![Bygging av lekter ved strand i nærheten av Kvitsjøen i Nordv]()
Bygging av lekter ved strand i nærheten av Kvitsjøen i Nordvest-Russland, antakelig omkring 1. verdensdkrig. Da fotografiet ble tatt var båtbyggerne i ferd med å legge hudplank på skipssidene, dels fra bakken, dels fra trestillas som var reist rundt fartøyet. På bakken i forgrunnen lå det planker, som antakelig skulle bli «hudplank».
Egil Abrahamsen (1893-1979), som fra 1911 arbeidet ved et sagbruk drammensfirmaet Bache & Vig var i ferd med å etablere i Onega, forteller i sine erindringer følgende om funksjonene til disse lekterne:
«Nå begynte en for meg ny operasjon, som det var interessant å lære. Forholdet var det at elven var bred og dyp hos oss ved bruket, men grunnet opp med en «bar» (sandbanke) like før den forener seg med havet. Derfor måtte havgående dampskip som stakk mer enn syv og en halv fot, kaste anker utenfor baren i det åpne havet og all last sendes ut med lektere. Walstad [disponenten ved Bache & Wigs sagbruk i Onega] hadde ordnet med byggingen av disse lekterne, åtte stykker, store, sterkbyggede trelekere, 120 fot lange og 30 fot brede, som kunne ta opptil 110 standards last (350 tonn). Han hadde kjøpt to slepebåter til å buksere disse. For å holde lastingen gående uten stans og demurrage (godtgjørelse for overligging, tid da fartøyet ble liggende på vent for lenge i henhold til kontrakt med rederen), måtte en dampbåt med fire vinsjer ha to slike lektere annenhver dag. Stuerne reiste med den første lekteren og forble om bord til båten var ferdiglastet. En vanlig trelastbåt på den tiden var 2 500 tonn som tok 600-700 standard, og mange var norske. Stuerne kokte sin egen mat om bord, sov i rommene eller på dekkslasten og som tidsfordriv underholdt de mannskapet med sin flerstemmige sang, oftest sørgmodige melodier om siden og fedrenes lidelser, men de hadde jo også sine lystige sanger. Kapteinene fortalte at de var imponert over tempoet disse folkene holdt og over at de var villige til å arbeide til langt på natt, hvis det var last langs skutesiden. Dette satte kapteinene pris på fordi ikke hver dag var arbeidsdag; ble det nordlig eller nordvestlig kuling, kunne ikke disse store lekterne ligge langs skutesiden, men måtte ankres opp akterut, og certepartiet lød på working days weather permitting, så uvær var derfor skipets tap. …»
Egil Abrahamsen forteller også om bemanninga av lekterne:
«Jeg har glemt å notere at i slutten av mars fikk jeg et spesialoppdrag av Walstad [disponenten]. Det måtte langveis fra skaffes fem lag a 38 mann, sesongarbeidere – stuere til å arbeide om bord i båtene. Spesialister på dette området kunne man forhyre i noen store, men ensomt beliggende landsbyer. Disse lå efter hverandre utover den store halvøen som stikker ut i Hvitehavet mellom Onega og Arkhangelsk. Den nærmeste lå 20 kilometer og den ytterste 150 kilometer borte, kanskje mer. Der var ingen vei eller telefon. Folkene, som var jegere og fiskere om vinteren, kunne ta sesongarbeide om sommeren. Til hvert lag skulle jeg finne og forhyre en bra, ordentlig mann til bas, «head man», som engelskmennene sier. Jeg dro av gårde med en hest alene langs Hvitehavets strandkant på vårisen, som da var ganske blank. Solen hadde tatt snøen. Hver gang jeg så tegn til en landsby, svinget jeg av dit. Jeg kom derved på denne turen opp i noen forunderlige gammeldagse samfunn, men fant folkene vennlige og gjestfrie, dypt religiøse, de såkalte «starovery», det er gammeltroende. Det var en sekt, eller rettere sagt, det var efterkommere av den opprinnelige rette ortodokse tro, som i sin tid nektet å ta ved en slags revisjon av læren under en av de store russiske keiserinner. Jeg tror det var keiserinne Elizaveta, så vidt jeg husker Peter den stores datter. [Dette stemmer ikke helt, Elizaveta levde tidligere enn Peter] Den russiske historien forteller at da keiserinnens befaling om forandring i læren utkom, var det massevis av folk som nektet å lystre og av skrekk for straff dro fra sine landsbyer i Sentral-Russland og nordover, stadig nordover, til øde, ubebodde trakter. Efterkommere av disse bodde enda i vår tid ved Hvitehavet å begge sider av Onegabukten.
I løpet av forretningsreisen besøkte jeg den ene landsby efter den annen, og fikk forhyrt de nødvendige 200 mann. Basene – eller de ansvarlige formenn – måtte utsøkes først, og siden, med deres hjelp, ble folkene tatt ut. Det var mange flere villige enn jeg behøvde. Vi skrev høytidelig kontrakt, men de var analfabeter og satte bare sitt bumerke under, men det som for dem var betydningsfullt var ikke kontrakten, men det var at vi alle sammen vendte oss til ikonen og gjorde korsets tegn. Mange av dem hadde vært i Vardø på fisketur, og sa de likte at jeg var norsk. De ble våre faste stuere i flere år, men mange falt i den første verdenskrig og i borgerkrigen. …»
