Utspilt på denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking.

Gjedde (Esox lucius), klargjøres for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. En av dem, Joseph Bakken (1898-1989), fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øyeåpningene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. Det var slike pinner Joseph Bakken satte på plass da dette fotografiet ble tatt. Utspilt på denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Joseph Bakken (1898-1989) viser ei gjedde (Esox lucius) som

Joseph Bakken (1898-1989) viser ei gjedde (Esox lucius) som er klargjort for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. Joseph Bakken fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øyeåpningene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. På denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.

Joseph Bakken (1898-1989) viser ei gjedde (Esox lucius) som

Joseph Bakken (1898-1989) viser ei gjedde (Esox lucius) som er klargjort for konserverende tørking. Fotografiet er tatt i Tufsingdalen i Os kommune i Os kommune i Nord-Østerdalen, der det i gytetida om våren foregikk et stort gjeddefiske. Gjedda gikk inn på de sivbevokste grunnene mot land, hvor fiskerne hadde satt garn. Joseph Bakken fortalte at han brukte å fange mellom 100 og 300 kilo gjedde i løpet av den uka dette fisket foregikk. Slike kvanta gikk det ikke an å konsumere i et hushold mens fisken vart fersk. Derfor ble mye av gjedda konservert med sikte på langtidslagring. Først ble det gjort et snitt langsmed ryggen, og på de største gjeddene skar fiskerne ut ryggbeinet. Deretter ble fisken maget og vasket med ei «tuggu», en liten skrubb av bjørkeris. Så fulgte et par døgn i saltlake. Dermed var gjedda klar for den egentlige tørkinga. Fiskeren stakk da en forholdsvis lang opphengspinne gjennom øyeåpningene på fisken. Deretter supplerte han med et par kortere pinner som skulle holde magerommet åpent og utspilt. På denne måten ble gjedda hengende eksponert for sol og vind et par uker. I denne perioden ble det dannet ei hinne ytterst i fiskekjøttet, før det ble for mye insektliv i lufta. I denne tilstanden kunne fisken lagres mørkt og svalt i et stabbur. Slik kunne den magre gjedda lagres i flere år uten at den ble harsk. Når den skulle brukes i et middagsmåltid måtte den legges i vann et par døgn før den kunne kokes.