3 results in DigitaltMuseum:

Svein Gammeltorp (til høyre) fra Grue Finnskog og to kamerat

Svein Gammeltorp (til høyre) fra Grue Finnskog og to kamerater plukker fisk fra et nylongarn de nettopp hadde trukket fra et av vannene på Finnskogen. Fangsten skal ifølge fotografens notater i stor utstrekning ha bestått av mort (Rutilus rutilus). Til høyre for Gammeltorp sto det ei kvit plasbøtte, som fisken sannsynligvis skulle bæres hjem i. I bakgrunnen skimter vi båten som ble brukt under setting og trekking av garn. Bildet er tatt i nattemørke. På de eiendommene som soknet til Røgden og Rotbergsjøen på Finnskogen har tørket mort tradisjonelt vært en viktig del av matforrådet. Fisken ble fanget under «mortleiken», altså i gytetida om våren, da morten gikk opp i tilløpselvene til de nevnte sjøene. Gytinga var raskt overstått, så dette fiskete var konsentrert til en tre-firedagersperiode. Fiskerne plasserte ei not, et garn eller ei ruse i den nedre delen av vassdraget. Deretter vandret de oppover elva eller åa et stykke. På tilbaketuren forsøkte de å jage den gytende morten mot fangstinnretningene de hadde satt opp ved å slå i vannet med lange rajer eller ved å kaste stein. Etter å ha jagd mest mulig fisk nedover og tatt opp fangsten, som på dette fotografiet, fikk vassdraget kvile noen timer, før prosessen ble repetert. For å kunne ha langvarig glede av slike storfangster måtte fisken konserveres. Først ble flass, mageinnhold og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere.

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog poserer med et fiskegarn

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog poserer med et fiskegarn som det var mye fisk i. Han hadde anorakk på overkroppen og hatt på hodet. Fangsten skal ifølge fotografens notater i stor utstrekning ha bestått av mort (Rutilus rutilus). På de eiendommene som soknet til Røgden og Rotbergsjøen på Finnskogen har tørket mort tradisjonelt vært en viktig del av matforrådet. Fisken ble fanget under «mortleiken», altså i gytetida om våren, da morten gikk opp i tilløpselvene til de nevnte sjøene. Gytinga var raskt overstått, så dette fiskete var konsentrert til en tre-firedagersperiode. Fiskerne plasserte ei not, et garn eller ei ruse i den nedre delen av vassdraget. Deretter vandret de oppover elva eller åa et stykke. På tilbaketuren forsøkte de å jage den gytende morten mot fangstinnretningene de hadde satt opp ved å slå i vannet med lange rajer eller ved å kaste stein. Etter å ha skremt mest mulig fisk nedover og tatt opp fangsten, som på dette fotografiet, fikk vassdraget kvile noen timer, før prosessen ble repetert. Ved beina til Gammeltorp sto det ei kvit plasbøtte, som fisken sannsynligvis skulle plukkes over i. I bakgrunnen skimter vi båten som ble brukt under setting og trekking av garn. Bildet er tatt i nattemørke. For å kunne ha langvarig glede av slike storfangster måtte fisken konserveres. Først ble flass, innmat og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere.

Trekasse med garn brukt i forbindelse med gjeddefiske ved Tu

Trekasse med garn brukt i forbindelse med gjeddefiske ved Tufsingas utløp i Femunden i Tufsingdeltaet, også kalt Tjønnan, i Os kommune i Hedmark. Da dette fotografiet ble tatt, i mai 1977, sto garnkassa i botnen på den glassfiberbåten Joseph og Jo Bakken brukte under gjeddefisket, som foregikk i gytetida, like etter at isen på Femund og tilstøtende vassdrag hadde gått. Garna som ble brukt var hele 35 meter lange, men stakk bare om lag 1 meter ned i vannet. Større djupne var det ikke behov for, for i gytetida søkte gjedda inn mot grunne strandsoner medd sivvegetasjon. Det var ikke småfisk karene var ute etter. Maskevidden på gjeddegarna var 50-60 millimeter. I løpet av den ukelange periden dette fisket pågikk bruktre Joseph og Jo å fange fra 100 til 300 kilo gjedde, de fleste med vekt mellom to og fem kilo. Mye av fisken ble konservert ved salting og påfølgende tørking med sikte på langtidslagring.