23 results in DigitaltMuseum:

Tømmertillegg på Fulufjorden i Sør-Odal, en bred og stillefl

Tømmertillegg på Fulufjorden i Sør-Odal, en bred og stilleflytende del av Glomma, vest for Kongsvinger by. Bildet ble tatt våren 1938. Ute på isen, som på dette tidspunktet var delvis dekt av overvann, skimter vi tømmer som var lagt i såkalte flakvelter. Dette var en vanlig måte å levere tømmeret på der det var store isflater. Flakveltene besto av flak, floer eller lag av tømmerstokker som var lagt parallelt og tett inntil hverandre, vinkelrett på et par underlagsstokker, som skulle sørge for litt luft mellom isen og tømmeret. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at stokkene ble lett tilgjengelige og godt synlige for tømmermålerne, som skulle ta diametermål, registrere lengder og definere trekk for eventuelle feil, som krumninger eller råte. Men det var også en viss risiko knyttet til denne formen for tømmertillegging. Ble virket lagt ut på forholdsvis tynn is tidig på vinteren, fikk stokkene gjerne for dårlig tørk. Tyngden av tømmeret og snøen kunne nemlig klemme flakvelta ned, og stundom kom det overvann som fikk stokkene til å fryse inn i isen. Følgelig var det en regel at utlegging av flakvelter ikke skulle skje før 1. februar. Hvis tømmeret på dette fotografiet ennå ikke var målt og merket, begynte det å haste. Hvis ikke dette ble gjort før isen gikk, risikerte skogeierne å tape betydelige verdier.

Tømmertillegg på Fulufjorden i Sør-Odal, en bred og stillefl

Tømmertillegg på Fulufjorden i Sør-Odal, en bred og stilleflytende del av Glomma, vest for Kongsvinger by. Bildet ble tatt våren 1938. Her ble tømmeret lagt i såkalte flakvelter. Dette var en vanlig måte å levere tømmeret på der det var store isflater. Flakveltene besto av flak, floer eller lag av tømmerstokker som var lagt parallelt og tett inntil hverandre, vinkelrett på et par underlagsstokker, som skulle sørge for litt luft mellom isen og tømmeret. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at stokkene ble lett tilgjengelige og godt synlige for tømmermålerne, som skulle ta diametermål, registrere lengder og definere trekk for eventuelle feil, som krumninger eller råte. Men det var også en viss risiko knyttet til dette. Ble tømmeret lagt ut på forholdsvis tynn is tidig på vinteren, fikk stokkene gjerne for dårlig tørk. Tyngden av tømmeret og snøen kunne nemlig klemme virket ned, og stundom kom det overvann som fikk stokkene til å fryse inn i isen. Følgelig var det en regel at utlegging av flakvelter ikke skulle skje før 1. februar. Da dette fotografiet ble tatt lå det fortsatt litt snødekt is på Fulufjorden, men hvis tømmeret ennå ikke var målt og merket, begynte det å haste. Hvis ikke dette ble gjort før isen gikk, risikerte skogeierne å tape betydelige verdier.

Tømmertillegging på Vesle-Osen i sørenden av Osensjøen, som

Tømmertillegging på Vesle-Osen i sørenden av Osensjøen, som ligger i Trysil kommune i Hedmark. Fotografiet er tatt vinteren 1938, og det viser to av de vanligste tilleggingsprinsippene for tømmer som skulle leveres ved fløtingsvassdrag når det gikk mot slutten av driftssesongen, altså på seinvinteren. Til venstre i bildet skimter vi ei snødekt isflate med såkalte flakvelter. Flakveltene besto av ett lag tømmerstokker som lå parallelt, men vinkelrett på to underlagsstokker. Underlagsstokkene skulle forebygge at tømmeret frøs ned i is og ble altfor fuktmettete etter eventuelle perioder med overvann. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at tømmeret ble veldig lett tilgjengelig for måling og merking. Her var det lett å se og kvalitetsvurdere hver enkelt stokk, med påfølgende «klaving» (diametermåling) og påslåing av kjøpermerker. Stokkene i flakveltene skulle ligge med de lengdemålene skogsarbeiderne hadde hogd på med romertall under apteringa oppovervendt, for å lette målernes arbeid. For å være noenlunde sikker på at tømmeret ikke ble altfor nedsnødd og nediset skulle det helst ikke legges tømmer i flakvelter for tidlig på vinteren. På elvebrinken til høyre ser vi ei såkalt strøvelte. I strøveltene var det flere lag (flak eller floer) med tømmer som var lagt oppå hverandre for å oppnå god tørk før fløtingssesongen. Tømmeret i floene lå alltid parallelt med strandlinja eller elvebredden, slik at det var en overkommelig sak å rulle stokkene uti vannet når fløtinga skulle starte. Denne tilleggingsmåten minimerte faren for at fløtingsvirket skulle bli for vannmettet og synke på sin veg nedover vassdraget.

Tømmertillegging på elveisen på et sted som i Glomma fellesf

Tømmertillegging på elveisen på et sted som i Glomma fellesfløtingsforenings fotoalbum kalles «Torgerstuen». Torgerstue-navnet forekommer både i Elverum og Åmot. Da dette bildet ble innlemmet i Norsk skogmuseums samling mente registrator å vite at det var fra Elverum, der Torgerstua er et bruk som er fradelt garden Søndre Rustad i den nordre delen av kommunen. Fotografiet skal være tatt vinteren 1938. Det viser hvordan et tømmerparti var lagt i såkalte flakvelter på den snødekte isflata. Flakveltene besto av ett lag tømmerstokker som lå parallelt, men vinkelrett på to underlagsstokker. Underlagsstokkene skulle forebygge at tømmeret frøs ned i is og ble altfor fuktmettete etter eventuelle perioder med overvann. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at tømmeret ble veldig lett tilgjengelig for måling og merking. Her var det lett å se og kvalitetsvurdere hver enkelt stokk, med påfølgende «klaving» (diametermåling) og påslåing av kjøpermerker. Stokkene i flakveltene skulle ligge med de lengdemålene skogsarbeiderne hadde hogd på med romertall under apteringa oppovervendt, for å lette målernes arbeid. For å være noenlunde sikker på at tømmeret ikke ble altfor nedsnødd og nediset skulle det helst ikke legges tømmer i flakvelter for tidlig på vinteren.

Tømmertillegging på elveisen under Gunhildstukåsa i Glomma.

Tømmertillegging på elveisen under Gunhildstukåsa i Glomma. Navnet Gunhildstua finnes i Stor-Elvdal kommune, men da dette fotografiet ble innregistrert i Skogmuseets fotosamling mente registrator at «denne» Gunhildstua lå i Elverum. Fotografiet skal være tatt vinteren 1938. Det viser hvordan et tømmerparti var lagt i såkalte flakvelter på den snødekte isflata. Flakveltene besto av ett lag tømmerstokker som lå parallelt, men vinkelrett på to underlagsstokker. Underlagsstokkene skulle forebygge at tømmeret frøs ned i is og ble altfor fuktmettete etter eventuelle perioder med overvann. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at tømmeret ble veldig lett tilgjengelig for måling og merking. Her var det lett å se og kvalitetsvurdere hver enkelt stokk, med påfølgende «klaving» (diametermåling) og påslåing av kjøpermerker. Stokkene i flakveltene skulle ligge med de lengdemålene skogsarbeiderne hadde hogd på med romertall under apteringa oppovervendt, for å lette målernes arbeid. For å være noenlunde sikker på at tømmeret ikke ble altfor nedsnødd og nediset skulle det helst ikke legges tømmer i flakvelter for tidlig på vinteren. Denne tilleggingsmåten var arealkrevende, men det var jo ikke noe problem på ei bred elv som Glomma. Her ser det ut til å ha gått bra dem flakveltene i bakgrunnen, mens den vi ser til høyre i forgrunnen hadde sunket ned i ei råk der tømmeret må ha blitt vanskelig tilgjengelig for måling, om denne prosessen fortsatt var ugjort.

Tømmertillegging på elveisen under Gunhildstukåsa i Glomma.

Tømmertillegging på elveisen under Gunhildstukåsa i Glomma. Navnet Gunhildstua finnes i Stor-Elvdal kommune, men da dette fotografiet ble innregistrert i Skogmuseets fotosamling mente registrator at «denne» Gunhildstua lå i Elverum. Fotografiet skal være tatt vinteren 1938. Det viser hvordan et tømmerparti var lagt i såkalte flakvelter på den snødekte isflata. Flakveltene besto av ett lag tømmerstokker som lå parallelt, men vinkelrett på to underlagsstokker. Underlagsstokkene skulle forebygge at tømmeret frøs ned i is og ble altfor fuktmettete etter eventuelle perioder med overvann. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at tømmeret ble veldig lett tilgjengelig for måling og merking. Her var det lett å se og kvalitetsvurdere hver enkelt stokk, med påfølgende «klaving» (diametermåling) og påslåing av kjøpermerker. Stokkene i flakveltene skulle ligge med de lengdemålene skogsarbeiderne hadde hogd på med romertall under apteringa oppovervendt, for å lette målernes arbeid. For å være noenlunde sikker på at tømmeret ikke ble altfor nedsnødd og nediset skulle det helst ikke legges tømmer i flakvelter for tidlig på vinteren. Denne tilleggingsmåten var arealkrevende, men det var jo ikke noe problem på ei bred elv som Glomma. Her gikk elva riktignok i forholdsvis smale sund mellom flate øyer. Til høyre i bildet skimter vi en tømmerkjører med dølahest. Mannen drev med avlessing på elvebrinken. Dette gjorde han åpenbart helt på tampen av sesongen, for det var knapt sledeføre på vegen som gikk langs elva lenger.

Tømmertillegging på elveisen på et sted som i Glomma fellesf

Tømmertillegging på elveisen på et sted som i Glomma fellesfløtingsforenings fotoalbum kalles «Torgerstuen». Torgerstue-navnet forekommer både i Elverum og Åmot. Da dette bildet ble innlemmet i Norsk skogmuseums samling mente registrator å vite at det var fra Elverum, der Torgerstua er et bruk som er fradelt garden Søndre Rustad i den nordre delen av kommunen. Fotografiet skal være tatt vinteren 1938. Det viser hvordan et tømmerparti var lagt i såkalte flakvelter på den snødekte isflata. Flakveltene besto av ett lag tømmerstokker som lå parallelt, men vinkelrett på to underlagsstokker. Underlagsstokkene skulle forebygge at tømmeret frøs ned i is og ble altfor fuktmettete etter eventuelle perioder med overvann. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at tømmeret ble veldig lett tilgjengelig for måling og merking. Her var det lett å se og kvalitetsvurdere hver enkelt stokk, med påfølgende «klaving» (diametermåling) og påslåing av kjøpermerker. Stokkene i flakveltene skulle ligge med de lengdemålene skogsarbeiderne hadde hogd på med romertall under apteringa oppovervendt, for å lette målernes arbeid. For å være noenlunde sikker på at tømmeret ikke ble altfor nedsnødd og nediset skulle det helst ikke legges tømmer i flakvelter for tidlig på vinteren.

Tømmertillegging på elveisen på et sted som i Glomma fellesf

Tømmertillegging på elveisen på et sted som i Glomma fellesfløtingsforenings fotoalbum kalles «Torgerstuen». Torgerstue-navnet forekommer både i Elverum og Åmot. Da dette bildet ble innlemmet i Norsk skogmuseums samling mente registrator å vite at det var fra Elverum, der Torgerstua er et bruk som er fradelt garden Søndre Rustad i den nordre delen av kommunen. Fotografiet skal være tatt vinteren 1938. Det viser hvordan et tømmerparti var lagt i såkalte flakvelter på den snødekte isflata. Flakveltene besto av ett lag tømmerstokker som lå parallelt, men vinkelrett på to underlagsstokker. Underlagsstokkene skulle forebygge at tømmeret frøs ned i is og ble altfor fuktmettete etter eventuelle perioder med overvann. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at tømmeret ble veldig lett tilgjengelig for måling og merking. Her var det lett å se og kvalitetsvurdere hver enkelt stokk, med påfølgende «klaving» (diametermåling) og påslåing av kjøpermerker. Stokkene i flakveltene skulle ligge med de lengdemålene skogsarbeiderne hadde hogd på med romertall under apteringa oppovervendt, for å lette målernes arbeid. For å være noenlunde sikker på at tømmeret ikke ble altfor nedsnødd og nediset skulle det helst ikke legges tømmer i flakvelter for tidlig på vinteren.

Tømmertillegging på elveisen under Indsetfossen i Glomma, i

Tømmertillegging på elveisen under Indsetfossen i Glomma, i Strandygda i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet skal være tatt vinteren 1938. Det viser hvordan et tømmerparti var lagt i såkalte flakvelter på den snødekte isflata. Flakveltene besto av ett lag tømmerstokker som lå parallelt, men vinkelrett på to underlagsstokker. Underlagsstokkene skulle forebygge at tømmeret frøs ned i is og ble altfor fuktmettete etter eventuelle perioder med overvann. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at tømmeret ble veldig lett tilgjengelig for måling og merking. Her var det lett å se og kvalitetsvurdere hver enkelt stokk, med påfølgende «klaving» (diametermåling) og påslåing av kjøpermerker. Stokkene i flakveltene skulle ligge med de lengdemålene skogsarbeiderne hadde hogd på med romertall under apteringa oppovervendt, for å lette målernes arbeid. For å være noenlunde sikker på at tømmeret ikke ble altfor nedsnødd og nediset skulle det helst ikke legges tømmer i flakvelter for tidlig på vinteren.

Tømmertillegging på elveisen under Indsetfossen i Glomma, i

Tømmertillegging på elveisen under Indsetfossen i Glomma, i Strandygda i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet skal være tatt vinteren 1938. Det viser hvordan et tømmerparti var lagt i såkalte flakvelter på den snødekte isflata. Flakveltene besto av ett lag tømmerstokker som lå parallelt, men vinkelrett på to underlagsstokker. Underlagsstokkene skulle forebygge at tømmeret frøs ned i is og ble altfor fuktmettete etter eventuelle perioder med overvann. Fordelen ved denne tilleggingsmåten var at tømmeret ble veldig lett tilgjengelig for måling og merking. Her var det lett å se og kvalitetsvurdere hver enkelt stokk, med påfølgende «klaving» (diametermåling) og påslåing av kjøpermerker. Stokkene i flakveltene skulle ligge med de lengdemålene skogsarbeiderne hadde hogd på med romertall under apteringa oppovervendt, for å lette målernes arbeid. For å være noenlunde sikker på at tømmeret ikke ble altfor nedsnødd og nediset skulle det helst ikke legges tømmer i flakvelter for tidlig på vinteren. Denne tilleggingsmåten var arealkrevende, men det var jo ikke noe problem på ei bred elv som Glomma.

«Seteråa»

«Seteråa»

Tømmer i flakvelter på grunner i Rambergevja eller Rambergbu

Tømmer i flakvelter på grunner i Rambergevja eller Rambergbukta i daværende Tune kommune i Østfold, fotografert våren 1934, før flommen. Flakveltene besto av tømmer i flak eller floer, lagt parallelt, vinkelrett på et par underliggende strøstokker som skulle sørge for luft mellom tømmeret og underlaget. Dette var en ypperlig tilliggingsmåte for tømmer som skulle måles og merkes, i og med at hver enkelt stokk ble godt synlig og lett tilgjengelig.

Tømmertillegging på en snødekt elvebrtedd i den øvre delen a

Tømmertillegging på en snødekt elvebrtedd i den øvre delen av Rindavassdraget, som har sine øverrte kilder i noen små tjern sør for Rindåsen, i grensetraktene mellom Vestre Gausdal og Fåberg. Tømmerkjørerne hadde lagt stokkene i flakvelter, enkle lag, vinkelrett på strøstokker som skulle hindre at fløtingsvirket sank ned i snøen. Elva Rinda renner sørøstover gjennom Saksumsdalen til utløpet i Mjøsa ved Rindal, et par kilometer sør for Vingrom kirke. Dette vassdraget er drøyt to mil langt. Fotografiet ble tatt i mai 1955.

Fra fløtinga i Løsetåa i Nord-Odal våren 1955. Dette fotogra

Fra fløtinga i Løsetåa i Nord-Odal våren 1955. Dette fotografiet er tatt den 12. mai, den dagen fløtinga i dette vassdraget startet dette året. Fra da av var fløterne beskjeftiget med å få tømmeret ned til innsjøen Råsån eller Råsen et par uker. Bildet oppgis å være tatt nedenfor Køidammen, som var den nest nederste av de fem dammene på strekningen mellom Ottsjøen eller Otten og utløpet i Råsån. Vi skimter et kvitskummende fossefall i bakgrunnen, til venstre i bildet. Til venstre i forgrunnen lå det ei flakvelte med tømmer som skulle rulles ut i vassdraget. Det som har opptatt fløtingsfunksjonæren som tok bildet var antakelig det «elverensnings- eller elveforbedringsarbeidet» som var utført her. I midten av 1950-åra ble det brukt bulldoser som skyflet stein fra elvefaret opp på elvebreddene i dette vassdraget. På denne måten ønsket man å bedre framkommeligheten for fløtingsvirket. Ved å redusere faren for at stokkene hektet seg fast og filtret seg sammen i hauger i elveløpet kunne man effektivisere fløtinga.

Fra velteplassen Sukkerhølet ved Tannåa i Nord-Odal i Hedmar

Fra velteplassen Sukkerhølet ved Tannåa i Nord-Odal i Hedmark. Fotografiet er tatt våren 1954. I forgrunnen ser vi ei slette ved en sving i åa, der det var reist en skådam av skråstilte tømmerstokker (jfr. SJF.1990-02466). I forgrunnen ser vi såkalte flakvelter – fløtingstømmer som var lagt i enkle floer (lag), vinkelrett på underliggende strøstokker. På denne måten ble tømmeret lett tilgjengelig for tømmermålerne, som skulle måle og merke tømmeret før det ble slått ut i åa, og det fikk også god lufting og tørk, noe som reduserte faren for at det skulle bli til søkketømmer i løpet av forestående fløtingssesong. Tannåa er et av tilløpene til Juråa som har sitt utløp i Storsjøen ved Mo. Tannåa kommer fra Tannsjøene, på kjølen mellom Solør og Odalen. Elva renner i vestlig, seinere sørvestlig retning i til sammen 13 kilometer før den faller inn i Juråa ved Tannes. De sju nederste kilometerne av Tannåa var fløtbare ved hjelp av vann fra Tannsjødammen, Gåsvassdammen, Demningsbrudammen og Sæterdammen. Gåsvatnet, der dette fotografiet ble tatt, var også ett av merkestedene i vassdraget.

Barket tømmer, lagt i såkalte «flakvelter» på myrer langs de

Barket tømmer, lagt i såkalte «flakvelter» på myrer langs den nedre delen av Løsetåa i Nord-Odal kommune i Hedmark. Flakveltene besto av et par underlagsstokker (strøstokker) på bakken med ei flo (ett lag) av tømmerstokker vinkelrett oppå. Denne tilleggingsmåten gjorde tømmeret lett tilgjengelig for måling og merking, og den gav god tørk, noe som reduserte faren for at stokkene skulle synke i løpet av påfølgende fløtingssesong. En slik tilleggingsmåte var imidlertid plasskrevende, så den ble vanligvis bare brukt på myrflater og ved tillegging på is. Da dette fotografiet ble tatt gikk det en mann mellom flakveltene. På en bakkekam i bakgrunnen lå det flere småbruk. Fotografiet er tatt i 1954. Løsetåa, eller Bjørnstadelva, som den også har vært kalt, kommer fra Ottsjøen og Vesle Otten, to små sjøer i grensetraktene mellom Nord-Odal, Eidsvoll og Stange. Derfra renner den sørøstover, først gjennom skog- og sætertrakter, ned mot bygda ved Verket. Der passerer åa etter hvert gardene Løset og Bjørnstad, som har gitt vassdraget navn. Nedenfor Løkker bru og Brattfossen, forenes Løsetåa med Mørkåa og blir til Kilåa, som etter noen få hundrede meter renner ut i innsjøen Råsen. Løvsetåa er tolv kilometer lang, hvorav de nederste åtte fra gammelt av hadde tømmerfløting. Det fantes fire fløtingsdammer i dette elveløpet, samt to kverndammer, som tidvis også ble brukt til å regulere vannføringa etter fløtingas behov. Ved hjelp av vann fra disse dammene greide fløterne som regel å få fløtet nesten alt innmeldt fløtingsvirke ned til Råsen i løpet av noen hektiske vårdager. I 1954, det året dette fotografiet ble tatt, var det innmeldt 60 809 tømmerstokker til fløting i Løsetåa.

Barket tømmer, lagt i såkalte «flakvelter» på myrer langs de

Barket tømmer, lagt i såkalte «flakvelter» på myrer langs den nedre delen av Løsetåa i Nord-Odal kommune i Hedmark. Lokaliteten ble kalt Klengerudvelta etter en gard som ligger like nordøst for Løvsetåa. Flakveltene besto av et par underlagsstokker (strøstokker) på bakken med ei flo (ett lag) av tømmerstokker vinkelrett oppå. Denne tilleggingsmåten gjorde tømmeret lett tilgjengelig for måling og merking, og den gav god tørk, noe som reduserte faren for at stokkene skulle synke i løpet av påfølgende fløtingssesong. En slik tilleggingsmåte var imidlertid plasskrevende, så den ble vanligvis bare brukt på myrflater og ved tillegging på is. Fotografiet er tatt i 1954. Løsetåa, eller Bjørnstadelva, som den også har vært kalt, kommer fra Ottsjøen og Vesle Otten, to små sjøer i grensetraktene mellom Nord-Odal, Eidsvoll og Stange. Derfra renner den sørøstover, først gjennom skog- og sætertrakter, ned mot bygda ved Verket. Der passerer åa etter hvert gardene Løset og Bjørnstad, som har gitt vassdraget navn. Nedenfor Løkker bru og Brattfossen, forenes Løsetåa med Mørkåa og blir til Kilåa, som etter noen få hundrede meter renner ut i innsjøen Råsen. Løvsetåa er tolv kilometer lang, hvorav de nederste åtte fra gammelt av hadde tømmerfløting. Det fantes fire fløtingsdammer i dette elveløpet, samt to kverndammer, som tidvis også ble brukt til å regulere vannføringa etter fløtingas behov. Ved hjelp av vann fra disse dammene greide fløterne som regel å få fløtet nesten alt innmeldt fløtingsvirke ned til Råsen i løpet av noen hektiske vårdager. I 1954, det året dette fotografiet ble tatt, var det innmeldt 60 809 tømmerstokker til fløting i Løsetåa.

Tømmer på elva Flisa i Åsnes i Solør i 1953. Bildet er tatt

Tømmer på elva Flisa i Åsnes i Solør i 1953. Bildet er tatt nedenfor Flisbrua. På elvebredden til venstre lå det tømmer i flakvelter på en slak elvebredd. Mye løstømmer fløt også på det stilleflytende vannspeilet utenfor. På elvebredden til høyre ser vi bygningene på et gardsbruk. Begynnelsen av 1950-åra var noe av en gullalder for fløtinga med mye tømmer i vassdragene. I 1953, det året dette fotografiet ble tatt var det innmerket 2 288 484 stokker for fløting i Flisavassdraget. 13 207 av disse ble gjenliggende i eller ved vassdraget ved sesongens slutt.

«Utislag 6/6 - 1941 Koievika»

«Utislag 6/6 - 1941 Koievika»

Tømmertillegging på isen ved Sjømoen i sørenden av Storsjøen

Tømmertillegging på isen ved Sjømoen i sørenden av Storsjøen, i Åmot kommune i Hedmark. I forgrunnen ser vi såkalte flakvelter, en tilleggingsmåte som innebar at man la et par underlagsstokker med en viss innbyrdes avstand, og deretter la ei «flo» av tettliggende parallelle stokker oppå disse. På denne måten ble tommerstokkene lett tilgjengelige for måling og merking. Ulempen, når virket ble lagt på is, som i dette tilfellet, var at det kunne oppstå situasjoner med overvann og kjøving, slik at ikke bare underlagsstokkene men også floene helt eller delvis ble innefrosset når det kom en kuldeperiode. På denne måten ble stokkene, som etter hvert skulle fløtes, svært fuktige og tunge. Dette innebar fare for at de ville synke - bli såkalt «søkketømmer» - i løpet av kommende fløtingssesong. Problemet med kjøving var størst i de mest kystnære delene av fløtingsvassdragene, men fløtingsadministrasjonen så helst at tømmertillegginga skulle skje på strandbrinkene også her i Østerdalen. Opptaket er dessverre noe uskarpt.