6 results in DigitaltMuseum:

En ung mann i kvit dress, antakelig en skogfunksjonær, fotog

En ung mann i kvit dress, antakelig en skogfunksjonær, fotografert i tett skog med bjørketrær. Under fotografiet er det pålimt en etikett med følgende tekst: «29 aarig bjerk før tynning, fra Hedmark skogforenings løvskogforsøk». Skogen der fotografiet ble tatt sto meget tett, og bjørk var det dominerende treslaget. Vi skimter imidlertid også at par små grantrær. Fotografiet skal altså være fra et forsøksfelt «Hedmark skogforening» skal ha hatt for lauvskog. Antakelig refereres det her til en av de fem regionale underavdelingene Hedmarkens Amtsskogselskab (seinere «Hedmark skogselskap» og «Skogselskapet i Hedmark») hadde tidlig på 1900-tallet. Skogfaglige feltforsøk var ikke det organisasjonen var mest opptatt av de første åra. Det første styret i organisasjonen anså det for sin hovedoppgave «at hjælpe den enkelte Skogeier, saa det bliver ham lettest mulig at begynde det endnu omtrent ukjendte Arbeide med en tidsmæssig økonomisk Udnyttelse af Skogmarken». Pionerene i organisasjonen visste godt at Hedmark var landets betydeligste skogfylke, og blant skogeierne i fylket var det derfor en gjengs oppfatning at «det ligesaa meget gjælder at bevare og forbedre den Skog, der allerede forefindes, som at lægge det største Arbeide paa at skaffe ny saadan». Derfor hadde Hedemarkens Amtsskogselskab et hovedfokus på grøftingsarbeider og tilskudd til slikt arbeid, noe man mente hadde en kraftig vekstforbedrende effekt. Men selskapet støttet også lokal planteskoledrift og bidro til at barn og unge fikk opplæring i skogplanting. Det første forskingspregete arbeidet Hedemarkens Amtsskogselskab engasjerte seg i ser ut til å ha vært systematiske tilvekstanalyser som ble gjort i skogene vest for Glomma i Åmot kommune i 1907. Forskningspreget arbeid kom inn i virksomheten etter at skogforvalteren på Hedmarken, Thorvald Kiær (1870-1941) i 1908 etablerte en forsøksstasjon på 600 hektar i sin private skog, Solbergskogen i Løten skogbygd. Her ledet Kiær ulike forsøk med en dertil hørende lærlingordning gjennom en tiårsperiode. Virksomheten ble drevet med bidrag fra blant annet Hedemarkens Amtssskovselskab, men den var likevel en belastning på Kiærs privatøkonomi, samtidig som virksomheten «stjal tid» fra andre embeter han etter hvert fikk. Først da Kiær oppgav sitt arbeid etablerte den norske stat sitt skogforsøksvesen. Etter at Kiær hadde etablert sin forsøksskog i Løten stilte også lensmann Carsten Simonsen (1872-1945) i Elverum et areal i Bronken skog til disposisjon for skogforsøk, men der var det særlig furu det dreide seg om. Det er derfor mest sannsynlig at lauvskogforsøket befant seg i Solbergskogen i Løten skogbygd. Det er også grunn til å tro at dette feltet ble tynnet i slutten av 1930-åra under ledelse av daværende fylkesskogmester Ingvar Telle, som skal ha hatt dette fotografiet hengende på sitt kontor. Fylkesskogmesteren hadde også et fotografi fra det samme bestandet etter tynning, jfr. SJF-F. 007234.

«29 aarig bjerk efter tynning [sterk], fra Hedmark skogforen

«29 aarig bjerk efter tynning [sterk], fra Hedmark skogforenings løvskogforsøk»

Bjørkeskog i Åsen statsskog i Bardu, fotografert etter en se

Bjørkeskog i Åsen statsskog i Bardu, fotografert etter en sesong med masseforekomst av bjørkemålere, sannsynligvis fjellbjørkemåler (Epirrita autumnata). Denne arten forekommer over hele landet, men er vanligst i bjørkebeltet mot fjellet og i bjørkeskogene nordpå. Fjellbjørkemåleren er en liten, grålig sommerfugl med vingespenn på 25 - 40 millimeter. Arten har ettårig livssyklus. Fjellbjørkemålerne flyr i september og oktober, og er mest aktive om natta. I denne perioden legger hunnen 2-300 egg, enkeltvis eller i grupper, i sprekker på barken og på greinene på bjørketrær. Her overvintrer eggene, som tåler ganske kraftig kulde. De klekkes om våren, omtrent samtidig med at lauvet spirer. De tar godt for seg av trærnes skudd og blader. Dermed blir bjørka stående bladlaus, uten assimilasjonsapparat, noe som fører til at trærne dør. Utvokste larver søker ned mot skogbotnen, ofte ved å fire seg ned via en spinntråd. Nede på bakken lager de seg en kokong, som også består av spinntråder. Den voksne sommerfuglen klekkes vanligvis i september. Det sies at store bjørkemålerangrep forekommer cirka hvert tiende år, men det er tenkelig at intervallene kan bli kortere med et mildere klima i bjørkeskogene. Dette fotografiet er tatt i et myrete terreng, der det sto en del døde bjørkestammer og en god del mindre, nesten bladlause trær. En dresskledd mann med hatt på hodet vandret gjennom bjørkebestandet da dette fotografiet ble tatt.

Bjørkebestand i Goskama-skogen ved Eibyelva i Alta i Finnmar

Bjørkebestand i Goskama-skogen ved Eibyelva i Alta i Finnmark. Fotografiet ble tatt i 1927, året før den statlige skogforvaltningen bestemte at et 25 hektar stort skogområde på dette stedet skulle fredes for skogbruksaktiviteter. Dette var - for sin tid - en spesiell vernesak, i og med at det meste som ble fredet på denne tida var enkelttrær, som skilte seg fra de omkringstående i kraft av sin form eller størrelse. Om dette bestandet skrev statens skogforvalter i området: «Der forekommer ikke nogen særlig store dimensjoner. Heller ikke har jeg påtruffet nogen særlig merkelige trær. Skogen må nærmest betegnes som gjennemsnittsskog.» Her var det altså en vanlig skog, typisk for denne regionen, med furu og bjørk som dominerende arter, som skulle skjermes for menneskelige inngrep. Vedtaket som ble gjort i 1928 var for øvrig produkt av en gammel idé, som den statlige skogforvaltningen i området hadde innvidd lokalbefolkningen i alt omkring 1910. Verneområdet gikk følgelig allerede under navnet «Nasjonalparken».

Gammel furuskog, ispedd yngre bjørketrær, i Goskama-skogen v

Gammel furuskog, ispedd yngre bjørketrær, i Goskama-skogen ved Eibyelva i Alta i Finnmark. Fotografiet ble tatt i 1927, året før den statlige skogforvaltningen bestemte at et 25 hektar stort skogområde på dette stedet skulle fredes for skogbruksaktiviteter. Dette var - for sin tid - en spesiell vernesak, i og med at det meste som ble fredet på denne tida var enkelttrær, som skilte seg fra de omkringstående i kraft av sin form eller størrelse. Om dette bestandet skrev statens skogforvalter i området: «Der forekommer ikke nogen særlig store dimensjoner. Heller ikke har jeg påtruffet nogen særlig merkelige trær. Skogen må nærmest betegnes som gjennemsnittsskog.» Her var det altså en vanlig skog, typisk for denne regionen, med furu og bjørk som dominerende arter, som skulle skjermes for menneskelige inngrep. Vedtaket som ble gjort i 1928 var for øvrig produkt av en gammel idé, som den statlige skogforvaltningen i området hadde innvidd lokalbefolkningen i alt omkring 1910. Verneområdet gikk følgelig allerede under navnet «Nasjonalparken».

Bjørkebestand i Goskama-skogen ved Eibyelva i Alta i Finnmar

Bjørkebestand i Goskama-skogen ved Eibyelva i Alta i Finnmark. Fotografiet ble tatt i 1927, året før den statlige skogforvaltningen bestemte at et 25 hektar stort skogområde på dette stedet skulle fredes for skogbruksaktiviteter. Dette var - for sin tid - en spesiell vernesak, i og med at det meste som ble fredet på denne tida var enkelttrær, som skilte seg fra de omkringstående i kraft av sin form eller størrelse. Om dette bestandet skrev statens skogforvalter i området: «Der forekommer ikke nogen særlig store dimensjoner. Heller ikke har jeg påtruffet nogen særlig merkelige trær. Skogen må nærmest betegnes som gjennemsnittsskog.» Her var det altså en vanlig skog, typisk for denne regionen, med furu og bjørk som dominerende arter, som skulle skjermes for menneskelige inngrep. Vedtaket som ble gjort i 1928 var for øvrig produkt av en gammel idé, som den statlige skogforvaltningen i området hadde innvidd lokalbefolkningen i alt omkring 1910. Verneområdet gikk følgelig allerede under navnet «Nasjonalparken».