Personbil
T-Ford. Svart med svarte seter. Sofa foran og bak. Bilen har en vannavkjølt, bensindrevet motor med forgasser. Motoren er 4-sylindret motor og har et slagvolum på 2 900 cm³. Motorytelse/effekt er 14,7 kW (20 hk). To aksler, bakhjulstrekk. 2 - trinns (og revers) manuell girkasse der giringen utføres med pedal. Antall sitteplasser er 5.
Dekk foran og bak skal være 3,5x30 X 17. Bilen har ett instrument, det er et amperemeter.
Dette er en åpen 5 seter touring, men den ble levert som kombinertbil, det medfølger en original kasse/plan. Baksete skrues av og plan monteres på kort tid. Bilen er ikke restaurert, men det er utført nødvendig løpende vedlikehold. Gulvbord er ikke de originale. Cabtrekket er originalt, men sprøtt, dog helt. Plastvindu er borte.
Originale seter i grei men slitt stand.
Bilen hadde originalt sidegardiner, men de er borte. Kjørbar i dag, men det er problem med lading, så den kjører bare på batteristrøm. Tenn spolen må magnetiseres opp igjen for å få ladingen til å fungere. Bilen har elektrisk start og horn, samt dashbordlys. (Dette var visst ekstrautstyr). Bryterpanelet er skiftet, men originale følger med. Alt elektrisk er utskiftet med riktig historisk utseende. Nyere dekk og slanger.
Motoren har hatt en frostsprekk, men den er reparert (sveist?) og ser ut til å være tett.
Fra Wikipedia:
Konstruksjon:
T-Fordens konstruksjon var enkel, med et platekledd karosseri som bestod av et rammeverk med trespanter. Det ble kledd med et stoff kalt pegamoid, en billig forgjenger til dagens kunstlær. Rammen og akslene kunne gjøres smekre og lette ved bruk av kromvanadiumstål fra Fords egne stålverk. Dette gjorde at tomvekten var cirka 700 kg. Andre tilsvarende biler, f.eks en Chevrolet fra samme år, 1925, var 300 kg tyngre.
Motor:
T-Forden hadde en frontmontert 2,9 liter 4-sylindret motor i en sylinderblokk som utviklet 20 Hk for en toppfart på ca. 70 km/t. Farten var i største laget i forhold til bremsemulighetene: Fotbremsen gikk nemlig på mellomakselen, og forhjulene var uten bremser. Drivstoffblanding og tenning kunne reguleres fra førerplassen og optimalt justert holdt den seg på mellom 1,1 til 1,8 liter pr. mil når den gikk på bensin. Den kunne også gå på parafin eller etanol.
Drivlinje:
T-modellen hadde bakhjulsdrift gjennom en såkalt "torque tube", som vil si et rør hengslet fra girkassen som mellomakselen går i. Dette røret er ett med bakakselhuset og medfører at kreftene fra bakhjulene trykker bak på girkassa i stedet for å overføre kreftene gjennom fjærene som på åpne mellomakselarrangementer. Det hjelper også til med å holde bakakselen på plass. Dette er nødvendig på grunn av den enkle tverrstilte bladfjæren.
Girskifte:
Bilen hadde ikke clutchpedal. Girskifte foregikk uten girstang ved hjelp av «gasspedalen», som var en hendel på rattstammen og bilens tre pedaler. Denne pedalmanøvrerte girboksen, med to hastigheter fremover samt revers, var unik i datidens bilmarked. Girboksens konstruksjon ligner mye på et moderne automatgir med planetutvekslinger som avbremses med bånd som går rundt disse. Den hadde 2 gir og revers. Pedalene i bilen var: På venstre side hel- og halvfartpedal som ga halv fart når den ble trykt i bunn og hel fart når den ble sluppet ut, med fri når den ble trykket halvt inn. I midten reverspedal og til høyre bremsepedal som virket på mellomakselen. Til venstre var det en hendel for frikobling, samt en håndbrems som virket på bakhjulene (nyere modeller har begge funksjoner på en spak). På rattstammen fantes hendler for høy- og lavtenning, samt gassregulering.
Kjølesystemet:
T-Forden hadde ikke kjølevannspumpe, men et selvsirkulerende kjølevannssystem av typen termosifong. Det kalde vannet ble ledet gjennom en vannkappe i sylinderblokken, hvor det ble varmet opp av varmen fra sylindrene, og deretter ledet over til radiatoren for avkjøling. Vannet sirkulerte av seg selv ettersom kaldt vann er tyngre enn varmt, og synker nedover når det blir avkjølt av radiatoren. Når det varmes opp av motoren stiger det opp og går inn i radiatoren igjen.
Tenningssystemet:
Tenningssystemet var enkelt med en tennspole (induksjonsspole) for hver sylinder. Mer moderne biler generer en enkelt gnist, mens T-Fordens tenningssystem produserte et kontinuerlig regn av gnister når stemplene sto i tenningsposisjon og pluggene trådte i funksjon. For å lette startingen var bilen utstyrt med et tørrbatteri som kunne kobles inn under selve startingen, og så kobles ut etter at motoren var startet og bilen gikk på magnet-tenningen.
Aksler og hjuloppheng:
T-Fordens aksler hadde ikke en fjær på hver side som på de fleste andre biler, men en tverrstilt bladfjær og såkalte triangelstag eller V-stag som gikk fra sidene på akslingen og møttes i fester midt under bilen. Dette ga god artikulasjon og geometri og Ford brukte systemet helt til 1948. Tidlige biler hadde som oftest ikke støtdempere ettersom så godt som alle hadde bladfjærer. Disse har en naturlig tendens til å dempe svingninger, men diverse patenter av støtdempere for ettermontering ble etter hvert tilgjengelige på ettermarkedet.
