16 results in DigitaltMuseum:

Stue fra Hove, Heddal, Telemark

1738 Hovestua var gjestehus og stasstue og derfor større og rikere utstyrt en stuer flest. Samtidig er den helt etter byggeskikken med treromsplan. Foran inngangen er det en halvåpen sval i stavverk, som fortsetter rundt hjørnet på kortveggen. Et moderne trekk er den lave loftsetasjen uten vinduer. I forstua står flere inventarstykker fra Heddal stavkirke, som tilhørte Hovdefolket. Den middelalderske lesepulten med de rike utskjæringer er blitt ombygd til fattigbøsse. Stuerommet har bjelkehimling. Peis, seng, langbord, skap og benker er utført og plassert etter den faste skikken. Den digre senga er sammenbygd med skap, hvor nedre del har vært nedgangen til en kjeller. Byggherren var den rike Ole Olsen Hove, som fikk gården ved giftemålet med odelsjenta Tone Sveinungsdatter Hove. Byggeåret 1738 er skåret inn både ved inngangsdøra og inne i stua. Ole var sønn av den kjente bygelensmannen Ole Hovdejord eller "Tinnmannen". På hjørnene er initialene TSD og OOS innskåret. Forskjellige generasjoner har etterlatt seg diverse fromme sentenser, initialer og årstall. Alt løsøre har fulgt stua fra opphavstedet. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Stue fra Nedre-Jordet, Hol

STUE FRA NEDRE-JORDET I HOL, CA. 1750 Overført til museet 1924, gjenoppført 1926 I stua er det foruten framskap og hjørneskap et «pellarskåp», som skapet mellom forstuedøra og kovedøra ble kalt i Hallingdal. Dette er det samme som «bostkastet» (omtalt under bygning 131). Denne stua skiller seg ut blant stuene fra Hallingdal fordi interiøret er umalt og har renessansepreg. Stua fra Nedre-Jordet er trolig bygd av bonden Ola Hermannson. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Oppstue fra Bakarplassen, Mjøen i Oppdal

STUE FRA BAKARPLASSEN UNDER GÅRDEN MJØEN I OPPDAL, CA. 1800 Overført til museet 1911, gjenoppført 1914 Stua er en «uppstuggu», en vanlig hustype i Oppdal. Den er tømret i flathogd fjellfuru. Veggene i forstua er i stavverk og golvet er steinsatt. Herfra er det trapp til oppstua. Oppstua var vanligvis klesloft, men på mindre plasser uten eget bur kunne også maten lagres i oppstua sammen med kleskistene. Flere av de innvendige veggene i denne stua er malt. Det er steingolv i den delen av stua hvor kar ble vasket etter matlaging. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Loftstue fra Halvorgard, Sudndalen

LOFTSTUE FRA HALVORSGARD I HOL, CA. 1750 Overført til museet 1911, gjenoppført 1913 Loftstuene var en vanlig bygningstype i Hallingdal, og har fellestrekk både med stua og loftet. I loftstua fra Halvorsgard var oppholdsrommet i første etasje, og her er det meste av den opprinnelige innredningen beholdt: en veggfast seng, et framskap, veggfaste benker, og to høyseter med hvert sitt kråskap. Mellom høysetene står et langbord med forsete. Veggene ved høysetene har fyllingspanel. En trapp på utsiden fører opp til svalen, og derfra er det dør inn til loftet, hvor sengklær og gangklær ble oppbevart. Her er seng og stenger til å henge klær på. Loft av denne typen ble opprinnelig brukt til stas- og gjestestue. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Grøsli, Flesberg

STUE FRA GRØSLI I FLESBERG, CA. 1650 Overført til museet 1895, gjenoppført 1899 Stua ble antagelig bygd av den velstående bonden Hallvard, som eide gården fra 1604 til 1653. Stua har den samme treromsplanen, med forstue, kove og stuerom, som den 350 år eldre stua fra Søre Rauland. Ildstedet er peis med røykpipe, og det antas at stua fra Grøsli var blant de første peisestuene i dalen. De eksisterende vinduene, med tresprosser, ble satt inn tidlig på 1800-tallet, mens de opprinnelige vinduene var mindre og hadde blysprosser. Det sponkledde taket er et karakteristisk trekk ved huset. Under sponkledningen ligger et vanlig torvtak. Med peis i stuene oppsto en innredningsskikk som fulgte diagonale linjer. Senga og døra står diagonalt i forhold til hverandre. Det samme gjør peisen og høysetet med bord foran. Andre nye innredningselementer er skapene, der det midterste skjuler en seng til å slå ut. Gulvuret står mellom de to vinduene i gavlen, og vogga henger nær senga. Bordet, som kan slås opp mot veggen mellom peisen og senga, kalles i Numedal for en «skivju». På gavlveggen henger en «tavlett», ei hylle til bøker og småting. I stua finnes flere inventarstykker som skriver seg fra Fles¬berg kirke, slik som dørene til forstue og kove i renessansestil, og øverste del av senga. Likedan høysetetavla, som har vært rygg i en kirkestol, og bærer innskriften (H)ERREN-ER-NER-HOS-ALE-DEM-SOM-KALE PAA (HAM). DEN 14-SEPTEMBER-ANNO DOMNI 1633. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Eldhus fra Bakke, Veggli, Rollag

ELDHUS FRA BAKKE I ROLLAG, CA. 1750-1800 Overført til museet 1945, gjenoppført 1945 Eldhuset var gårdens «grovkjøkken» for baking, slakting og vask. Eldhuset har ett rom, og sval i fronten og på den ene langsiden. Det har forseggjort innredning: peis, vinduer og seng. Det viktigste inventaret er peisen, hvor flatbrød ble stekt på takke. I den ene sidevangen på peisen er det en luke med jerndør. Den var åpning til en bakerovn, murt opp utenfor tømmerveggen. Denne bakerovnen er ikke blitt gjenoppført på museet. Eldhuset kunne også bli brukt som sommerstue på gårder som ikke hadde egen sommerstue. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Væråsmogen, Flesberg

STUE FRA VÆRÅSMOGEN I FLESBERG, CA. 1750-1800 Overført til museet 1913, gjenoppført 1914 Stua er bygd av Kjøstel Gulbrandson fra Gjellerud i Flesberg, som i sin tid ble betraktet som en svært habil byggmester, og som satte opp en rekke hus i Flesberg. Grunnplanen er «akershusisk», som Eilert Sundt kalte den, og består av to rom, stuerommet og kammerset, med inngangsdør direkte inn til stuerommet, omtrent midt på fasadeveggen. En utenpåliggende sval ble mer nødvendig når døra gikk rett inn i stuerommet. Her er selve dørsvalen supplert med en smalere sval som går rundt stuehjørnet, langs kortveggen, og har en do innerst. Blyglassvinduene er delvis de originale. Skyvelemmen for vinduet nærmest senga skjermet mot trekk. Inne i stua er jernovnen varmekilde i tillegg til peisen. I kammerset er det også en peis, som kunne brukes til matlaging av kårfolket, slekt eller andre som brukte rommet. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Nordre Yli, Heddal

STUE FRA NORDRE YLI I NOTODDEN, CA. 1750-1800 Overført til museet 1908, gjenoppført 1910 Denne toetasjes stuetypen – «uppstugu» – kom som en nyhet på 1500 tallet, først på embetsgårder, men ble utbredt hos velstående bønder i løpet av oppgangstidene på 1700-tallet. Peis med pipe gjorde det mulig å bygge i to fulle etasjer med ildsted i begge. Svalen med trapp er karakteristisk for bygninger av denne typen i Telemark. Fra svalen kommer man i inn i forstua, kalt «re», og derfra til «stugu», som har dør til koven. Innerst i svalen er det en do, noe som ellers ikke var vanlig før mot slutten av 1800-tallet. Inventaret er renessansepreget med fint skåret ornamentikk. Innenfor døra står en himmelseng fastbygd med et skap som skjulte kjellernedgangen. På framskapet er det skåret inn: «Soli deo gloria», («Æren er Guds alene»), og på senga: » Herrens velsignelse giør huset rig uden møye». På kråskapet står: «Torevild Torgivsøn – Tore Anonsdaater anno 1673». Innredningen følger den faste skikken fra tiden etter at peisen kom inn. «Bostkastet» – et lite skap med pyntehåndkle hvor småting som kammer, børster o.l. kunne gjemmes – var plassert mellom dørene. «Uppstugu» i overetasjen var et representativt sove- og gjesterom, som avløste loftet. Ved siden av uppstugu lå «ramen», et rom for oppbevaring. Uppstugu har omtrent samme møblering som stua nede. Innredningen fra begynnelsen av 1800-tallet er utført av treskjæreren Tarald Olsen Haugen. Den bærer preg av hans karakteristiske stilblanding, av renessanseornamentikk, barokkpregede fyllinger og klassisistisk listverk med rosetter i hjørnene. De første uppstuguene hadde torvtak. Med en rekke nyanlagte teglverk i distriktet ble det mote å tekke stuetakene med teglstein. Men teglstein isolerte dårlig mot kulde. Det måtte derfor bygges himling i rommene, så rommene i øvre etasje ikke skulle bli altfor kalde. Disse rommene ble oppvarmet med etasjeovn i jern, i sin tid et statussymbol som viser rommets betydning. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Sommerstue fra Kilde, Åmot

SOMMERSTUE FRA KILDE I ÅMOT, 1700-1750 Overført til museet 1903, gjenoppført 1905 I Østerdalen hadde de fleste gårder to bolighus: en vinterstue og en sommerstue. Vinterstua var familiens hovedbolig, og ble brukt den største delen av året. Om sommeren flyttet man ut i sommerstua, mens vinterstua ble vasket og gjort klar til høsten. Flyttingen markerte årsrytmen. Hvis man bygde en ny og større vinterstue, ble det gamle huset ofte tatt i bruk som sommerstue. Det er tilfelle med sommerstua fra Kilde. Fram til tidlig på 1800-tallet hadde dette huset funksjon som vinterstue. Huset ble antagelig bygd i første halvdel av 1700-tallet, mens det barokkpregete møblementet er fra en modernisering gjort rundt 1770. På samme tid fikk huset påbygd et barfrø, men dette ble senere fjernet (se bygning 155). I 1770-årene var det Helge Hansen og Gunhild Tollefsdatter som eide gården Kilde. På peishella står initialene deres, og årstallet 1771. Helge Hansen drev med skogshandel og pengeutlån, og var en formuende mann. Interiøret han fikk laget til huset var nok både moteriktig og påkostet. Huset består av stue og to kover. Inngangen er fra et bislag. Stuerommet er stort, med panelte vegger og himling. Himlingen er dekorert med en takrosett av tre. Til venstre for inngangsdøra er det et melkeskap. På høyre side av døra står et framskap, og på veggene er det tre hengeskap. Bare dører, vinduer og skap er malt. Fra Kilde har museet også et loft (155), og en tømmerkoie (176). (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Akkerhaugen, Sauherad

STUE FRA AKKERHAUGEN I SAUHERAD, CA. 1800 Overført til museet 1909, gjenoppført 1910 Stua, på folkemunne kalt «Cappelenstugu», er bordkledd og rødmalt, og hjørnene er malt med svarte og hvite kvadrater. Fargene skulle illudere teglmur med detaljer i stein. Skikken er lånt fra byhus i Porsgrunn og Skien, som igjen er malt etter forbilder fra utenlandske byer. Stua, som er rikt dekorert, består av ett rom med et lukket bislag foran inngangsdøra. Sengene og skapene hører med til det originale interiøret. I et hjørne har det vært peis. Møblene er smykket med flatskurd. Interiøret ble malt av den kjente rosemaleren Olav Hansson fra Hovin, som var mester for en rekke dekorerte stuer. Hver vegg har sitt motiv, omrammet av «roser»: dyret i lenker fra Johannes’ Åpenbaring, syndefallet, Samson og løven – og til sist hverdagsmotivet med bonden og tømmermerkeren. Initialene på framskapet – HOS LID – står for Halvor Olsen og Liv Johannesdatter. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Barfrøstue fra Gammelstu Trønnes, Stor-Elvdal

BARFRØSTUE FRA GAMMELSTU TRØNNES I STOR-ELVDAL, 1670 Overført til museet 1903, gjenoppført 1905 Huset har fått navn etter barfrøet, et toetasjers tilbygg som er plassert foran huset og danner inngangsparti. Denne konstruksjonen forekommer bare i Østerdalen og i tilgrensende trakter i Sverige. Barfrøet ble gjerne bygd på et eksisterende hus, som her, og var på moten å bygge i noen tiår rundt 1800. Det ble brukt til oppbevaring av klær, redskaper og utstyr. På Gammelstu Trønnes har det stått hele tre barfrøstuer. Museets stue var sommerstue, en større og nyere var vinterstue, og den minste og eldste var drengestue. Huset hadde opprinnelig en eldre type planløsning, med tre rom – forstue, kove og stuerom – men det har blitt ombygd flere ganger. Inngangsdøra har blitt flyttet, og nå kommer man rett inn i stuerommet via barfrøet. En vegg har blitt tatt ned, slik at huset nå består av bare to rom – stuerommet og et langt, smalt kammers. Sengene står i kammerset. Det er også et loft over kammerset, der det er flere soveplasser. Stuerommet har panelte vegger og himling, og store møbler og benker er plassert langs veggene. Rommet har peis, og en etasjeovn av jern. Rett til høyre innenfor døra står et stort melkeskap. Veggpanelet, inventaret og jernovnen er trolig fra 1808. Over høysetevinduet står innskriften: «Halvor Tollevsen Ingebor Nielsdatter Trønnes». Tvers overfor er stuas andre høysete, og her står det: «Denne Stue blev opbygget aar 1670 og Malet aar 1808» (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Gulsvik, Flå

STUE FRA GULSVIK I FLÅ, 1700-TALLET Overført til museet 1908, gjenoppført 1911 Stua kommer fra Nordre Gulsvik, som i lang tid var skysstasjon. Stua har inngang gjennom et bislag. Innredningen, med blant annet hjørneskap, framskap og melkeskap, ble satt inn i stua i 1755 og rosemalt på slutten av 1700-tallet. Årstallet 1755 er skåret inn i bordskiva, og på lista over døra inn til ett av kammersene. Også taket er rosemalt. Over en dør, som førte til et tilbygg som ikke kom med til museet, står innskriften: «Kom Hid min Wen Jeg Vil Dig Skienke Saa Du Skal Evig Paa Mig Tienke.» Stua hadde flere senger hvor reisende kunne overnatte. I det ene kammerset står en seng i to lengder som antakelig er like gammel som selve stua. Fra det andre kammerset går det en trapp opp til «lemmen», eller hemsen, hvor det også står en seng. Det er også en seng i stua. Vinduet over senga har en skyvelem av tre, slik at det kunne stenges for kald trekk, eller ved behov, luftes gjennom åpningen. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Smedstad, Gjerdrum

STUE FRA SMEDSTAD I GJERDRUM, 1751 Overført til museet 1917, gjenoppført 1921 Stua har tre rom, med svalgang på den ene langsiden og inngang fra svalen rett inn i stuerommet. Fra stua går det dører til en kove og et kjøkken. Langveggene i andre etasje ligger en stokkebredde utenfor første etasje. Dette var en vanlig byggemåte på Romerike på 1700-tallet. En vinterstue ble bygd til på 1800-tallet, men denne ble ikke tatt med til museet. Stua er innredet slik det var vanlig på Østlandet. Peisen i kjøkkenet er sammenmurt med peisen i stua. Annen etasje er todelt, med et stort rom over stua og et mindre over koven og kjøkkenet. Det store rommet, «høgloftet», ble brukt til gjesteværelse. Her har det stått senger og kister. I det andre rommet ble det oppbevart matvarer, ull og andre forrådsvarer. Årstallet 1751 står skåret inn i en bjelke i stua. Dette tyder på at stua ble bygd mens Lars Larsen var bruker. Han drev gården i perioden 1737 til 1773. Stua var i bruk til etter 1900. En kvinne født i 1908 minnes fra sin barndom at det sto kister med gamle klær på loftet. Der likte de godt å leke og rote. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Håli, Høre, Vang

STUE FRA HÅLI I VANG, 1700-TALLET Overført til museet 1906, gjenoppført 1907 Huset har tre rom. Man kommer inn i en forstue og derfra inn i stuerommet. Fra stua går en dør inn til en kove. I stua gir utformingen av seng, skap og hyller et inntrykk av renessansen slik den ble tolket av en valdressnekker. På en hylle over døra fra stua til forstua er årstallet 1765 skåret inn. Det er antagelig da inventaret ble laget, mens selve huset er eldre. Huset har små, blyinnfattede vindusruter. I peismuren er det en åpning med egen røykkanal. Der ble det fyrt med tyristikker for å få bedre arbeidslys. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Høyne, Lomen, Vestre Slidre

Stue fra Kjelleberg, Valle

STUE FRA KJELLEBERG I VALLE, CA. 1650-1700 Overført til museet 1912, gjenoppført 1913 Huset består av to stuer, “gamlestog”, årestua, og “nyestog”– stua med peis og vinduer. Da årestua ble bygd i 1650-årene hadde den tre rom: stue, forstue og kove. Huset ble utvidet med “nyestog” tidlig på 1700-tallet. Der årestuas forstue og kove hadde vært ble det nå en gang mellom stuene, med trapp opp til et loft over ”nyestog”. Loftet avløste fjøstrevet som soveplass for ungdommen. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)