168 results in DigitaltMuseum:

Gamle grovknuseren etter krigen.

Flyfoto av deler av anleggsområdet til A/S Sydvaranger i Bjørnevatn. Ved anleggsbyggene kan man se store grusveier hvor dumper lastebiler kjører til og fra for å frakte jernmalmen som har blitt utvinnet i gruvene.

Oljemaleri

Stort oljemaleri på lerret, strekt på ramme og satt i ramme.

Kongens gruve

Sagmo. Velferdshuset ble innviet 24. oktober 1953. Etter at gruvestedet Sagmo ble fraflyttet ble huset solgt som fritidsbolig. Foto Ukjent.

Jakobsbakken. Ca. 1905. Ansatte utenfor gruva. Foto Ukjent.

Taubane. Daganlegget til Ny-Sulitjelma gruve og Ny-Sulitjelmabanen. Øvre taubanestasjon og ei smie. (I tilknytning til denne taubanestasjonen ble det også samtidig bygget 4 beboelsesrom. ”Vanlig standard” på rom fra den tiden var 6 senger på rommet med to mann for hver seng. Rommene skulle da gi 48 mann tilbud om å leve under slikt boforhold. Det var et dampkjøkken ved gruva, kanskje spiste de der? Slik var det der oppe på høyfjellet i 1893. Da gruvedriften startet i 1891 ble det bygget 3 torvbrakker. Frem til 1898 ble det bygget 5 hus i tillegg til det foran nevnte, så kanskje ble det bedre etter hvert, hvem vet? Et foto fra ca. 1898 viser 73 mann utenfor boligen på taubanestasjonen, også noen barn.) Den politiske agitatoren Kata Dahlstrøm beskrev i 1904 dette stedet som ”Lapplands Helvete”. Selv hadde hun aldri greid å få komme til Sulitjelma. Men på Fauske traff hun på to mann som hadde arbeidet på Ny-Sulitjelma. De hadde av en ukjent årsak nå fått sparken der oppe på fjellet og var arbeidsløse og villig til å fortelle. Etter å ha intervjuvet de to herrene skrev hun en artikkel i tre deler som siden er blitt viden kjent og omtalt. Fra taubanestasjonen og oppover mot høyre kan man bak smia se en bremsebane i fjellsiden bygget i 1893. Med den ble utbrutt produksjon fraktet ned fra de øvre stollene til taubanestasjonen og derfra sendt videre til sjeidehuset nede på Sandnes. (Senere ble det drevet til gjennomslag for alle stollene.) Foto N. Helgesen, Bodø.

Jakobsbakken. Driftsbygninger foran stollmunningen til Jakobsbakken gruve, øverst heisetårnet til hovedsjakta. Dette heisetårnet omsluttet ”brytskivene og det støpte fundamentet” som i dag står som et monument til minne om forgangene tider oppe mot høyfjellet ovenfor bebyggelsen på Jakobsbakken. Foto Ukjent.

Sandnes. Ett av filtrene i flotasjonen som ”tørket” den nyvaskede malmen. Et sinnrikt system av ”sug og blås” gjorde at man fikk ut av den vaskede kisen en god del vann. I to perioder forsøkte man i tillegg til slik filtrering også fjerne alt vannet fra kisen ved å ”tørke den” ytterligere ved oppvarming. Første gang var fra 1932 da man bygget et tørkeri som var i drift i noen få år, uten at man oppnådde det ønskede resultat. Senere, etter at det siste vaskeriet var satt i drift ultimo 1960-årene ble det bygget et nytt kistørkeri omkring 1970 som skulle tørke kisen fra det nye vaskeriet som da var bygget. Heller ikke dette anlegget syntes å virke tilfredsstillende og ble etter en kort tid ”skrinlagt”. Foto Ukjent.

Jakobsbakken. Heisen til den nye hovedsynken på Jakobsbakken. Heisen ble montert av ansatte ved grubenes eget Mek. verksted og var i daglig bruk fra 1936. Heisekjøreren som her er avfotografert er Arne Berg. Foto Ukjent.

Sandnes. Etter at malmen var kommet til Sjeidehuset, enten med taubanene eller på transportbandet fra Grunnstollen ble malmen knust ned til mindre fraksjoner. Deretter ble ”det gagnbare” plukket ut for hand av mennesker. (Dette arbeidet ble omtalt som ”å arbeide på plukken”. Arbeidet foregikk enten ved et roterende sjeidebord eller langs et transportband.) Da bedriften begynte med selektiv flotasjon sist i 1920-årene ble det ikke lengre nødvendig med alle sjeiderne og antallet ble gradvis redusert, de fikk andre jobber eller de sluttet. I 1936 ble det anskaffet en større knuser (steintygger) og dermed var det slutt med dette arbeidet for de siste 5 sjeiderne. (En ny steintygger, den gang nettopp ankommet og oppmontert satte H.M.K. Haakon 7 sin signatur på med kritt under besøket ved gruveselskapet i 1937. Signaturen ble senere meislett ut i skjelettet på knuseren. Fortsatt står det å lese ”Haakon R” på den og selvfølgelig fikk denne knuseren i ettertiden navnet ”KONGEN”.) I de første årene var der ingen knuser som knuste råmalmen som kom fra gruvene. Da var det å knuse steinen med slegge eller klubbe, plukke ut det som var mineraler og kaste det som var gråberg. I Sulitjelma finnes det i dag to synlige ”minnesmerker” fra dette arbeidet. Det ene er tippen i Langvannet utenfor stedet der taubanestasjonen og sjeidehuset til Furuhaugen gruve en gang var. Furuhaugen hadde ikke elektrisitet så der ble nok all utbrutt stein slått i stykker med slegge og gråberget tippet ut i vannet. Det andre minnesmerket er ”gråbergtippen” på Jakobsbakken der tippen nok er en blanding av gråberg fra inndrift av stollen i gråberget og senere gjennom årene sjeidingen av malm. (Sjeiding for hånd på Jakobsbakken etter at taubanen kom i drift til Sandnes har jeg ikke sett omtalt noe sted. Man sjeidet vel helst produktet der oppe på høyfjellet i den tiden malmen ble kjørt med hest ned til Granheibukta?? Da taubanen var bygget er det å tro at steinen den første tiden ble knust med slegge for å tilpasses kibbenes kasser, så fikk sjeidingen foregå på Sandnes.) I 1925 ble det montert en Morgårdshammar steinknuser på Jakobsbakken så da var det nok også slutt med å knuse steinen med slegge for å tilpasse den til kibbkassene. Da ble alt sendt med taubanen til Sandnes. (Etter at sjeiding av råmalm for hånd avtok i mengde og til slutt stoppet helt opp, så økte jo avgangen etter vaskingen fra flotasjonen som slam ut i Langvannet tilsvarende. Men det øyet ikke ser har ingen vondt av sies det, så da så.) Foto Ukjent

Furulund. Messa og kontoret ca 1890. Ovenfor kontoret, står Gruveklokka og vi ser også ”Mons Petter Uhren Grufve”. (Gruveklokke var ikke noe som ledelsen av gruvedriften her på stedet hadde ”funnet på” og innført ved Langvannet. Det var en innretning som var vanlig ved alle bergverk rundt om. Med bruk av gruveklokken ble de ansatte varslett om arbeidstidens begynnelse og slutt. I en bok om Røros Kobberverk vises i alt 6 gruveklokker som tidligere var i bruk rundt om ved gruvene der og som fortsatt er bevart.. En av klokkene fra Røros er benevnt som ”Hyttklokka”. Hvor lenge ”vår” klokke som vi ser på bildet var i bruk er ikke kjent, men det er å tro at den ble benyttet inntil ”Fundtgruva” ble nedlagt i 1898. Da hadde den ikke lengre noen misjon der oppe på haugen. Det må kanskje også nevnes at det nede i Furulund, så lenge de gamle drifts- og lagerbygningene der var i bruk (til primo 1970-årene) hang det en slik klokke utenfor kontorvinduet til formannen for bygningsavdelingen. Den varslett om arbeidstidens og spisepausens begynnelse og når spisepausen og arbeidstiden skulle avsluttes. Kanskje var det den samme gamle klokken vi ser på bildet som varslett tiden helt opp til 1970-årene? Da de gamle bygningene (magasinet og verkstedene) måtte vike plass for en ny veg gjennom Sulitjelma så ble klokken tatt ned og tatt rede på.) Det må nevnes at det da ble laget en klokkestøpul, og i dag henger det en slik klokke utenfor det som engang var verkskontoret i Sulitjelma.) Se også foto 2594. ”Fundtgruve” er det gamle navnet som innenfor bergverksfaget ble brukt på den først drevne gruva ved et bergverk. (Muligens av tysk opprinnelse.) Foto Ukjent.

Killingdal gruver i Fagervika

Det nye kontoret reiser seg, Bjørnevatn 28. september 1947.

Borsmia, Bjørnevatn 28. september 1947. En mann står i stige inntil veggen.

Inne i borsmia, Bjørnevatn 28. september 1947.

Titankran, midlertidig montert, Kirkenes 25. juni 1947.

Utgraving og støping på tomta der gruvekontoret skal bygges, Bjørnevatn 9. juli 1947.

Lokstallen i Bjørnevatn, 27. november 1946. Vraket av et lokomotiv står utenfor.

Sandsorteringsanlegg i Bjørnevatn, 9. juli 1947.