![Transport av lokomobil som skulle drive et mobilt sagbruk ov]()
Transport av lokomobil som skulle drive et mobilt sagbruk over de snødekte isen på Frysjøen i Grue i Solør vinteren 1920. Dampmaskinen var plassert på ei ramme som sto på to tømmerrustninger som ble trukket av hver sin hest og med hver sin kjørekar. Framfor dem satt det en mann på en mindre, sledeliknende doning, som også ser ut til å ha vært forspent to hester.
Lokomobilen er en transportabel dampmaskin. Ideen om å bruke damptrykk som energikilde for maskiner er gammel, og på andre halvdel av 1700-tallet fant engelske teknikere løsninger som gjorde at dampkraft kunne brukes i gruveindustrien, etter hvert også på andre virksomhetsområder. Tidlig på 1800-tallet kom den første dampmaskinen på hjul - en lokomobil - som forholdsvis lett kunne flyttes fra ett sted til et annet. På andre halvdel av 1800-tallet ble slike maskiner introdusert i de norske primærnæringene. I jordbruket ble de trukket fra gard til gard for å drive treskeverk, og i skogbruket ble lokomobilene bruk til drift av små, transportable sagbruk. Lokomobilteknologien gjorde slik virksomhet uavhengig av vassdrag med fossefall, som hadde drevet de tradisjonelle oppgangssagene. Lokomobilene trengte vann og brensel til dampkjelene. Som drivkraft for en mobil sagbenk gjorde disse dampmaskinene det mulig å produsere trelast på avsidesliggende steder i skogene, På denne måten reduserte man også volumet og vekta på de verdiene som skulle kjøres ut av skogen. Lokomobilsagene kunne stå på samme sted gjennom en hel vinter, men de kunne også flyttes og brukes på et par forskjellige steder i løpet av samme sesong. De første lokomobilsagene i Norge ble satt i drift i 1870-åra, og bruken av denne teknologien ebbet ut omkring 1930, da det var kommet langt lettere forbrenningsmotorer og elektromotorer som kunne yte like god trekkraft til sagbenkene.
