14 results in DigitaltMuseum:

Finnskogen, august 1956. Marken. Dans.

Finnskogen, august 1956. Marken. Dans.

Finnskogen, august 1956. Marken. Mann med pipe.

Finnskogen, august 1956. Marken. Mann med pipe.

Finnskogen, august 1956. Marken. To menn med flasker.

Finnskogen, august 1956. Marken. To menn med flasker.

Finnskogen, august 1956. Marken. Interiør, tre menn drikker

Finnskogen, august 1956. Marken. Interiør, tre menn drikker kaffe rundt bord.

Finnskogen, august 1956. Marken. Interiør, kjøkken, kvinne m

Finnskogen, august 1956. Marken. Interiør, kjøkken, kvinne med kaffestell.

«Plankebilen med tilhænger lastet»

«Plankebilen med tilhænger lastet»

«Tilhængeren lastes. Helgen»

«Tilhængeren lastes. Helgen»

Svein Gammeltorp (til høyre) fra Grue Finnskog og to kamerat

Svein Gammeltorp (til høyre) fra Grue Finnskog og to kamerater plukker fisk fra et nylongarn de nettopp hadde trukket fra et av vannene på Finnskogen. Fangsten skal ifølge fotografens notater i stor utstrekning ha bestått av mort (Rutilus rutilus). Til høyre for Gammeltorp sto det ei kvit plasbøtte, som fisken sannsynligvis skulle bæres hjem i. I bakgrunnen skimter vi båten som ble brukt under setting og trekking av garn. Bildet er tatt i nattemørke. På de eiendommene som soknet til Røgden og Rotbergsjøen på Finnskogen har tørket mort tradisjonelt vært en viktig del av matforrådet. Fisken ble fanget under «mortleiken», altså i gytetida om våren, da morten gikk opp i tilløpselvene til de nevnte sjøene. Gytinga var raskt overstått, så dette fiskete var konsentrert til en tre-firedagersperiode. Fiskerne plasserte ei not, et garn eller ei ruse i den nedre delen av vassdraget. Deretter vandret de oppover elva eller åa et stykke. På tilbaketuren forsøkte de å jage den gytende morten mot fangstinnretningene de hadde satt opp ved å slå i vannet med lange rajer eller ved å kaste stein. Etter å ha jagd mest mulig fisk nedover og tatt opp fangsten, som på dette fotografiet, fikk vassdraget kvile noen timer, før prosessen ble repetert. For å kunne ha langvarig glede av slike storfangster måtte fisken konserveres. Først ble flass, mageinnhold og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere.

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog jager mort (Rutilus rutil

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog jager mort (Rutilus rutilus) mot en oppsatt fangstinnretning i ei av tilløpselvene til et av vatna på Finnskogen. Fotografiet ble tatt ei forsommernatt i 1976. Gammeltorp hadde anorakk på overkroppen, hatt på hodet og langskaftete gummistøvler på beina. Akkurat da dette bildet ble tatt slo han den lange raja ned i vannet så spruten stod. Bak Gammeltorp, til venstre, skimter vi ei hvelvmurt steinbru. På de eiendommene som soknet til Røgden og Rotbergsjøen på Finnskogen har tørket mort tradisjonelt vært en viktig del av matforrådet. Fisken ble fanget under «mortleiken», altså i gytetida om våren, da morten gikk opp i tilløpselvene til de nevnte sjøene. Gytinga var raskt overstått, så dette fiskete var konsentrert til en tre-firedagersperiode. Fiskerne plasserte ei not, et garn eller ei ruse i degn nedre delen av vassdraget. Deretter vandret de oppover elva eller åa et stykke. På tilbaketuren forsøkte de å jage den gytende morten mot fangstinnretningene de hadde satt opp ved å slå i vannet med lange rajer eller ved å kaste stein. Etter å ha jagd mest mulig fisk nedover og tatt opp fangsten, (jfr. SJF-F.012603) fikk vassdraget kvile noen timer, før prosessen ble repetert. For å kunne ha langvarig glede av slike storfangster måtte fisken konserveres. Først ble flass, mageinnhold og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere.

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog trer mort (Rutilus rutilu

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog trer mort (Rutilus rutilus) på en pinne med sikte på oppheng for tørking. Bildet er tatt på trappa til Gammeltorps bolig, der han satt med annorakk på overkroppen, gummistøvler på beina og hatt på hodet med et plastfat med fisk mellom beina. Fiskeren hadde maget morten, skåret av hodene og stukket fiskene inn på trespiler, som skulle monteres på en soleksponert husvegg med den åpne buksida ut. Slik skulle morten henge i sol og vind noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Det var viktig å kunne drøye de forholdsvis store mortfangstene som ble tatt i de tre-fire hektiske dagene gytinga, «mortleiken», foregikk over en lengre konsumperiode, og da var tørking en mye brukt konserveringsmetode. Først ble flass, mageinnhold og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på rever (lineredskap) som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog trer mort (Rutilus rutilu

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog trer mort (Rutilus rutilus) på en pinne med sikte på oppheng for tørking. Bildet er tatt på trappa til Gammeltorps bolig, der han satt med annorakk på overkroppen, gummistøvler på beina og hatt på hodet med et plastfat med fisk mellom beina. Fiskeren hadde maget morten, skåret av hodene og stukket fiskene inn på trespiler, som skulle monteres på en soleksponert husvegg med den åpne buksida ut. Slik skulle morten henge noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Det var viktig å kunne drøye de forholdsvis store mortfangstene som ble tatt i de tre-fire hektiske dagene gytinga, «mortleiken», foregikk over en lengre konsumperiode, og da var tørking en mye brukt konserveringsmetode. Først ble flass, mageinnhold og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på tever som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog trer mort (Rutilus rutilu

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog trer mort (Rutilus rutilus) på en pinne med sikte på oppheng for tørking. Bildet er tatt på trappa til Gammeltorps bolig, der han satt med annorakk på overkroppen, gummistøvler på beina og hatt på hodet med et plastfat med fisk mellom beina. Fiskeren hadde maget morten, skåret av hodene og stukket fiskene inn på trespiler, som skulle monteres på en soleksponert husvegg med den åpne buksida ut. Slik skulle morten henge noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Det var viktig å kunne drøye de forholdsvis store mortfangstene som ble tatt i de tre-fire hektiske dagene gytinga, «mortleiken», foregikk over en lengre konsumperiode, og da var tørking en mye brukt konserveringsmetode. Først ble flass, mageinnhold og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på tever som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog ganer nyfanget mort (Ruti

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog ganer nyfanget mort (Rutilus rutilus). Bildet er tatt på trappa til Gammeltorps bolig, der han satt med annorakk på overkroppen, gummistøvler på beina og hatt på hodet framfor ei trekasse med ei fjøl som han brukte som arbeidsunderlag. Fiskeren maget morten, skar av hodene av den. Deretter skulle fiskene tres på trespiler (jfr. SJF-F.012605 - SJF-F.012607), som skulle monteres på en soleksponert husvegg med den åpne buksida ut (SJF-F.012596 - SJF-F.012598). Slik skulle morten henge noen døgn, før den kunne legges på et mindre lys- og varmeeksponert sted for langtidslagring. På Finnskogen var mort en matressurs som var lett tilgjengelig en kort periode da den gikk opp i elver og bekker for å gyte i månedsskiftet mai-juni. Det var viktig å kunne drøye de forholdsvis store mortfangstene som ble tatt i de tre-fire hektiske dagene gytinga, «mortleiken», foregikk over en lengre konsumperiode, og da var tørking en mye brukt konserveringsmetode. Først ble flass, mageinnhold og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere. Morten er en karpefisk med en østlig utbredelse. I Norge lever den i ferskvann i den sørøstre delen av landet, fra Numedalslågen i vest til Osensjøen og Drevsjø i nord. Det skal også ha vært satt ut mort i vann i Trøndelag. I Øst-Europa er mort en vanlig matfisk, men i Norge har den ikke vært særlig ettertraktet. Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver (i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» [1917, s. 189-190]) om forholdene i Mjøstraktene, der det var og er mye mort, at «det er næsten blot fattigfolk som vil spise den. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smal finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget brug hvad de maatte overkomme.» På Hedmarken ble mortfangstene også brukt til hønsefôr, og som agn på tever som ble brukt til å fange andre, mer ettertraktete fiskeslag. På Finnskogen var det altså tradisjon for å spise mort, men da dette fotografiet ble tatt, i 1976 var avhengigheten av mat fra lokal natur mindre. Den morten som tørkes på dette fotografiet skulle brukes som hundefôr.

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog poserer med et fiskegarn

Svein Gammeltorp fra Grue Finnskog poserer med et fiskegarn som det var mye fisk i. Han hadde anorakk på overkroppen og hatt på hodet. Fangsten skal ifølge fotografens notater i stor utstrekning ha bestått av mort (Rutilus rutilus). På de eiendommene som soknet til Røgden og Rotbergsjøen på Finnskogen har tørket mort tradisjonelt vært en viktig del av matforrådet. Fisken ble fanget under «mortleiken», altså i gytetida om våren, da morten gikk opp i tilløpselvene til de nevnte sjøene. Gytinga var raskt overstått, så dette fiskete var konsentrert til en tre-firedagersperiode. Fiskerne plasserte ei not, et garn eller ei ruse i den nedre delen av vassdraget. Deretter vandret de oppover elva eller åa et stykke. På tilbaketuren forsøkte de å jage den gytende morten mot fangstinnretningene de hadde satt opp ved å slå i vannet med lange rajer eller ved å kaste stein. Etter å ha skremt mest mulig fisk nedover og tatt opp fangsten, som på dette fotografiet, fikk vassdraget kvile noen timer, før prosessen ble repetert. Ved beina til Gammeltorp sto det ei kvit plasbøtte, som fisken sannsynligvis skulle plukkes over i. I bakgrunnen skimter vi båten som ble brukt under setting og trekking av garn. Bildet er tatt i nattemørke. For å kunne ha langvarig glede av slike storfangster måtte fisken konserveres. Først ble flass, innmat og hode fjernet. Deretter ble fisken lagt i saltlake et par døgn, før den ble stukket inn på pinner og hengt til tørk på en husvegg. Når morten var godt lufttørket i sol og vind kunne den tas inn og langtidslagres i et tørt rom. Når den seinere skulle spises måtte den legges i bløt noen timer før den kunne kokes. Fra gammelt av skal fisken som ble fanget gjennomgående ha vært større enn den vi ser på dette bildet. Svein Gammeltorp anså seg for å være den siste som fanget mort som matfisk på Finnskogen, Han antok at redusert beskatning av bestanden var hovedårsaken til at morten han fanget da dette bildet ble tatt gjennomgående var mindre enn tidligere.