287 results in DigitaltMuseum:

Fra den nedre delen av elva Søndre Osa i Åmot i Hedmark, mel

Fra den nedre delen av elva Søndre Osa i Åmot i Hedmark, mellom kraftverket ved Osfallet og Osas utløp i elva Rena. Dette bildet ble tatt våren 1937, cirka halvannet år etter at det ble utført store forbygningsarbeider på denne elvestrekningen (jfr. SJF.1989-03205 - SJF.1989-03211). Her rant elva over en slaktskrånende mo der det rennende vannet, blant annet i forbindelse med dambruddet ved Osa-kraftverket i 1916, hadde skylt med seg mye av jordsmonnet og etterlatt seg ett bredt, steinete far som antakelig var forholdsvis grunt, sjøl i flomperiodene. Dette må ha vanskeliggjort fløtinga. De nevnte forbygningsarbeidene dreide seg om å samle vannet i et smalere og djupere løp ved å flytte masse fra den foretrukne traseen ut på kantene. Dette fotografiet er tatt på et tidspunkt da det gikk vårflom i det forbygde elveløpet. På dette tidspunktet var vannføringa så stor at noe av vannet rannt over vollen og tømmerskjermen, uten at det ser ut til å ha gjort skade.

Elvelandskap fra Marken eller Morken ved den nedre delen av

Elvelandskap fra Marken eller Morken ved den nedre delen av Unsetåa i Øvre Rendalen. Bildet ble tatt under en flomperiode i august 1934. Her renner åa over ei flat elveslette. Ovenfor, i grenda Unset, passerer den imidlertid en del mæler, der den i flomperioder hadde lett for å grave med seg mye sand, grus og stein, som ble avsatt her nede på elvesletta. På denne måten ble åfaret stadig oppfylt av masser som kom ovenfra, og i flomperioder brøt Unsetåa ofte ut over sine lave bredder. Dermed skylte de rennende vannmassene med seg matjord og la i stedet igjen sand og grus, til skade for jordbruket. De stadige elvebruddene var også et problem for tømmerfløterne, for stokkene ble ofte ført med flomvannet langt vekk fra åløpet og måtte seinere bæres tilbake dit, noe som var både tungt og tidkrevende. Dette var bakgrunnen for at det i 1950- og 60-åra ble satt moderne anleggsmaskiner inn i arbeidet med å mudre opp, rette ut og sikre faret i denne delen av Unsetåa (se mer informasjon under fanen «Opplysninger»). På den tida dette fotografiet ble tatt arbeidet lokalpolitikerne i Rendalen for å få statsstøtte til senking av elveløp, både i det området der dette fotografiet er tatt og ved Hornset i Ytre Rendalen.

Elvelandskap fra Marken eller Morken ved den nedre delen av

Elvelandskap fra Marken eller Morken ved den nedre delen av Unsetåa i Øvre Rendalen. Bildet viser et forholdsvis bredt elveløp med ei delvis tørrlagt steinør. Her renner åa over ei flat elveslette. Ovenfor, i grenda Unset, passerer den imidlertid en del mæler, der den i flomperioder hadde lett for å grave med seg mye sand, grus og stein, som ble avsatt her nede på elvesletta. På denne måten ble åfaret stadig oppfylt av masser som kom ovenfra, og i flomperioder brøt Unsetåa ofte ut over sine lave bredder. Dermed skylte de rennende vannmassene med seg matjord og la i stedet igjen sand og grus, til skade for jordbruket. De stadige elvebruddene var også et problem for tømmerfløterne, for stokkene ble ofte ført med flomvannet langt vekk fra åløpet og måtte seinere bæres tilbake dit, noe som var både tungt og tidkrevende. Dette var bakgrunnen for at det i 1950- og 60-åra ble satt moderne anleggsmaskiner inn i arbeidet med å mudre opp, rette ut og sikre faret i denne delen av Unsetåa (se mer informasjon under fanen «Opplysninger»).

Elvefar, antakelig i elva Imsa i Stor-Elvdal. Fotografiet er

Elvefar, antakelig i elva Imsa i Stor-Elvdal. Fotografiet er tatt i begynnelsen av oktober 1935, i medstrøms retning på et sted der det var litt fall i elveløpet, cirka ett år etter at en storflom i den nedre delen av dette vassdraget. Et kraftig høstregn utløste ras i ei sandmæl ved sideelva Eldåa. Rasmassene sperret i første omgang åløpet, men da trykket fra vannmassene ble stort nok brast denne dammen. Vannmassene skylte med seg jord, stein og trær og gjorde stor skade på de forbygningene som skulle lette fløtinga. Etterpå samlet Christiania Tømmerdirektions fløtingsinspektør sentrale aktører i den lokale fløtingsforeningen for å diskutere hvilke tiltak som måtte til for å gjøre den nedre delen av dette vassdraget fløtbart igjen. Et av tiltakene som ble foreslått var å fjerne en del ører ved Ingeborgstuen og i Imsosen. Stor-Elvdal kommune bidro med midler som gjorde det mulig å sysselsette arbeidsledige i dette prosjektet. Seinhøstes i 1935, like etter at dette fotografiet ble tatt, arbeidet 24 mann med dette prosjektet.

Fra en lokalitet som kalles «Kløftet», antakelig i Eldåene,

Fra en lokalitet som kalles «Kløftet», antakelig i Eldåene, som var sideløp til elva Imsa i Stor-Elvdal. Fotografiet oppgis å være tatt i slutten av september 1939, cirka tre uker etter at det hadde vært storflom i dette vassdraget. Et kraftig høstregn utløste ras i ei sandmæl ved sideelva Eldåa. Rasmassene sperret i første omgang åløpet, men da trykket fra vannmassene ble stort nok brast denne dammen. Vannmassene skylte med seg jord, stein og trær og gjorde stor skade på de forbygningene som skulle lette fløtinga. På det stedet der dette fotografiet er tatt hadde det vært lange «skådammer» - skjermer langs elvebreddene som skulle forebygge at fløtingstømmeret drev til skogs i under høy vannføring – som ble ødelagt av flomvannet. Etterpå samlet Christiania Tømmerdirektions fløtingsinspektør sentrale aktører i den lokale fløtingsforeningen for å diskutere hvilke tiltak som måtte til for å gjøre den nedre delen av dette vassdraget fløtbart igjen.

Tre menn på befaring, antakelig der de to Eldåene i Stor-Elv

Tre menn på befaring, antakelig der de to Eldåene i Stor-Elvdal i Hedmark, forenes og renner videre mot Imsa, I Glomma fellesfløtingsforenings album er denne lokaliteten kalt «Kløftet». Fotografiet oppgis å være tatt i slutten av september 1939, cirka tre uker etter at det hadde vært storflom i dette vassdraget. Et kraftig høstregn utløste ras i ei sandmæl ved sideelva Eldåa. Rasmassene sperret i første omgang åløpet, men da trykket fra vannmassene ble stort nok brast denne dammen. Vannmassene skylte med seg jord, stein og trær og gjorde stor skade på de forbygningene som skulle lette fløtinga. På det stedet der dette fotografiet er tatt hadde det vært lange «skådammer» - skjermer langs elvebreddene som skulle forebygge at fløtingstømmeret drev til skogs i under høy vannføring – som ble ødelagt av flomvannet. Etterpå samlet Christiania Tømmerdirektions fløtingsinspektør sentrale aktører i den lokale fløtingsforeningen for å diskutere hvilke tiltak som måtte til for å gjøre den nedre delen av dette vassdraget fløtbart igjen.

Bratt, nylig utrast sandegg ved elva Nordre Eldåa i Stor-Elv

Bratt, nylig utrast sandegg ved elva Nordre Eldåa i Stor-Elvdal kommune i Hedmark. Nordre Eldåa kommer fra Steintjønnet, som ligger i Ringebu kommune, øst for Eldåhøgda. Derfra renner vassdraget sørover og gradvis mer østover og inn i Stor-Elvdal kommune, der åa dreier mer nordøstover, forenes med Søndre Eldåa, og etter cirka 25 kilometer forenes med Imsa, om lag 3 kilometer før denne elva renner ut i Glomma. Det ble fløtet tømmer fra sammenløpet mellom de to Eldåene, men det var mye stein i åløpet, så det hadde lett for å oppstå skader på tømmeret. Dette fotografiet er tatt høsten 1935, cirka ett år etter at cirka ett år etter at en storflom hadde forårsaket store ødeleggelser langs Eldåa og den nedre delen av Imsa. Et kraftig høstregn utløste ras i ei sandmæl ved sideelva Eldåa. Rasmassene sperret i første omgang åløpet, men da trykket fra vannmassene ble stort nok brast denne dammen. Vannmassene skylte med seg jord, stein og trær og gjorde stor skade på de forbygningene som skulle lette fløtinga. Dette fotografiet viser muligens den rasområdet der skadeflommen startet.

Det fotografiet skal være tatt på et sted som kalles Eldåose

Det fotografiet skal være tatt på et sted som kalles Eldåoset i Stor-Elvdal. Det er to Eldåer, Nordre og Søre, som forenes og deretter renner fire-fem kilometer nordøstover før de når elva Imsa ved bruket Helgestua. Registrator er ikke sikker på om dette bildet er fra møtet mellom de to Eldåene eller fra det stedet der de forenes med Imsa, men er mest tilbøyelig til å tro det siste. Dette fotografiet er tatt fra ei bratt, skogkledd li ned mot vassdraget. Store ører i elveløpene tyder på at vassdraget har ført med seg mye grus og stein. Dette fotografiet er tatt høsten 1935, cirka ett år etter at cirka ett år etter at en stor regnflom hadde forårsaket store ødeleggelser i dette området. Et kraftig høstregn utløste ras i ei sandmæl ved sideelva Eldåa. Rasmassene sperret i første omgang åløpet, men da trykket fra vannmassene ble stort nok brast denne dammen. Vannmassene skylte med seg jord, stein og trær og gjorde stor skade på de forbygningene som skulle lette fløtinga. På det stedet der dette fotografiet er tatt hadde det vært lange «skådammer» - skjermer langs elvebreddene som skulle forebygge at fløtingstømmeret drev til skogs i under høy vannføring – som ble ødelagt av flomvannet. Etterpå samlet Christiania Tømmerdirektions fløtingsinspektør sentrale aktører i den lokale fløtingsforeningen for å diskutere hvilke tiltak som måtte til for å gjøre den nedre delen av dette vassdraget fløtbart igjen. Da dette fotografiet ble tatt var elvelandskapet fortsatt tydelig preget av den omfattende erosjonen flommen hadde utløst.

Fra flommen på Nedre Romerike i midten av mai 1934. Fotograf

Fra flommen på Nedre Romerike i midten av mai 1934. Fotografiet er tatt fra en veg gjennom et villastrøk, der en mann moret seg med å ro der folk ellers gikk og syklet, og hvor noen få hadde begynt å kjøre bil. Vannet sto inntil grunnmurene på husene, men hadde foreløpig ikke nådd opp til trekonstruksjonene. Det antydes at dette fotografiet kan være tatt i Rælingen, men den oppgitte adressen ligger i hellende terreng, så dette er mildt sagt usikkert.

Flom, lense, hus og trær i vann.

Flom, lense, hus og trær i vann.

Flom, hus og trær i vann.

Flom, hus og trær i vann.

Flom, bru, båter på vannet.

Flom, bru, båter på vannet.

Fra flommen i 1934. Dette fotografiet oppgis å være tatt i S

Fra flommen i 1934. Dette fotografiet oppgis å være tatt i Sør-Odal, men vi vet foreløpig ikke nøyaktig hvor. I forgrunnen ser vi ei flate – antakelig et jorde – som var oversvømt av vann. I ytterkant av dette arealet var det et belte med trær, i hovedsak lauvtrær, muligens på noe som vanligvis var en elvebrink. Mellom trærne sto det et hus, tilsynelatende et våningshus, som kan se ut til å ha vært fraflyttet.

Tømmervase under dammen ved Skjefstadfossen i Glomma i Herad

Tømmervase under dammen ved Skjefstadfossen i Glomma i Heradsbygda i Elverum, Hedmark, fotografert sommeren 1941. Dammen var 312 meter lang, og den skulle stuve opp vann til kraftstasjonen, som lå ved vestre elvebredd (nesten sentralt i dette bildet). Fotografiet ble tatt på et tidspunkt da elva var flomstor. Dette innebar at det gikk vann over hele damkrona, ikke bare den østre enden, som var litt lavere enn den vestre fordi man ønsket at mest mulig av fløtingstømmeret skulle gå i den østre delen av elveløpet, som var djupest. Dette fotografiet er tatt mot den vestre delen av dammen, der det var en 112 meter lang kanalmur som skulle lede driftsvann til kraftstasjonen gjennom ett, seinere to grove betongrør de 417 meterne ned mot kraftstasjonen. Da dette bildet ble tatt hadde det oppstått en liten tømmerhaug mellom dammen og holmen delte elveløpet i to. Skjefstadfossen hadde opprinnelig en fallhøyde på sju meter. Ved bygginga av kraftverksdammen som dette fotografiet er tatt fra i 1909-1910 ble vannspeilet ovenfor Skjefstadfossen noe hevet, slik at fallhøyden ble økt til 10,5 meter. Dette anlegget var det første store kraftverket som ble reist i den øvre delen av Glomma (nord for innsjøen Øyeren).

Utsikt over Glommas løp nedenfor kraftverksdammen ved Skjefs

Utsikt over Glommas løp nedenfor kraftverksdammen ved Skjefstadfossen i Heradsbygda, Elverum i Hedmark. Bildet ble tatt i juni 1941, på et tidspunkt fa det var flom i elva. Fotografen har stått på elvebrinken på østsida av vassdraget med kameraet vendt sørover langs elveløpet, som her er ganske vidt. Vi ser at en del tømmer hadde pakket seg sammen i en haug på ei steinør i den midtre, grunneste delen av elveløpet, mellom dammen og Tjuvholmen. Til høyre på bildet ser vi kraftstasjonen ved vestre elvebredd, cirka 400 meter nedenfor dammen.

Skjefstadfossen i Glomma, i Heradsbygda i Elverum i Hedmark.

Skjefstadfossen i Glomma, i Heradsbygda i Elverum i Hedmark. Fotografiet er tatt fra et landkar, en plattform ved den østre elvebredden, i medstrøms retning. I forgrunnen ser vi det kvitskummende vannet under damfallet i ei forholdsvis flomstor elv. Østre elvebredd ser ut til å ha vært plastret med stein, som skulle forebygge erosjon. Helt til høyre i bildet skimter vi den østre enden av Tjuvhjolmen, som delte elveløpet nedenfor fossen i to.

Fra Eldåoset - møtet mellom elvene Nordre Eldåa og Imsa i Im

Fra Eldåoset - møtet mellom elvene Nordre Eldåa og Imsa i Imsdalen i Stor-Elvdal. Fotografiet skal være tatt i 1935, året etter at kraftig høstregn utløste en storflom som førte til store skader i dette vassdraget. Ved Eldåa førte store mengder rennende vann i begynnelsen av september 1934 til utrasninger av et par sandmæler som først demte opp vannet, men når disse oppdemningene brast kom det vann, sand og grus i enorme mengder som ødela forbygningene ved eldåoset o skylte vekk mye av matjorda på småbruket Helgestua. Også lengre nede, ved Isroa, forårsaket flommen skader. Mer informasjon om denne flommen og bestrebelsene for å få bygd forbygninger som skulle forebygge liknende hendelser finnes i form av sitater fra aviser under fanen «Opplysninger». Opprinnelig registreringstekst: «Eldåoset før katastrofen 2/9-35 (dato anf. foto mai 1923?)»

Funnefossen i Glomma, lengst nord i Nes kommune på Romerike,

Funnefossen i Glomma, lengst nord i Nes kommune på Romerike, fotografert under vårflommen i 1938. På dette tidspunktet var elveløpet øst for fossen fullstendig blokkert av tømmer som hadde filtret seg sammen og satt fullstendig fast. Fløterne arbeidet med å få løset tømmeret, men dette gikk langsomt og tømmersetten vokste stadig i overkant. Her kan vi ane noen av de stokkene fløterne hadde fått haket løs i strømkavet i fossen. Fotografiet er tatt fra nordsida av elveløpet, der Funnefoss tresliperi med tilhørende kraftstasjon lå. På motsatt side av elva skimter vi tunet på garden Fundi. Tårnet til venstre var for en kabelbane sin gikk på tvers av den øvre delen av fossen. I 1938 var det mye tømmer i Glommavassdraget. Fløtingskvantumet hadde ikke vært så stort siden rekordåret 1921. Det var imidlertid en forholdsvis kjølig vår, og det drøyde med snøsmeltinga i fjelltraktene. Vannføringa nedover i vassdraget var følgelig moderat. Så kom det et par regnværsdager i den øvre delen av vassdraget. Dette utløste en hektisk utislagsaktivitet. Store tømmermengder kombinert med lav vannstand førte gjerne til at fløtingsvirket lett kunne sette seg fast. I slike situasjoner var elvetopografien ovenfor Funnefossen utsatt. Om morgenen 17. mai kunne de seks fløterne som da var på jobb konstatere at det var i ferd med å bygge seg opp en haug på motstrøms side av kraftverksdammen, og de måtte snart konstatere at det strømmet på med løstømmer som hektet seg fast i den nevnte haugen. Dette skjedde raskt, så karene hadde ikke kapasitet til å holde elveløpet åpent. Elveløpet ble fylt med tømmer, og «setten» vokste seg oppover i elveløpet, mot og etter hvert forbi sundstedet ved Seterstøa. Pressen anslo at den på det meste fylte en elvestrekning på om lag 2 kilometer. Glomma fellesfløting beordret utislagsstans, og fikk lagt ei lense over elva i Solør som skulle stanse tilsiget av stadig mer tømmer. Samtidig mobiliserte de mannskaper fra nabodistriktene, i første omgang 60-70 mann, etter hvert om lag 200. Likevel fortsatte opphopningen av tømmer lenge å vokse. Arbeiderpressen var opptatt av om fløterne fikk tilfredsstillende betalt for slitsomt og farefullt arbeid. Betalinga var, etter tidas norm, ikke verst, men for mannskapene fra Fetsund var det et irritasjonsmoment at satsene var like for alle. De fikk ingen ekstrabonus for erfaring og fagforeningsmedlemskap, og gikk derfor til streik. I mellomtida hadde kommet til erfarne fløtere fra Solør- og Odalsbygdene, og deres innsats later til å ha blitt et vendepunkt. Fløterne forsøkte å arbeide frigjøre tømmer i en kile fra den nedre enden av tømmerhaugen. Etter hvert som denne kilen med åpent vann i den sentrale delen av tømmerproppen ble stadig lengre ble det lettere å få tømmeret til å løsne. Det skjedde uten skade på det nedenforliggende kraftverket. Etter cirka halvannen uke var det verste over, og fløtingsinspektør Olaf Engelhart Greni (1891-1958) kunne sende slitne mannskaper fra andre distrikter hjem.

Flomstort, stilleflytende vassdrag, muligens Nitelva i Nitte

Flomstort, stilleflytende vassdrag, muligens Nitelva i Nittedal kommune i Akershus. Fotografiet ble tatt våren 1938, fra et høyt punkt ned mot vannspeilet, som fortsatt var omgitt av snødekt mark. Langs den egentige elvebredden, som var oversvømt av vann, lå det et par flakveglter med tømmer som etter hvert skulle fløtes videre nedover i vassdraget.

Isgangsflom i Glomma, aantakelig i nærheten av kommunesenter

Isgangsflom i Glomma, aantakelig i nærheten av kommunesenteret i Åmot, Rena. Fotografiet ble tatt i 1934. Bildet viser et bredt, stilleflytende elveløp som som var fylt av is og tømmer. Dette var naturligvis en påkjenning på fløtingsvirket. I 1934 gjorde isgangen i denne regionen betydelig skade i sidevassdragene. Den 21. april 1934 beskrev regionavisa Østlendingen isgangens konsekvenser i Åmot slik: «I Hovda på grensen mellem Åmot og Stor-Elvdal gikk det en større isgang igår ved middagstider. Store mengder av is og tømmer flommet over både veibrua og jernbanebrua. På veibrua blev rekkverket på den ene side revet vekk, men man fikk nokså raskt gjort brua farbar igjen. Jernbanebrua blev fylt med is og tømmer og toget blev endel forsinket innen man fikk ryddiggjort den igjen. Noen alvorlig skade blev det heldigvis ikke.» Men Glomma i Østerdalen ble rammet av nok en isgang i 1934. I en av ukerapportene fra Glomma fellesfløtingsforening heter det at «… Forårsaket ved det varme vær, gikk det den 29. april en voldsom isgang fra Bellingmo nedover til Westgård i Stor-Elvdal, hvorfra den noen dager efter fortsatte og løste sig op.» Det er grunn til å anta at dette fotografiet er tatt da restene av denne siste isgangen nådde Åmot.