2,663 results in DigitaltMuseum:

Vassaga i Mellomsbekken, taktekking

Vassaga i Mellomsbekken, taktekking

Hovedbygning gardsbruk

Hovedbygning gardsbruk

Hovedbygning gardsbruk

Hovedbygning gardsbruk

Tjølling historielags kontor- og møtelokale på Tjøllingvolle

Tjølling historielags kontor- og møtelokale på Tjøllingvollen (ved Tjølling prestegård) i Larvik kommune i Vestfold. Huset omtales også som «borgerstua». Dette er en laftet entasjes midtkammerbygning med rektangulært grunnplan. Fasaden som vendte mot fotografen da dette fotografiet ble tatt er noenlunde symmestrisk, med ei dobbelt inngangsdør på midten og med to vindusåpninger med smårutete sprosseinndelinger av den typen som var populær på begynnelsen av 1800-tallet på hver side. Også gavlveggen har slike vinduer, to i første etasje og ett på loftet. Tømmerveggene er kledd med under- og overliggerpanel der overliggerne er smale og har profilerte ytterkanter. Veggene er rødmalte, dørene, vinduene og hvite. Bygningen har saltak som er tekket med krumtegl. Det stikker to teglmurte skogsteinspiper opp gjennom mønet. Den hviler på et betongfundament. Denne bygningen skal ifølge tradisjonen være flyttet fra gården Grønneberg til Tjølling prestegård for å brukes som møtelokale for herredsstyret etter at det kommunale sjølstyret ble etablert i slutten av 1830-åra. Det har også vært sagt at Grønneberg var lensmannsgård og dermed tingsted, og at det derfor kunne tenkes at denne bygningen opprinnelig kunne ha tjent som tingstue, altså som rettslokale for saker som galdt befolkningen i Tjølling. Gjennom mesteparten av 1700-tallet ser imidlertid ut til at det var en eiendom som i dokumentene kalles «Lougerød» eller «Laugerød» som hadde ting- eller stevnestua i prestegjeldet. Mot slutten av 1700-tallet nevnes eiendommen Kjær som tingsted. Se ellers fanen «Opplysninger».

Våningshuset på eiendommen Nordby i Hedrum, nå en del av Lar

Våningshuset på eiendommen Nordby i Hedrum, nå en del av Larvik kommune i Vestfold. Dette er et i Vestfold-sammenheng stort laftet våningshus med utvendig bordkledning. Ytterkledningen er en vertikal under- og overliggerpanel med relativt smale overliggere. Bygningen har todelt inngangsdør på den vestre langveggen, med et elegant rosettvindu over. Framfor døra er det ei trapp av hoggen stein. Over rosettvinduet er det innsatt et sekundært rektangulært vindu som skulle slippe dagslys inn på loftet. Ellers har bygningen smårutete rokokkovinduer som er noe inntrukne i forhold til vegglivet for øvrig. Denne vindustypen gav lys til alle rom i første etasje, men også til enderommene på loftet. Her later det også til å være innsatt sekundære alkovevinduer med litt større, rektangulære glassruter. Bygningen har saltak med to teglsteinsmurte piper. Den er oppført på gråsteinsmur. Nedgangen til kjelleren skjer via en utvendig hals som er plassert ved siden av hovedinngangen. Nordby er en gammel fullgård, altså en eiendom med stor skatteevne, men den dyrkede marka var fordelt på mange små åkerlapper. Gården ligger ikke langt fra Larvik by, og fra midten av 1600-tallet fikk toller Paul Leth hånd om Nordby. Etter hans død var det andre Larvik-borgere som overtok eiendommen. Det var sannsynligvis få av dem som bodde noe særlig på Nordby. Mye tyder på at eiendommen ble drevet av leide folk, og at gården på ingen måte framsto som noe mønsterbruk. I 1732 kjøpte Larvik-greven, Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig, Nordby. Fra da av ble eiendommen i mange år base for betjenter i grevens administrasjon. Den første som flyttet inn var skogfogd Nils Møller. Deretter fulgte proviantforvalter Ferdinand Terkelsen, prokurator Jens Hjelm og amtsforvalter Christian Brag. Bygningen skal være reist for Fredrik Ludvig Fabricius (1731-1786), som var overinspektør i Larvik grevskap, antakelig i 1770-åra. Om hans tilknytning til Nordby skriver bygdebokforfatter Jan W. Krohn-Holm: «Frederik Ludvig Fabricius, grevskapets overinspektør, fikk grevens tillatelse til å overta Nordby. Fabricius ville flytte fra Bakkane i Brunlanes, hvor jordbruket var godt, men husene dårlige, og foretrakk Nordby, som hadde laksefiske, en sunn egn «og et lykkelig naboskap». Han satte gården i stand, bygget nye hus, forbedret jordveien og gjerdet den inn med steingjerder. Skog var det ikke så meget igjen av på Nordby, den var hugget ut for å skaffe alt det tømmer som gikk med til grev Christian Conrads nye hus på Roligheten. Det måtte derfor kjøpes tømmer til den nye bebyggelsen på Nordby.» Fabricius bodde på Nordby fram til sin død, og etter den tid ble enka boende på eiendommen. Tømmerfogden Gudbrand Paulsen Rosenberg fikk bygselbrev på Nordby i 1805. Etter hans tid ble eiendommen drevet av forpaktere. I 1863 kjøpte garvermester Andreas Bredoch fra Larvik Nordby. Også han holdt seg med forpaktere. I 1882 fikk daværende forpakter, Lars Iversen fra Seierstad, kjøpt gården. Seinere har hans etterkommere bodd å Nordby. Mye av jordbruksarealet ble nedbygd i 1970-åra. Nå er bare ei 9 dekar stor tomt omkring bygningene i behold. Nåværende eier forholder seg til et kommunalt planverk som fastslår at eksteriøret er bevaringsverdig og ikke bør endres. Det oppsto litt dramatikk etter at greven kjøpte Nordby i 1732. Den forrige eieren, Jockum Jansøn (Coldevin), hadde nemlig, like før eiendommen ble solgt, gitt Hans Tommesen Bouveng (Bouvin) lov til å hogge bygningstømmer i Nordbyskogen. Grevens tre skogridere oppdaget hogsten, og Bouveng ble stevnet for retten. Hogst på grevens eiendom var strengt forbudt, og straffen kunne bli streng. Bouveng ble imidlertid frifunnet på bytinget 4. mai 1733 fordi hogsten hadde skjedd før grevens skjøte var tinglest og dermed offentliggjort.

Administrasjons- og undervisningsbygningen som ble reist ved

Administrasjons- og undervisningsbygningen som ble reist ved Høgskolen i Innlandets studiested Evenstad i Stor-Elvdal i 2016. Huset er reist med massivtre i de viktigste bærekonstruksjonene. Det er isolert med trefiber og har ytterkledning av malmfuru, og en del av glassflatene er av gjenbruksmateriale fra Statsbyggs hovedkontor i «Byporten» i Oslo. Byggeprosjektet var preget av ambisjoner om å reise et hus som gjennom sitt livsløp skulle bli minst mulig miljøbelastende, samtidig som det skulle speile treets gode egenskaper i slike sammenhenger. Denne tankegangen er også noe av bakgrunnen for at varme og elektrisk energi i denne bygningen produseres av flis fra den regionen huset står i. Statsbygg var byggherre da dette huset ble reist etter tegninger fra Ola Roald Arkitektur. Hovedentreprenør var Kongsvinger-firmaet Ø. M. Fjeld. Bygningen fikk «Innlandets trepris 2017» og ble også anerkjent som «Første ZEB-COM-bygg i Norge». Utdanningsinstitusjonen på Evenstad ble etablert som skogskole i 1912. Bakgrunnen for denne skoleetableringa var at den forrige eieren av Evenstad, Anne Olsadatter Evenstad (1830-1909), hadde opprettet et stort legat med sikte på at unge østerdøler skulle kunne skaffe seg praktisk og teoretisk utdanning i skogbruk. Sjøl hadde Anne, som var oppvokst på et mindre gardsbruk i Stor-Elvdal, kommet til Evenstad som tjenestejente. Hun ble forlovet med odelsgutten på garden, Ole Evenstad IV (1827-1859). Anne ble gravid, og det ble planlagt bryllup. Forloveden døde imidlertid før bryllupet, og kort tid deretter døde også han som skulle blitt svigerfar. Ole Olsen Evenstad III (1798-1859) hadde imidlertid testamentert eiendommen til Anne og hennes ufødte barn. Dermed fikk hun ansvaret for å forvalte verdiene videre med sikte på at sønnen hennes skulle føre slektstradisjonen videre. Ole Olsen Evenstad V (1859-1891) studerte skogbruk ved tyske forstakademier (Aschaffenburg og München), og viste seg som en samfunnsengasjert og evnerik mann, men døde ung. Dermed ble Anne på sine eldre dager sittende aleine med eiendommen, som hadde cirka 400 dekar dyrket mark og 26 500 dekar skog. Dette var bakgrunnen for den nevnte legattransaksjonen. Etter Anne Evenstads død kjøpte Stor-Elvdal kommune garden og stilte den til disposisjon for Hedemarkens amtskommune (Hedmark fylke), slik at de kunne realisere idéen om å etablere en skogskole. På dette fotografiet skimter vi Anne Evenstads byste på en granittsokkel ved trappa mot hovedinngangen. I 1989 ble Evenstad skogskole innlemmet i Hedmark distriktshøgskole. I denne fasen ble studietilbudet utvidet med andre utmarksfag, og det ble satset stort på viltforskning. Det utvidete fagspekteret bidro nok til at Evenstad overlevde i en periode da flere av de andre skogskolene i Norge ble avviklet. I tillegg til skogbruk og utmarksforvaltning har Evenstad også anvendt økologi og jakt-, fiske- og naturveiledning på studieplanen. Skolen tilbyr også kortere kurs naturoppsyn og bruk av GIS-metodikk i skog- og utmarksnæringene. Opprinnelig foregikk teoriundervisningen i 2. etasje i den digre hovedbygningen Anne Evenstad hadde fått ferdig i slutten av 1860-åra (grunnflata var på drøyt 350 kvadratmeter). Dette huset ble dessverre herjet av brann en stormfull vinterdag i 1987. Et nytt undervisningsbygg ble ferdigstilt i 1990. Et stadig bredere undervisningstilbud - og dermed flere ansatte og studenter - var bakgrunnen for at bygningen på dette fotografiet ble reist i 2016.

Den gjenoppbygde ankomstpaviljongen «Kongsnæs» i Potsdam i d

Den gjenoppbygde ankomstpaviljongen «Kongsnæs» i Potsdam i delstaten Brandenburg, sørvest for Berlin. Bygningen ble tegnet av den norske arkitekten Holm Hansen Munthe (1848-1898) på oppdrag fra keiser Vilhelm II (1859-1941), som var tysk statsoverhode fra 1888 til han måtte abdisere da 1. verdenskrig endte i 1918. Alt fra 1660-tallet var Potsdam residens for den prøyssiske kongefamilien, og også etter at Tyskland i 1871 ble samlet til et keiserdømme fortsatte hoffet å ha tilhold i dette naturskjønne området i nærheten av Berlin. Mye av området hadde parkkarakter, og i Neuen Gartens strandsone mot Jungfernsee i elva Havel var et populært utgangspunkt for båtliv. Her ble det tidlig etablert ei båthavn og en «Matrosen-Station» for personalet som bisto de fornemme menneskene som brukte elva som rekreasjonsmiljø. Da Vilhelm II ble statsoverhode ønsket han å fornye anlegget. Mot slutten av 1800-tallet var det stor interesse for nordisk kultur i Tyskland, og keiseren var absolutt blant dem som delte denne fascinasjonen. Fra 1889 til 1914 var keiseren og hans følge hver sommer på utflukt i norske fjorder med det statseide lystfartøyet Hohenzollern. Kanskje var dette bakgrunnen for at han ønsket å skape noe «norsk» også hjemme i Potsdam. Han engasjerte i hvert fall Holm Hansen Munthe til å tegne en ny ankomsthall ved kaianlegget til det keiserlige dampskipet «Alexandria», et prosjekt som ble realisert i 1891-1892. Deretter, i perioden 1893 til 1895, ble det også bygd bolighus til personalet som fraktet keiserfamilien og deres gjester på Havel og Spree, mellom slottene i Potsdam og Berlin. Også disse bygningene ble reist i tre og fikk et typisk drakestilpreg. Keiseren gav anlegget det norske navnet «Kongsnæs». Etter 1. verdenskrig ble Vilhelm II tvunget til å abdisere, og mesteparten av eiendommene keiserfamilien hadde hatt, ble konfiskerte av den tyske stat. Sjøl flyttet Vilhelm til Nederland. Eiendomsretten til Kongsnes fikk han beholde, men funksjonen som anløpssted for fyrstelige lystbåter opphørte. Derfor ble anlegget utleid til «Kaiserlichen Yacht-Clubs», som brukte Kongsnæs som utgangspunkt for vannsportaktiviteter. Mot slutten av 2. verdenskrig ble også dette området krigsskueplass, og et bombenedslag satte ankomsthallen og bryggeanlegget i brann, mens personalboligene unnslapp. Etter krigen ble området liggende i den militariserte grensesonen mellom Vest-Berlin og DDR. I 1961 ble den kjente «Muren», som skulle hindre østtyskere å ta seg inn i Vest-Berlin, reist langs Schwanenallee, der Kongsnæs ligger. Først etter DDR-statens fall ble det i regi av «Deutsch-Norwegishen Freundschaftgesellschaft» etablert ei gruppe som ble kalt «Projektgruppe Kongsnæs», som arbeidet for restaurering og tilgjengeliggjøring av anlegget. På dette tidspunktet var «Potsdamer Kulturlandschaft» blitt et verneområde med UNESCO-beskyttelse. I 2006 bestemte lokalpolitikerne i Potsdam seg for å selge Kongsnæs. Dette var imidlertid et område som ikke kunne overlates til hvem som helst for hvilken som helst bruk. I 2009 fikk juveleren Michael Linckersdorff skjøte på eiendommen. Han ville gjenoppføre ankomsthallen etter Holm Hansen Munthes tegninger og innrede huset til restaurant med plass til 60 gjester innendørs og ytterligere drøyt 30 på en innglasset veranda. Kjøkken, toaletter og lagerrom ble plassert i en tilstøtende økonomibygning, som ble reist i kontrasterende funkisstil. Forslaget vakte bestyrtelse i et pengesterkt nabolag, der beboerne fryktet støy fra virksomheten, men Linckersdorff vant fram med sin idé. Restaurantanlegget ble innviet våren 2018. Samtidig foregikk det restaureringsarbeid også på 1890-tallsboligene på den andre sida av Schwanenallee. Dette fotografiet er tatt like før Kongsnæs var ferdig gjenoppbygd. Portalen i forgrunnen ble levert av et snekkerverksted i Kaupanger i Sogn. Også den er bygd etter Holm Hansen Munthes tegninger.

Den gjenoppbygde ankomstpaviljongen «Kongsnæs» i Potsdam i d

Den gjenoppbygde ankomstpaviljongen «Kongsnæs» i Potsdam i delstaten Brandenburg, sørvest for Berlin. Bygningen ble tegnet av den norske arkitekten Holm Hansen Munthe (1848-1898) på oppdrag fra keiser Vilhelm II (1859-1941), som var tysk statsoverhode fra 1888 til han måtte abdisere da 1. verdenskrig endte i 1918. Alt fra 1660-tallet var Potsdam residens for den prøyssiske kongefamilien, og også etter at Tyskland i 1871 ble samlet til et keiserdømme fortsatte hoffet å ha tilhold i dette naturskjønne området i nærheten av Berlin. Mye av området hadde parkkarakter, og i Neuen Gartens strandsone mot Jungfernsee i elva Havel var et populært utgangspunkt for båtliv. Her ble det tidlig etablert ei båthavn og en «Matrosen-Station» for personalet som bisto de fornemme menneskene som brukte elva som rekreasjonsmiljø. Da Vilhelm II ble statsoverhode ønsket han å fornye anlegget. Mot slutten av 1800-tallet var det stor interesse for nordisk kultur i Tyskland, og keiseren var absolutt blant dem som delte denne fascinasjonen. Fra 1889 til 1914 var keiseren og hans følge hver sommer på utflukt i norske fjorder med det statseide lystfartøyet Hohenzollern. Kanskje var dette bakgrunnen for at han ønsket å skape noe «norsk» også hjemme i Potsdam. Han engasjerte i hvert fall Holm Hansen Munthe til å tegne en ny ankomsthall ved kaianlegget til det keiserlige dampskipet «Alexandria», et prosjekt som ble realisert i 1891-1892. Deretter, i perioden 1893 til 1895, ble det også bygd bolighus til personalet som fraktet keiserfamilien og deres gjester på Havel og Spree, mellom slottene i Potsdam og Berlin. Også disse bygningene ble reist i tre og fikk et typisk drakestilpreg. Keiseren gav anlegget det norske navnet «Kongsnæs». Etter 1. verdenskrig ble Vilhelm II tvunget til å abdisere, og mesteparten av eiendommene keiserfamilien hadde hatt, ble konfiskerte av den tyske stat. Sjøl flyttet Vilhelm til Nederland. Eiendomsretten til Kongsnes fikk han beholde, men funksjonen som anløpssted for fyrstelige lystbåter opphørte. Derfor ble anlegget utleid til «Kaiserlichen Yacht-Clubs», som brukte Kongsnæs som utgangspunkt for vannsportaktiviteter. Mot slutten av 2. verdenskrig ble også dette området krigsskueplass, og et bombenedslag satte ankomsthallen og bryggeanlegget i brann, mens personalboligene unnslapp. Etter krigen ble området liggende i den militariserte grensesonen mellom Vest-Berlin og DDR. I 1961 ble den kjente «Muren», som skulle hindre østtyskere å ta seg inn i Vest-Berlin, reist langs Schwanenallee, der Kongsnæs ligger. Først etter DDR-statens fall ble det i regi av «Deutsch-Norwegishen Freundschaftgesellschaft» etablert ei gruppe som ble kalt «Projektgruppe Kongsnæs», som arbeidet for restaurering og tilgjengeliggjøring av anlegget. På dette tidspunktet var «Potsdamer Kulturlandschaft» blitt et verneområde med UNESCO-beskyttelse. I 2006 bestemte lokalpolitikerne i Potsdam seg for å selge Kongsnæs. Dette var imidlertid et område som ikke kunne overlates til hvem som helst for hvilken som helst bruk. I 2009 fikk juveleren Michael Linckersdorff skjøte på eiendommen. Han ville gjenoppføre ankomsthallen etter Holm Hansen Munthes tegninger og innrede huset til restaurant med plass til 60 gjester innendørs og ytterligere drøyt 30 på en innglasset veranda. Kjøkken, toaletter og lagerrom ble plassert i en tilstøtende økonomibygning, som ble reist i kontrasterende funkisstil. Forslaget vakte bestyrtelse i et pengesterkt nabolag, der beboerne fryktet støy fra virksomheten, men Linckersdorff vant fram med sin idé. Restaurantanlegget ble innviet våren 2018. Samtidig foregikk det restaureringsarbeid også på 1890-tallsboligene på den andre sida av Schwanenallee. Dette fotografiet er tatt like før Kongsnæs var ferdig gjenoppbygd. Framfor bygningen sto det ei tresnekke på en biltilhenger.

Den såkalte «sveitserhuset» i Forstbotanischer Garten Tharan

Den såkalte «sveitserhuset» i Forstbotanischer Garten Tharandt i Sachsen i Tyskland. Den forstboniske hagen her ble etablert da Heinrich Cotta (1763-1844) fikk Kong Friedrich August Is (1750-1827) aksept for å etablere en forstlig læreanstalt i tilknytning til sin forstinsperktørtjeneste i Sachsen. Det var Cotta sjøl som valgte å drive virksomheten fra Tharandt, en liten by 12-13 kilometer fra Dresden, fordi Tharandt hadde skog. Mye av undervisningen ble drevet i skogen og i Cottas og andre læreres egne hjem. Det skal ha vært skogøkonomiprofessor Max Robert Pressler (1815-1866) som fikk reist dette huset i sveitserstil i arboretet i 1842. Det ble brukt som undervisningslokale inntil den større, murte undervisningsbygningen nede i byen Tharandt sto ferdig 5-6 år seinere. I vår tid brukes sveitserhuset som kafé og butikk for de besøkende i arboretet, og i andre etasje kan fagmiljøet som driver arboretet samle grupper til undervisningsaktiviteter. Forstbotanischer Garten Tharandt er et av de største arboretene i verden. Det omfatter cirka 3 200 treslag fra ulike himmelstrøk. Noe mer informasjon om forstakademiet i Tharandt og den norske tilknytningen til dette miljøet finnes under fanen «Opplysninger».

Grindabygd hus for lagring av hesjestaur på østsida av Eidsv

Grindabygd hus for lagring av hesjestaur på østsida av Eidsvatnet i Norddal kommune på Sunnmøre. Grindbyggingsteknikken er utbredt på Vestlandet, der rettvokst bartrevirke var mangelvare. Konstruksjonsprinsippet var for øvrig godt tilpasset bygging i kupert terreng i og med at lengden på de stående bærebjelkene, «stavene», kunne avpasses etter ujevnheter i underlaget. Denne bygningen står på en slakt skrånende grasvoll. Grindene består av vertikale stolper, de nevnte «stavene», med tverrgående horisontale «beiter» i husets bredderetning og «stavlegjer» i lengderetningen. Forbindelsen mellom stavene, beitene og stavlegja var avstivet ved hjelp av skråband, som på Vestlandet ble kalt for «snedbord». På dette huset ser det ut til å være satt inn en stolpe som støtter stavlegja, noenlunde midt mellom de to grindene i tverrendene. Huset hadde sperretak som var tekt med never og torv. Ytterveggene hadde ingen form for kledning, for dette skulle være et luftig lagerhus. Under taket ser vi en del krokvokst hesjestaur, samt en del kavler med rusten ståltråd, som hadde vært brukt under hesjinga.

Detalj fra vegg på det nordøstre hjørnet av våningshuset på

Detalj fra vegg på det nordøstre hjørnet av våningshuset på klokkergarden Fossum i Elverum. Norsk Skogbruksmuseum (siden 2003 Norsk Skogmuseum) overtok denne eiendommen fra årsskiftet 1962-1963, og de gjenværende bygningene forvaltes nå som en del av museets antikvariske bygningssamling (jfr. SJF-B.0017 – SJF-B.0020). Høsten 2016 innså museets personale at det var råteskader ved eller bak ei trapp som var støpt inntil kjøkkeninngangen, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon som var reist inntil den laftete bygningskjernens nordre langvegg. Firmaet Sletten Vøling AS påtok seg restaureringsoppdraget med Ola Svensson som utførende håndverker. Etter at trappa var borte, viste det seg at ikke bare svillbjelken på det nevnte tilbygget, men også svillstokkene i laftekjernen var råteskadde. Nærmest hushjørnet var til og med andrestokken råteskadd. For å kunne skjære ut ødelagte komponenter og erstatte dem med frisk ved, ble noe panelbord i den råteskadde sonen på nordveggen kappet i passende høyde, mens enkeltbord i laftekassa og på østre gavlvegg ble løsnet for at man skulle kunne danne seg et inntrykk av hvor omfattende råteskadene egentlig var. Da dette fotografiet ble tatt var veggen og murkrona klargjort for innlegging av ny «bæring» av frisk furuved.

Detalj fra vegg på det nordøstre hjørnet av våningshuset på

Detalj fra vegg på det nordøstre hjørnet av våningshuset på klokkergarden Fossum i Elverum. Norsk Skogbruksmuseum (siden 2003 Norsk Skogmuseum) overtok denne eiendommen fra årsskiftet 1962-1963, og de gjenværende bygningene forvaltes nå som en del av museets antikvariske bygningssamling (jfr. SJF-B.0017 – SJF-B.0020). Høsten 2016 innså museets personale at det var råteskader ved eller bak ei trapp som var støpt inntil kjøkkeninngangen, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon som var reist inntil den laftete bygningskjernens nordre langvegg. Firmaet Sletten Vøling AS påtok seg restaureringsoppdraget med Ola Svensson som utførende håndverker. Etter at trappa var borte, viste det seg at ikke bare svillbjelken på det nevnte tilbygget, men også svillstokkene i laftekjernen var råteskadde. Nærmest hushjørnet var til og med andrestokken råteskadd. For å kunne skjære ut ødelagte komponenter og erstatte dem med frisk ved, ble noe panelbord i den råteskadde sonen på nordveggen kappet i passende høyde, mens enkeltbord i laftekassa og på østre gavlvegg ble løsnet for at man skulle kunne danne seg et inntrykk av hvor omfattende råteskadene egentlig var. Da dette fotografiet ble tatt var veggen og murkrona klargjort for innlegging av ny «bæring» av frisk furuved.

Detalj av råteskadd svill i våningshuset på klokkergarden Fo

Detalj av råteskadd svill i våningshuset på klokkergarden Fossum i Elverum. Fotografiet er tatt mot en stokkende som tydelig har vært eksponert for fukt og utsatt for treborende skadedyr. Norsk Skogbruksmuseum (siden 2003 Norsk Skogmuseum) overtok denne eiendommen fra årsskiftet 1962-1963, og de gjenværende bygningene forvaltes nå som en del av museets antikvariske bygningssamling (jfr. SJF-B.0017 – SJF-B.0020). Høsten 2016 innså museets personale at det var råteskader ved eller bak ei trapp som var støpt inntil kjøkkeninngangen, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon som var reist inntil den laftete bygningskjernens nordre langvegg. Firmaet Sletten Vøling AS påtok seg restaureringsoppdraget med Ola Svensson som utførende håndverker. Etter at trappa var borte, viste det seg at ikke bare svillbjelken på det nevnte tilbygget, men også svillstokkene i laftekjernen var råteskadde. Nærmest hushjørnet var til og med andrestokken råteskadd.

Detalj av råteskadd svillstokk i våningshuset på klokkergard

Detalj av råteskadd svillstokk i våningshuset på klokkergarden Fossum i Elverum. Fotografiet er tatt mot en stokkende som tydelig har vært eksponert for fukt og utsatt for treborende skadedyr. Norsk Skogbruksmuseum (siden 2003 Norsk Skogmuseum) overtok denne eiendommen fra årsskiftet 1962-1963, og de gjenværende bygningene forvaltes nå som en del av museets antikvariske bygningssamling (jfr. SJF-B.0017 – SJF-B.0020). Høsten 2016 innså museets personale at det var råteskader ved eller bak ei trapp som var støpt inntil kjøkkeninngangen, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon som var reist inntil den laftete bygningskjernens nordre langvegg. Firmaet Sletten Vøling AS påtok seg restaureringsoppdraget med Ola Svensson som utførende håndverker. Etter at trappa var borte, viste det seg at ikke bare svillbjelken på det nevnte tilbygget, men også svillstokkene i laftekjernen var råteskadde. Nærmest hushjørnet var til og med andrestokken råteskadd. Dette fotografiet er tatt fra en posisjon under golvet i den tilbygde kjøkkengangen, mot det punktet der svillstokken på nordre langvegg ble kappet med sikte på innlegging av ny «bæring» av friskt virke.

Råteskadde golvplanker i kjøkkengangen til våningshuset på k

Råteskadde golvplanker i kjøkkengangen til våningshuset på klokkergarden Fossum i Elverum. Fotografiet er tatt fra undersida, etter at trappa framfor og svillbjelken var fjernet. Norsk Skogbruksmuseum (siden 2003 Norsk Skogmuseum) overtok denne eiendommen fra årsskiftet 1962-1963, og de gjenværende bygningene forvaltes nå som en del av museets antikvariske bygningssamling (jfr. SJF-B.0017 – SJF-B.0020). Høsten 2016 innså museets personale at det var råteskader ved eller bak den nevnte trappa til kjøkkeninngangen, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon som var reist inntil den laftete bygningskjernens nordre langvegg. Firmaet Sletten Vøling AS påtok seg restaureringsoppdraget med Ola Svensson som utførende håndverker. Etter at trappa var borte, viste det seg at ikke bare svillbjelken på det nevnte tilbygget, men også svillstokkene i laftekjernen var råteskadde. Nærmest hushjørnet var til og med andrestokken råteskadd. På det punktet der dette fotografiet ble tatt skiftet man bærekonstruksjon (svill), men utsatte arbeidet med golvbordene. Utsettelsen skyldes blant annet at det er et toalett innerst i kjøkkengangen, og at legging av nytt golv derfor ville ha påført museet kostnader til rørleggerbistand, noe det ikke var tatt høyde for ved budsjetteringa av dette restaureringsprosjektet.

Restaureringshåndverker Ola Svensson tilpasser en furubjelke

Restaureringshåndverker Ola Svensson tilpasser en furubjelke som skulle gi ny «bæring» ved det nordøstre hjørnet av klokkergarden Fossum i Elverum. Norsk Skogbruksmuseum (siden 2003 Norsk Skogmuseum) overtok denne eiendommen fra årsskiftet 1962-1963, og de gjenværende bygningene forvaltes nå som en del av museets antikvariske bygningssamling (jfr. SJF-B.0017 – SJF-B.0020). Høsten 2016 innså museets personale at det var råteskader ved eller bak den nevnte trappa til kjøkkeninngangen, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon som var reist inntil den laftete bygningskjernens nordre langvegg. Firmaet Sletten Vøling AS påtok seg restaureringsoppdraget med Ola Svensson som utførende håndverker. Etter at trappa var borte, viste det seg at ikke bare svillbjelken på det nevnte tilbygget, men også svillstokkene i laftekjernen var råteskadde. Nærmest hushjørnet var til og med andrestokken råteskadd. På grunn av de begrensete økonomiske ressursene som var avsatt til dette prosjektet ble det bruk «firkant» eller «boks» av furu i dimensjonen 7"X 7" i stedet for tømmer med hogd sammenføying i hjørnet. En løsning av samme type som den bortråtnete ville ha forutsatt demontering av kjøkkengangen og en betydelig del av kledningen på to yttervegger.

Restaureringshåndverker Ola Svensson tilpasser en furubjelke

Restaureringshåndverker Ola Svensson tilpasser en furubjelke som skulle gi ny «bæring» ved det nordøstre hjørnet av klokkergarden Fossum i Elverum. Norsk Skogbruksmuseum (siden 2003 Norsk Skogmuseum) overtok denne eiendommen fra årsskiftet 1962-1963, og de gjenværende bygningene forvaltes nå som en del av museets antikvariske bygningssamling (jfr. SJF-B.0017 – SJF-B.0020). Høsten 2016 innså museets personale at det var råteskader ved eller bak den nevnte trappa til kjøkkeninngangen, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon som var reist inntil den laftete bygningskjernens nordre langvegg. Firmaet Sletten Vøling AS påtok seg restaureringsoppdraget med Ola Svensson som utførende håndverker. Etter at trappa var borte, viste det seg at ikke bare svillbjelken på det nevnte tilbygget, men også svillstokkene i laftekjernen var råteskadde. Nærmest hushjørnet var til og med andrestokken råteskadd. På grunn av de begrensete økonomiske ressursene som var avsatt til dette prosjektet ble det bruk «firkant» eller «boks» av furu i dimensjonen 7"X 7" i stedet for tømmer med hogd sammenføying i hjørnet. En løsning av samme type som den bortråtnete ville ha forutsatt demontering av kjøkkengangen og en betydelig del av kledningen på to yttervegger.

Restaureringshåndverker Ola Svensson tilpasser en furubjelke

Restaureringshåndverker Ola Svensson tilpasser en furubjelke som skulle gi ny «bæring» ved det nordøstre hjørnet av klokkergarden Fossum i Elverum. Norsk Skogbruksmuseum (siden 2003 Norsk Skogmuseum) overtok denne eiendommen fra årsskiftet 1962-1963, og de gjenværende bygningene forvaltes nå som en del av museets antikvariske bygningssamling (jfr. SJF-B.0017 – SJF-B.0020). Høsten 2016 innså museets personale at det var råteskader ved eller bak den nevnte trappa til kjøkkeninngangen, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon som var reist inntil den laftete bygningskjernens nordre langvegg. Firmaet Sletten Vøling AS påtok seg restaureringsoppdraget med Ola Svensson som utførende håndverker. Etter at trappa var borte, viste det seg at ikke bare svillbjelken på det nevnte tilbygget, men også svillstokkene i laftekjernen var råteskadde. Nærmest hushjørnet var til og med andrestokken råteskadd. På grunn av de begrensete økonomiske ressursene som var avsatt til dette prosjektet ble det bruk «firkant» eller «boks» av furu i dimensjonen 7"X 7" i stedet for tømmer med hogd sammenføying i hjørnet. En løsning av samme type som den bortråtnete ville ha forutsatt demontering av kjøkkengangen og en betydelig del av kledningen på to yttervegger.

Uppigard Streitlien – som siden midten av 1970-åra har funge

Uppigard Streitlien – som siden midten av 1970-åra har fungert som bygdetun for Folldal i Hedmark – fotografert 25. september 2013. Den delen av anlegget som vises på dette fotografiet ble utviklet av legen Anton Raabe (1889-1959) og hans kone, skuespilleren Tore Segelcke (1901-1979). I 1944 gjorde de avtale om å kjøpe et areal på bakkekammen ovenfor garden til Anton og Maria Streitlien, ei tomt med fantastisk utsikt mot Rondane. De fikk skjøte på eiendommen i 1948, og skal ha hatt innvielsesfest i 1950, men tilflyttinga av antikvariske bygninger fortsatte nesten fram til Raabes død i slutten av dette tiåret. Etter at Folldal kommune overtok anlegget i 1975-76 er det flyttet flere hus til anleggets ytterkanter, men ingen av disse er synlige på dette fotografiet. På bildet ser vi (fra venstre): Ryen-stua fra Folldal, Korsvol-stua fra Dovre, Hol-stua fra Folldal [Holen i Grimsbu] og Kjølhaug-stua fra Alvdal. De to samlerne sørget for at innvendige tak og vegger ble malt i tidsriktige farger. Raabe skal også ha kjøpt en del antikvariske møbler i regionen, men Segelcke fortalte da materialet skulle registreres i slutten av 1970-åra at mye også var innkjøpt via et av de store antikvariatene i Oslo. Raabe og Segelcke samlet bare på våningshus og interiører fra slike bygninger, og de var ikke spesielt opptatte av at samlinga skulle være fra den bygda Uppigard Streitlien lå i. De bygningene som er tilflyttet seinere, og som altså ikke er synlige på dette fotografiet, omfatter flere bygningstyper, alle fra Folldal. Fotografiet er tatt under en ekskursjon Forum for samlingsforvaltning i Hedmark fylkesmuseum arrangerte 25. september 2013.

Søgardslåven i Tylldalen i Tynset kommune i Hedmark. Denne

Søgardslåven i Tylldalen i Tynset kommune i Hedmark. Denne låven er en laftekonstruksjon med rektangulært grunnplan. Den er delt i tre hovedvolumer, et låverom for tresking i midten med «golv» for stråfôr på hver side. Låvedelen er delt i to etasjeplan. Inngangen til det øvre planet skjedde via ei forholdsvis bred dør med gang- og kjørebru fra gardstunet. Da dette fotografiet ble tatt sto ikke bygningen lenger på sine opprinnelige tufter, og låvebrua var ikke rekonstruert. Vi ser imidlertid utsparinger i veggstokkene der hvor bærebjelkene for brua har ligget an. Vi ser også ei gjenblendet dør til underlåven, samt dører til de to sidegolvene. Taket er tekket med torv med tre- og buskvegetasjon som tyder på at låven har stått uten vedlikehold i mange år. Låven ble gitt som gave til Tylldalen bygdetun av eieren, Toralf Søgård, i 1978. Fire år seinere ble den, som nevnt, flyttet fra sine opprinnelige tufter i tunet på Søgard i Tylldalen. Den står nå i ei skogbevokst helling et par steinkast øst for tunet. Små plater på laftehodene med påmalt merking som viser hvilken vegg og hvilken posisjon i vegglivet stokkene hadde før flyttinga er ennå intakte. Ut fra tømmerbehandlinga kan det se ut til at Søgardslåven er fra første halvdel av 1800-tallet. I forbindelse med flyttinga later det til at det østre golvet er blitt fjernet som en tilpasning til et noe mer skrånende terreng enn den tomta bygningen opprinnelig hadde stått på. I samband med flyttinga er det åpenbart lagt nye golv av kostbar kvalitetsplank, både i låverommet og i det østre golvet. Flyttinga av bygningen skal ha skjedd i samarbeid med distriktskonservatorembetet i Nord-Østerdalen. At låven ble flyttet til ei forholdsvis utilgjengelig tomt på eiendommen den opprinnelig ble bygd på, innebærer at dette er et kulturminne svært få får se. Fotografiet er tatt i samband med ei befaring Forum for samlingsforvaltning i Hedmark fylkesmuseum arrangerte 24. september 2013.