DigitaltMuseum

Prestegård fra Leikanger, Sogn

1752 Huset ble bygd av presten Geelmuyden og utseendet er nokså uendret siden 1752, bortsett fra at vinduer og hovedportal er fornyet. Svaitakene er an takelig opprinnelige. Storstuen eller "herrekammeret" utgjorde i sin tid hele østre del av huset. Herrekammeret var påbudt på prestegårder som losji for biskoper og andre fornemme reisende. Selve rommet var litt smalere enn bygningskroppen, den ble utfylt av en svalgang på baksiden. De største forandringene i huset skjedde i 1820-årene da den gamle storstuen ble delt i fire rom. Disse rommene har klassisistisk stilpreg i kontrast til rokokkoformene i rommene mot vest. Kjøkkenet kan gi en idé om den matkulturen som prestegårdene var bærere av. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Hovedbygning fra Stiklestad Vestre, Vedal

HOVEDBYGNING FRA STIKLESTAD VESTRE I VERDAL, CA. 1800 Overført til museet 1919, gjenoppført 1926, ominnredet 2010 Bygningen er et eksempel på de lange våningshusene i Trøndelag, kalt lån. Låna fra Stiklestad Vestre var en del av et firkanttun med bur, løe, vognskjul, stall, fjøs, smie, tørkehus og ”borgestuebygning” (bolighus for tjenestefolk). I 1860-årene ble låna utvidet i lengden med et tilbygg på ca. 10 meter, som inneholdt kjøkken, masstu (bryggerhus), forgang og kjøkkeninngang med egen inngangsdør. Dette tilbygget ble ikke tatt med da låna ble flyttet til museet. Gården var i bondeeie da låna ble bygd, men ble senere solgt, og var det meste av 1800-tallet eid av offisersfamilier. I 1894 kjøpte Staten gården til prestegård, og låna ble prestebolig, som den var fram til den ble flyttet til museet. Museet tilbakeførte da bygningen i tid til ca. 1800, og innredet den som et bolighus fra en trøndergård på den tiden. I 2010 ble låna ominnredet for å vise et eksempel på 1950-tallets boskikk, slik en barnefamilie i Trønde¬ag kunne ha bodd da. (Tekst hentet fra By og bygd 43,2010)

Stue fra Hove, Heddal, Telemark

1738 Hovestua var gjestehus og stasstue og derfor større og rikere utstyrt en stuer flest. Samtidig er den helt etter byggeskikken med treromsplan. Foran inngangen er det en halvåpen sval i stavverk, som fortsetter rundt hjørnet på kortveggen. Et moderne trekk er den lave loftsetasjen uten vinduer. I forstua står flere inventarstykker fra Heddal stavkirke, som tilhørte Hovdefolket. Den middelalderske lesepulten med de rike utskjæringer er blitt ombygd til fattigbøsse. Stuerommet har bjelkehimling. Peis, seng, langbord, skap og benker er utført og plassert etter den faste skikken. Den digre senga er sammenbygd med skap, hvor nedre del har vært nedgangen til en kjeller. Byggherren var den rike Ole Olsen Hove, som fikk gården ved giftemålet med odelsjenta Tone Sveinungsdatter Hove. Byggeåret 1738 er skåret inn både ved inngangsdøra og inne i stua. Ole var sønn av den kjente bygelensmannen Ole Hovdejord eller "Tinnmannen". På hjørnene er initialene TSD og OOS innskåret. Forskjellige generasjoner har etterlatt seg diverse fromme sentenser, initialer og årstall. Alt løsøre har fulgt stua fra opphavstedet. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Hus fra Rødfyllgate 21, Vaterland, Oslo

1700-tallet Huset er tømret med utkraget loftsetasje. Ytterveggen er rappet med kalkmøtel for å se ut som murvegg. Den høye kjelleretasjen sikret tørr kjeller i et område med fuktig byggegrunn. Huset tilhørte i 1758 Guder Torgeirsen, som kan ha hatt ansvaret for fasadens bekledning med "sndker ziirater og ornamenter". Ca 1900 ble gården kontorisert og fikk inngang med trapp direkte fra gaten. Samtidig ble de fleste vinduer og dører skiftet ut. Bygningen huser nå museum for norsk sparebankvirksomhet med et ekspedisjonslokale slik det kunne se ut ca 1900. Ca 1750 ble "Vaterlands Tverrgate", senere Rødfyllgata, tilholdssted for velstelte høkere. De bygde nye hus eller forbedret de gamle. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Uthus Fra Rådhusgaten 7, Oslo

Ca.1700 Bygningen var opprinnelig uthus for Rådhusgaten 7, en av byens største gårder, som i 1733 ble rådhus. Veggene er av tømmer, men er rappet med kalkpuss. Opprinnelig var huset fjøs med høyloft over, senere ble det tatt i bruk som fengsel - rådhuset var nemlig også rettslokale og politistasjon. Legpredikanten Hans Nilsen Hauge satt fengslet i et rom på loftet fra 1804 til 1811. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Bygård fra Fred. Olsens gate 13, Oslo

ca 1700 Huset var opprinnelig et lite tømmerhus med 1 fi etasje. Bak fasadens forblending med tegl har tømmerveggene vært rødmalte. overetasjen er kraget en stokkebredde utenfor vegglivet. Da huset var bebodd, var trolig kjøkkenet i en sidefløy. Hovedhuset har en høy grunnmur, fordi man ikke kunne grave kjeller i den våte grunnen i det tidligere havnebassenget. Svalgangen langs hele baksiden tjener som kommunikasjonsåre mellom rommene. På svalgangsstolpene sitter beslagene til brannstigen og brannspannene som var påbudt i alle bygårder. Gården ble tidlig kontorisert. I slutten av 1800-årene ble et lagerbygg bygd inntil bakgården. I søndre del er det nå tannlegekontor med venteværelse, slik det kunne se ut ca 1900. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Bygård fra Kragerø

Ca.1700 Huset har to rom i første etasje. En utvendig trapp fører opp til annen etasje noe som har vært vanlig langs hele kysten. Huset lå ved havnen og var delvis bygd på påler med sjøen innunder. Uthuset ble bygd til rundt 1800. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Hus fra Enebakkveien 16, Oslo

1870 Huset er i det ytre en enkel bygning i sveitserstil. Bak fasadepanelet er det tømmervegger fra 1700-tallet. Huset kan være flyttet fra Romerike. Slik flytting av hus kjenner man flere eksempler på. Ved oppsetting på Vålerenga fikk huset svalgang med trapp mot gårdsrommet. I nyere tid ble huset brukt som bedehus, og i den forbindelse ble interiør og innervegger for en stor del revet ut. På museet brukes huset til kontor etc. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Stue fra Nedre-Jordet, Hol

STUE FRA NEDRE-JORDET I HOL, CA. 1750 Overført til museet 1924, gjenoppført 1926 I stua er det foruten framskap og hjørneskap et «pellarskåp», som skapet mellom forstuedøra og kovedøra ble kalt i Hallingdal. Dette er det samme som «bostkastet» (omtalt under bygning 131). Denne stua skiller seg ut blant stuene fra Hallingdal fordi interiøret er umalt og har renessansepreg. Stua fra Nedre-Jordet er trolig bygd av bonden Ola Hermannson. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Hus fra Hovde, Ørlandet

VÅNINGSHUS FRA HOVDE PÅ ØRLANDET, 1700 OG 1850 Overført til museet 1922, gjenoppført 1931 Huset er bygd i to perioder. Den eldste delen, i høyre ende, består av stue og kjøkken, den senere påbygde delen har storstue og masstu (bryggerhus). I to rom er det bileggerovn, en ovnstype egnet til torv, og som særlig var vanlig i trefattige strøk, der torv ofte ble brukt til brensel. Norsk Folkemuseums stue fra Lende på trefattige Jæren (91) har også bileggerovn. (Tekst hentet fra By og bygd 43,2010)

Oppstue fra Bakarplassen, Mjøen i Oppdal

STUE FRA BAKARPLASSEN UNDER GÅRDEN MJØEN I OPPDAL, CA. 1800 Overført til museet 1911, gjenoppført 1914 Stua er en «uppstuggu», en vanlig hustype i Oppdal. Den er tømret i flathogd fjellfuru. Veggene i forstua er i stavverk og golvet er steinsatt. Herfra er det trapp til oppstua. Oppstua var vanligvis klesloft, men på mindre plasser uten eget bur kunne også maten lagres i oppstua sammen med kleskistene. Flere av de innvendige veggene i denne stua er malt. Det er steingolv i den delen av stua hvor kar ble vasket etter matlaging. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Hovedbygning fra Karterud, Vinger, Kongsvinger

HOVEDBYGNING FRA KARTERUD I KONGSVINGER, CA. 1700 OG 1750 Overført til museet 1942, gjenoppført 1944 Denne hustypen var utbredt på flatbygdene på Østlandet, og var et storgårdsfenomen, inspirert av herregårder og embetsgårder. Huset hadde opprinnelig én etasje, men ble ombygd midt på 1700-tallet. Huset er tømret, men panelt både innvendig og utvendig. I første etasje er det inngang til kjøkken midt på langveggen, og til stuer på høyre og venstre side. Alle rommene har peis, og kjøkkenet har i tillegg bakerovn. Stua til høyre har malt veggdekor som etterligner tapet. Andre etasje har samme planløsning som første etasje. Karterud var en velstående gård med store skogeiendommer. Men i 1730- årene fikk eieren Ole Hansen alvorlige gjeldsproblemer. Den største kreditoren var handelshuset Collett og Leuch i Christiania. Det endte med at Ole Hansen måtte selge Karterud til justisråd Paul Vogt, som igjen leide ut gården til Ole Hansens to eldste sønner. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Løken, Trøgstad

STUE FRA LILLE-LØKEN I TRØGSTAD, 1769 Overført til museet 1925, gjenoppført 1929 Stua har sval foran langveggen ved inngangsdøra. Slike svalgangshus eller høgstuer i to etasjer ble vanlige i Agder og på Østlandet utover 1700-tallet. Fra svalen var det inngang til rommene nede og ovenpå. I stua fra Lille-Løken er det kjøkken og stue i første etasje, og to rom i andre. I kjøkkenet står en peis omtrent midt på veggen mot stua. I stua er det jernovn. I de to rommene i annen etasje sto senger og kister langs veggene, og her hang klær som ikke var i bruk til daglig. Bygningen hadde opprinnelig torvtak som senere ble byttet ut med teglstein. På døra mellom stua og kjøkkenet står malt årstallet 1769, trolig det året stua ble bygd. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Lende, Time, Jæren

HUS FRA LENDE I TIME, 1845 Overført til museet 1938, gjenoppført 1939 Huset fra Lende er et for sin tid karakteristisk bolighus – et forholdsvis lite, hvitmalt hus, en og en halv etasje høyt, som hviler på et lavt gråsteinsfundament. Taket er tekket med torv. De to sideskutene ble brukt til lagring av torv til brensel. Kledningen er liggende panel, såkalt vestlandspanel. I følge lokale tømmermenn var denne typen panel praktisk når de nederste bordene måtte byttes ut på grunn av råteskader. På fasadeveggen er vinduene sammenkoblet to og to, og som alminnelig var, er de ikke symmetrisk plassert på hver side av inngangsdøra. Foran døra er det et lite bislag. Innvendig har huset en symmetrisk grunnplan. Midtpartiet består av en gang, og bak den, uten skillevegg, kjøkkenet, med tilstøtende spiskammers. Fra gangen går dører inn til stue og bu. I flukt med stua ligger et stuekammers, med gjennomgang også til kjøkkenet, og med to dører ut, til baksiden av huset. Som skikken var har huset kun én ovn til oppvarming, nemlig en bileggerovn i stua. Trappa opp til loftet er i gangen. Var det trangt om sengeplasser, kunne både barn og tjenestefolk sove på loftet. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Grøsli, Flesberg

STUE FRA GRØSLI I FLESBERG, CA. 1650 Overført til museet 1895, gjenoppført 1899 Stua ble antagelig bygd av den velstående bonden Hallvard, som eide gården fra 1604 til 1653. Stua har den samme treromsplanen, med forstue, kove og stuerom, som den 350 år eldre stua fra Søre Rauland. Ildstedet er peis med røykpipe, og det antas at stua fra Grøsli var blant de første peisestuene i dalen. De eksisterende vinduene, med tresprosser, ble satt inn tidlig på 1800-tallet, mens de opprinnelige vinduene var mindre og hadde blysprosser. Det sponkledde taket er et karakteristisk trekk ved huset. Under sponkledningen ligger et vanlig torvtak. Med peis i stuene oppsto en innredningsskikk som fulgte diagonale linjer. Senga og døra står diagonalt i forhold til hverandre. Det samme gjør peisen og høysetet med bord foran. Andre nye innredningselementer er skapene, der det midterste skjuler en seng til å slå ut. Gulvuret står mellom de to vinduene i gavlen, og vogga henger nær senga. Bordet, som kan slås opp mot veggen mellom peisen og senga, kalles i Numedal for en «skivju». På gavlveggen henger en «tavlett», ei hylle til bøker og småting. I stua finnes flere inventarstykker som skriver seg fra Fles¬berg kirke, slik som dørene til forstue og kove i renessansestil, og øverste del av senga. Likedan høysetetavla, som har vært rygg i en kirkestol, og bærer innskriften (H)ERREN-ER-NER-HOS-ALE-DEM-SOM-KALE PAA (HAM). DEN 14-SEPTEMBER-ANNO DOMNI 1633. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Søre Rauland, Uvdal

STUE FRA SØRE RAULAND I NORE OG UVDAL, CA. 1238 Overført til museet 1895, gjenoppført 1899 Da Norsk Folkemuseum overtok stua fra Søre Rauland bar den preg av ombyggingen den gjennomgikk i 1730- årene, da peis og vinduer ble satt inn. Nå er stua innredet som en årestue. Restaureringsarbeidet avdekket tvil om hvor åren egentlig hadde vært, og stua ble oppført uten ildsted. Nyere dateringer viser at stua er bygd ca. 1238, og at virket som er brukt til bygningstømmer begynte sin vekst rundt år 1000. I dag er stua fredet etter «Lov om kulturminner». Stua er laftet opp av forholdsvis grovt rundtømmer. Selve laftet har en komplisert form som forskere har gitt navnet «Raulandslaftet» etter huset. Dette laftet fikk i senere århundrer stor utbredelse. Syllstokkene skiller seg ut ved størrelse, form og avslutning. Neste stokkefar har en karakteristisk utskjæring. Motivet i utskjæringen går igjen flere steder inne i huset. Langs fasaden var det opprinnelig en sval. Deler av svalen på en gavlvegg er bevart. Den var tidligere mer innelukket enn nå, og hadde trapp opp til «ramen», loftet. Inngangsdøra har beitskier som fores-tiller halvsøyler med base og kapitèl og er utskåret med romansk rankedekor. Portalen er tydelig beslektet med tidens kirkeportaler. Over døra er risset en runeinnskrift: «Torgautr Fivil mik gerði», som kan «oversettes» med «Torgautr «den gyldne» gjorde meg». Både runeform og språkform bekrefter dateringen til 1200-tallet. Under runeinnskriften er det risset inn navnet J. Roulan og årstallet MDCCXXXIIII (1734). Stuerommet er både høyt og stort, nesten 60 kvadratmeter. Stor høyde var ikke uvanlig i årestuer, for at røyken fra åren skulle holde seg over hodehøyde. Ljoren midt i taket er den eneste lysåpningen. Bordet har fulgt huset helt fra begynnelsen. De faste moldbenkene langs ytterveggene var fylt med jord for å isolere overgangen mellom sviller og grunnmur, og på den måten forhindre kald trekk. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Sagastua, kopi av årestua fra Kjelleberg

«SAGASTUA», KOPI AV ÅRESTUA FRA KJELLEBERG I VALLE, 1994 Oppført 1994 Huset er en kopi av årestua, «gamlestog», bygd for å gi et inntrykk av hvordan et nytt hus kan ha sett ut for 300 år siden. Her er det mulig å ta på og bruke alle gjenstander. Byggearbeidet ble gjennomført etter eldre metoder. Det ble bare brukt materialer som var vanlige da forbildet ble reist – malmfurutømmer, og mose i veggene. Stein til grunnmuren og never og torv ble hentet fra Setesdal. Det ble brukt redskaper av gamle typer: øks, bandkniv og naver (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Væråsmogen, Flesberg

STUE FRA VÆRÅSMOGEN I FLESBERG, CA. 1750-1800 Overført til museet 1913, gjenoppført 1914 Stua er bygd av Kjøstel Gulbrandson fra Gjellerud i Flesberg, som i sin tid ble betraktet som en svært habil byggmester, og som satte opp en rekke hus i Flesberg. Grunnplanen er «akershusisk», som Eilert Sundt kalte den, og består av to rom, stuerommet og kammerset, med inngangsdør direkte inn til stuerommet, omtrent midt på fasadeveggen. En utenpåliggende sval ble mer nødvendig når døra gikk rett inn i stuerommet. Her er selve dørsvalen supplert med en smalere sval som går rundt stuehjørnet, langs kortveggen, og har en do innerst. Blyglassvinduene er delvis de originale. Skyvelemmen for vinduet nærmest senga skjermet mot trekk. Inne i stua er jernovnen varmekilde i tillegg til peisen. I kammerset er det også en peis, som kunne brukes til matlaging av kårfolket, slekt eller andre som brukte rommet. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Tegning

Tegning.

Tegning

Tegning limt på kartong.