12 results in DigitaltMuseum:

Tømmerkjøring med hest i Eltdalen i Trysil vinteren 1960. Br

Tømmerkjøring med hest i Eltdalen i Trysil vinteren 1960. Brunen og Einar Eriksen kjører tømmer. Bildet er tatt skrått forfra, mot hesten og lasset, der kjørekaren satt med tømmene i hendene mens hesten trakk sleden på en snødekket kjøreveg i et forholdsvis åpent skogslende. Den dagen dette fotografiet ble tatt skal det ha vært ekstremt kaldt – 35 minusgrader – noe som førte til at det dampet av hesten, som også fikk et rimbelegg i pelsen. Brunen trakk et lass med forholdsvis grovt furutømmer, antakelig på en rustning (en todelt slede, som også ble kalt «bukk og geit»). Kjørekaren satt overskrevs, midt på lasset, med tømmene i hendene. Han hadde vindjakke på overkroppen og skjoldlue på hodet, og hadde åpenbart en kald dag på jobben. Slik var det for hesten også. I tillegg til det ubehaget streng kulde gir for luftveiene og åndedrettet, økte friksjonen mellom de jernstengte sledemeiene og det snødekte underlaget kraftig når temperaturen ble så lav. Den gangen sledene hadde tremeier var det omvendt, ble det sagt. De gled lett på kaldt snøføre, men skal ha vært problematiske i mildt vintervær. På dette fotografiet ser vi ikke sledemeiene, men i slutten av 1950-åra var det nok bare jernstengte sleder som ble brukt.

Del av den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvolle

Del av den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp fra Svelle til Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. Tre menn, sannsynligvis ansatte i Glomma fellesfløtingsforening, vandret langs veggen for å inspisere reparasjonsbehov. Bak dem fulgte en løs unghest og en voksen dølahest som var forspent en arbeidsslede. Fetværingene kalte denne konstruksjonen for «Vindveggen», lillestrømlingene brukte betegnelsen «Stormgjerdet». Årsaken til at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav stolpegard - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform.

Del av den cirka 650 meter lange og om lag 4 meter høye tømm

Del av den cirka 650 meter lange og om lag 4 meter høye tømmerskjermen på Vestvollen i Svelle i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp i Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. Ei gruppe på tre menn var øyensynlig ute på isen for å inspisere skjermen. Den ene av dem hadde med seg en hund. En fjerde mann kom kjørende med hest og slede. En løs unghest sto inntil skjermen. Bakgrunnen for at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav «stolpegard» - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform. Vindveggen.

Tømmerkjører med dølahest, som er pålagt arbeidssele og fors

Tømmerkjører med dølahest, som er pålagt arbeidssele og forspent et såkalt bøyledrag. Dette lunneredskapet besto av to dragarmer av tre som er jernbeslåtte i den bakre enden, der de ligger mot det snødekte underlaget som meier. Oppå denne bakre delen av meiene er det montert ei kraftig, omvendt U-formet jernbøyle. Øverst på denne bøyla var det montert snarekjettinger. Når kjørekaren skulle lunne med dette redskapet ble stokkene snaret i enden og hengt opp i denne bøyla, slik at framendene hang over bakken mens bakendene ble slept langs den snødekte bakken. Noen bøyledrag hadde en hendel som kunne brukes til å heve og senke stokkene. Denne redskapstypen ble ansett for å være et godt redskap for transport av tømmer over korte avstander, og den ble mest brukt ved «lunning» - transport av stokker fra fellingsstedene til tømmervelter i skogen, der de seinere ble hentet med meieredskaper som hadde større lastekapasitet, vanligvis tømmerrustninger, en todelt sledetype, som også ble kalt «bukk og geit». Kjørekaren på fotografiet var kledd i mørke vadmelsbukser og ei noe lyse dongerijakke. Han hadde lærstøvler med snøsokker på beina, greppvotter på hendene og skjoldlue på hodet. Bildet er tatt mens hesten og kjørekaren sto stille – uten tømmer i bøyledraget – på en brøytet veg, omgitt av ung furuskog, sannsynligvis et sted i Elverum.

Tømmerkjøreren Johan Rasch (1916-2009) fra Elverum lunner gr

Tømmerkjøreren Johan Rasch (1916-2009) fra Elverum lunner grantømmer i skogsområdet Svartholtet i hjemkommunen. Fotografiet er tatt vinteren 1975. Her ser vi hvordan Rasch, med lange tømmer i hendene, drev hesten framover mot en posisjon der lunneredskapet – et såkalt «bøyledrag» – ble stående slik at han kunne få «stroppet» endene av stokker som lå på den snødekte marka. Bøyledraget besto av to dragarmer av tre som er jernbeslåtte i den bakre enden, der de lå som meier mot det snødekte underlaget. Oppå denne bakre delen av meiene var det fastskrudd ei kraftig, omvendt U-formet jernbøyle. Øverst på denne bøyla var det montert snarekjettinger. Når kjørekaren skulle transportere tømmer med dette redskapet ble stokkene snaret i enden og hengt opp i denne bøyla, slik at framendene hang over bakken mens bakendene ble slept langs den snødekte bakken. Noen bøyledrag hadde en hendel som kunne brukes til å heve og senke stokkene. Denne redskapstypen ble ansett for å være et godt redskap for tømmerkjøring over korte avstander, og den ble mest brukt ved «lunning» - transport av stokker fra fellingsstedene til tømmervelter i skogen, der de seinere ble hentet med meieredskaper som hadde større lastekapasitet, vanligvis tømmerrustninger, en todelt sledetype, som også ble kalt «bukk og geit». Da dette fotografiet ble tatt var tømmerkjøreren Johan Rasch kledd i mørke vadmelsbukser og ei noe lyse dongerijakke. Han hadde lærstøvler med snøsokker på beina og topplue på hodet. Bildet er tatt på ei lita hogstflate med forholdsvis tett barskog i bakgrunnen.

Beina til tømmerkjører Johan Rasch (1916-2009), fotografert

Beina til tømmerkjører Johan Rasch (1916-2009), fotografert ved en anledning vinteren 1974 da han tråkket kjøreveg for hesten som forberedelse til framkjøring av tømmer fra Svartholtet i Elverum. For å kunne komprimere snøen i det som skulle bli en snøpakket kjøreveg, hadde tømmerkjøreren truger på beina. Trugene var ovale. Ytterkantene var lagd av bjørkekvist. Mellom disse var det lagd et grovmasket nett av tvinnet ståltråd som underlag for trugebrukerens fotsåler. Trugene var knyttet fast over vristene til tømmerkjøreren ved hjelp av taustumper. Johan Rasch hadde lærstøvler på beina, og snøsokker – også av lær – som dekte området fra støvleskaftene til den øvre delen av leggen. Over snøsokkene ser vi de mørke vadmelsbuksene Johan Rasch arbeidet i når han kjørte tømmer.

Tømmerkjøreren Johan Rasch (1916-2009) fra Elverum tråkker v

Tømmerkjøreren Johan Rasch (1916-2009) fra Elverum tråkker veg for dølahesten sin. Han hadde truger på beina. Trugene var hjemmelagde. Ytterkantene var lagd av tre, sannsynligvis småbjørk, som var barket og bøyd til ovale rammer. På tvers og på langs av disse rammene var det flettet et nett av ståltråd, som både stabiliserte forment på rammene og tjente som underlag for skosålene til trugebrukeren. Da dette fotografiet ble tatt hadde Johan Rasch langskaftete gummistøvler på beina, antakelig med raggsokker oppi, for gummistøvler gav dårlig beskyttelse mot kulda vinterstid. Tømmerkjøreren spente på seg trugene for å komprimere snøen, slik at hesten fikk fastere underlag å gå på når den skulle hente tømmer fra lunner i skogen. Fotografiet ble tatt vinteren 1975 i Svartholtet i Elverum.

Dølahest med truger, fotografert bakfra. Hesten har såkalte

Dølahest med truger, fotografert bakfra. Hesten har såkalte «fjøltruger», lagd av rektangulære bordbiter, riktignok med avrundete hjørner. Trugene var festet ved hjelp av jernbøyler som var ført over den fremre delen av hoven, og festet ved hjelp av skruer med vingemutter. Hesten hadde arbeidssele. Da dette fotografiet ble tatt var den løst fra et høylass, som sto til høyre for trekkdyret. Bildet ble tatt i Vestre Gausdal vinteren 1968. Truger ble særlig brukt ved henting av høy fra utmarksløer og tømmer fra lunner som lå på steder der det måtte tråkkes opp kjøreveg i djup laussnø.

Dølahest med truger, fotografert under høykjøring i Vestre G

Dølahest med truger, fotografert under høykjøring i Vestre Gausdal vinteren 1968. Dette er et nærbilde, tatt forfra, mot hestens forbein. Den står i løs snø, men vi kan likevel se at den har «fjøltruger», lagd av rektangulære bord. Trugene er, på forsida av føttene, festet ved hjelp av ei binding, et slags band som var ført over framfoten i overgangssonen mellom hoven og kodepartiet. Materialet i denne bindinga lar seg vanskelig lese, på grunn av snøen og svart-hvitt-gjengivelsen, men det var sannsynligvis ei jernbøyle (jfr. SJF-F.008276). I bakgrunnen skimter vi bakbeina, som har samme trugetype. Vi ser også skjækene og den fremre delen av høylasset. Øverst i bildeflata ser vi reima som binder de nedre endene av bogtrærne sammen, og bjella som skulle varsle andre som ferdes langs smale, opptråkkete veger i vinterskogen om at det kom et trekkdyr.

Forbeina til en dølahest som hadde truge på den ene foten og

Forbeina til en dølahest som hadde truge på den ene foten og ei anna truge ved siden av den andre foten. Truga er ei såkalt «fjøltruge» - lagd av en tilnærmet rektangulær bordbit, riktignok med avrundete hjørner. Her er ei av trugene stilt på høykant med oversida mot fotografen. Vi ser avtrykket etter hoven, med utsparte hull for grevene på skoen. På den ene sida er det påsatt et jernøre som tjente som hengslingspunkt for ei jernbøyle som skulle dras over den fremre delen av hoven og forankres i en gjenget skrue med vingemutter på den andre sida. På den andre hoven hadde hesten ei påmontert truge. Den fremre delen av venstrefoten er imidlertid skjult bak høyrefoten. Bildet er tatt mens hesten sto på hardtråkket, snødekt mark, antakelig et sted der hesten kvilte og spiste høy mens det ble lesset av eller på. Opptaket ble gjort under høykjøring i Vestre Gausdal vinteren 1968.

Jubileumsutstillingen i Levanger 1936

Jubileumsutstillingen i Levanger 1936

Jubileumsutstillingen i Levanger 1936

Jubileumsutstillingen i Levanger 1936