223 results in DigitaltMuseum:

På leiring etter slagghaugen, Veslgrytdalen, Atnbrua

På leiring etter slagghaugen, Veslgrytdalen, Atnbrua

Rydding, Rydd et kulturminne, Steigen og Plassen skole, Aur

Rydding, Rydd et kulturminne, Steigen og Plassen skole, Aursjøbekken

Myte i Børtnesmarka.

Myte i Børtnesmarka.

Bogastille ved Hallingnatten

Bogastille ved Hallingnatten

Atnbrufossen, Atnbrua

Atnbrufossen, Atnbrua

Klevfos Industrimuseum. Tidligere Klevfos Cellulose- & Papir

Klevfos Industrimuseum. Tidligere Klevfos Cellulose- & Papirfabrikk ved Ådalsbruk i Løten, Hedmark, Innlandet. Tekniske og industrielle kulturminner. Industrihistorie.

Hansavåg (havn)

Hansavåg (havn)

Vollan

Vollan

Kjerkgjelen, Vingelen

Kjerkgjelen, Vingelen

Bjørgan, Bjørnsonbygningen

Bjørgan, Bjørnsonbygningen

Vollan

Vollan

Vollan

Vollan

Fra Halle mølle i Brunlanes i Vestfold. Mølla ligger ved den

Fra Halle mølle i Brunlanes i Vestfold. Mølla ligger ved den øvre delen av Halleelva, som kommer fra Hallevannet (ca. 49 meter over havet) og renner sørover mot kysten og utløpet i sjøen innerst i Hummerbakkfjorden. På grunn av de mulighetene det innebar å hente energi fra det rennende vannet i elva, var dette lenge et sted med en slags industriell virksomhet. Lagmann Claus Andersen fra Skien etablerte jernverk på dette stedet i 1662. Kull til virksomheten kjøpte han av bøndene i Berg anneks. Da kongen «erigerte» søndre Vestfold (det gamle Brunla amt) til grevskap for sin halvbror Ulrik Fredrik Gyldenløve i 1671 ble Nes-verket liggende inne i den nye grevens interessesfære. Likevel fornyet greven privilegiene for dette verket i 1672. Men Gyldenløve drev også jernverk, og ville ikke at andre skulle kjøpe trekull i hans cirkumferensskoger. I 1690 ble Claus Andesens enke, Anna Kristensdatter, presset til å avvikle verket og selge jordegodset til Gyldenløve. Han og etterkommerne hans drev hammerverk ved Halleelva i Brunlanes. På 1700-tallet gav fallet i Halleelva også vann til kvernbruk, der arbeiderne kunne få malt kornet de dyrket på sine små gardsbruk (se fanen «Opplysninger»). Etter at Treschow-familien avviklet jernverksdriften, ble et etablert et møllebruk på dette stedet (1880). Det er dette anlegget vi ser på dette fotografiet. Møllebygningen og rørgata som førte vann fra dammen til turbinen befinner seg til høyre i bildet. Til venstre ligger den såkalte «Møllerstua», som etter 1880 var bolig for mølleren. Det antas at denne bygningen har ei atskillig lengre historie enn som så. Det antydes at den ble bygd i 1749 som bolig for den daværende hammermesteren og familien hans. Dette er imidlertid noe usikkert. I forbindelse med en taktsforretning i 1777 ble nemlig huset til hammermesteren på Nes beskrevet slik: «Et Vaan-Huus, som beboes af Hammer Smed Mesteren, opført af Tømmer, udvendig beklæd med Bord og Taget tækket med Steen, 20 alen langt, 14 Alen bredt, 2. Etage høyt, udi underste Etage er Stue med en Jern Kakkelovn, og Kiøkken med Skorsteen, I øverste Etage, en Stue med een Jern Kakkel Ovn.» I 1982 overtok Brunlanes historielag dette anlegget. Laget har seinere drevet stedet som bygdetun.

Fra Halle mølle i Brunlanes i Vestfold. Mølla ligger ved den

Fra Halle mølle i Brunlanes i Vestfold. Mølla ligger ved den øvre delen av Halleelva, som kommer fra Hallevannet (ca. 49 meter over havet) og renner sørover mot kysten og utløpet i sjøen innerst i Hummerbakkfjorden. På grunn av de mulighetene det innebar å hente energi fra det rennende vannet i elva, var dette lenge et sted med en slags industriell virksomhet. Lagmann Claus Andersen fra Skien etablerte jernverk på dette stedet i 1662. Kull til virksomheten kjøpte han av bøndene i Berg anneks. Da kongen «erigerte» søndre Vestfold (det gamle Brunla amt) til grevskap for sin halvbror Ulrik Fredrik Gyldenløve i 1671 ble Nes-verket liggende inne i den nye grevens interessesfære. Likevel fornyet greven privilegiene for dette verket i 1672. Men Gyldenløve drev også jernverk, og ville ikke at andre skulle kjøpe trekull i hans cirkumferensskoger. I 1690 ble Claus Andesens enke, Anna Kristensdatter, presset til å avvikle verket og selge jordegodset til Gyldenløve. Han og etterkommerne hans drev hammerverk ved Halleelva i Brunlanes. På slutten av 1700-tallet ble det også bygd ei kvern ved anlegget, der arbeiderne kunne få malt kornet de dyrket på sine små gardsbruk (se fanen «Opplysninger»). Etter at Treschow-familien avviklet jernverksdriften, ble et etablert et møllebruk på dette stedet (1880). Ve ser hjørnet av møllebygningen til venstre i forgrunnen. Sentralt i bildet ligger den såkalte «Møllerstua», som etter 1880 var bolig for mølleren. Det antas at denne bygningen har ei atskillig lengre historie enn som så. Det antydes at den ble bygd i 1749 som bolig for den daværende hammermesteren og familien hans. Dette er imidlertid noe usikkert. I forbindelse med en taktsforretning i 1777 ble nemlig huset til hammermesteren på Nes beskrevet slik: «Et Vaan-Huus, som beboes af Hammer Smed Mesteren, opført af Tømmer, udvendig beklæd med Bord og Taget tækket med Steen, 20 alen langt, 14 Alen bredt, 2. Etage høyt, udi underste Etage er Stue med en Jern Kakkelovn, og Kiøkken med Skorsteen, I øverste Etage, en Stue med een Jern Kakkel Ovn.» Denne beskrivelsen passer dårlig på det huset vi ser på dette fotografiet. I 1982 overtok Brunlanes historielag kulturminnene ved Halle. Laget har seinere drevet stedet som bygdetun.

Grunnmurene etter Fritzøe jernverks kullhus på Moholt i Silj

Grunnmurene etter Fritzøe jernverks kullhus på Moholt i Siljan. Fotografiet er tatt fra murkrona i den vestre enden av de mosegrodde steinmurene som en gang var fundamenter for en for sin tid svært stor lagebygning, utført i bordkledd bindingsverk. Fritzøe-verkets anlegg ble reist tidlig i 1730-åra. Det var gjenstand for større ombyggingsarbeider i perioden 1809-17, og jernproduksjonen på dette stedet ble avviklet i 1867. Innenfor et så langt tidsspenn kan det naturligvis ha vært foretatt ombygging og nybygging som det er vanskelig å finne daterbare spor etter i terrenget i dag. En branntakstbeskrivelse fra 1777 forteller at den daværende stangjernshammeren på Moholt hadde et kullhus som var 102 alen (64 meter langt) og 16 alen (10 meter bredt). Det ble ikke tatt mål av ruinene da dette fotografiet ble tatt en vårdag i 2021, men rent skjønnsmessig virker det sannsynlig at dette kan være det som er igjen etter 1700-tallets kullhus på Moholt. Det som er borte er en bordkledd bindingsverksjonstruksjon med kjørebru i røstet, altså en trebygning som kan ha stått oppå disse murene. Alle Fritzø-verkets produksjonsanlegg på 1700-tallet (som i tillegg til Moholt var masovnen ved Barkevik i Brunlanes, et gammelt og et noe nyere hammerverk ved Hagenes i Hedrum og masovnene og hammerne ved hovedanlegget i Larvik) hadde kullhus, men dette var det største. Til gjengjeld hadde de andre anleggene flere kullhus. Som vi ser har denne kjelleren i det som må ha vært en uvanlig lang bygning i sin tid hatt tre rom med to innvedige murvegger og døråpninger langs husets sentralakse. De innvendige murveggene har sannsynligvis tjent som fundamenter for stolper som støttet kjørebrua som gikk i røstet på bygningen, og som tjente som arbeidsplattform når kolleveransene skulle fordeles i det store bygningsvolumet. I vår tid gror det tett skog på Moholt, men de tydeligste sporene etter den metallurgiske produksjonen som foregikk her på 1700- og 1800-tallet er tilgjengelige for interesserte. Litt mer informasjon om virksomheten på Moholt finnes under fanen «Opplysninger».

Grunnmurene etter Fritzøe jernverks kullhus på Moholt i Silj

Grunnmurene etter Fritzøe jernverks kullhus på Moholt i Siljan. Fotografiet er tatt i den vestre enden av de mosegrodde steinmurene som en gang var fundamenter for en for sin tid svært stor lagebygning, utført i bordkledd bindingsverk. Herfra gikk det veg å skrånende terreng ned mot elvesletta der det først lå en stangjernshammer, seinere en masovn. Fritzøe-verkets anlegg ble reist tidlig i 1730-åra. Det var gjenstand for større ombyggingsarbeider i perioden 1809-17, og jernproduksjonen på dette stedet ble avviklet i 1867. Innenfor et så langt tidsspenn kan det naturligvis ha vært foretatt ombygging og nybygging som det er vanskelig å finne daterbare spor etter i terrenget i dag. En branntakstbeskrivelse fra 1777 forteller at den daværende stangjernshammeren på Moholt hadde et kullhus som var 102 alen (64 meter langt) og 16 alen (10 meter bredt). Det ble ikke tatt mål av ruinene da dette fotografiet ble tatt en vårdag i 2021, men rent skjønnsmessig virker det sannsynlig at dette kan være det som er igjen etter 1700-tallets kullhus på Moholt. Det som er borte er en bordkledd bindingsverksjonstruksjon med kjørebru i røstet, altså en trebygning som må ha stått oppå disse murene. Alle Fritzø-verkets produksjonsanlegg på 1700-tallet (som i tillegg til Moholt var masovnen ved Barkevik i Brunlanes, et gammelt og et noe nyere hammerverk ved Hagenes i Hedrum og masovnene og hammerne ved hovedanlegget i Larvik) hadde kullhus, men dette var det største. Til gjengjeld hadde de andre anleggene flere kullhus. Som vi ser har denne kjelleren i det som må ha vært en uvanlig lang bygning i sin tid hatt tre rom med to innvedige murte delevegger med døråpninger langs husets sentralakse. De innvendige murveggene har sannsynligvis tjent som fundamenter for stolper som støttet kjørebrua som gikk i røstet på bygningen, og som tjente som arbeidsplattform når kolleveransene skulle fordeles i det store bygningsvolumet. I vår tid gror det tett skog på Moholt, men de tydeligste sporene etter den metallurgiske produksjonen som foregikk her på 1700- og 1800-tallet er tilgjengelige for interesserte. Litt mer informasjon om virksomheten på Moholt finnes under fanen «Opplysninger».

Ruinen etter Fritzøe jernverks masovn på Moholt i Siljan. Fo

Ruinen etter Fritzøe jernverks masovn på Moholt i Siljan. Fotografiet er tatt fra sør. Det rennende elvevatnet som drev blåsebelgene som tilførte den metallurgiske prosessen som foregikk her nok oksygenrik luft til at temperaturen inne i ildstedet ble høy nok, er her skjult bak ruinen og krattskogen langs elvebredden. Masovnteknologien ble innført i Norge tidlig på 1600-tallet. Det dreide seg om digre, høye steinovner som hadde noenlunde runde brennkamre. Når en slik ovn skulle settes i drift, ble den fylt med trekol, som ble antent og fikk stå å gløde 3-4 uker før konstruksjonen var varm nok. Tilstrekkelig høy varme ble oppnådd ved hjelp av oksygentilførsel fra et par blåsebelger som ble drevet ved hjelp av vannkraft fra elva. Etter at ovnen hadde stått full av glødende trekull et par uker, var murverket varmt nok til at den metallurgiske produksjonsprosessen kunne starte. Det ble gjort ved «påsettinga» av trekol og malm, lag for lag, fra «krona», overkanten på masovnmuren. Slik kunne masovnen holdes i kontinuerlig drift gjennom et par år før det ble nødvendig å avslutte fyringa og skifte ut steinene i de mest varmeeksponerte delene av brennkammeret. Dette forutsatte naturligvis at verket hadde gode lagere av malm og trekol. Mens prosessen pågikk ble det stadig tappet råjern gjennom et hull - «stellet» - i den nedre delen av ildstedet. Dette jernet kunne enten brukes i støpejernsprodukter umiddelbart, eller det kunne bearbeides videre til smidigere smijern i en «hammer». På Moholt ble det bygd et hammerverk tidlig i 1730-åra. Hit transpporterte man forholdsvis små volumer av råjern fra Fritzøe-verkets hovedanlegg i Larvik med ferger over innsjøen Farris, i stedet for å frakte store volumer av trekull den motsatte vegen. Under napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet økte etterspørselen etter jern. I denne perioden hadde det vist seg vanskelig å skaffe nok trekull til masovnen i Barkevik i Brunlanes. Derfor bestemte ledelsen i Fritzøe-verket at noe av råjernproduksjonen skulle flyttes til Moholt, der man hadde bedre tilgang på trekull fra skogene i Siljan. Dette var bakgrunnen for at man bygde den masovnen vi ser på dette fotografiet i perioden 1809-1817. Årsaken til at byggeprosessen tok så lang tid var at de varmeresistente steinene som skulle være i området rundt stellet måtte importeres, noe som var vanskelig i en periode med krig og blokader av skipsfarten. Masovnen på Moholt var i drift i en 50-årsperiode, fra 1817 til 1867. Den var omgitt av ei smeltehytte, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon, som vi ser noen av fundamentene til i forgrunnen på dette bildet. Dette kulturminnet er tilgjengeliggjort for interesserte med informasjonsskilt og tilstøtende rasteplass. Klatring i ovnsruien er ikke ønskelig. Den er derfor skjermet ved hjelp av et enkelt kjettingstengsel. Litt mer historisk informasjon om den metallurgiske virksomheten på Moholt finnes under fanen «Opplysninger».

Ruinen etter Fritzøe jernverks masovn på Moholt i Siljan. Fo

Ruinen etter Fritzøe jernverks masovn på Moholt i Siljan. Fotografiet er tatt fra vest. Det rennende elvevatnet som drev blåsebelgene som tilførte den metallurgiske prosessen som foregikk her nok oksygenrik luft til at temperaturen inne i ildstedet ble høy nok, er her skjult bak ruinen, til venstre i bildet. Masovnteknologien ble innført i Norge tidlig på 1600-tallet. Det dreide seg om digre, høye steinovner som hadde noenlunde runde brennkamre. Når en slik ovn skulle settes i drift, ble den fylt med trekol, som ble antent og fikk stå å gløde 3-4 uker før konstruksjonen var varm nok. Tilstrekkelig høy varme ble oppnådd ved hjelp av oksygentilførsel fra et par blåsebelger som ble drevet ved hjelp av vannkraft fra elva. Etter at ovnen hadde stått full av glødende trekull et par uker, var murverket varmt nok til at den metallurgiske produksjonsprosessen kunne starte. Det ble gjort ved «påsettinga» av trekol og malm, lag for lag, fra «krona», overkanten på masovnmuren. Slik kunne masovnen holdes i kontinuerlig drift gjennom et par år før det ble nødvendig å avslutte fyringa og skifte ut steinene i de mest varmeeksponerte delene av brennkammeret. Dette forutsatte naturligvis at verket hadde gode lagere av malm og trekol. Mens prosessen pågikk ble det stadig tappet råjern gjennom et hull - «stellet» - i den nedre delen av ildstedet. Dette jernet kunne enten brukes i støpejernsprodukter umiddelbart, eller det kunne bearbeides videre til smidigere smijern i en «hammer». På Moholt ble det bygd et hammerverk tidlig i 1730-åra. Hit transpporterte man forholdsvis små volumer av råjern fra Fritzøe-verkets hovedanlegg i Larvik med ferger over innsjøen Farris, i stedet for å frakte store volumer av trekull den motsatte vegen. Under napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet økte etterspørselen etter jern. I denne perioden hadde det vist seg vanskelig å skaffe nok trekull til masovnen i Barkevik i Brunlanes. Derfor bestemte ledelsen i Fritzøe-verket at noe av råjernproduksjonen skulle flyttes til Moholt, der man hadde bedre tilgang på trekull fra skogene i Siljan. Dette var bakgrunnen for at man bygde den masovnen vi ser på dette fotografiet i perioden 1809-1817. Årsaken til at byggeprosessen tok så lang tid var at de varmeresistente steinene som skulle være i området rundt stellet måtte importeres, noe som var vanskelig i en periode med krig og blokader av skipsfarten. Masovnen på Moholt var i drift i en 50-årsperiode, fra 1817 til 1867. Den var omgitt av ei smeltehytte, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon, som vi ser noen av fundamentene til i forgrunnen på dette bildet. Dette kulturminnet er tilgjengeliggjort for interesserte med informasjonsskilt og tilstøtende rasteplass. Klatring i ovnsruien er ikke ønskelig. Den er derfor skjermet ved hjelp av et enkelt kjettingstengsel. Litt mer historisk informasjon om den metallurgiske virksomheten på Moholt finnes under fanen «Opplysninger».

Ruinen etter Fritzøe jernverks masovn på Moholt i Siljan. Fo

Ruinen etter Fritzøe jernverks masovn på Moholt i Siljan. Fotografiet er tatt fra sør. Det rennende elvevatnet som drev blåsebelgene som tilførte den metallurgiske prosessen som foregikk her nok oksygenrik luft til at temperaturen inne i ildstedet ble høy nok, er her skjult bak ruinen. Masovnteknologien ble innført i Norge tidlig på 1600-tallet. Det dreide seg om digre, høye steinovner som hadde noenlunde runde brennkamre. Når en slik ovn skulle settes i drift, ble den fylt med trekol, som ble antent og fikk stå å gløde 3-4 uker før konstruksjonen var varm nok. Tilstrekkelig høy varme ble oppnådd ved hjelp av oksygentilførsel fra et par blåsebelger som ble drevet ved hjelp av vannkraft fra elva. Etter at ovnen hadde stått full av glødende trekull et par uker, var murverket varmt nok til at den metallurgiske produksjonsprosessen kunne starte. Det ble gjort ved «påsettinga» av trekol og malm, lag for lag, fra «krona», overkanten på masovnmuren. Slik kunne masovnen holdes i kontinuerlig drift gjennom et par år før det ble nødvendig å avslutte fyringa og skifte ut steinene i de mest varmeeksponerte delene av brennkammeret. Dette forutsatte naturligvis at verket hadde gode lagere av malm og trekol. Mens prosessen pågikk ble det stadig tappet råjern gjennom et hull - «stellet» - i den nedre delen av ildstedet. Dette jernet kunne enten brukes i støpejernsprodukter umiddelbart, eller det kunne bearbeides videre til smidigere smijern i en «hammer». På Moholt ble det bygd et hammerverk tidlig i 1730-åra. Hit transpporterte man forholdsvis små volumer av råjern fra Fritzøe-verkets hovedanlegg i Larvik med ferger over innsjøen Farris, i stedet for å frakte store volumer av trekull den motsatte vegen. Under napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet økte etterspørselen etter jern. I denne perioden hadde det vist seg vanskelig å skaffe nok trekull til masovnen i Barkevik i Brunlanes. Derfor bestemte ledelsen i Fritzøe-verket at noe av råjernproduksjonen skulle flyttes til Moholt, der man hadde bedre tilgang på trekull fra skogene i Siljan. Dette var bakgrunnen for at man bygde den masovnen vi ser på dette fotografiet i perioden 1809-1817. Årsaken til at byggeprosessen tok så lang tid var at de varmeresistente steinene som skulle være i området rundt stellet måtte importeres, noe som var vanskelig i en periode med krig og blokader av skipsfarten. Masovnen på Moholt var i drift i en 50-årsperiode, fra 1817 til 1867. Den var omgitt av ei smeltehytte, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon, som vi ser noen av fundamentene til i forgrunnen på dette bildet. Dette kulturminnet er tilgjengeliggjort for interesserte med informasjonsskilt og tilstøtende rasteplass. Klatring i ovnsruien er ikke ønskelig. Den er derfor skjermet ved hjelp av et enkelt kjettingstengsel. Litt mer historisk informasjon om den metallurgiske virksomheten på Moholt finnes under fanen «Opplysninger».

Grunnmurene etter Fritzøe jernverks kullhus på Moholt i Silj

Grunnmurene etter Fritzøe jernverks kullhus på Moholt i Siljan. Fotografiet er tatt fra murkrona i den vestre enden av de mosegrodde steinmurene som en gang var fundamenter for en for sin tid svært stor lagebygning, utført i bordkledd bindingsverk. Fritzøe-verkets anlegg ble reist tidlig i 1730-åra. Det var gjenstand for større ombyggingsarbeider i perioden 1809-17, og jernproduksjonen på dette stedet ble avviklet i 1867. Innenfor et så langt tidsspenn kan det naturligvis ha vært foretatt ombygging og nybygging som det er vanskelig å finne daterbare spor etter i terrenget i dag. En branntakstbeskrivelse fra 1777 forteller at den daværende stangjernshammeren på Moholt hadde et kullhus som var 102 alen (64 meter langt) og 16 alen (10 meter bredt). Det ble ikke tatt mål av ruinene da dette fotografiet ble tatt en vårdag i 2021, men rent skjønnsmessig virker det sannsynlig at dette kan være det som er igjen etter 1700-tallets kullhus på Moholt. Det som er borte er en bordkledd bindingsverksjonstruksjon med kjørebru i røstet, altså en trebygning som kan ha stått oppå disse murene. Alle Fritzø-verkets produksjonsanlegg på 1700-tallet (som i tillegg til Moholt var masovnen ved Barkevik i Brunlanes, et gammelt og et noe nyere hammerverk ved Hagenes i Hedrum og masovnene og hammerne ved hovedanlegget i Larvik) hadde kullhus, men dette var det største. Til gjengjeld hadde de andre anleggene flere kullhus. Som vi ser har denne kjelleren i det som må ha vært en uvanlig lang bygning i sin tid hatt tre rom med to innvedige murte delevegger med døråpninger langs husets sentralakse. De innvendige murveggene har sannsynligvis tjent som fundamenter for stolper som støttet kjørebrua som gikk i røstet på bygningen, og som tjente som arbeidsplattform når kolleveransene skulle fordeles i det store bygningsvolumet. I vår tid gror det tett skog på Moholt, men de tydeligste sporene etter den metallurgiske produksjonen som foregikk her på 1700- og 1800-tallet er tilgjengelige for interesserte. Litt mer informasjon om virksomheten på Moholt finnes under fanen «Opplysninger».