24 results in DigitaltMuseum:

Dette fotografiet viser, ifølge en kort tekst i Glomma felle

Dette fotografiet viser, ifølge en kort tekst i Glomma fellesfløtingsforenings fotoarkiv, tømmertillegging ved, Fallåa, som renner fra Romedal mot Nord-Odal Bildet ble tatt tidlig på våren i 1938, fra noe som kan se ut til å ha vært tunet på et lite gardsbruk, I forgrunnen til høyre ser vi noe som kan se ut som en laftet fjøsbygning med en tilbygd utedo i bordkledd bindingsverk. Til venstre, øverstd på bildeflata, ser vi utkastet på ei takrenne, antakelig fra et toetasjes våningshus. Nedenfor ser vi en liten, islagt og snødekt innsjø, der det lå tømmer i flakvelter, klart for måling og påfølgende fløtilng. På en bakkekam på motsatt side av sjøen ser vi en bakkekam med flere små gardstun. Kulturlandskapet kan tyde på at fotografiet er fra den nedre delen av vassdraget (se fanen «Opplysninger»), den delen som ligger i Nord-Odal kommune.

Vedlager ved Elgsjø. Tømmer ligger i stabler langs land nede

Vedlager ved Elgsjø. Tømmer ligger i stabler langs land nedenfor hytte. Menn i robåt i islagt innsjø. Menn med fløtestokker stående på tømmerhaugene på land.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen i slike floer lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot inustrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på isen på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen, i hvert fall det som lå underst, lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot industrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen i slike floer lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot inustrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma ved Øyan på Tyns

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma ved Øyan på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på denne måten. Isen kunne gå før tømmerleveransen var målt og merket. Dette skjedde nok sjelden. Men når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen i slike floer lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot inustrien ved den nedre delen av vassdraget.

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedm

Nediset og delvis nedsnødd tømmer på Glomma på Tynset i Hedmark, vinteren 1952. Ved å legge tømmeret på isen på denne måten sparte man seg for utislagsarbeidet som måtte til, om fløtingsvirket hadde ligget på elvebakken. Stokkene var dessuten litt tilgjengelige for tømmermålerne når de kom med klaver og merkeøkser. Det var imidlertid flere betenkeligheter knyttet til å plassere tømmeret på isen på denne måten. Når elva gikk opp her, ville tømmerstokkene følge med nedover, men det kunne få hard medfart dersom isflakene pakket seg sammen og dannet propp lengre nede i vassdraget. Vel så problematisk var det at det tømmeret som ble lagt på elveisen, i hvert fall det som lå underst, lett ble eksponert for kjøving, noe som innebar at det ble vannmettet og tungt, og følgelig lett kunne synke på den lange fløtingsstrekningen sørover mot industrien ved den nedre delen av vassdraget. Fotografiet er antakelig tatt fra den nordvestre enden av brua mellom kommunesenteret på Tynset og Neby-grenda, med kameraet vendt ned mot det is- og snødekte elveløpet. I bakgrunnen ser vi Hopsæteråsen og fjellet Måna.

Råk i isen på Glomma i Fossvika ovenfor Braskereidfoss i Vål

Råk i isen på Glomma i Fossvika ovenfor Braskereidfoss i Våler, Hedmark, i april 1928, etter at noe av isen var sprengt.

Fløtingen går for fullt. Vann, tømmer og is. Fåa, Tynset, He

Fløtingen går for fullt. Vann, tømmer og is. Fåa, Tynset, Hedmark. I 1960 var det innmeldt 5 204 tømmerstokker til fløting i Fåa.

Forberedelse til isskytning eller issprenging i Forssvika ne

Forberedelse til isskytning eller issprenging i Forssvika nedenfor Braskerudfossen eller Braskereidfossen i Glomma i Våler i Hedmark. Her ser vi en mann som stakk en stolpe ned i et hull i isen, der det antakelig skulle plasseres en ladning. Flere stolper lå på isen bak mannen. Målet med dette arbeidet var antakelig å etablere en isfri kanal, der fløtingstømmeret kunne passere.

Fra Melvolldammen i den nedre delen av Renaelva i Åmot i Hed

Fra Melvolldammen i den nedre delen av Renaelva i Åmot i Hedmark, fotografert på seinvinteren 1941. Bildet er tatt i motstrøms retning langsetter en såkalt skådam, en skjerm som skulle frastøte tømmeret fra elvebredden og få det til å flyte mot en djupere og mer hurtigstrømmende del av elveløpet. Da dette fotografiet ble tatt var dammen dekt av snø og is, som hadde sprukket der hvor konstruksjonen - antakelig en lav tømmervegg montert på bukker med forankring i en bakenforliggende steinvoll - møtte elva. Fotografiet ble antakelig tatt fordi funksjonærene i Glomma fellesfløtingsforening mente at flytende tømmer, rennende vann, snø og is hadde tæret så hardt på konstruksjonen at den måtte repareres.

Isdannelse på Svelgfossdammen.

Isdannelse på Svelgfossdammen.

«Ved Andraa 1928 Th.»

«Ved Andraa 1928 Th.»

Flyfotografi, tatt over stopplensa i nordenden av Sennsjøen,

Flyfotografi, tatt over stopplensa i nordenden av Sennsjøen, der fløtingstømmer fra Engerdal ble holdt tilbake i påvente av at forholdene lå til rette for fløting videre sørover Trysilelva. Bildet er tatt i midten av mai 1986, på et tidspunkt da det fortsatt lå litt is langsmed den vestre sida av sjøen, men før tømmeret fra ovenforliggende skogområder hadde nådd ned hit. Vi skimter lensa i ismassene. Sennsjølensa samlet opp alt tømmeret som kom på Femundselva fra Engerdal. Der var man avhengige av å fløte mens det var flomvannføring, for å slippe at tømmeret satte seg fast på grusører i elveløpet. Lengre nedover var det et poeng at vårflommen skulle være på retur før de store tømmermengdene kom. I det flate lendet langs Trysilelva kunne nemlig flomvannet føre mange av stokkene langt inn på land, og i så fall ble det arbeidsomt for fløterne å bære dem tilbake til vannstrømmen i elveløpet når vannstanden sank. Derfor ble engerdalstømmeret ofte holdte tilbake i Sennsjølensa til begynnelsen av juni. Det året dette fotografiet ble tatt ble det levert om lag 22 000 kubikkmeter fløtingsvirke fra Engerdal. Dermed ble bilvegene i regionen spart for 3 - 4 000 lastebillass. Fløterne var avhengige av nordavind når det åpnet Sennsjølensa, for strømdraget var ikke kraftig nok til å dra tømmeret gjennom sjøen om det blåste fra sør. Dette fotografiet ble etter at lensa var lagt, men før tømmeret nordfra hadde nådd Sennsjøen.

Bunntømmeropptrekking av søkketømmer gjennom spalteformet rå

Bunntømmeropptrekking av søkketømmer gjennom spalteformet råk i isen. Fotografiet, som skal være fra 1955, viser tre personer som gro mørke, gjennomvåte tømmerstokker opp gjennom den nevnte spalta ved hjelp av fløterhakene. Der ble de lagt på strøstokker med henblikk på ei viss opptørking. Karene som arbeidet med søkketømmeret ser ut til å ha vært to godt voksne menn og en ung gutt. Store opphopninger av søkketømmer hadde lett for å oppstå ved lenseanleggene nederst i vassdragene, der tømmeret, etter en lang ferd nedover vassdraget, kunne bli liggende lenge før det ble tatt på land eller buntet med henblikk på videre buksering med slepebåt. Dette fotografiet skal være tatt i Sør-Odal, hvor tømmeret som kom fra Stange, Romedal og Nord-Odal via Storsjøen og Oppstadåa møtte fløtingsvirket som kom på Glomma fra Østerdalen og Solør.

Tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdrage

Tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp i Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. Ei gruppe på tre menn var øyensynlig ute på isen for å inspisere skjermen. Den ene av dem hadde med seg en hund. En fjerde mann kom kjørende med hest og slede. En løs unghest sto inntil skjermen. Bakgrunnen for at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav «stolpegard» - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform. Vindeveggen, Svelle.

Del av den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvolle

Del av den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp i Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. En mann - antakelig en fløtingsfunksjonær - med bandhund inspiserte skjermen, som tydelig var bygd i to etapper, med en lav «stolpegard» først og en høyere plankeskjerm bakenfor. Fetværingene kalte denne konstruksjonen for «Vindveggen», lillestrømlingene brukte betegnelsen «Stormgjerdet». Vindveggen, Svelle. Årsaken til at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav stolpegard - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform.

Den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvollen i Fet

Den cirka 650 meter lange tømmerskjermen på Vestvollen i Fet, like ved Nitelvvassdragets utløp fra Svelle til Glommavassdraget i nordenden av innsjøen Øyeren. Dette fotografiet er tatt på seinvinteren i 1958, på et tidspunkt da vassdraget var islagt og snødekt. En mann - antakelig en fløtingsfunksjonær - med bandhund inspiserte skjermen, som tydelig var bygd i to etapper, med en lav «stolpegard» først og en høyere plankeskjerm bakenfor. Fetværingene kalte denne konstruksjonen for «Vindveggen», lillestrømlingene brukte betegnelsen «Stormgjerdet». Årsaken til at det var reist en slik skjerm her var at sagbrukene og cellulosefabrikken på Lillestrøm kjøpte mye tømmer oppover langs Glommavassdraget. Dette virket ble fløtet ned til Fetsund lenser, der det ble sortert etter kjøpermerker og «soppet» (buntet). Deretter ble det buksert rundt neset som skiller lenseanlegget på Fetsund og Nitelvvassdraget og lagt ved Vestvollen, altså på vestsida av det samme neset. Her hadde den nevnte industrien på Lillestrøm et flytende tømmerlager, der «soppene» (tømmerbuntene) lå inn til sagbrukene eller cellulosefabrikken hadde behov for det i sin produksjon. Vinder fra nord eller nordvest kunne skape bølger og dermed øve et betydelig press på soppene, som i verste fall kunne slite seg og drive tilbake mot Glommavassdraget. Dette var bakgrunnen for at den avbildete skjermen ble reist, først som en lav stolpegard - ei rekke av tettstilte påler som ble drevet ned i botnslammet - seinere av den langt høyere plankeveggen vi ser på dette fotografiet. Vinden, vannet og ikke minst isen slet på disse konstruksjonene. Tilsyns- og reparasjonsarbeider ble helst gjort vinterstid, da isen var en utmerket arbeidsplattform.

Fra inntakssona til tømmerrenna ved Rånåsfoss i Glomma, i Ne

Fra inntakssona til tømmerrenna ved Rånåsfoss i Glomma, i Nes kommune i Akershus, i 1955. Fotografiet er tatt en vinterdag med tilløp til isskorpe på kraftverksdammen. I innløpet til renna lå det en del fastfrosne tømmerstokker med litt snø på. Over inntaksrenna gikk det ei stålbru, og på hver side var det ei lita hytte med saltak, muligens over de mekanismene som ble brukt til å justere posisjonen til «inntaksskuffen», ei kraftig strålrenne som befant seg under vannspeilet eller isflata, og som ble brukt til å regulere gjennomstrømminga gjennom dammen med. Ved Rånåsfossen skal denne skuffen ha vært av noe som ble kalt «Gran-Meyers patenterte konstruksjon». Rånåsfoss kraftstasjon ble bygd for Akershus fylke i perioden 1918-1922. Inntaksmagasinet har et areal på cirkla 10 kvadratkilometer og strekker seg drøyt 2 mil oppover i elveløpet. Dammen fikk et isløp nærmest kraftstasjonen, deretter to 50 meter brede sektorløp for fløtingstømmeret og et 45 meter bredt valseløp mot den vestre elvebredden. Valsen ble brukt til flomregulering og ved tapping vinterstid. Gjennom de store sektorlukene skulle det være mulig å ekspedere 700 000 tømmerstokker i døgnet med et beskjedent tap av vann. I tillegg ble det bygd ei 800 meter lang tømmerrenne av betong på den vestre elvebredden. Den skulle fortrinnsvis brukes når vannføringa var liten. I slike perioder skulle det være mulig å ekspedere 180 000 stokker i døgnet gjennom renna med et vannforbruk som ikke oversteg 30 kubikkmeter i sekundet. På grunn av strømforholdene viste det seg at «påstikningsarbeidet» - det å få tømmeret inn i renna fra damsida - ble mannskapskrevende. Derfor var det bare i ekstreme tørkesomrer at renna var i bruk - ellers gikk tømmeret over sektorløpene. I bakgrunnen på dette fotografiet ser vi Rånåsfoss bru, ei hengebru som ble tegnet og kalkulert av vegingeniøren Olaf Stang (1871-1956) og sto ferdigbygd i 1927. Med en avstand på drøyt 183 meter mellom de to tårnene var dette da et av Norges lengste bruspenn.

«Issprængning i Fulufjorden.»

«Issprængning i Fulufjorden.»