14 results in DigitaltMuseum:

Krig og fred og religion og politikk og sånn...

Å lære av kunstneren: Krig, økonomi og hav

Del av Trondheim kunstmuseums samlingsutstilling 2023-2028 Å lære av kunstneren Med denne samlingutstillingen ønsker Trondheim kunstmuseum å vise et alternativ til den klassiske, kronologiske museumsutstillingen, som ofte er organisert rundt kanoniske verk og høydepunkter. Kunstverket eksisterer både i sin kronologi, som del av en samling, og samtidig løsrevet, i form av sin materialitet og aura. Trondheim kunstmuseum har gjennom årene samarbeidet med kunstnere i arbeidet med samlingen; som en serie dialogutstillinger med samtidskunstnere, i arrangements-serien Kunstnerens valg, og utstillingen Martin Tebus Collection, som var den største presentasjonen av vår samling noensinne. Kunstnernes tilnærming kan lære oss å se samfunnet og historien på nye måter. Gjennom deres metoder og blikk kan blindsoner avdekkes og ufortalte historier i samlingen løftes fram. Til denne utstillingen har vi bedt kunstnerne Tobias Liljedahl, Veslemøy Lilleengen, Edith Lundebrekke og Enrique Roura kuratere hvert sitt rom, basert på sine bidrag til Kunstnerens valg. Vi har også bedt Martin Tebus refortolke noen av rommene fra Martin Tebus Collection. Utstillingen er bygget opp rundt ulike temaer, valgt av kunstnere med vidt forskjellige praksiser og perspektiver. Vi håper med dette å skape engasjement rundt verkene i vår samling. Et kunstverk kan lære oss mer enn bare kunsthistorie. Å lære av kunstneren er kuratert av kunstnerne i samarbeid med kurator Marianne Zamecznik og direktør Johan Börjesson fra Trondheim kunstmuseum.

Haakonsvern orlogsstasjon

Haakonsvern i Bergen er hovudbase for Sjøforsvaret. 3500 offiserar, sivile og vernepliktige har arbeidsplass ved det som ofte blir kalla eit samfunn i miniatyr, med brannstasjon, sjukestove, postkontor, kyrkje, lege- og tannlegekontor, kjøkken, brakker og verkstadar. I samband med tre større byggeprosjekt ved basen har Ståle Sørensen (NO) produsert skulpturinstallasjonen Krigens krav. Verket er plassert utanfor eit nytt, stort fleirfunksjonsbygg. Krigens krav består av tjue høge, raude skulpturar forma som piler som står med spissen ned i og rundt ei sirkulær sementform av betong. Denne «blinken» fungerer også som sitjeplass. Ein lyskastar er montert slik at pilene kastar skugge på veggen bak om kvelden. Ser ein berre skuggane, liknar dei like mykje på blomar i knopp som på piler. Slik illustrerer kunstverket Sjøforsvaret si verksemd samtidig som det opnar for andre perspektiv og gir høve til avkopling. Tittelen Krigens krav viser til dei ekstraordinære eigenskapane krig og forsvar krev, og er også namnet på ei av øvingane sjørekruttane må igjennom. Bogeskyting har lange tradisjonar i Forsvaret. I meir overført tyding illustrerer skulpturen kva soldatane blir øvde opp i. Det handlar om å halde kontrollen og yte maksimalt – å sikte, treffe og unngå å bli treft sjølv. Ståle Sørensen er utdanna ved Chelsea College of Arts og Kunsthøgskolen i Bergen. Han jobbar med skulptur og installasjon i forskjellige materiale og har gjennomført fleire offentlege kunstprosjekt, mellom anna ved Valle Hovin stadion i Oslo, Brattørkaia i Trondheim og ei rekkje skolar.

Kropp og sjel

UiT Norges arktiske universitet, Tromsø, Universitetsbiblioteket - Kultur- og samfunnsfag

Universitetsbiblioteket er ein av dei mest besøkte bygningane på Campus Tromsø. Bygningen, som har ei tilnærma kvadratisk form, husar boksamlingane til Fakultetet for humaniora, samfunnsvitskap og lærarutdanning, og det er òg kantine her. Gitte Dæhlin (1956–2012) sine tre oppsiktsvekkande og uttrykksfulle tekstilskulpturar Det var – det er – det kommer en søyle er plassert like ved panoramavindauga i tidsskriftavdelinga i biblioteket. Den eine skulpturen er nærmast ein installasjon, ei form for naturalistisk pop-kunst: Fire ulike klesdrakter på fire par bein stikk ut på kvar si side av den kvadratiske pilaren midt i tverraksen i rommet. Dei er menneske med ulik kulturell forankring som les kvar si avis. At dei ikkje har ansikt, gir ein slåande effekt; dei les, og er i si eiga verd. Til høgre for pilaren står ein mann som ber ei stor, avlang glaskasse fylt av samanrulla avispapir på ryggen. Han er lent framover, tyngd av vekta frå kassa. Han er på veg, og ber kunnskapen, eller kastar den som søppel. Ein kan også sjå det harde kroppsarbeidet og dei mange avisene han ber på, som ein kommentar til den åndelege verda som blir forvalta på biblioteket, og det manuelle arbeidet utanfor – til korleis dei råvareproduserande landa og hardt fysisk arbeid er ein føresetnad for rikdommen i den vestlege verda. Den tredje skulpturen er kunstnarisk uttrykksfull. Den framstiller ei kvinne som står i eit glasbur. Heile kroppen hennar med unntak av ansiktet og hendene er vikla inn i remser av vakker kvit damask. Noko ved skulpturen gir likevel inntrykk av at ho rører seg langsamt framover. Ho er eit levande og samtidig mumifisert vesen. Også dei tolv monumentale kjempelerreta til Willibald Storn (f. 1936) vekker oppsikt. Den raude tråden i kunstverka er livssyklusen; Storn fortel historia om korleis livet artar seg, frå Edens hage, oppvakning og kjærleik, til krig, øydelegging og forfall. Storn var ein av grunnleggjarane av GRAS-gruppa, eit politisk kunstnarkollektiv med felles grafikarverkstad som var toneangjevande på 1970-talet. Storn har eit fabulerande, energisk uttrykk, der vald, krig og kapitalismekritikk inngår i motivkrinsen saman med draumebilete og erotikk. Marit Myklebust (f. 1953) har utførd 18 gardiner i silketrykk til kantina. Ho plukkar element frå daglegliv, natur og bøker, og bruker i tillegg meir abstrakte formar. Desse blir komponert saman til stemningar, forteljingar og landskap. Biblioteket er rikeleg forsynt med annan laus kunst som ikkje er laga direkte til bygget. Særleg bør ein nemne dei to grafikksamlingane med arbeid av Edvard Munch og John Andreas Savio. Vi finn også fleire tekstilbilete av den samiske tekstilkunstnaren Britta Marakatt-Labba her.

UiT Norges Arktiske Universitet, Campus Tromsø, Medisin- og Helsefagbygget

Den norske kunstnaren Arne Ekeland (1908–1994) var blitt heile 76 år då han måla den dramatiske visjonen "Luftspeiling", som heng på ein sidevegg i auditoriet til Medisin- og helsefagbygget ved UiT. Ekeland var ein av dei fremste målarane i Noreg på 1900-talet. Måleria hans er ofte store komposisjonar med eit mangfald av fragmenterte figurar og symbol. Mykje av kunsten hans byggjer på surrealisme og kubisme; fargebruken er ekspressiv, perspektivet er usamanhengande. Desse verkemidla er med på å understreke den revolusjonære, konfliktfylde bodskapen – Ekeland er kjend som ein skarpt politisk målar: Samanbrot og revolusjon, arbeidarkamp og kommunistiske utopiar, kald krig og framandgjering er tema som går att i motivkrinsen hans. Dei nakne, bleike og sårbare menneska i "Luftspeiling" er måla i ein skingrande, angstfylt koloritt av lilla, rosa og oransje. Måleriet ber ikkje bod om nokon framtidsoptimistisk kunstnar på slutten av livet. Øydelegging av naturen og forureining var viktige tema i samfunnsdebatten på 1980-talet, og dei opptok også Ekeland. "Luftspeiling" er ein del av ein serie han laga i åra frå 1978, og her finn vi menneske i ruinane av ei øydelagd verd, mellom maskindelar og utbomba byar. For dei kommande legane og helsefagarbeidarane som studerer ved Universitetet i Tromsø, er det heftige, ekspressive måleriet til Ekeland ei påminning om kor sårbare vi menneske er, og om behovet vårt for å kunne falde oss ut i sunne, levande omgjevnader.

Svalbard globale frøhvelv

Inngangspartiet og kunstverket Perpetual repercussion er det eneste som er synlig av Svalbard globale frøhvelv. Selve bygget består av tre haller som er sprengt inn i fjellet, og skal romme inntil 4,5 millioner forskjellige typer matfrø fra hele verden. Frøene er duplikater av frøsamlinger fra mer enn 1400 genbanker spredt over hele kloden. Hvelvet er et tiltak for å sikre verdens frøbeholdning mot negative konsekvenser forårsaket av blant annet krig, forurensning og klimaendringer. Barlindhaug Consult, som står bak arkitekturen, hadde tegnet inn en ti centimeter dyp nisje i taket og fasaden på inngangspartiet, noe som ga rom for et integrert kunstprosjekt. Dyveke Sanne har fylt taket og deler av fasaden med trekanter av høyreflekterende, syrefast stål i forskjellige størrelser. Sammen med andre lysbrytende elementer som dikroitisk speilglass (glass som viser ulik farge avhengig av lysforhold og temperatur) og prismer, speiler disse omgivelsene og kaster lyset tilbake i alle retninger. På dagtid i sommerhalvåret reflekterer kunstverket sollys og lys i omgivelsene, og i den lange mørketiden skinner bygget svakt ved hjelp av fiberoptisk lys som er lagt inn mellom stålvinkler og glass. Det lysende kunstverket utgjør også en kontrast til bygget som ligger inne i permafrosten og er stengt for offentligheten. Slik markerer og signaliserer verket frøhvelvets tilstedeværelse i det dramatiske Svalbardlandskapet året rundt. Selv sier kunstneren om sitt verk: Frøhvelvets indre er beskyttet mot innsyn. Likevel reflekterer innholdet bestemte betydninger og en kompleksitet som rammer oss. Frøhvelvets eksistens minner oss på vår egen posisjon i helheten og jordas tilstand. Frøene er kopier av et mangfold som forplikter for en fremtid.

UiA Universitetet i Agder, campus Kristiansand

Kunstprosjektet som ble gjennomført for universitetsbyggene på Gimlekollen, utmerker seg ved at konseptet «kjønn og utdanning» var med på å legge premissene for det kunstneriske programmet. Tematikken kan sees i mange av motivene i den unike samlingen av samtidsfotografi som er innkjøpt. For eksempel viser Tom Sandbergs tre portretter "Uten tittel (Akt bakfra)", "Uten tittel (Blondt hår)" og "Uten tittel (Gutt på horisont)" mennesker sett bakfra på måter som får en til å tenke på de små tegnene vi tolker som feminine eller maskuline; det kan være hårsveisen eller kroppsholdningen. Samlingen har også fotografiske arbeider av Signe Marie Andersen, Jeannette Christensen, Tone-Lise Magnussen, Eline Mugaas, Torill Nøst, Mari Slaattelid og Mette Tronvoll. De største enkeltverkene i Universitets kunstsamling er "Installation for Agder, 2002" av den amerikanske konseptkunstneren Jenny Holzer og Per Inge Bjørlos skulptur "Skal/Kranium". Holzers installasjon består av tolv granittbenker og ett piknikbord plassert i uteområdet samt en granittbenk i Vrimlehallen. I den svarte granittoverflaten er det inngravert utdrag av Holzers tekstserier "Truisms" (1977-79), "Living" (1980-82), "Survival" (1983-85) og "Arno" (1996). De samme tekstene finnes på intranett og informasjonstavlen i Vrimlehallen. Innholdet er politisk: Holzer er feminist og kjent for sitt engasjement mot krig. Per Inge Bjørlo arbeider intuitivt og ekspressivt med form som uttrykksmiddel. Skulpturen "Skal/Kranium" er plassert utenfor hovedinngangen, et område hvor et mangfold av arkitektoniske former møtes. Den høyreiste, buede og hule formen i pusset aluminium går i dialog med den strenge arkitekturen rundt og virker visuelt samlende. Andre verk som er utført spesielt for bygget, er Mette Stauslands veggmaleri "Uten tittel" i kantinen, og Kristine Hjertholms skulptur Seg selv i atriet. Det er også kjøpt inn et stort antall malerier og grafiske arbeider til møterom og pausearealer for studenter og ansatte ellers i bygget. Se mer om enkeltverkene under «Kunstverk» lengre ned på siden.

Forsvarets veteransenter, Bæreia

Veteransenteret ble overtatt av Forsvaret i 2008. Bygningen, som ligner et fredelig hotell der det ligger skogsnært til i Kongsvinger, er fremdeles landets eneste rekreasjonshjem for veteraner fra Forsvaret og deres familier. Hit kommer de som har vært på oppdrag for Norge i krig og krigsliknende situasjoner, og enker av krigsveteraner fra andre verdenskrig besøker fortsatt stedet. En av krigsveteranene, Fritz Lund, hadde god kontakt med norsk kunstliv, og som gave mottok senteret en anselig samling kunst, med grafikk, maleri og skulpturer, 70 verk fra til sammen 45 norske kunstnere. Siden har samlingen økt og består i dag av til sammen 136 verk, blant annet fra sentrale kunstnere fra etterkrigsgenerasjonen som Henrik Sørensen, Reidar Aulie, Sigurd Winge, Knut Rumohr, Jacob Weidemann og Ørnulf Bast. Fordi samlingen var basert på gaver gitt direkte fra kunstnerne og ikke planlagt eller samordnet, representerer den også et interessant tverrsnitt av etterkrigstidens kunst med det spennet mellom det figurative og det abstrakte uttrykket som rådet på den tiden. Med årene kom nye verk til, og en del av den opprinnelige kunsten på Bæreia ble satt på lager. Da Forsvaret i 2014 bygget en ny fløy med vestibyle, gjesterom og auditorium, åpnet det seg en mulighet til å hente frem igjen deler av den opprinnelige kunstsamlingen, for slik å komme nærmere tidsånden da senteret ble opprettet. Hedevig Anker har ønsket å aktualisere den opprinnelige samlingen, først og fremst ved å hente frem bildene, gi dem ny innramming og en synlig plass i det nye bygget. Hun har også laget collagen Horisonter som er satt sammen av utsnitt og detaljer fra 12 bilder fra Bæreia-samlingen til et nytt og helhetlig bilde. Noen detaljer er forminsket, andre forstørret, men som i en rebus kan alle motivene på bildet finnes igjen andre steder på senteret. Som en del av prosjektet blir det også utgitt en katalog som presenterer et utvalg av kunstverkene i den opprinnelige kunstsamlingen. Katalogens tekster er forfattet av Hedevig Anker og kunsthistoriker Hans-Jakob Brun.

Hans Ryggen - Pigmenter på papp

Utdannelsen hans startet hos malerne Ole Juul og Harald Krogh Stabell i Trondheim. Siden begynte han på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania, og dro så videre til Statens Kunstakademi, hvor han hadde Christian Krogh som professor. Under oppholdet i Kristiania var Ryggen også elev ved Gauguins malerskole, som var drevet av Pola Gauguin, sønn av den franske maleren Paul Gauguin. Under et studieopphold i Dresden i 1922 møtte Hans Ryggen den unge svenske kunstneren Hannah Jönsson (siden Hannah Ryggen). De to giftet seg i 1923 og flyttet til gården hans på Ørlandet, og i 1924 fikk de datteren Mona. Maleriene til Hans Ryggen skildrer hverdagslivet på Ørlandet, ofte i sterke og ekspressive farger. Og det er særlig den helt særegne måten å bruke fargene på, han er mest kjent for. Motiver som går igjen er familien i ulike situasjoner; ved kjøkkenbordet eller ute i hagen, Hannah ved veven eller ved spinnerokken. Blomster, planter og trær er også gjentagende motiver, som viser hans koloristiske særpreg. I bildene til Hans Ryggen kan vi se et bevisst kjennskap til den utviklingen maleriet gjennomgikk i modernismen, både i det ekspressive, men også innslag av impresjonisme i skildringen av bestemte naturinntrykk, sollys og stemninger. Maleriene til Hans Ryggen gir et unikt og nært bilde av familien Ryggen og livet de levde. Hannah Ryggen regnes som en av Norges viktigste kunstnere og bildeteppene hennes fremstår fremdeles i dag som gripende aktuelle. Motivene til Hans tar oss med inn i hverdagen deres og til miljøet på Ørlandet, i en tid som var svært annerledes enn vår egen. En tid hvor verden var preget av en lang krig, og Norge av en fem år lang okkupasjon. I likhet med Hannah, hadde Hans et sterkt politisk, anti-fascistisk engasjement, som delvis kom til uttrykk gjennom kunsten. Fra gården fulgte de to kunstnerne tett den utviklingen som skjedde i Europa, både kunstnerisk og politisk. I deler av andre verdenskrig satt Hans i fangenskap på Falstad og Grini, og gjennom bildene hans får vi innblikk i livet der. I årene etter andre verdenskrig var Hans Ryggen svekket, og i 1956 døde han. For å sørge for at ektemannens malerier ble ivaretatt, donerte Hannah Ryggen en stor del av verkene hans til Trondhjems Kunstforening, til samlingen som i dag tilhører Trondheim Kunstmuseum. Hans Ryggen er også representert i samlingene til blant annet Nasjonalmuseet, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Drammen museum.

Helfo i Fredrikstad

Jan Freuchen tilhører en generasjon norske samtidskunstnere som på 2000-tallet markerte en ny-konseptuell retning. Han arbeider hovedsakelig med skulptur og installasjon, tegning, collage og maleri, og skriver også essays og gir ut bøker. Hans kunstneriske prosess omfatter ofte hybride og flertydige betraktningsmåter og metoder. Tradisjonelle kategorier løses opp og settes sammen i nye konstellasjoner, som midt i alvoret ofte har et underfundig og humoristisk tilsnitt. De to verkene "Forward-looking Statement", et relieff av pigmentert betong, og skulpturen "Lambda" laget av betongmaterialet jesmonite, beveger seg begge i spennet mellom det digitale og det analoge og kan leses på flere måter. "Forward-looking Statement" inngår i en serie verk som er laget både som malerier og som betongrelieffer. De ble opprinnelig vist på utstillingen «Seeable/Sayable», Kunstnernes Hus 2016, som del av en større installasjon. Felles for verkene i serien er at de tar utgangspunkt i standardiserte skriv og introduksjonen til store selskapers årsrapporter, såkalte ‘Forward-looking Statements’. Disse økonomiske spådommer og fremtidsutsikter er ofte betinget av en rekke forutsetninger som f.eks. politisk og samfunnsmessig stabilitet og fravær av naturkatastrofer, epidemier og krig osv. Avhengigheten av disse ytre faktorer og hva som skal til for at vårt nuværende økonomiske og sosiale system opprettholdes, viser samtidig til systemets iboende skjørhet. Tatt ut av sin sammenheng og inn i en kunstkontekst gis tekstene en poetisk form. Sammenstillingen av de konkrete utsagn om fremtidsutsikter med referanser til eldgamle leir- og steintavler fra Mesopotamia og Moses, viser hvordan visjoner fort kan slå sprekker. Verket "Lambda" ble opprinnelig vist på separatutstillingen «Skjermdump» på Norsk Billedhoggerforening i 2019 og er avstøpninger av laptoper i en stabel. Den digitale «sfæren» har blitt til skulptur. Det som for kort tid siden var topp moderne teknologi, er her omgjort til et slags arkaisk skulpturfragment. Søylen er trolig det eldste og mest brukte formen for minnesmerke og markør av hva mennesket oppfatter som viktig – her fremstilt som en forsteinet «minnepinne» for fremtiden. Jan Freuchen (f. 1979) har sin utdanning fra Kunsthøyskolen i Bergen og Staatliche Hochschule für Bildende Künste, Frankfurt am Main, Tyskland. Hans verk har bl.a. vært vist på Kristiansand Kunsthall, Kunstnerforbundet, Oslobiennalen, Nasjonalmuseet, Oslo, Kunstnernes Hus Hordaland Kunstsenter, Bergen, Tromsø kunstforening og Fotogalleriet, Oslo. Offentlige oppdrag omfatter bl.a. det nye Livsvitenskapsbygget, UiO, Bybanen i Bergen, Nasjonale Turistveger, Atlanterhavsvegen, Politihuset i Tromsø, Kristiansand Rådhus, Den norske ambassaden i Venezuela og Høgskolen i Oslo. Han er kjøpt inn av bl.a. Nasjonalmuseet, Sørlandets Kunstmuseum, Norges Bank og KORO.

Forsvarets forskningsinstitutt, Kjeller

Iblant dukker det opp nyheter om hva som foregår på Forsvarets forskningsinstitutt, som at de har laget et radarinstrument til NASAs marsekspedisjon. Men for det meste holder forskerne i Instituttveien 10 kortene tett til brystet. Som rådgiver for Forsvarets øverste ledelse skal instituttet se på trekk ved vitenskapelig og militærteknisk utvikling som kan påvirke forutsetningene for sikkerhetspolitikken og forsvarsplanleggingen. Av de cirka 680 ansatte er alle, med unntak av noen offiserer, sivilt ansatte. Området domineres av et nytt, fireetasjers kontorbygg med store glassflater som ble åpnet i 2010, tegnet av arkitektkontoret Sjåtil & Fornæss. Det nye bygget er et fleksibelt og moderne kontorbygg som oppfyller alle nye miljø- og energikrav, og det er forbundet med andre omkransende bygg med interne gangbroer. Skulpturen er laget av kunstnerne Jørgen Craig Lello (NO) og Tobias Arnell (SE), som lenge har vært opptatt av forholdet mellom det åndelige og det vitenskapelige, og de paradokser som oppstår i møtet mellom disse. "The Greater Shrine of Science" er en firbent, svart triumfbue på sokkel, kronet med fem radioteleskop i en V-formasjon. Tittelen gir klare assosiasjoner til et hellig objekt, og minner om triumfbuens forhistorie som et seiersmonument. Når et slikt objekt kobles så direkte til en en vitenskapelig institusjon, oppstår en problematisering og en tvetydighet. Ved å sette religion og vitenskap, makt og nøytralitet opp mot hverandre, og gjennom bruk av humor, håper kunstnerne å treffe det akademiske forskermiljøet på Forsvarets forskningsinstitutt og åpne et rom for refleksjon rundt deres faglige virke. Skulpturen er plassert ved parken og vender mot en viktig gjennomfartsåre, noe som gjør at den også kan ses av mange daglige forbipasserende.

UiT Norges Arktiske Universitet, Campus Tromsø, Fakultet for humanoria, samfunnsvitenskap og lærerutdanning

Studentane på dei humanistiske og samfunnsvitskaplege faga i Tromsø har ei stor og variert kunstsamling rundt seg i det daglege virket på universitetet. Til opninga av Fakultetet for humaniora, samfunnsvitskap og lærarutdanning i 1982 blei det kjøpt inn over 50 kunstverk. Samlinga er mangfaldig og samansett; her finn ein måleri, keramikk, tekstil, teikningar, kunsthandverk og skulptur. Eit tyngdepunkt i samlinga er knytt til det nordnorske, med særskilt vekt på det samiske. Det ser ein t.d. i Herleik Kristiansen si teikning Reinflokk og i Johan Rist sine utskorne objekt, som står utstilt i ein monter ved inngangen "(Kniv, kaup, beinring, saks, slire og náhppi)". Hovudkunstverket i samlinga er av den norske keramikaren Yngvild Fagerheim (f. 1942). Det integrerte verket har politisk brodd, humor og ei fri, eksperimentell form, og er utført i nært samarbeid med arkitektane. I dei store golvflatene i sentralhallen har ho lagt store, kvadratiske skiferheller og raude, keramiske fliser i eit enkelt, geometrisk mønster. To porselensrelieff som er felt inn i teglveggen, har fått tittelen Vår ære og vår makt, henta frå strofa «Vår ære og vår makt har hvite segl oss brakt» av Bjørnstjerne Bjørnson. I diktet hyllar Bjørnson den norske sjømannen, men i porselensarbeidet til Fagerheim er det Noreg som olje- og krigsnasjon som kjem til uttrykk. Den suverene måten Fagerheim beherskar leira på, bidreg til å viske ut grensene mellom biletkunst og kunsthandverk, og blir eit vitnesbyrd om korleis keramikarar og kunsthandverkarar opparbeida seg ein ny status på 1970-talet – eit resultat av eit fagleg og politisk arbeid som Fagerheim sjølv deltok i. Willibald Storn (f. 1936) er også sterkt representert i kunstsamlinga. Han var ein av grunnleggjarane av GRAS-gruppa, eit politisk kunstnarkollektiv med felles grafikarverkstad som var toneangjevande på 1970-talet. Storn har eit fabulerande, energisk uttrykk, der vald, krig og kapitalismekritikk inngår i motivkrinsen saman med draumebilete og erotikk. I den eine av to seriar på fakultetet finn vi dei fire bileta (Kloke ord vokser ikke uten trussel), (Rød hest løper raskt hjem), (Stein plukkes for å kastes langt) og (Hoder ruller med i motvind). Her er streken forenkla, og Storn sin karakteristiske bruk av kalligrafi og tekst i bileta er sentrale element. Den andre serien, "Rytteren", "Krigeren" og "Dansere", er klassiske Storn-bilete: kraftfulle, fargesterke og ekspressive. Verd å nemne er også Ola Enstad (1942–2013) sin skulptur "Stimen – på vei mot dypet". Spent opp med stålvaierar oppunder taket framfor eit vindauge heng ei rekke froskemenn som miniatyrskulpturar i fritt svev. Froskemannen er eit kjend motiv hjå Enstad; vi finn dei t.d. også i skulpturen "Dykkar skulptur" på Vaterland i Oslo, som liknar Stimen, berre i større format. I kunsten til Enstad finn ein ofte refleksjonar kring eining og mangfald, det universelle og det individuelle, det subjektive og det ålmenne. Enstad stod bak ei rekke store offentlege kunstprosjekt. Eit anna viktig innkjøp til fakultetet var Britta Marakatt-Labba (f. 1951) sitt broderi på lin, "Kråkene (Garjjat)", som omhandlar Sitt ned-aksjonen i Stilla under Alta-aksjonen i 1979. Dette verket er no flytta til Árdna, Senter for samiske studiar, som held til i ein bygning mellom Teorifagbygget og Administrasjonsbygget.

Dentsivka – ukrainske fløyter