464 results in DigitaltMuseum:

«Børteråa tømmer i rennen og utløpet i Preståa.»

«Børteråa tømmer rennen og utløpet i Preståa.»

Lastebåt med tømmer, antakelig i Sarpsborg havn.

Lastebåt med tømmer, antakelig Sarpsborg havn. Personer er ukjente, noen fra havnevesenet?

Fløterhake

Form: Namdalshake, ring.

En mann, kledd i vinterfrakk og med sixpencelue på hodet, betrakter tømmer som er tillagt for måling og seinere fløting ved Prestegardssand i Brandval vinteren 1938. Flakveltene besto av tømmerstokker som var lagt parallelt, i ett lag, vinkelrett på to underlagsstokker som skulle sikre lufting og hindre at «flakene» frøs fast om det kom overvann på isen. Faren for at dette kunne skje var større jo tidligere på vinteren tømmeret ble lagt der. Slik tømmertillegging skulle helst ikke skje før første februar. Og furuvirke med lite malme skulle helst legges på land. Tillegging i flakvelter var arealkrevende, men her var det ei stor flate som var tilgjengelig. Flakveltene gjorde tømmeret lett tilgjengelig for tømmermålerne, som både fikk godt overblikk og god tilgjengelighet ved «klaving» av enkeltstokker.

Bygging av utislagsrenne som skulle gjøre det mulig å velte tømmer ut i Glomma fra vegen ved Fossumbogen i Spydeberg. Bildet ble tatt i 1933. Vi ser mot en berglendt elveskråning hvor det gikk en veg, delvis på en tørrmurt avsats med stabbesteiner langs ytterkanten, dels på en betongstøpt mur med jernrekkverk langs ytterkanten. Da dette fotografiet ble tatt var man i ferd med å bygge et skråplan av tømmer fra den tørrmurte delen av vegtraséen, med sikte på å kunne rulle tømmerstokkene ned i det kvitskummende elveløpet nederst på fotografiet. Denne formen for utislag må ha representert noe helt nytt i norsk tømmerfløting på 1930-tallet. Utislag fra ramper ved vegkanter ble vanligere de første par tiåra etter 2. verdenskrig.

Fløterbåten Fram, Nissevann, tømmerlunne. Innsjøen Nisser, Nissedal, Telemark.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1985. Vi ser utislagsrampa i elveskråningen fra en posisjon på vannet. Rampa er et forholdsvis bratt skråplan, lagd av tømmerstokker som fløtingsvirket skulle skli ned i elva på. På elvebrinken skimter vi en såkalt griplaster, en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig frontmontert gripeklo, som ble brukt til å løfte tømmer fra veltene på terminalen, kjøre det bort til rampa og slippe det slik at det rutsjet ned i vassdraget. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1985. Vi ser utislagsrampa i elveskråningen fra en posisjon på vannet. Rampa er et forholdsvis bratt skråplan, lagd av tømmerstokker som fløtingsvirket skulle skli ned i elva på. På elvebrinken skimter vi en såkalt griplaster, en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig frontmontert gripeklo, som ble brukt til å løfte tømmer fra veltene på terminalen, kjøre det bort til rampa og slippe det slik at det rutsjet ned i vassdraget. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1985. Vi ser utislagsrampa i elveskråningen fra en posisjon på vannet. Rampa er et forholdsvis bratt skråplan, lagd av tømmerstokker som fløtingsvirket skulle skli ned i elva på. På elvebrinken skimter vi en såkalt griplaster, en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig frontmontert gripeklo, som ble brukt til å løfte tømmer fra veltene på terminalen, kjøre det bort til rampa og slippe det slik at det rutsjet ned i vassdraget. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1985. Vi ser utislagsrampa i elveskråningen fra en posisjon på vannet. Rampa er et forholdsvis bratt skråplan, lagd av tømmerstokker som fløtingsvirket skulle skli ned i elva på. På elvebrinken skimter vi en såkalt griplaster, en rammestyrt anleggsmaskin med ei kraftig frontmontert gripeklo, som ble brukt til å løfte tømmer fra veltene på terminalen, kjøre det bort til rampa og slippe det slik at det rutsjet ned i vassdraget. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1980. Her ser vi en maskin tømmeret ble kjørt gjennom (fra høyre mot venstre på dette bildet) for å fjerne barken. Her ser det ut til at stokkene ble trukket gjennom maskinen mellom langsomtroterende gummihjul. Samtidig passerte de antakelig roterende piggvalser, som rev løs barken. I den andre enden av maskinen ble tømmeret kastet ned på bakken, hvor det kunne plukkes opp av en griplaster. Tømmeret ble barket fordi det skulle få en forsiktig tørk før det ble slått på vannet, hvor det helst skulle flyte til det nådde industrien nederst i vassdragene. For papirindustrien var det dessuten viktig at barken var borte, for ellers fikk man mørke flekker i papirmassen. Barkemaskinene var altså mobile, og kunne flyttes mellom termialene. Glomma fellesfløtingsforening og Glommen cellulosetømmerkjøperes forening inngikk den første avtalen om maskinbarking med Mjøsen og Glommen skogeierforening i 1966. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Til venstre i dette fotografiet ser vi en griplaster som ble brukt til å løfte et tømmerparti opp på inntaksrampa på en barkemaskin. Derfra ble stokkene ble trukket gjennom maskinen mellom langsomtroterende gummihjul. Samtidig passerte de roterende piggvalser, som rev løs barken. Deretter falt tømmeret ned på bakken, hvor det kunne hentes av en griplaster. Bakgrunnen for at tømmeret ble barket var dels at fløtingsvirket skulle få en forsiktig tørk før det ble slått på vannet, hvor det helst skulle flyte til det nådde industrien nederst i vassdragene. For papirindustrien var det viktig at barken var borte, for ellers fikk man mørke flekker i papirmassen. Barkemaskinene var altså mobile, og kunne flyttes mellom termialene. Glomma fellesfløtingsforening og Glommen cellulosetømmerkjøperes forening inngikk den første avtalen om maskinbarking med Mjøsen og Glommen skogeierforening i 1966. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Her ser vi en maskin tømmeret ble kjørt gjennom (fra venstre mot høyre på dette bildet) for å fjerne barken. Her ser det ut til at stokkene ble trukket gjennom maskinen mellom langsomtroterende gummihjul. Samtidig passerte de antakelig roterende piggvalser, som rev løs barken. Deretter falt tømmeret ned på bakken, hvor det kunne hentes av en griplaster. Bakgrunnen for at tømmeret ble barket var dels at fløtingsvirket skulle få en forsiktig tørk før det ble slått på vannet, hvor det helst skulle flyte til det nådde industrien nederst i vassdragene. For papirindustrien var det viktig at barken var borte, for ellers fikk man mørke flekker i papirmassen. Barkemaskinene var altså mobile, og kunne flyttes mellom termialene. Glomma fellesfløtingsforening og Glommen cellulosetømmerkjøperes forening inngikk den første avtalen om maskinbarking med Mjøsen og Glommen skogeierforening i 1966. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin, en såkalt griplaster med ei kraftig frontmontert klo. Slike griplastere hentet hentet tømmer fra strøveltene på terminalen til en barkemaskin, og derfra tilbake til lange velter på terminalplassen hvor det kunne få en lett tørk før fløtingssesongen startet. Når den tida kom ble samme type griplastere brukt til å hente fløtingstømmer fra veltene til ei utislagsrampe i elveskråningen. Denne maskinen er fra den amerikanske produsenten Allis-Chalmers. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Her ser vi en maskin tømmeret ble kjørt gjennom for å fjerne barken. Det ser ut til at tømmeret - stokk for stokk - ble trukket gjennom maskinen mellom langsomtroterende gummihjul. Samtidig passerte de antakelig roterende piggvalser, som rev løs barken. Deretter ble de drevet fram mot ei jernrenne og kastet fra denne og ned på bakken. Tømmeret ble barket dels fordi det skulle få en forsiktig tørk før det ble slått på vannet, hvor det helst skulle flyte til det nådde industrien nederst i vassdragene. For papirindustrien var det viktig at barken var borte, for ellers fikk man mørke flekker i papirmassen. Glomma fellesfløtingsforening og Glommen cellulosetømmerkjøperes forening inngikk den første avtalen om maskinbarking med Mjøsen og Glommen skogeierforening i 1966. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin, en såkalt griplaster med ei kraftig frontmontert klo. Slike griplastere hentet hentet tømmer fra strøveltene på terminalen til en barkemaskin, og derfra tilbake til lange velter på terminalplassen hvor det kunne få en lett tørk før fløtingssesongen startet. Når den tida kom ble samme type griplastere brukt til å hente fløtingstømmer fra veltene til ei utislagsrampe i elveskråningen. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Her ser vi en rammestyrt anleggsmaskin, en såkalt griplaster med ei kraftig frontmontert klo. Slike griplastere hentet hentet tømmer fra strøveltene på terminalen til en barkemaskin, og derfra tilbake til lange velter på terminalplassen hvor det kunne få en lett tørk før fløtingssesongen startet. Når den tida kom ble samme type griplastere brukt til å hente fløtingstømmer fra veltene til ei utislagsrampe i elveskråningen. Til venstre i bildet ser vi tømmerbiler med hydrauliske kraner som ble brukt til opplessing fra veltene langs skogsbilvegene og til avlessing her på vassdragsterminalen. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.

Fra Glomma fellesfløtingsforenings «vassdragsterminal» eller «tømmerterminal» Terningvelta, på vestsida av Glomma i Elverum kommune i Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1974. Her ser vi den «arbeidende» delen av en maskin tømmeret ble kjørt gjennom for å fjerne barken. Stokkene ble trukket gjennom maskinen mellom langsomtroterende gummihjul. Samtidig passerte de disse roterende piggvalsene, som rev løs barken. Deretter falt tømmeret ned på bakken, hvor det kunne hentes av en griplaster. Bakgrunnen for at tømmeret ble barket var dels at fløtingsvirket skulle få en forsiktig tørk før det ble slått på vannet, hvor det helst skulle flyte til det nådde industrien nederst i vassdragene. For papirindustrien var det viktig at barken var borte, for ellers fikk man mørke flekker i papirmassen. Barkemaskinene var altså mobile, og kunne flyttes mellom termialene. Glomma fellesfløtingsforening og Glommen cellulosetømmerkjøperes forening inngikk den første avtalen om maskinbarking med Mjøsen og Glommen skogeierforening i 1966. Vassdragsterminalene var store, bulldoserplanerte tømmeropplagsplasser der fløtingsvirke ble levert med lastebiler gjennom driftssesongen i vinterhalvåret. De store virkesvolumene som ble levert ved hver av disse terminalene åpnet for mekanisering av barkinga og for maskinelt utislag når fløtingssesongen startet. Disse anleggene oppsto som en konsekvens av at det ble bygd et vidgreinet nett av skogsbilveger i de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Det viste seg at det ble billigere å hente fløtingsvirket med lastebiler fra ved disse vegene enn å organisere det arbeidet som måtte til for å transportere det med det rennende elvevannet. Terminalene ved hovedvassdragene ble altså bygd da fløtingsaktiviteten i mange av de over 100 mer eller mindre vanskelig fløtbare sideelvene ble avviklet i 1960-åra. Det var de regionale fløtingsinspektørene som gjorde avtaler med transportører som kjørte fløtingsvirket fra velter langs skogsbilvegene til hovedvassdraget. Vassdragsterminalene ble anlagt av Glomma fellesfløtingsforening i samarbeid med Glommens Tømmermaaling. Fellesfløtingsforeningen tok vanligvis 75 prosent av opparbeidings- og vedlikeholdskostnadene, og betalte naturligvis for det maskinelt utstyr og arbeidskraft på vassdragsterminalene. Også for tømmermålerne innebar lastebilleveransene av tømmer ved vassdragsterminalene effektiviseringsmuligheter. Ettersom det stort sett var «slipvirke» - cellulosevirke med lavere verdi enn «sagtømmeret» som skulle bli skurlast – som ble fløtet fra terminalene, tillot de seg å foreta lassmålinger i stedet for å måle hver enkelt stokk. Ifølge et kart Glomma fellesfløtingsforening fikk utarbeidet på den tida dette fotografiet ble tatt hadde organisasjonen 46 terminalplasser ovenfor Glommas møte med Vorma på Øvre Romerike.