![Forsøksleder, seinere professor, Elias Mork (1897-1974) regi]()
Forsøksleder, seinere professor, Elias Mork (1897-1974) registrerer forholdet mellom temperaturen og veksten i toppskuddet på ei gran ved hjelp av en ombygd termograf han hadde plassert på et stativ han hadde bygd omkring den lille grana. Forsøkene ble gjort i nærheten av Skjerdingfjell på Hirkjølen i Stor-Elvdal kommune i Hedmark, der Det norske Skogforsøksvesen hadde etablert et forsøksområde i 1931, fem år før dette fotografiet. Nettopp Elias Mork ble hovedaktøren i det arbeidet Skogforsøksvesenet gjorde på Hirkjølen. Hans undersøkelser ble sentrale referanser for norske skogforskeres oppfatninger om fjellskogen. Forsøksområdet var på hele 15 000 dekar i høydelag mellom 720 og 1 055 meter over havet. Om lag en tredel av arealet var å betrakte som snaufjell. Den undersøkelsen Mork arbeidet med da dette fotografiet ble tatt dreide seg om å klarlegge sammenhengen mellom temperatur og vekst hos gran. Det fantes allerede mange undersøkelser som indikerte at sommertemperaturen hadde betydelig betydning for årringbreddene, og dermed for trærnes volumtilvekst. Mork ønsket å studere veksten, ikke bare sesong for sesong, men også fra dag til dag. Han innså at dette vanskelig kunne gjøres ved målinger av stammediametere dag for dag, både fordi denne diameteren vil variere med stammenes vanninnhold, fordi grantrærne har skjellbark som endrer form og struktur med temperatur og luftfuktighet og fordi at diametertilveksten fra dag til dag er så liten at det uansett ville vært vanskelig å måle endringer fra dag til dag. Mork konsentrerte seg derfor om nøyaktige målinger av toppskuddene, som praktiske skogbrukere lenge hadde brukt mer skjønnsmessig som indikator på vekstforholdene i skogen. Gjennom nøyaktige målinger av toppskuddenes vekstutvikling tok Mork sikte på å klarlegge veksttidas lengde, etter hvert på flere lokaliteter rundt omkring i landet. Han mente at høydetilveksten i toppskuddet gjenspeilte trærnes evne til å assimilere karbondioksid, som igjen var avhengig av tilgangen på vann, lys og varme. Og Mork var særlig interessert i den siste av disse vekstfaktorene – temperaturens innvirkning på trærnes vekst. Tilgangen på karbondioksid fra lufta anså han for å være konstant. Oppunder tregrensa på Hirkjølen hadde han et område der han følte seg overbevist om at temperaturen var minimumsfaktoren for veksten. På denne lokaliteten lå nemlig snøen forholdsvis lenge utover våren, og det falt vanligvis forholdsvis jevnt med regn utover i sommersesongen. Følgelig mente han å kunne se bort fra vannmangel som en veksthemmende faktor, i hvert fall på granmark. Alt i 1934 leste Mork av veksten på toppskuddene på en del grantrær på Hirkjølen hver kveld klokka 19. Disse undersøkelsene syntes å styrke hypotesen om en nær sammenheng mellom dagtemperatur og høydetilvekst. Det gjorde for øvrig også liknende undersøkelser fra Sverige og fra Sentral-Europa.
Våren 1935 valgte Mork ut 14 grantrær på Hirkjølen hvor han ville foreta nøyaktige, systematiske målinger for å kartlegge toppskuddenes vekstforløp. Trærne var fra 1,5 til 3,5 meter lange og sto alle i et glissent bestand, med full belysning fra alle sider. Forsøksfeltet lå 960 meter over havet, om lag 100 meter under den klimatiske skoggrensa. Morks ambisjon var å måle toppskuddenes døgntilvekst hver kveld klokka 19, ved hjelp av en mikrometerklave som kunne registrere endringer med en tidels millimeters nøyaktighet. Ett av trærne – det vi ser på dette fotografiet – skulle imidlertid følges time for time ved hjelp av noe Mork kalte en «selvregistrerende vekstmåler». Det dreide seg om en termograf, der Mork hadde fjernet termografelementet og forbundet apparatets registerarm og toppskuddet ved hjelp av en meget tynn messingtråd via et trinseledd. Dermed ville apparatets registerpenn gjøre et dobbelt så stort utslag nedover på apparatets papirrull etter hvert som festepunktet på toppskuddet (ei nål gjennom stammeknoppen) beveget seg oppover. Grana ble godt bardunert i stativet som apparaturen sto på, for å unngå uheldige utslag forårsaket av vind. Nettopp den detaljerte informasjonen Mork fikk om vekstforløpet på dette ene treet kom til å bli viktig for den videre undersøkelsen. Det viste seg nemlig at treets daglige vekstkurve ikke engang hadde kulminert på det avlesningstidspunktet Mork hadde valgt, klokka 19 om kvelden. Målingene viste at treet hadde en tydelig vekststans mellom klokka 6 om morgenen og 12 på formiddagen, og at vekstaktiviteten var størst omkring klokka 20 på kvelden. Sjøl ved midnatt var det fortsatt vekst, særlig etter varme dager. Mork forklarte denne forsinkete effekten av varmen slik: «Nå er kullsyreassimilasjonen i barnålegne en prosess og veksten i toppskuddet en annen. Veksten i toppskuddet antas å være avhengig av assimilasjonen i barnålene, og en prosess som anvender produktet av en annen prosess som utgangsmateriale, vil bli regulert av den første. Assimilantene som dannes i bladene må ledes bort til forbruksstedene. Denne stofftransport behøver også en tid. Jeg mener derfor at denne forskyvning av vekstkurven må være et mål på hvor hurtig disse stoffer ledes.» Ved de videre undersøkelsene, som pågikk både i fjellskog på Hirkjølen og i lavlandsskog på Ås i Akershus fram til 1940, ble derfor døgntilveksten på toppskuddene avlest hver morgen klokka 8. Undersøkelsene viste at ulike trær hadde ulik vekstenergi, sjøl på samme lokalitet med tilsynelatende like vekstbetingelser. Mork fant derfor ut at han i sine analyser ikke bare kunne operere med millimetertilvekst. I analysen av temperaturens innvirkning måtte han omregne millimetertallene til prosent av den årlige lengdetilveksten for hvert enkelt toppskudd. På Ås ble toppskuddene lengere enn på Hirkjølen og vekstperioden var lengre, men veksttakten gjennom døgnet syntes å være den samme. Mork registrerte faktisk tilfeller med en viss regresjon i de seine morgentimene og tidlig på formiddagen, særlig i perioder da det var tørke i skogen på Ås. Med referanse til utenlandsk forskning tolket Mork dette som et resultat av at mangel på fuktighet i jorda fikk spalteåpningene i barnålene til å lukke seg, noe som i første omgang hemmet assimilasjonen av karbondioksid, i neste omgang hemmet trærnes vekstutvikling. Når det gjelder vekstperiodens lengde trakk Mork den samme konklusjonen som den svenske forskeren Lars Gunnar Torgny Romell (1891-1981) hadde gjort i midten av 1920-åra: Det var vanskelig å definere når veksten startet og når den var avsluttet, for i start- og sluttfasene var utslagene så små og vanskelig målbare. De to forskerne var også enige om at vekstperioden på en lokalitet tenderte til å bli lengere jo lavere temperaturen var. Sammenliknet man derimot de to lokalitetene Hirkjølen og Ås, så var vekstperioden i lavlandsklimaet på Ås noen få dager lengre enn i fjellklimaet på Hirkjølen. For sistnevnte lokalitets del anslo Mork at veksten begynte for alvor i midten av juni og fortsatte i drøyt 40 dager før den avtok og knapt ble målbar. Også på dette punktet registrerte Mork individuelle forskjeller mellom ulike trær på samme lokalitet. Toppskuddveksten hos enkelte graner skjøt fart tidligere hos enkelte graner enn hos andre, og det var ikke nødvendigvis dem som fikk de lengste toppskuddene som startet først. Videre mente Mork å kunne fastslå at det var de seks varmeste timene på dagen, vanligvis fra seint på formiddagen til et stykke utpå ettermiddagen, som var mest utslagsgivende, mens nattetemperaturene lot til å ha liten betydning for veksten. Mork sluttet seg også til den svenske forskeren Martin Gottfrid Stålfelt (1891-1968), som mente at trærne ikke greide å omsette de høyeste sommertemperaturene fullt ut i stor vekstkraft fordi åndinga ble spesielt stor i sterk varme, og til den norske botanikkprofessoren Henrik Printz (1888-1978), som hadde hevdet at grana hadde optimale assimilasjonsforhold ved temperaturer omkring 20 varmegrader. Under bearbeidinga av klima- og vekstdata som ble samlet inn under den undersøkelsen dette fotografiet er hentet fra utviklet Mork begrepet «vekstenhet», som han definerte som «den varmeeffekt som en får når middeltemperaturen for de 6 varmeste timer om dagen er 8 grader Celsius». Tanken bak dette begrepet var å etablere et slags forholdstall som kunne brukes i forstbotaniske diskusjoner om forholdet mellom lufttemperatur og vekst på lokaliteter med ulikt klima, noe seinere forskning på dette feltet har hatt nytte av.
Biografisk informasjon om Elias Mork finnes under fanen «Opplysninger».
