26 results in DigitaltMuseum:

Samisk vitenskapsbygg, Diehtosiidas

Samisk vitenskapsbygg, Diehtosiidas

Det samiske vitenskapsbygget ligger ute på vidda, med storslått utsikt mot tettstedet Kautokeino. Reiulf Ramstad Arkitekter og sivilarkitekt Kirsti Knudsen har utformet bygget der viktige institusjoner som Samisk høgskole, Sametingets opplæringsavdeling og avdeling for språk, Gáldu (Kompetansesenteret for urfolks rettigheter), studentsamskipnaden og Samisk arkiv holder til. Både signalbygg og monumentale kunstprosjekter ligger fjernt fra den samiske livsverdenen, noe både arkitekter og kunstutvalget har forholdt seg til underveis i arbeidet. Mens det i andre bygninger av samme format ville vært naturlig å satse på få kunstprosjekter for å gi bygget et samlende preg, er mangfoldighet her et mer relevant stikkord. Langs veien som går fra hovedinngangen og ned mot Kautokeino, har Hagbart Solløs (NO) laget en serie steinskulpturer av steinarten fuchsit. Steinen har en intens grønn farge, som forsterkes av lysdesignen laget av Kurt Hermansen (NO). I kantina, som ses fra hovedinngangen, fungerer en skjermet bålplass som et sted for samling og hvile. Bålplassen er en moderne versjon av "árran", et tradisjonelt samlingspunkt for det samiske folket. Her har Amund Sjølie Sveen (NO) laget en assosiativ lydinstallasjon. Som joiken er komposisjonen sirkulær, uten begynnelse eller slutt, og innimellom dukker lyder fra vidde og hav opp og spiller sammen med arkitekturen og viddelandskapet utenfor. Samisk inspirasjon finner man også bak håndlisten på hovedtrappen, som er laget av duojárene Per Isak Juuso (SE), Randi Marainen (NO/SE) og Roland Jonsson (SE). I den fløyelsmyke håndlisten er nordsamisk ornamentikk og tradisjonelle symboler integrert på en utradisjonell måte for å gi et bilde av en vandring i nordområdene. I fellesområdene i andre etasje er en serie portretter av Arnold Johansen (NO) installert. Bildene er utført i en bretteteknikk som gjør at man bokstavelig talt ser personene fra flere sider, og illustrerer den konflikten eller brytningen mellom ulike tilhørigheter som en del mennesker i området kan kjenne seg igjen i.

Samisk videregående skole, Karasjok | Sámi joatkaskuv’la, Ká

Samisk videregående skole, Karasjok | Sámi joatkaskuv’la, Kárásjågas

Ulrika Tapio Blind (f. 1972) er en samisk-svensk kunstner som bor og arbeider i Karesuando, Sverige. Hun jobber innenfor en rekke kunstneriske uttrykk, hovedsakelig maleri, bokillustrasjon og tekstil. Hun er også aktiv som kunstpedagog. Blind har hatt en rekke separat- og gruppeutstillinger både i Sápmi og i utlandet. En installasjonsserie på fem figurative malerier og seks vegghengte skulpturer ble i 1999 kjøpt inn til Samisk videregående skole. Serien heter "Illu (Lykke)", og verkene i serien kan forstås uavhengig av hverandre, samtidig som de forsterker hverandre ved å vises samlet. Det sentrale elementet gjennom hele verksserien er ansikter. Maleriene er utført i sterke og klare farger som man kjenner igjen fra det samiske flagget. Skulpturene er utført i en blanding av akrylmalt pappmasjé og tre. Ulrika Tapio Blind (r. 1972, Gárasavvonis) lea sámi dáiddár, gii ássá ja bargá Gárasavvonis Ruota bealde. Blind bargá má¿ggain dáiddalaš ovdanbuktimiin, eanaš govvanjuohtamiin, girjeillustrašuvnnain ja tekstiillain. Son bargá maid dáiddapedagogan. Blind lea doallan eatnat sierra- ja joavkocájáhusaid sihke Sámis ja olgoriikkain. Installašuvdnaráidu mas leat vihtta figuratiiva govvanjuohtama ja guhtta seaidnái sorjaluvvon govvacuolahusa, ostojuvvui jagi 1999 Sámi jatkkaskuvlii. Ráiddu namma lea "Illu", ja ráiddu dáiddabarggut sáhttet iešguhtege áddejuvvot boduid, seammás go dat nannejit nubbi nuppi go cájehuvvojit oktalaccat. Olles dáiddabargoráiddu guovdilis áhta lea ámadajut. Govvanjuohtamiin leat garra ja šerres ivnnit, maid olmmoš dovdáha sámi leavggas. Skulptuvrrat leat dahkkojuvvon akrylamálejuvvon bábirmáššeas ja muoras.

Samisk videregående skole Karasjok / Sámi Joatkkaskuvla Kárá

Samisk videregående skole Karasjok / Sámi Joatkkaskuvla Kárášjogas

Samisk videregående skole i Karasjok er en tospråklig skole. Over halvparten av elevene har samisk som morsmål, resten har norsk som morsmål, men behersker samisk på ulike nivåer. Skolen har som mål å gjøre elevene i stand til å bo og jobbe i det samiske, norske og internasjonale samfunnet av i dag, og tilbyr som en av få skoler programfaget "Samisk historie og samfunn". Skolen skal også bidra til styrking og utvikling av ungdommenes samiske identitet, språk og kultur. Gjennom tidligere prosjekter har KORO realisert kunst av blant andre Iver Jåks og Synnøve Persen til skolebygningen, som ble tatt i bruk i 1979. I tillegg eier skolen selv en rekke kunstverk av Jåks fra 1970-tallet utført i ulike teknikker. Fra skolens side var det ønskelig at også det nye kunstprosjektet skulle være signert samiske kunstnere og omhandle samisk språk og identitet. Videre har det vært viktig at kunsten er tidsaktuell i både tema og budskap. Med dette premisset som utgangspunkt valgte kurator Marte Lill Somby å kjøpe inn kunstverket "Rájácummá – Kiss from the Border". – Dette kunstprosjektet tar opp aktuelle samtidsspørsmål som er viktige her i Sápmi, sier Somby. – Det er også et vakkert prosjekt, rolig og meditativt i sitt uttrykk, samtidig som det har en aktuell samfunnsmessig brodd som gjør det relevant for ungdommer og voksne ved skolen. "Rájácummá" er et samarbeid mellom de tre samiske kunstnerne Outi Pieski, Niillas Holmberg og Jenni Laiti og består av åtte fotografier, et litografi og et dikt. Fotografiene er en dokumentasjon av et aktivistisk kunstprosjekt og er tatt langs Deatnu, Tanaelva i Finnmark, der kunstnerne plasserte ut store skilt med hver sin diktstrofe. Hvert fotografi er titulert med en strofe fra diktet, som ble til gjennom samtaler med befolkningen som bor langs elva. Litografiet med teksten "Ellos Deatnu!", som betyr «La Tanaelva leve», er et kart over området der skiltene ble fotografert. Et av skiltene ble plassert i Bieskkenjárga utenfor Karasjok sentrum. Dermed har verket en tydelig lokal forankring, men det strekker seg også langt ut over både lokal kontekst og nasjonale grenser. Tanaelva utgjør en naturlig grense mellom de to nasjonalstatene Norge og Finland. Grensen deler imidlertid Sápmi i to deler, en norsk og finsk side. Kunstprosjektet problematiserer denne grenseovergangen, og gir rom for diskusjoner om selvstyre for regionen. I mange tiår har nettopp spørsmål om samisk selvråderett innenfor og på tvers av to nasjonalstater med sterke egeninteresser i områdets naturressurser, samt nasjonale lover på hver side av grensen, vært gjenstand for debatt og konflikt. En annen sentral underliggende tematikk i verket er miljøaspektet og hvordan mennesker og natur kan forenes i en bærekraftig sameksistens. Dette henger nært sammen med spørsmålet om rettigheter til og bruken av land og vann. Ved å koble sammen de to sidene belyser kunstprosjektet hvilke fordeler som ligger i lokalt samarbeid på tvers av de nasjonale grensene, og oppmuntrer mennesker til å leve i fred med naturen fremfor å bruke den som et maktmiddel. – Karasjok befinner seg i et grenseområde. Jeg håper kunstprosjektet kan bidra til å åpne opp for andre perspektiver på utfordringer og samarbeid i området også i fremtiden. De ulike motivene bringer naturen inn i skolebygningen, og reflekterer samisk identitet og naturområder. Gjennom bruk av samisk poesi styrkes og fremheves det samiske språket, sier Somby. Om kunstnerne: Samisk-finske Outi Pieski (f. 1973) har utført flere store offentlige kunstverk for KORO, blant annet finnes hennes tekstilarbeider i Sametinget i Karasjok og Stortinget i Oslo. Pieski er født i Helsingfors, Finland, og bor og jobber i dag både i Helsingfors og i Utsjok og Numminen. Utsjok ligger på finsk side av grensen og er nabokommunen til Tana. Pieskis malerier og installasjoner utforsker den arktiske regionen og dens innbyrdes avhengighet av natur og kultur. Ved å kombinere tradisjonelt kunsthåndverk som duodji med samtidskunst innbyr arbeidene hennes til diskusjon og refleksjon rundt samisk identitet og kultur innenfor en transnasjonal diskurs. Jenni Laiti (f. 1981) er en samisk-finsk aktivist og kunstner født i Enare i Nord-Finland, som nå bor og arbeider i Jokkmokk i Nord-Sverige, en kommune som grenser mot Nordland fylke i Norge. I Laitis praksis blir kunst et redskap for aktivisme, og hun kombinerer installasjoner med performative, direkte handlinger. Hun er opptatt av temaer som kretser rundt miljømessig rettferdighet, dekolonialisering, samiske rettigheter og urfolksrettigheter. Niillas Holmberg (f. 1990) er en samisk-finsk dikter, musiker, skuespiller og aktivist bosatt i Utsjok i Nord-Finland. Hans første diktsamling ble gitt ut i 2009, og han skriver hovedsakelig på nordsamisk. Utgivelsene hans er blitt oversatt og gitt ut på flere språk, blant annet norsk. Holmberg er involvert i flere bevegelser som kjemper mot utnyttelse av naturen i de tradisjonelle samiske områdene, og har markert seg som en tydelig talsperson for samer og andre urfolks rett til selvbestemmelse. KORO har gjennomført flere kunstprosjekter ved Samisk videregående skole, ett fra 1983 og ett fra 2001. Aktivisttalaš ja jurddašahtti dáiddaprošeakta mii ovttastahttá govvadáidaga ja poesiija dáláš sámi oktavuodas, lea dál šaddán oassin sámi nuoraid skuvlaárgabeaivvis. Sámi joatkkaskuvla Kárášjogas lea guovttegielat skuvla. Badjel bealli ohppiin leat sámi eatnagielagat, ja loahppa leat dáru eatnagielagat, geat máhttet sámegiela iešgudet dásis. Skuvlla ulbmil lea máhttáhit ohppiid orrut ja bargat dáláš sámi, dáru ja riikkaidgaskasaš servodagas, ja skuvla lea okta hárvenaš skuvllain, mat fállet prográmmafága "Sámi historjá ja servodat". Skuvla galgá maiddái veahkehit nannet ja ovddidit nuoraid sámi identitehta, giela ja kultuvrra. Ovdalaš prošeavttaid bokte lea KORO duohtan dahkan earret eará Iver Jåks ja Synnøve Persen dáidagiid skuvlavistái, mii váldojuvvui atnui jagi 1979. Lassin oamasta skuvla ieš má¿ga dáiddabarggu, maid Jåks lea dahkan iešgudetlágan teknihkain 1970-logus. Skuvla lea bealistis sávvan, ahte maiddái odda dáiddaprošeavtta galget sámi dáiddárat leat dahkan, ja ahte dat válddaha sámi giela ja identitehta. Dasto lea leamaš deatalaš, ahte dáidda lea áigeguovdili sihke fáttá ja sáttasáni dáfus. Dáinna vuoddoeavttuin vállji kuráhtor Marte Lill Somby oastit sisa dáiddabarggu "Rájácummá – Kiss from the Border": «Dát dáiddaprošeakta váldá ovdan áigeguovdilis dálááiggegažaldagaid, mat leat deatalaccat dáppe Sámis,» dadjá Somby. «Dát lea maiddái cáppa prošeakta, jaskat ja meditatiivvalaš ovdanbuktimisttis, seammás go das lea áigeguovdilis servodatlaš seahcagas, mii dahká dan áššáiguoskevažžan dán skuvlla nuoraide ja rávvásiidda.» "Rájácummá" lea golmma sámi dáiddára Outi Pieski, Niillas Holmberg ja Jenni Laiti ovttasbargu, ja sisdoallá gávcci fotografiija, ovtta litografiija ja ovtta divtta. Fotografiijat duodaštit aktivisttalaš dáiddaprošeavtta, ja leat govvejuvvon Deatnogáttis Finnmárkkus, gosa dáiddárat ceggejedje stuorra galbbaid, main iešguhtiige leai cállojuvvon diktastrofa. Juohke fotografiija lea namahuvvon divtta strofain, ja dikta šattai sártnodemiid bokte olbmuiguin, geat ásset deatnogáttis. Litografiija mas lea teaksta "Ellos Deatnu!", lea kárta mii cájeha guovllu, gos galbbat govvejuvvojedje. Okta galbbain ceggejuvvui Bieskkenjárgii olggobeallái Kárášjoga márkanbáikki. Dainna lea dáiddabarggus cielga báikkálaš catnašupmi, muhto seammás dat olaha sihke báikkálaš oktavuoda ja nationála riikkarájáid meaddel. Deatnu lea dan guovtti nationálastáhta, Norgga ja Suoma, lunddolaš rádjá. Rádjá juohká almmatge Sámi guovtti bihttái, maid sámit gohcodit norgga beallin ja suoma beallin. Dáiddaprošeakta guorahallá dán rádjarasttideami, ja addá vejolašvuoda digaštallat iešstivrejumi regiovdnii. Má¿ga logi jagi lea aiddofal gažaldat sámi iešráddenvuoigatvuodas leamaš digaštallama ja riiddu gaskoapmin dán guovtti nationálastáhta rájáid siste ja rastá, guovlluin gos stáhtain leat garra oamiberoštumit guovllu luondduriggodagain. Dáiddabarggu nubbi eará vuollásaš fáddá lea birasaspeakta ja mo olbmot ja luondu sáhttet ovttastuvvat nanaguoddevaš ovttaseallimii. Dát sorjá cavgadit giddalaga eatnamiid ja cáziid vuoigatvuodain ja geavahemiin. Go dáiddaprošeakta laktá dán guokte beali oktii, de dat cuvgeha makkár ovddut leat báikkálaš ovttasbarggus nationála rájáid rastá, ja movttiidahttá olbmuid baicca eallit ráfis luondduin, ovdalii go geavahit dan válddi gaskaoapmin. «Kárášjohka lea rádjaguovllus. Mun doaivvun ahte dát dáiddaprošeakta sáhtášii veahkehit rahpat eará perspektiivvaid dán guovllu hástalusaide ja ovttasbargui maiddái boahtteáiggis. Iešgudet motiivvat buktet luonddu skuvlavistái, ja govvidit sámi identitehta ja luondduguovlluid. Sámi poesiija geavahemiin nannejuvvo ja deattastuvvo sámi giella,» dadjá Somby. Diedut dáiddáriin: Suoma beali sápmelaš Outi Pieski (r. 1973) lea dahkan má¿ga stuorra almmolaš dáiddabarggu KORO ovddas, earret eará leat su tekstiilabarggut Sámedikkis Kárášjogas ja Stuorradikkis Oslos. Pieski lea riegádan Helssegis Suomas, ja ássá ja bargá dál sihke Helssegis ja Ohcejogas ja Nummásis. Pieski govvanjuohtamat ja installašuvnnat suokkardit árktalaš regiovnna ja dan siskkáldas sorjavašvuoda luonddus ja kultuvrras. Árbevirolaš duoji ja dálááiggedáidaga ovttastahttimiin su barggut bovdejit digaštallat ja smiehttat sámi identitehtas ja kultuvrras nationálarasttideaddji diskurssas. Jenni Laiti (r. 1981) lea sámi aktivista ja dáiddár gii lea riegádan Anáris Davvi-Suomas, ja ássá ja bargá Johkamohkis Davvi-Ruotas, gielddas mas lea rádjá Nordlándda fylkii Norgga beallái. Laiti geavadis šaddá dáidda neavvun aktivismii, ja son ovttastahttá installašuvnnaid performatiiva, njulges daguiguin. Son berošta fáttáin mat johtet biraslaš vuoiggalašvuoda, dekoloniserema, sámi vuoigatvuodaid ja eamiálbmotvuoigatvuodaid birra. Niillas Holmberg (r. 1990) lea sámi diktacálli, musihkar, neavttár ja aktivista, gii ássá Ohcejogas Davvi-Suomas. Su vuosttas diktacoakkáldat almmustahttojuvvui jagi 2009, ja son cállá ovddemusat davvisámegillii. Su cállosat leat jorgaluvvon ja almmustahttojuvvon má¿gga gillii, earret eará dárogillii. Holmberg lea mielde má¿gga lihkadusas, mat dáistalit sámi árbevirolaš guovlluid luonddu ávkkástallama vuostá, ja lea cajehan cielga jietnaguoddin sámiid ja eará eamiálbmogiid iešmearridanvuoigatvuoda ovddas.

Samisk videregående skole, Karasjok | Sámi joatkaskuv’la, Ká

Samisk videregående skole, Karasjok | Sámi joatkaskuv’la, Kárásjågas

Iver Jåks (1932–2007). Jåks var født i Karasjok og studerte ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo (dagens KHiO) og Kunstakademiet i København. Han jobbet interdisiplinært i en rekke ulike medier og eksperimenterte med tradisjonelle materialer så vel som naturmaterialer. Jåks brakte elementer fra den samiske kulturen inn i sitt kunstnerskap, som også var influert av de internasjonale tendensene i hans samtid. "Runebommehammeren" er like mye et sterkt, samisk symbol som et modernistisk og minimalistisk verk. Jåks var opptatt av overflaten, noe som kommer til uttrykk i skulpturene utført i naturmaterialer som tre eller bein. Ofte forble treet ubehandlet, noe som også skaper en røff overflate og fremhever materialets iboende kvaliteter. I tradisjonell samisk religion ble runebommehammeren brukt for å slå på runebommen, en tromme som noaiden, sjamanen, benyttet som et religiøst redskap for å komme i transe. Runebommen var derfor noaidens viktigste redskap. Noaiden fungerte som bindeleddet mellom mennesker og guder og var en svært sentral skikkelse i den førkristne samiske religionen. De fleste runebommer – og hammere – ble enten ødelagt eller gikk ut av samisk eie under den harde misjoneringen mot samene på 16- og 1700-tallet, og dag finnes det kun en håndfull eksemplarer i museumssamlinger. Ragnhild Monsen (f. 1948, Rognan) har jobbet med tradisjonelle teknikker og materialer, men har også en eksperimentell og undersøkende kunstnerisk praksis. Monsen har utført store installasjoner som tidlig påvirket og utvidet forståelsen av hva tekstilarbeid kunne være. På slutten av 1970-tallet var hun assistent for en av Norges fremste tekstilkunstnere, Synnøve Anker Aurdal (1908–2000), og det var her hun lærte å jobbe i store formater. Monsen beskrives som en kunstner som er svært materialbevisst og som rendyrker materialenes egenskaper og lar dem komme til syne i hvert arbeid. Motivene males opp i full størrelse før vevingen tar til. De to tekstilarbeidene "Sjø" og "Myrull" ble laget til Samisk videregående skole mellom 1982 og -83. De store vevnadene fremstår nesten impresjonistiske i uttrykket, og vitner også om en solid beherskelse av det tradisjonelle håndverket som billedvev er. Samtidig har hun her arbeidet fram et nærmest modernistisk, figurativt og malerisk utrykk. Synnøve Persen (f. 1950, Porsanger) har gjennom hele sin karriere vært en sentral skikkelse i norsk og samisk kunstmiljø. Hun studerte ved Kunstakademiet i Oslo på 1970-tallet og har en lang rekke separat- og gruppeutstillinger bak seg. På 1970-tallet var hun svært politisk aktiv, og spesielt engasjert i arbeidet med å synliggjøre samisk kultur. Persen var en av grunnleggerne av Masi-gruppen (Samisk Kunstnergruppe) og var en av de sultestreikende aktivistene foran Stortinget høsten 1979, en viktig og avgjørende aksjon under Alta-konflikten. Persen har siden den gang gjort seg bemerket både som billedkunstner og forfatter. Flere av hennes verk er abstrakte og poetiske i sitt uttrykk, og motivene er ofte gjenkjennbare som landskaper, med et rikt fargespill. Den arktiske naturen er et gjennomgående element i hennes kunstverk, noe vi også kan se i det abstrakte maleriet "Uten Tittel" fra 1981. Persen har mottatt en rekke utmerkelser, priser og nominasjoner. I 2018 mottok hun både Norsk kulturråds ærespris og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sin fremragende innsats for samisk kultur. Sámi joatkkaskuvlla olggobealde Kárášjogas cuožžu cieža mehter allosaš muorragovvacuolahus, mii lea beazis duddjojuvvon. Govvacuolahus lea ceggejuvvon jagi 1983, ja dan namma lea "Árpa". Dahkki lea dáiddár Ivvár-Ivvár/Iver Jåks (1932–2001). Jåks lei riegádan Kárášjogas, ja logai dáiddárin Stáhta giehtaduodje- ja dáiddaindustriijaskuvllas Oslos (dálá KHiO) ja Dáidaakademiijas Københávnnas. Son barggai doaresfágalaccat má¿ggain iešgudetlágan gaskaávdnasiin ja geahccalattai sihke árbevirolaš ávdnasiiguin ja luondduávdnasiiguin. Jåks buvttii sámi kultuvrrastis ádaid dáiddárbargosis, masa maiddái su áiggi internationála tendeanssat váikkuhedje. "Árpa" lea seamma olu gievrras, sámi symbola go modernisttalaš ja minimalisttalaš dáiddabargu. Jåks beroštii olggožis, juoga mii boahtá albmosii su govvacuolahusain maid lea dahkan luondduávdnasiin nugo muoras ja coarvvis. Dávjá divttii muora orrut divššokeahttájin, mii duddjo roattisis olggoža ja deattasta kvaliteahtaid mat lea ávdnasis iešalddes. Árbevirolaš sámi oskkoldagas geavahuvvui árpa dearpat goavdása, meavrresgári man noaidi geavahii oskku gaskaoapmin beassat geavvudillái. Danne lei goavddis noaiddi deatalaccamus neavvu. Noaidi lei olbmuid ja ipmiliid oktavuodaladas, ja lei hui guovdilis olmmoš sámi oskkoldagas ovdalgo kristtalašvuohta bodii deike. Eanaš goavdát – ja árppat – biliduvvojedje dahje rivvejuvvojedje sámiid oamastusas dallego sámiid vuostá miššonerejuvvui garrasit 1600- ja 1700-logus. Dál gávdnojit vel dušše hárvenaš gáhppálagat museacoakkáldagain. Ragnhild Monsen (r. 1948, Roak¿us) lea bargan árbevirolaš bargovugiiguin ja ávdnasiiguin, muhto lea maiddái geavahan sesolaš ja guorahalli dáiddalaš bargovugiid. Monsen lea dahkan stuorra installašuvnnaid, mat árrat váikkuhedje ja viiddidedje áddejumi dan hárrái, mii tekstiilabargu sáhtii leat. 1970-logu loahpas son barggai ovtta Norgga njunuš tekstiiladáiddára, Synnøve Anker Aurdal (1908–2000), veahkkin, ja dáppe son oahpai bargat stuorra sturrodagaiguin. Monsen govviduvvo dáiddárin gii lea sakka ávnnasdidolaš ja gii dikšu ávdnasiid sieiva iešvuodaid ja diktá dáid iešvuodaid boahtit odnosii juohke barggus. Motiivvaid njuohtá vuos olles sturrodahkii ovdalgo daid goddigoahtá. Guokte tekstiilabarggu "Mearra" ja "Jeaggeullut" dagai Sámi joatkkaskuvlii jagi 1982 ja 1983 gaskkas. Stuorra goddosat leat ovdanbuktimis oaidnit masá imprešonisttalažžan, ja cájehit ahte son máhttá bures dan árbevirolaš duoji mii govvagoddin lea. Seammás son lea dás dahkan measta modernisttalaš, govuslaš ja ivdnás ovdanbuktima. Synnøve Persen (fr. 1950, Porsá¿ggus) lea olles karrieara áigge leamaš guovdilis olmmoš norgalaš ja sámi dáiddabirrasis. Son logai dáiddárin Dáiddaakademiijas Oslos 1970-logus, ja sus leat leamaš eatnat sierra- ja joavkocájáhusat. 1970-logus lei politihkalaccat sakka árjjálaš, ja barggai earenoamáš á¿girit sámi kultuvrra calmmustahttit. Persen lei okta Máze-joavkku (Sámi dáiddárjoavkku) vuoddudeddjiin, ja lei sámi aktivisttaid searvvis geat nealgudedje Stuorradikki olggobealde cakcat 1979, mii lei deatalaš ja mearrideaddji akšuvdna Álttá-riiddu áigge. Persen lea das rájes beaggán sihke govvadáiddárin ja girjecállin. Mánga su barggu leat abstráktalaccat ja poehtalaccat sin ovdanbuktimis, ja motiivvaid sáhttá dovdát eanadahkan, main valljugas ivnnit stohket. Árktalaš luondu lea cadat áhta su dáiddabargguin, juoga maid sáhttit oaidnit abstrákta govvanjuohtamis "Namahusa haga" jagi 1981. Persen lea ožžon eatnat gudneduodaštusaid, bálkkašumiid ja nominašuvnnaid. Jagi 2018 oaccui sihke Norgga kulturrádi gudnebálkkašumi ja nammaduvvui Bassi Olav ortnega kommandoran su válljugas viggamušaid ovddas sámi kultuvrra dihtii.

Saemien Sijte – Sørsamisk museum og kultursenter

Saemien Sijte – Sørsamisk museum og kultursenter

Saemien Sijte har flyttet inn i et nytt bygg på Horjemstangen utenfor Snåsa. Som eneste sørsamiske kultursenter og museum har Saemien Sijte et nasjonalt ansvar for dokumentasjon, bevaring og formidling av og forskning på sørsamisk språk og kultur, en sentral del av virksomheten siden grunnleggelsen i 1964. Det ble tidlig uttrykt et ønske om at kunstverket til det nye bygget skulle utføres av en sørsamisk bildekunstner eller kunsthåndverker, og at verket skulle referere til eller speile sørsamisk tradisjon og kulturhistorie. Den samisk-svenske kunstneren Tomas Colbengtson ble valgt av juryen, som besto av representanter fra Saemien Sijte. Colbengtsons motivasjon for å søke oppdraget var å skape fremtidshåp og bidra til et fellesskap gjennom kunsten. Det permanente skulpturelle glasskunstverket hans er plassert utenfor det nye bygget. Tomas Colbengtson (f. 1957) har bakgrunn fra en sørsamisk reindriftsfamilie, og er født og oppvokst i Tärnaby, Västerbotten i Sverige. Stedet ligger nær grensen til Norge, sørøst for Mo i Rana. Colbengtson arbeider med bilder, objekter og tekst i kombinasjon med grafiske teknikker og ulike materialer. Det er særlig silketrykkene, der fotografier er overført til glass eller aluminium, han er kjent for. Fotografiene er offentlige arkivbilder av samiske områder, anonyme samiske personer, kjente skikkelser fra samisk historie og egne forfedre. Colbengtsons kunst er personlig og basert på egne erfaringer. At han ikke fikk opplæring i samisk språk og savnet en egen samisk stemme, var avgjørende for at han ble kunstner. Denne tematikken – å bli nektet å snakke sitt eget språk og utøve sin egen kultur, en viktig del av ens identitet – løfter kunsten hans til et kollektivt nivå som forener urfolk på tvers av landegrenser og språk. Tomas Colbengtson lea tjeahpoem dorjeme mij lea vïedteldihkie åarjelsaemien histovrijasse, mytologijese jïh eatnamasse. Saemien Sijte lea orre gåetien sïjse jåhteme Horjem-njuanesne Snåasen ålkolen. Goh aajnehke åarjelsaemien kultuvrejarnge jïh museume Saemien Sijten lea nasjonaale dïedte dokumentasjovnen, vaarjelimmien jïh bievnemen åvteste jïh åarjelsaemien gïelese jïh kultuvrese dotkedh, vihkeles bielie barkoste mænngan tseegkesovvi 1964. Aareh sjaavnjoe bööti åarjelsaemien guvvietjiehpiedæjjah jallh tjeahpoevytnesjæjja edtji tjeahpoevierhkiem don orre gåatan darjodh, jïh tjeahpoe edtji åarjelsaemien aerpievuekieh jïh kultuvrehistovrijem vuesiehtidh. Saemien-sveerjen tjiehpiedæjja Tomas Colbengtson veeljesovvi juryjeste gusnie tjirkijh Saemien Sijteste lin meatan. Colbengtsonen skraejrie barkoem ohtsedh lij håhkoem båetijen aajkan sjugniedidh jïh ektievoetem tjeahpoen tjïrrh sjugniedidh. Dan ihkuve skulptuvretjeahpoe klaaseste lea orre gåetien ålkoelisnie. Tomas Colbengtson (r. 1957) åarjelsaemien båatsoefuelhkeste båata, jïh reakasovveme jïh byjjenamme Dearnesne, Västerbottenisnie Sveerjesne. Sijjie lea Nöörjen raasten lïhke, Måehvien åarjelluvlielisnie. Colbengtson guvviejgujmie, objektigujmie jïh teekstine barka grafihken teknihkigujmie jïh ovmessie ïebnigujmie. Dïhte joekoen åehpies sov silhketrygki gaavhtan, gusnie guvvieh sertiestamme klaasese jallh aluminijumese. Guvvieh lea byögkeles våarhkoeguvvieh jïh vuesiehtieh saemien dajvh, ovnohkens saemieh, åehpies almetjh saemien histovrijistie jïh jïjtse maadtoeh. Colbengtsonen tjeahpoe lea persovneles jïh jïjtse dååjrehtimmiej mietie. Åajvoehfåantoe man åvteste tjiehpiedæjjine sjïdti lij satne idtji lïerehtimmiem saemien gïelesne åadtjoeh jïh jïjtse saemien gïelem ohtseli. Daate tematihke – nyöjhkesovvedh jïjtse gïelem soptsestidh jïh jïjtse kultuvrine gïehtelidh, vihkeles bielie jïjtse identiteeteste – altese tjeahpoem akten ektie daltesasse lutnjie mij aalkoeåålmegh laanteraasti jïh gïeli rastah ektede.

Sámediggi, Sametinget

Sámediggi, Sametinget

Sametingsbygningen sto klar i 2000, er 5300 kvadratmeter og huser den folkevalgte forsamlingen og administrasjonen for Sametinget i Norge. Hovedansvarlig for utforming og innredning var sivilarkitektene Stein Halvorsen og Christian Sundby, og de har skapt et særegent bygg formet som en halvsirkel i to etasjer, inspirert blant annet av samenes tradisjonelle lavvo. Sametinget har en viktig funksjon også som symbolbygg for det samiske folket. Her finner man et spesialbibliotek, resepsjon, møterom og kontor, samt Sametinget plenumsal. Salen er kjegleformet og det er høyt opp til taket. Ytterveggen er tett og lyset slippes inn fra kjegleformens topp. Grunnflaten er formet som en sirkel, som gulvet i en lavvo. Bygget mottok Byggeskikkprisen for 2001. Hilde Skancke Pedersens (NO) veggmaleri Luottat – Spor er av etset sink med bladgull, slagmetall og oljefarge. Verket er plassert bak talerstolen og podiet og fortsetter langs veggene utenfor salen og i underetasjen utenfor auditoriet. På metallplater har kunstneren etset inn arkeologiske spor fra samiske bo- og gravplasser som samekulturen har etterlatt seg i form av hustufter og labyrinter. Skancke Pedersen var en av to kunstnere som vant en lukket konkurranse i forbindelse med valg av kunst til Sametingsbygget. Den andre kunstneren fra konkurransen er Kristin Ytreberg (NO), og hennes verk Den som... er plassert på veggene i vandrehallen. Bidraget hennes tar utgangspunkt i gamle samiske ordtak samlet på 1920-tallet av Just Qvigstad. De handler om vær og mat, kjærlighet, overtro, penger og manerer, oversatt fra gammel språkdrakt til moderne samisk med kyndig hjelp fra Universitetet i Tromsø. Ordtakene er hamret i tinntråd og festet direkte på veggen. I tillegg er det i Sametinget samisk kunsthåndverk av Håvard Larsen, Per Isak Juuso, Folke Fjällström og Jon Ole Andersen, grafikk av Inga N. Andersen og et verk bestående av objekter av Aslaug Juliussen. Se bilder og les om kunsten i Sametingets tilbygg, hvor det er etablert en egen fløy med seks fotografier av Kåre Kivijärvi. To av bildene, Fra de store banker (1959/1961), og Kvinne (portrett) i Nesseby (1972), er flyttet fra Sametingets hovedbygg. Kivijärvi markerte seg på slutten av 1960-tallet med en rekke toneangivende utstillinger, og regnes som en foregangsfigur innen norsk reportasjefotografi.

Still life

Still life

Huset, som under prosjektet ble kalt «ishuset» av lokalbefolkningen, ligger i Hanselv langs riksvei 94, mellom Hammerfest og Alta, og er ett av husene som ble reist under gjenoppbyggingen av Finnmark, etter at store områder ble brent ned av tyskerne mot slutten av andre verdenskrig. I tiden etter gjenreisningen var huset bebodd av en sjøsamisk familie. Still life betyr «stille liv», og betegner malerier som gjengir objekter i ro. Ved at huset «fryses» og lyssettes, forsterkes en stemning og ett øyeblikk i tiden. Bak de slitte husveggene finnes rom som vitner om levd liv, og som noen en gang kalte et hjem. Men også en større historie trenger seg på: Den om bosetting og fraflytting, motsetninger mellom sjøsamiske og reindriftssamiske grupper og mellom norske og samiske befolkningsgrupper. I over hundre år har samenes kultur og levesett vært utsatt for en brutal fornorskningspolitikk, noe folketellinger i Kvalsund bærer vitnesbyrd om. Fra å være en nesten rent sjøsamisk kommune på begynnelsen av 1900-tallet, definerte nesten nitti prosent av innbyggerne seg som norske etter krigen. Som et ledd i fornorskingen internerte den norske stat samiske skoleelever, og samisk språk ble forbudt i skolen. Men Finnmark er og blir flerkulturelt: Her har samisk, norsk, kvensk, finsk, svensk og russisk kultur og språk levd side om side i generasjoner. I tillegg kommer innvandringen fra fjernere strøk. Et prosjekt som Still life vil uvergelig vekke til live sosialt og politisk konfliktstoff som fremdeles er aktuelt i Kvalsund: brytninger mellom identitet, etnisitet, religion, språk, integrering og assimilering. Still life som «stille liv» innehar en motsigelsesfylt dobbeltbetydning i «fortsatt liv». Flerkulturelle og minoritetsrelaterte utfordringer fra tidligere tiår er en del av denne regionens historie. Gjennom å «fryse» historien en kort stund kan nye historier, og ikke minst nye versjoner av historien, komme til syne i nedsmeltingen.

UiT Norges Arktiske Universitet, Campus Tromsø, Teorifagbygg

UiT Norges Arktiske Universitet, Campus Tromsø, Teorifagbygget og E-fløy

Teorifagbygget ved UiT er eit bygningskompleks med seks hus som rommar ei rekkje fagmiljø frå jus og økonomi til psykologi og filosofi. Då dette siste tilskotet til Campus Tromsø stod ferdig i 2005, blei det gjennomført eit kunstprosjekt som resulterte i 129 kunstverk av 25 kunstnarar. Spennvidda i uttrykka er stor, men samlinga er spesielt rik på grafikk og fotografi. Både norske og internasjonale kunstnarar er inkludert, og fleire sentrale samiske kunstnarar er representert. Universitetet hadde frå før ei stor samling bilete av ein av dei viktigaste samiske kunstnarane, Iver Jåks (1932–2007). Han arbeidde i spennet mellom internasjonal samtidskunst og samisk handverks- og kunsttradisjon. Kunstprosjektet sikra seg fleire av verka hans, slik at Teorifagbygget si samling av Jåks’ skulpturar, grafikk og teikningar no er den nest største i Noreg. Britta Marakatt-Labba (NO/SV), som også blir rekna som ein av dei fremste samiske kunstnarane, har brodert samisk mytologi og historie inn i ei nesten 24 meter lang frise utan tittel som er inspirert av Bayeux-teppet i Frankrike. Samlinga inneheld også eit verk frå 1981 som blei laga under Alta-konflikten, broderiet "Kråkene/Garjjat". Marakatt-Labba set fokus på konfliktar mellom urfolket og det norske samfunnet i spørsmål om ressursutnytting. Ein finn liknande kritiske perspektiv i nye fotografi av Kristin Tårnesvik. Den finske, halvt samiske fotokunstnaren Marja Helander problematiserer også den samiske kulturen sin plass i eit moderne samfunn, og opptrer ofte sjølv som modell i fotografia. Også norske Geir Tore Holm brukar det personlege som utgangspunkt for å ta opp relasjonen mellom natur og kultur og overgangane mellom ytre og indre rom i ein fotoserie frå heimen til foreldra i Kåfjord i Troms. Tromsø-kunstnaren Idar Ingebrigtsen (1917–2004) er heidra med eit møterom i Teoribygget som ber namnet hans. Der er 15 av verka hans utstilt: to oljemåleri og tretten grafiske blad, dei fleste tresnitt. Motiva spenner frå sjølvportrett til landskap, dyremotiv og motiv frå musikk- og teaterliv. Det einaste verket i samlinga som er plassert utandørs, er japanske Makoto Fujiwara sin monumentale "God dag! Moskus" i uthoggen og polert larvikitt. Den abstrakte, moskusliknande steinskulpturen er vend mot og «helser» Tromsøs landemerke Tromsdalstinden. Av høgt profilerte kunstnarskap kan ein nemne grafikar Per Kleiva, som er representert med heile 28 av dei ideologikritiske, plakatliknande silketrykka han er blitt kjend for. KORO og Universitetet i Tromsø gav i 2008 ut boka Kunst til stede, som gir ein samla presentasjon av heile kunstsamlinga i Teorifagbygget.

Senter for nordlige folk, Davvi Álbmogiid Guovddás

Senter for nordlige folk, Davvi Álbmogiid Guovddás

I Manndalen i Kåfjord kommune i Finnmark holder Senter for nordlige folk til, et nasjonalt kompetansesenter for samisk språk, historie og kultur. Senteret rommer et museum, et språksenter, bibliotek og utstillingsareal, og er i tillegg sete for viktige samiske aktører som NRK Sápmi og musikkfestivalen Riddu Riddu. Senteret har satt seg som mål å fungere som en sentral fagpolitisk og kulturell enhet innen samiske spørsmål, med hovedvekt på sjøsamenes kultur og vilkår. Et stort antall profesjonelle kunstnere har sin herkomst fra lille Kåfjord kommune, og en av dem er Kristin Tårnesvik. Hun er representert ved Senter for nordlige folk med det ni minutter lange, personlige filmverket "My Way", som vises på en flatskjerm i vestibylen. Tårnesviks arbeider kretser ofte rundt sosiale og historiske spørsmål, og i den poetiske filmen hun har laget til Senter for nordlige folk tar hun utgangspunkt i en rekke eldre og nye dokumenter, arkivmateriale og artikler som beskriver Kåfjord. Fra disse har hun tatt med seg ord og uttrykk som ofte går igjen i beskrivelsene, og mikset dem sammen med sine egne. Den poetiske, fragmentariske teksten ruller over langsomme, subtile klipp, tatt opp fra fjellet i Kåfjord midtvinters. På den andre siden av vestibylen har kunstner Marita Isobel Solberg, med sjøsamisk bakgrunn, montert sitt verk "Microprocessor". Verket består av runde keramiske fliser som er brent etter en gammel, asiatisk teknikk, og flisene leder tanken hen til steiner slipt av elvestrømmer og havbølger. Flisene er montert i en hjerneliknende form på den hvite veggen – en form som kan ses som et bilde på Senter for nordlige folks funksjon i Finnmark, som et senter der kultur, språk og historie utveksles og utvikles.

Luftforsvarsbase Bodø

Luftforsvarsbase Bodø

330-skvadronen ved Bodø flystasjon er ein av Luftforsvarets operatørar av redningshelikoptertenester i Noreg. Mannskapen på om lag 40 personar har ein kvardag som til tider er prega av svært dramatiske hendingar. Det står ofte om liv eller død når alarmen går. Det var difor eit ønske at kunsten til den nybygde flystasjonen i Bodø skulle bidra til ein atmosfære som både verka roande og gav nytt overskot. Bodø flystasjon består av eitt bygg med buareal for tilstadesvakter og eitt bygg som husar administrasjon, teknisk vedlikehald og kantine. Kunsten er plassert i opphaldsromma som fungerer som kjøkken, kantine og møterom. Mannskapen i 330-skvadronen ønskte ikkje kunst som illustrerte arbeidet deira direkte, men snarare kunst med ei meir abstrakt tilnærming til verksemda på flystasjonen. Det var òg eit ønske at dei kunne ha utbytte av å sjå kunsten både frå langt hald og på nært hald. Synnøve Persen (NO) har laga fire verk av til saman fem akrylmåleri til flystasjonen. Dei abstrakte motiva er forankra i det nordnorske landskapet gjennom både formspråk, koloritt og lystolking. Fargane gir assosiasjonar til ei varm, livgivande sol og ein open himmel, men opnar òg for meir private og eksistensielle tolkingar. Slik skaper bileta høve til ro og ettertanke mellom dramatiske redningstokt. Synnøve Persen (f. 1950) har samisk bakgrunn og har vore sentral i organiseringa av det samiske kunstlivet gjennom ei rekkje verv. Ho er utdanna ved Kunstskolen i Trondheim og Statens kunstakademi og er innkjøpt av mellom andre Norsk kulturråd, Sametinget og Nordnorsk Kunstmuseum. Persen er også ein velrenommert forfattar. Bodø flystasjon ble nedlagt i 2016. Bodø flystasjon, 330-skvadronen blei i 2016 kampflybase og base for Natos Quick Reaction Alert ut F-16s levetid (til rundt 2021) og utøver også redningstjeneste med helikopter.

Statens hus i Vadsø

Statens hus i Vadsø

Statens hus i Vadsø huser statlige funksjoner som fylkesmannembetet, Skatteetaten og politiet. Store deler av Finnmarks bygningsmasse gikk tapt under den tyske tilbaketrekningen mot slutten av andre verdenskrig, og dette gjaldt også Amtmannsgården i Vadsø. Etter krigen ble Statens hus bygget opp igjen på tomten der denne bygningen en gang sto. Amtmannsgården er tegnet av arkitektene Berner & Evensen, og representerer en form- og materialbruk som er typisk for gjenreisingsarkitekturen i Finnmark. Bygget har nå blitt rehabilitert innvendig. Arbeidet med valg av kunst har tatt utgangspunkt i Statens hus som offentlig organ i Finnmark, og skulle samtidig gjenspeile noe av mangfoldet området representerer. Det samiske ordet "Finnmárku" betyr «bebygd grenseby», og fylket grenser i nord mot Polhavet, i øst mot Barentshavet og Russland, i sør mot Finland og i vest mot Troms fylke. Kjersti Andvig (NO) og Lars Laumanns (NO) The Samí Peoples Flag in Neon ble opprinnelig laget til en større utstilling som ble vist i Karasjok, som het Casino Karasjok. Utstillingen utforsket ideen om å starte et samisk kasino etter modell fra gamblinghus av dette slaget i USA. Både utstillingen og neonflagget retter søkelyset mot samenes begrensede selvråderett. I serien A Neutral Flexible Structure tar Morten Torgersrud (NO) utgangspunkt i hvordan fotografiet både er stedbundet og stedløst på samme tid. Samtidig som fotografiet er tatt et sted, kan det – som penger eller en vare – både løsrives fra opprinnelsesstedet og settes inn i nye sammenhenger. Torgersrud har i flere år fotografert ulike landskap i Barentsregionen; fra byggefelt, arkitektur og byplaner til det ideologiske landskapet skapt av kulturelt bestemte forestillinger i eldre fotografier. Bildene i serien A Neutral Flexible Structure er skrevet ut på vanlig måte, men glasset han viser bildene bak – som vanligvis er noe man forsøker å minimere effekten av – er grått. Stedet bildet vises på reflekteres derfor i glasset, og man får en situasjon hvor stedet for avbildning og stedet for presentasjon overlapper hverandre.

Ä´vv Skoltesamisk museum

Ä´vv Skoltesamisk museum

Ä´vv Skoltesamisk museum i Neiden i Sør-Varanger skal formidle både den skoltesamiske historien og dagens tilværelse for denne folkegruppen, samtidig som museet har blikket rettet mot fremtiden. Det kulturhistoriske museet skal være et samlingssted for folk i bygda og besøkende, og dessuten arrangere ulike prosjekter i sine verksteder som ivaretar skoltesamiske håndverkstradisjoner. Geir Tore Holm (NO) står bak et av kunstprosjektene i museet: Dørhåndtaket Omasum, som er det første man møter når man kommer til museet. Omasum er det latinske ordet for reinens bladmage, som har inspirert formen på dørhåndtaket. Bladmagen er rund og full av folder, slik alt liv er bygd opp av sirkulære former, fra celler og dråper til organer og skyer. Kunstneren peker også på at det å leve av og med reinen betydde å utnytte alle deler av den. Dørhandtaket er støpt i messing, som er regnet som et beskyttende metall i samisk tradisjon. Et annet, mer immaterielt prosjekt er Språkminne av Espen Sommer Eide (NO). Av verdens 6500 språk er halvparten truet, og ett av disse er skoltesamisk. Språket snakkes av mellom tre hundre og fire hundre personer i Finland og 25 personer på russisk side av grensen. I Norge er ikke språket lenger i aktivt bruk. Språkminne er et audiovisuelt arkiv installert i museets foajé. Her blir skoltesamiske ord lest opp, ett og ett, til de besøkende ved museet. Eide ønsker å utfordre de dystre spådommene om at skoltesamisk er et døende språk. Samtidig har arkiveringen av ord en dobbelthet ved seg. Når man samler inn bruddstykker av en kultur for bevaring, bygger man også opp under ideen om en fremtid hvor kulturen eller språket er borte. På museet blir de skoltesamiske ordene «gitt» til tilskueren som slik får i oppgave å bevare dem for fremtiden. Gjennom Språkminne blir tilskueren selv en arkivar for et skoltesamisk ord, med alt det fører med seg av eventuelle selvpålagte arkivarplikter.

Storskog grenseovergang EES

Storskog grenseovergang EES

Motivene i "Vedbilder" er en registrering, hvor skogsmiljø avbildes på en direkte måte. Vekstenes karakter er forsøkt ivaretatt og kunstnerens menneskelige, nytteorienterte blikk er utilslørt. For kunstneren er skogen ikke bare natur og rekreasjon, men også et sted for å hente nyttevekster, ved og annet som trengs. For hvordan hadde vel livet her nord opp gjennom tidene vært uten ved? "Vedbilder" er en fortsettelse av serier kunstneren har arbeidet med i og omkring barndomshjemmet og foreldrenes organisering av omgivelsene. Men i Vedbilder rettes kontemplasjonen i større grad mot ressursspørsmål og en grunnleggende tanke om økonomi. Økonomi som i en eller annen form er fundament for kultur og kulturuttrykk. Bildene ble opprinnelig laget til en utstilling på Interkulturelt Museum på Grønland i Oslo i 2010. Geir Tore Holm vokste opp i Olmmáivággi/Manndalen i Troms. Han er billedkunstner, bor og arbeider på gården Øvre Ringstad i Skiptvet, Østfold sammen med Søssa Jørgensen. Sammen startet de stedskunstfellesskapet Sørfinnset skole/ the nord land i Gildeskål, Nordland i 2003. Geir Tore Holm var prosjektleder for etableringa av Kunstakademiet i Tromsø i 2007 og stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo med doktorgradsprosjektet Poetikk for estetikk i endring som han disputerte med i 2017. Han har vært kurator for en rekke utstillinger, senest Nils-Aslak Valkeapää/Áillohaš ved Henie Onstad Kunstsenter. Geir Tore Holm har Statens garantiinntekt for kunstnere og fikk John Savio-prisen 2015. I juryens begrunnelse nevnes spesielt Holms innsats for å heve bevisstheten om samisk og nordnorsk kunst, og den uvurderlige betydning dette har hatt, og vil fortsette å ha, som inspirasjon for stadig nye generasjoner samiske kunstnere.

Tinghuset, Tana

Tinghuset, Tana

Nye Indre Finnmark tingrett åpnet offisielt i Tana sommeren 2004 som første nasjonale tospråklige rettsinstans for den samiske og kvenske befolkningen. Kunstneren Jimmie Durham ble valgt til å gjennomføre et kunstprosjekt i bygget. Han har gjennom kunst og aktivisme vist et vedvarende engasjement i urbefolkningsspørsmål. På den store pussede betongveggen i byggets foajé møtes industrielt fremstilte rør og ledninger, kabler og koblinger med hverdagsgjenstander som et messingdørhåndtak, en stikkontakt og et speil samt elementer funnet i naturen, som et vakkert skjell og bambus- og trestykker. Rørene er malt blå, gule og grønne flere steder, og reflekterer lyset fra de tilsvarende fargede vindusglassene i bygget. Installasjonen har en labyrintisk struktur med forgreninger i flere retninger langs tilstøtende vegger. En av grenene runder et hjørne og ender i en pilspiss som har tilhørt kunstneren selv. En annen bryter gjennom bygningsmuren og kryper videre langs bakken over en stor stein før den forsvinner ned i jorden. Hvorvidt verket begynner ute og arbeider seg innover i bygget eller omvendt – hva som er sentrum og hva som er periferi – forblir et åpent spørsmål. En pekepinn om lesemåter får man på en messingplate på fondveggen. Her er et indiansk ordtak risset inn på samisk og norsk: «Det er syv hovedretninger: Opp, Øst, Sør, Nord, Vest, Ned og Inn i Deg Selv.» Med sin sammenstilling av lavkostnadsprodukter, forseggjorte gjenstander, naturelementer og tekst skaper Durham overraskende, symbolladede scenarier som snur opp ned på vante måter å se tingene på. Han stiller spørsmål om hegemoni, hierarki og autentisitet og retter et kritisk blikk mot Vestens fortellinger om verden. Formen er ofte leken og humoren sjenerøs, men den ironiske flertydigheten og det politiske innholdet er aldri langt unna. Jimmie Durham (f. 1940, USA) er tidligere menneskerettighetsaktivist i American Indian Movement og en viktig aktør i grunnleggelsen av The International Indian Treaty Council ved FN, som resulterte i FNs traktat om urbefolkningers rettigheter. Hans kunstneriske praksis spenner vidt, fra skulptur, assemblage, tekst og tegning til video og performance, og han har deltatt i store, prestisjefylte kunstmønstringer over hele verden.

UiT Norges Arktiske Universitet, Institutt for lærerutdannin

UiT Norges Arktiske Universitet, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk (ILP)

KOROs kunstprosjekter møter skolens egen samling av eldre kunstverk i en nymontering, og prosjektet som helhet er kuratert av André Gali og Bjørn Hatterud. Kuratorene har hatt som intensjon i sitt arbeid at kunsten skal vise til lærerutdanningens forhistorie og fungere som en påminnelse om at generasjoner har dratt lærdom fra nord. Videre har de hatt som ønske å realisere kunstverk som formidler og synliggjør taus kunnskap, muntlig overlevering av urfolkshistorie, gammel håndverkstradisjon og lokale, folkelige erfaringer. – Nordnorsk lærdom er et kuratorisk grep som vil trekke inn et vidt spekter av ulike kunstnerskap og uttrykk, sier André Gali. Målet har vært å sette i scene et mangfold av politiske og estetiske posisjoner, som ikke nødvendigvis harmonerer med hverandre. Kunstprosjektet inkluderer derfor en rekke ulike uttrykk. Mary Ailonieida Sombán Mari (f.1953) har skrevet en diktsamling med tekster på samisk og norsk, illustrert med abstrakte motiver. Alexander Rishaugs (f. 1974) lydverk, hørbart gjennom tre etasjer når man befinner seg i det lukkede trappeløpet, består av utendørs lydopptak fra Tromsøya gjennom fire sesonger, mens Tegson (f. 1989) har over tre store vegger trukket gatekunst og graffiti inn i bygningen. Bjørn Båsens (f. 1981) historiserende samspill med Lars Korff Lofthus (f. 1978) har resultert i et vitrineskap og et objekt, som går i dialog med byens historie som utgangpunkt for de store polare ekspedisjoner. Båsens kunstnerskap er i tillegg representert med et maleri som på besnærende vis knytter sammen Tromsøs fortid og nåtid. Solveig Ovanger (f. 1952) har laget skulpturer kledd med fiskeskinn fra sei, utført i en gammel teknikk opprinnelig brukt av Amurfolket fra Øst-Sibir, også kalt Fiskeskinnsfolket. De har tradisjonelt benyttet fiskeskinn i klær, dekor, bruksgjenstander og til religiøse ritualer. Teknikkene de bruker for å bearbeide materialet er tidkrevende, men enkle og naturvennlige, helt uten kjemikalier. I tillegg til den nyproduserte kunsten er det også gjort innkjøp av grafiske arbeider av Mary A. Sombán Mari, fotografier av nordnorsk forankrede kunstnere som niilas helander (f. 1983), Gjert Rognli (f. 1966), Joar Nango (f. 1979) og Tanya Busse (f. 1982). Ved siden av disse verkene har også Lærerskolens egen samling, ervervet gjennom mange år, fått en revitalisering i form av en nymontering med Tegsons ekspressive graffiti som bakgrunn. Motivene og kunstnerne reflekterer ulike historiske og tradisjonelle aspekter ved Nord-Norge. Grepet med å la den eldre samlingen møte nye verk er ment å skape interessante kontraster og å tangere utbredte forestillinger om urbefolkning, nordnorsk kultur og natur. Institutt for lærerutdanning og pedagogikk (ILP) har en lang historie som utdanningsinstitusjon for lærere i Nord-Norge. Det ble i 1826 grunnlagt som Trondenes Seminarium utenfor Harstad, som det første offentlige lærerseminar i Norge. I 1848 ble det flyttet til Tromsø og fikk navnet Tromsø Seminarium. I 1902 ble navnet Tromsø offentlige lærerskole, og til sist Tromsø lærerhøgskole i 1980. Fra 1994 del av Høgskolen i Tromsø som avdeling for lærerutdanning, før høgskolen i 2009 ble slått sammen med Universitetet i Tromsø, og ble Institutt for lærerutdanning og pedagogikk. I over 60 år har skolen hatt gode lokaler i Mellomveien 110, og med etableringen på universitetsområdet i Breivika markeres en ny epoke, samtidig som skolens historie ivaretas. – Vi håper at vi med kunsten har gitt instituttet en god start i nytt hus, der bånd knyttes bakover i tid, dialog er etablert med moderne urbant liv og der man i pedagogikkens ånd kan finne lekende overraskelser på og mellom veggene, sier Bjørn Hatterud.

Midtre Hålogaland tingrett og Ofoten og Sør-Troms jordskifte

Midtre Hålogaland tingrett og Ofoten og Sør-Troms jordskifterett

Det organiske betegner Tårnesviks tegninger og grafiske arbeider. Tegningene utføres med penn på papir i stort format. Inspirert av surrealistenes automatiske skrift, blir tegningene hennes til i en bevissthetsstrøm, der det ene flytende leder til det andre. Repeterende linjer skaper geometriske former som vokser og danner organiske komposisjoner på papiret. Tegningene gjenspeiler former i naturen og minner om det som finnes utenfor tingrettens vegger. Kunstneren fordyper seg i tegneprosessen, det langsomme og rolige blir til i en slags meditativ prosess eller tilstand. Kristin Tårnesviks kunstverk har blitt til etter en arbeidsmetode kunstneren selv kaller praktiske øvelser. Innenfor en romslig ramme lar hun en enkel linje treffe den neste, og lar motivet anta sin geometriske eller organiske form gjennom improvisasjon og tilfeldigheter. Formene svever vektløst over en luftig bakgrunn, og det er opp til betrakteren om vi ser på abstrakte enheter eller snarere figurative representasjoner. Er det former fra naturen, sammenkrøllet papir eller industrielle bestanddeler? Disse sirlige arbeidene viser en stillere, mer poetisk side av kunstnerskapet til Tårnesvik. Hun har bakgrunn fra fotografi, men har lenge jobbet i et usedvanlig bredt, rastløst spekter av kunstneriske disipliner. I kunstnerskapet får den sirkulære forståelsen av tid – som i kretsløpene i naturen – trumfe den mer utbredte rasjonelle, lineære oppfatningen. Vekslingen mellom kjapt arbeid i stadig nye medier på den ene siden og den repetitive, langsomme dvelingen ved ett og det samme på den andre, skjer i tråd med årssyklusens ulike temperaturer og hastigheter. Kristin Tårnesvik (f. 1964) har en master i fotografi fra Kunsthøyskolen i Bergen og har etablert seg som en solid tegner og grafiker. Hun er opprinnelig fra Kåfjord, på samisk Gáivuotna, kvensk Kaivuono i Nord-Troms, og bor og jobber i Oslo. Tårnesvik har tidligere laget en rekke kunstverk for det offentlige rom, og deltatt i et spekter av separat – og gruppeutstillinger både her hjemme og internasjonalt. Hun har i tillegg utgitt flere publikasjoner i forbindelse med sine kunstprosjekter, og har også utført kuratoriske oppdrag.

Longyearbyen sykehus, Svalbard

Longyearbyen sykehus, Svalbard

Sykehuset i Longyearbyen har tradisjonelt vært en serviceinstitusjon for gruvevirksomheten på Svalbard. Etter hvert har funksjonene blitt utvidet, tilpasset et stadig mer allsidig øysamfunn. Prosjektering av det nye bygget startet i september 1989, og i august 1991 var sykehuset innflyttingsklart. På plassen foran hovedinngangen står "Gruvearbeideren" av Kristian Kvakland. Skulpturen viser en gruvearbeider i liggende borestilling i en lav strosse. Kvakland var opptatt av at verket skulle formidle et mest mulig korrekt bilde av gruvearbeidet, og han besøkte blant annet Gruve 7 i Longyearbyen og Svalbardmuseet, hvor en tidligere gruvearbeider demonstrerte ulike borestillinger. "Gruvearbeideren" er laget i utskåret furu og Iddefjordsgranitt, og står på en to meter høy sokkel i laminert furu. Materialenes røffe uttrykk speiler omgivelsene og bærer sterkt preg av stedets lokale historie. Inne i selve bygget har Ingunn Utsi latt seg inspirere av Svalbards geologiske og biologiske historie, fugleliv og landskap. "Svalbardflørt I og II" viser to blyanttegninger av polarmåser. Vegginstallasjonene "Fjell i is" og "Tromsøværingan" er utformet i utskåret og formbøyd plexiglass, "Urtidssol" er laget i furu, akrylmaling og bivoks, mens verket "Svalbards sorte gull" er utformet i furu, akrylmaling, bivoks, akrylglass og bladgull. Utsi har også laget en sokkel til en utstoppet isbjørn i vestibylen. Sokkelen har form som et isflak, inngjerdet av vertikale lexanplater som illuderer is. Verket "Isbjørnland" er et direkte resultat av Utsis bevisste utgangspunkt i arkitekturen, som også speiles gjennom enkel farge- og materialbruk i de samlede verkene. – Samtidig har jeg forholdt meg til utsmykkingen av uteområdet som er foretatt av Kristian Kvakland der mennesket og menneskets tilstedeværelse på Svalbard beskrives i skulpturell form. Dette i et forsøk på å danne en helhet, formmessig, arkitektonisk og innholdsmessig, uttalte Utsi i forbindelse med utarbeidelsen av kunstprosjektet. Billedkunstner Kristian Kvakland (1927­–2011) utdannet seg ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens Kunstakademi. Han var en allsidig kunstner som arbeidet i ulike materialer, ofte i kombinasjon med hverandre. Formspråket er figurativt, men med stor spennvidde i uttrykket. Han debuterte på Høstutstillingen i 1968 og var i 1976 norsk deltager under Veneziabiennalen. "Gruvearbeideren" ved Longyearbyens sykehus er et av flere av Kvaklands offentlige kunstverk. Ingunn Utsi (f. 1948) er en samisk kunstner fra Repvåg i Finnmark, utdannet ved Kunstskolen i Trondheim. Utsi er i utgangspunktet tegner, men har utmerket seg med et sterkt materialbasert kunstnerskap med tredimensjonale former i plexiglass, tre, stein, fjær etc. Kunstnerskapet er forankret i samiske kunsthåndverkstradisjoner, og Utsi har hatt flere utstillinger i inn- og utland.

Share to