128 results in DigitaltMuseum:

Barkespade

Barkespade, produsert av Elverum-smeden Helge Hansen Langhol. Denne modellen har utskiftbart blad, som er forankret i ei spalte i en ovenforliggende holder ved hjelp av to skruer. Eggstålet er sannsynligvis av et svensk fabrikat. Holderen er smidd sammen med en cirka 8 centimeter lang skaftholk, som har gjennombrutte hull for skruer, som låser forbindelsen mellom barkespadens jernkomponenter og treskaftet. Skaftet later til å være dreid av hardt lauvtrevirke, sannsynligvis bjørk. Det har ei markert «kule» nederst, like over innskjeftingspunktet. Denne kula skulle sannsynligvis både gi redskapet nødvendig tynge og skjerme den høyre handbaken til brukeren mot barkstrimlene. Kula er imidlertid flathøvlet på det som antas å ha vært undersida når barkespaden var i bruk. I den øvre ende av det cirka 80 centimeter lange skaftet er det en skaftknopp med noe større diameter enn skaftets midtparti. Redskapets totallengde er cirka 100 centimeter. Barkespaden veier 1660 gram, og mesteparten av tyngden er samlet i den fremre enden.

Barkespade

Barkespade med skaft av gran. Spaden er av den vanlige, helsmidde typen med plant, kileformet blad og skaftholk (fal). Bladet har et 12,3 centimeter bredt eggparti som er «økseslipt» med en konvekst buet profil. Bladet har rette, innoverskrånende sideflater, som øverst avsluttes i skrå «skuldrer» mot skaftholken, som er smidd i forlengelsen av bladets midtakse. Denne komponenten er tilpasset et treskaft med et spisst, kjegleformet endestykke. Den øvre enden av skaftholken har to hull hvor spaden er festet til skaftet med to treskruer. Umidddelbart over skaftholken er det på skaftet laget ei kule med diameter 9,2 centimeter. Bakerst er det også ei kule med diameter 8,1 centimeter. Den er sprukket og holdes sammen ved hjelp av ståltråd og spiker. I den øvre enden er det slått inn en blyklump, som skulle gjøre skaftet tyngre.

Øks

Øks etter skogsarbeideren Ole Alfarrustad (1889-1980), smidd av smeden Martin Olsen Berg (f. 1871) på Nygård i Elverum. Ei hoggerøks måtte ha en skaftlengde og tyngde som gav redskapet god inntrengingskraft i frossen vinterved. Dette eksemplaret har 67 centimeter langt skaft. Bladet er 19, 9 centimeter høyt og har en 8 centimeter lang buet egg. Nakkedelen måler 10, 4 X 3, 4 centimeter. Bladet veier 1420 gram, mens totalvekten (med skaft) er 1860 gram. Dette er ei jernøks med innsveiset eggstålkjerne. Smeden har satt sitt stempel i det forholdsvis bløte jernet på høyre bladside. Over stempelet synes det også å være en sirkelrund markering uten noen form for mønsterrelieff. Skaftet er hjemmelaget, antakelig av ask (eller muligens hickory). Det er ikke innsatt med noen form for lakk eller olje. I fronten er skaftet kilet med en kraftig jernkile.

Vendhake

Vendhake, brukt når felte trestammer skulle roteres under kvisting og barking på hogstfeltet. De fleste slike haker hadde ei klo som var festet til et treskaft ved hjelp av en ringformet jernklave, men denne modellen er et stålprodukt. Skaftet eller handtaket later til å være smidd av ei rundjernstang med 1,8 centimeters diameter. Det runde tverrsnittet er intakt i den øvre, krumme handtaksenden. Den nedre delen av skaftet er smidd slik at den har fått et rektangulært tverrsnitt (3,1 X 0,8 centimeter). Sentralt på denne komponenten er det innsatt to 2,5 centimeter lange tapper med et innbyrdes mellomrom på cirka 2,3 centimeter i skaftstålet. Mellom disse tappene er det påtredd ei J-formet klo med en kvass, cirka 2,5 centimeter lang spiss i den nedre enden. Sentralt på den øvre delen av klobøyla er det ei om lag 5,5 centimeter lang spalte langs midtaksen. Det er i denne spalta kloa er festet til handtaket. Spaltas romslighet gjør kloa bevegelig og fleksibel.

Ravel

Ravelen har ubehandlet bjørkeskaft, naturlig vokst som en gaffel med to tenner. Til disse er det festet et U-formet stål, der midtpartiet er smidd og slipt slik at det danner en kvass egg, mens ytterendene er smale og «krøllet» i endene, som er forankret i treskaftet med spikere. De fremre delene av disse komponentene låses mot skaftet ved hjelp av ovale ringer. Eggen vender bakover, for den som brukte redskapet trakk det mot seg under barkingsarbeidet. Skaftet er merket «O O S» med et svijernsetmpel. Dette er sannsynligvis initialene til en tidligere eier, og kan ha vært en forkortelse for fornavn og patronymikon med O som forbokstaver - for eksempel Ole Olsen. Jernkomponentene på denne ravelen er konserverte, og en sprekk i bjørkematerialet kan ha oppstått under et forsøk på å skille tre- og metall med tanke på rustbehandling av jernet etter at gjenstanden kom til museet. Denne ravelen har vært brukt til å samle inn bark som skulle males til mel. Redskapstypen har også vært brukt til tømmerbarking i Nord-Gudbrandsdalen.

Barkespade

Kort barkespade med treskaft. Bladet er lagd av ei stålplate som er 11,3 centimeter bred i fronten, der det er en fasslipt egg som er svakt konvekst buet. Bladet er cirka 19,5 centimeter langt og smalner noe bakover. På den øvre delen av bladet, cirka 11,7 centimeter bak eggens midtpunkt, er det påklinket ei bortimot 13 centimeter lang buet og noe «sideskrudd» (omtrent som veltefjøla på en plog) stålplate med samme bredde som bladet. Hensikten med denne skrånende plata var å lede barkstrimlene unna handbaken til skogsarbeideren som brukte redskapet. Han holdt den ene handa i ei cirka 30 centimeter lang rundjernstang som var sveiset i den øvre delen av bladet, og som har en snaut 7 centimeter lang fal i den ytre enden. I denne falen er det festet et kort treskaft med en naturvokst endekrok som har krumning omtrent som grepet på en spaserstokk. Handtaket har ingen åpenbare slitasjespor fra praktisk bruk av redskapet i skogen. Smeden Nils Skia begynte å lage denne barkespaden i 1890-årene, og det fortelles at han hadde ideen fra Sandsvær. Mangeårig herredsskogmester i Fyresdal, Einar Stoltenberg (1890-1965), mente at redskapet først ble brukt i Sølvverksskogene ved Kongsberg. En ekte Skiaspade er registrert under signaturen SJF.01001.

Barkespade

Barkespade med utskiftbart blad. Dette er en svensk barkespademodell av typen «Bävern», konstruert av Carl Martin og produsert av Erik Anton Berg i Eskilstuna. Bladet måler cirka 11,6 X 13,8 centimeter og har nesten rette, fasslipte egger langs begge endeflatene. Denne komponenten er festet til falen - overgangen til skaftet - ved hjelp av tre skruer. Den ene flatsida på bladet har produsentens stempelmerke, teksten «E. A. BERG ESKILSTUNA SWEDEN» med en fiskefigur som kan minne om en hai, samt en beverfigur merket «Bävern» og med ordet «GARANTI» under . Bladstålet er snaut 3 millimeter tjukt. Falen (skafthylsa) er lagd av to platestykker som antakelig må ha vært oppvarmet før de ble stanset ut og formpresset. Da de seinere skulle klinkes sammen, ble de lagt mot hverandre slik at det er dannet en spisst kjegleformet kanal for skaftenden i forlengelsen av barkespadens midtakse. På to sider av falens overdel er det gjennombrutte hull for spikere eller skruer som skulle hindre at barkespadestålet løsnet fra skaftet. Holderen er merket med typebetegnelsen «BÄVERN».

Barkehøvel

Barkehøvelen har et kort og tykt skaft av lakkert ask Nederst på skaftet sitter et ovalformet jernhåndtak som er festet ved at en tange i håndtakets forlengelse er stukket gjennom skaftet. Bladet er festet ved at en tange er stukket inn i en kløft i skaftets ende. En jernring presser skaftet sammen. Bladet har egg på den nederste siden slik at redskapet arbeider når en trekker det til seg.

Vendhake

Såkalt sapin, et hakkeliknende østerrisk skogsredskap som ble brukt til å snu og dra tømmerstøkker i fjellskogen. Redskapet har et drøyt 110 centimeter langt eikeskaft. Skaftet er grovest i den fremre enden og blir gradvis slankere bakover. Helt bakerst har det en markant krumning mot buksida før det ender i en skaftknopp. Dette var sannsunligvis nyttig i situasjoner der hakka ble brukt til å trekke eller dra stokker. Mens norske hakker vanligvis har grev som står noenlunde vinkelrett på skaftets lengderetning, har denne hakka et spisst, triangulert grev som skrår noe framover. Unntaket er den ytterste spissen som krummer noe bakover igjen. Øyet (skafthullet) er forlenget, både på bulk- og rygg- eller nakkesida. Fremst på nakken er det en salagbane (hammer) som måler om lag 3,5 X 4,4 centimeter. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile, som skulle stabilisere forbindelsen mellom skaftet og hakka.

Barkespade

Barkespade av den typen som ble utviklet bonden Halvor Johnsen Husstøyl (1833-1898) fra Fyresdal i Telemark omkring 1880. Bladet kan minne om en jernskoningen på en tradisjonell trespade. Det er 15,8 centimeter bredt ytterst ved eggen, som er «økseslipt» med en svakt konvekst buet profil. Sidekantene er svakt konkavt buete. Likheten med de jernskodde trespadene ligger i skjeftinga. Den øvre delen av barkespadebladet har, akkurat som spadebeslagene, et innsnitt på midten med «armer» på hver side. Nederst i innsnittet er godset i spadebladet spaltet i to fliker, slik at det er dannet ei V-formet fure, som den spisse framenden av skaftet er ført inn i. Sidebeslagene har dråpeformete endebeslag med gjennombrutte hull for feste med spiker eller skruer. En slik spiker er intakt. Skaftet er lagd av seinvokst, kvistfri gran. Den fremre delen er planhøvlet, 9,7 centimeter bred og cirka 3 centimeter tjukk. Denne delen av barkespaden har ei langsgående sprekkskade. Den øvre skaftdelen har ovalt tverrsnitt. Barkespaden er 121 centimeter lang.

Barkespade

Barkespaden er av den vanlige helsmidde typen. Dette redskapet har et plant blad med spisst kileformet tverrsnitt. Egglinja er «økseslipt» og har en buet form. Her er bladbredden 12,5 centimeter. Bladet er 12-13 centimeter langt, avhengig av hvor målet tas. «Skuldrene» øverst på bladet skrår nemlig inn mot skaftholken (falen), som er smidd i forlengelsen av bladets sentralakse. Skaftholken har ett gjennombrutt hull for en spiker eller en skrue som skulle sikre at bladet ikke løsnet under arbeidet. Skaftet er av ubehandlet gran, og har nederst en klumpformet utvidelse som skulle tjene som anlegg for handa til skogsarbeideren samtidig som den skjermet den samma handa fra barkstrimlene. Denne delen av barkespaden er noe sprukken og har dessuten hull etter øyeskruer som ble brukt som oppheng da barkespaden var utstilt i Norsk Skogbruksmuseums skogbruksutstilling fra 1971 og framover. Den øvre delen av skaftet er noenlunde sylindrisk, uten det kuleformete endestykket som mange andre barkespadeskaft har. Merket Stempelmerjet «U:F.» på den ene sida av barkespaden tyder på at redskapet er produsert ved Urafors Yxfabrik. Under dette finner vi smedens signatur «C O Aberg» (Carl Olaf Aberg, f. 1873). Under hans navn skimter vi bokstavene «ED...». Urafors Yxfabrik lå i Edsbyn i det svenske Gävleborgs län og skal ha vært i virksomhet fra midten av 1800-tallet til 1960-åra. Merket «ELVERUM M. O. BERG» på den andre sida av bladet tyder på at elverumssmeden Martin Olsen Berg (f. 1871) har herdet opp igjen spaden. Jernet på denne barkespaden har vært rustbehandlet i elektrolysebad etter at gjenstanden kom til museet. Etter dette konserveringsinngrepet ble det innsatt et korrosjonsforebyggende vokslag. Da barespaden ble remontert på skaftet ble det festet med en galvanisert spiker.

Barkespade

Barkespaden med knekt skaft. Den har et plant, kileformet blad med en 11,9 centimeter lang «økseslipt» egg som er konvekst buet. Det er cirka 14 centimeter langt. Bladbredden avtar rettlinjet og symmetrisk mot overenden, der tjukkelsen på godset er cirka 1,8 centimeter. Herfra er det smidd en om lag 14 centimeter lang skaftholk (fal) i forlengelsen av bladets midtakse. Denne skaftholken er kon, formet med tanke på et treskaft med et spisst kjegleformet endestykke. Jerndelen av barkespaden er forankret i skaftet ved hjelp av en spiuker som er ført gjennom et hull i den øvre delen av skaftholken. Den ene flatsida av bladet er stempelmerket «SÄTER BANKO», noe som tyder på at denne komponenten er fabrikkprodusert i Dalarna i Sverige. Skaftet er av bjørk og er ubehandlet. Det har vært lenger, med er blitt kappet av. Skaftet er festet med en spiker. En barkespade av sammen fabrikat er registrert på nr. SJF.01138.

Barkespade

Barkespade med sekundært, brukket skaft. Sjølve barkespaden er av den vanlige typen med plant, kileformet blad. Bladbredden ved eggen er 11,8 centimeter. Egglinja er svakt konvekst buet og «økseslipt». Bladet tiltar i tjukkelse oppver og avtar jevnt og rettlinjet i bredde. Tjukkelsen på den øvre delen av bladgodset er cirka 1,5 centimeter (cirka 11 centimeter fra eggens midtparti). Den øvre delen av bladet har skrå «skuldrer» mot en cirka 12,5 centimeter lang skaftholk eller fal, som er smidd i forlengelsen av bladets midtakse. Falen er tilpasset et skaft med et spisst, kjegleformet endestykke. og den har et gjennombrutt hull for en spiker som skulle hindre at bladet løsnet fra skaftet under arbeidet. Barkeaspaden er overlatt til museet med et skaft som er lagd av en ikke spesielt tettkvistet og barket granstaur, som knekt i den øvre enden og som er så tynn at innfestinga i saftholken er meget «lealaus». Det er vanskelig å forestille seg at dette kan være det opprinnelige skaftet, for så vidt også at redskapet kan ha vært brukt med dette skaftet på frossen vinterbark.

Vendhake med skaft

Vendhake, brukt til å snu trestammer som skulle kvistes og barkes i forbindelse med tømmerhogst. Denne haken har et 105 centimeter langt treskaft, antakelig lagd av en seinvokst granstamme. Skaftet har et rundt tverrsnitt, som øverst ender i en tydelig «skaftknopp». På den nedre delen av skaftet er det påskrudd et drøyt 21 centimeter langt jernbeslag med ei bøyle som satte grenser for hvor mye det var mulig å bevege bøylearmen (kloa) i forhold til skaftets nedre endepunkt. Denne rennegangen er cirka 15 centimeter lang, og den skulle gjøre haken like anvendelig på grove og granne trestammer. Hakebøyla er 28 centimeter lang, målt fra ytterende til ytterende. Den er lagd av 6 millimeter tjukt stål som er om lag 2,8 centimeter bredt. I den ene enden er det utsmidd en cirka 2,5 centimeter lang, innovervendt spiss, som skulle klype seg godt fast i tømmerstokkenes yteved. I den andre enden av bøyla er det et gjennombrutt hull som tjener som festepunkt for det ringformete beslaget som forbandt hakebøyla og skaftet. Denne komponenten er lagd av cirka 0,4 centimeter tjukt og snaut 2,5 centimeter bredt jernband, som er smidd slik at det danner en sirkel med to gjennomhullede endefliker som er «hengslet» til den øvre enden av klavebøyla ved hjelp av en gjennomgående maskinskrue. Denne bøyla er festet i det nevnte beslaget på den nedre delen av skaftet, men romsligheten i forhold til skaftdiameteren og beslaget gjorde hakebøyla bevegelig, og dermed lett å tilpasse ulike tømmerdimensjoner.

Barkespade

Kort barkespade med treskaft. Bladet er lagd av ei 11,7 centimeter bred stålplate som er slipt slik at den har fått ei konvekst buet, «økseslipt» egglinje i forkant. På den øvre delen av bladet, cirka 11 centimeter bak eggens midtpunkt, er det påklinket ei drøyt 10 centimeter lang stålplate med samme bredde som bladet. På grun av en falset kant danner denne plata en virka 140 graders vinkel med sjølve bladet. Hensikten med denne skrånende plata var å lede barkstrimlene unna handbaken til skogsarbeideren som brukte redskapet. Han holdt den ene handa i en lang jernfal som var sveiset i den øvre delen av bladet og den andre i enden av et kort treskaft som var ført inn i denne falen. Enden på skaftet var en naturvokst krok med krumning omtrent som grepet på en spaserstokk. Smeden Nils Skia begynte å lage denne barkespaden i 1890-årene, og det fortelles at han hadde ideen fra Sandsvær. Mangeårig herredsskogmester i Fyresdal, Einar Stoltenberg (1890-1965), mente at redskapet først ble brukt i Sølvverksskogene ved Kongsberg.

Øks

Forholdsvis bred skogsøks med skaft. Øksehodet er 20,9 centimeter høyt, målt i noenlunde rett vinkel fra det planer nakkepartiet ned mot den konvekst buete eggen, Den nedre delen av bladet er 7,8 centimeter bred. Dette målet er tatt i rett linje mellom eggpartiets ytterender. Tverrenden foran på øksehodet er rettlinjet, På baksida skråner bladkanten innover fra eggen mot et punkt like under «øyet» (skafthullet), der øksebladet er 5,8 centimeter bredt. Denne øksa har såkalt «dølanakke». Det betyr at bredden på «kjakene» tiltar fra buksida av øyet mot øksenakken. På denne måten ble øyeåpningen lengre, noe som førte til at skaftet satt bedre. Nakkepartiet på denne øksa er 10 centimeter langt og 3,6 centimeter bredt i den bakre enden, 2,8 centimeter i fronten. Bokstavene «E S» er innstemplet på den høyre sida av øksebladet. Dette tyder på at øksa er smidd av Ener Syringen (f. 1845) fra Jømna i Elverum. Denne øksa har et snaut 66 centimeter langt, noenlunde rett skaft. Skaftet er, som økseskaft flest, bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden. Den bakre delen av skaftet har et mer «rundovalt» tverrsnitt. Det kan virke som om overflata er bearbeidet med rasp, antakelig for å gi skogsarbeideren godt grep om skaftet. I den fremre skaftenden er det drevet inn en trekile med sikte på å få øksehodet til å sitte godt fast.

Vendhake

Vendhake som i sin helhet er lagd av jern. Redskapet består av to hovedkomponenter - ei 72 centimeter lang handtaksbøyle som har fungert som bendstang eller brekkstang, og en mindre bøylearm (27,8 centimeter lang) som har fungert som gripeklo. Sistnevnte har en buet form med en innovervendt 2,3 centimeter lang spiss i den ene enden. Den andre enden av bøylearmen er splittet i to langs midten, slik at ytterendene omslutter et punkt cirka 12 centimeter fra den nedre enden av brekkstanga. Her er de to hovedkomponentene heglslet sammen ved hjelp av en gjennomgående maskinskrue. Brekkstanga er grovest omkring det nevnte hengslingspunktet (3,7 X 1,2 centimeter). Den nedenforliggende ytterenden er noe buet i motsatt retning av den bevegelige bøylearmen (gripekloa) og ender i en spiss. Ovenfor hengslingspunktet buer brekkstanga noe i den retningen den ble forsøkt trukket når redskapet var i bruk, samtidig som bredden gradvis avtar. I den øvre enden svinger imidlertid handtaket litt i motsatt retning igjen. Det kan se ut til at brekksdtanga/handtaket har en sveiseskjøt 30-31,5 centimeter fra den øvre enden. Dette redskapet var antakelig noe rustent da det ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Museets personale har derfor foretatt elektrolysebehandling og påfølgende impregnering med antatt korrosjonsforebyggende voks.

Barkespade

Barkespade, mønsterbeskyttet, fra O. Mustads fabrikker. Barkespaden er smidd i ett stykke. Den består av ei plan stålplate med spisst, kileformet tverrsnitt og med ei påsveiset, kon stålhylse i forlengelsen av bladets midtakse, i overenden. Bladet er 12 centimeter bredt ved eggen, og egglinja er ubetydelig konvekst buet (nesten rett). Den øvre enden av bladet er derimot buet mot «skuldrene» og skaftholken. Her er bladet om lag 1,8 centimeter tjukt. På den ene bladsida kan vi ane et ovalt Mustad-stempel. Falen er lagd av 4 millimeter tjukt stål. Den er tilpasset en kjegleformet skaftende og har et gjennombrutt hull med cirka 5 millimeters diameter, antakelig for en skrue eller en spiker som skulle forebygge at stålet løsnet fra treskaftet. Den øvre delen av bladet og falen er innsatt med svart lakk. På falens ytterside er det påsatt en rektangulær etikett med en rød «M» for Mustad på gullfarget og svart botn. På den samme etiketten finner vi teksten «MUSTADS BARKESPADE MØNSTERBESKYTTET». Denne barkespaden har ingen nevneverdige slitasjespor som kan tyde på at den har vært brukt i skogen, og den har sannsynligvis aldri vært skjeftet.

Barkespade

Barkespade

Barkespade med hjemmelaget skaft av gran. Skaftet er teljet til og har en kule ned mot bladet. Skaftet har en ujevn fasong. Skafthylse består av flere ringer, hvor skaftet settes i, festet med spiker. Barkespaden Bladet er innsatt med rusthemmende middel?