DigitaltMuseum

UiO Universitetsbiblioteket

Statsforvalteren i Innlandet

Statsforvalteren i Innlandet har fått et nytt bygg i Lillehammer, og Andreas Siqueland (NO) har gjennomført et kunstprosjekt til byggets foajé. Det består av åtte malerier, en trestamme, en konfekteske og en tekst. Maleriene ble til i perioden 2009-10, da kunstneren hadde et arbeidsopphold på Ringsveen gård utenfor Lillehammer. Under oppholdet produserte Siqueland en stor mengde malerier på lerret, papir og treplater. Han gjorde undersøkelser av hvordan maleriet påvirkes av geografisk sted. Arbeidet foregikk ute om dagen og inne om kvelden. Vær og vind satte fysiske spor i de maleriene som ble til utendørs, og selv marginale temperaturendringer ga seg utslag i hvordan penselen oppførte seg. Til jul fikk kunstneren en konfekteske i gave. Esken passet perfekt til treplater som var forberedt til nye malerier, noe som gjorde det mulig å dra på lengre ekskursjoner i skogene omkring Ringsveen og innover mot elva Mesna. Festet til et tre ble esken til et staffeli og en ramme for motivet under utarbeidelse. Den kunne også brukes til å transportere våte oljemalerier hjem uten at de ble ødelagt. Slik ble konfektesken et mobilt atelier – et innerom fraktet utendørs. I arbeidet til fylkesmannen har Siqueland brakt noe av denne ateliersituasjonen inn i bygget. En trestamme funnet langs Vårseterveien opp til Ringsveen vises i foajeens første rom. Rommet har stor takhøyde og store vindusflater, noe som slipper lyset inn og skaper inntrykk av at uterommet fortsetter innover. De åtte maleriene er inspirert av landskapet langs Mesna på vinterstid. Andreas Siqueland (f. 1973) er utdannet ved Haute École d´art et de design Genève og Det Kongelige Danske Kunstakademi. Han har vært stipendiat på Kunsthøgskolen i Oslo, og har deltatt på utstillinger i Norge og internasjonalt. Kunstprosjektet er et av ti prosjekter i 8. tildelingsrunde under kunstordningen LES for statlige etater i private leiebygg og eldre statsbygg.

UiT Norges Arktiske Universitet, Campus Tromsø, Medisin- og Helsefagbygget (MH2)

Beret Aksnes og Vegar Moens verk Fluehjerne er en integrert del av MH2s inngangsparti. Verket er et elektromikroskopisk bilde av hjernen til en fruktflue, en flittig brukt organisme innen genforskning. Bildet er skåret inn i rimex og materialet speiler omgivelsene og gir verket en levende, omskiftelig overflate. Gulvet i inngangspartiet er et organisk fremvoksende symbolspekket betonggulv, laget av Gunilla Klingberg. Det er som et fragment av en tenkt helhet. Mønsteret i gulvflaten er inspirert av Østens mønstertradisjoner med buddistiske og hinduistiske symboler. I byggets rådsrom og arealet utenfor henger Olav Christopher Jenssens 28 sirkulære abstrakte verk, som en lang frise. Verkene hans har en eksistensiell karakter, og gir kunstnerisk tyngde til rommet som helhet. Kunstner Hennie Ann Isdahl utvider trapperommet i MH2 med verket Rise, et positivt ladet arbeid og en metafor for kunnskapstilegnelse. Isdahl følger også de arkitektoniske strukturene med verket Ankomst, på auditorieboksen i 7. etasje. Begge arbeidene består av fargekomposisjoner som graderes over i hverandre og skaper bevegelse på veggen og i rommet. Homostasis av kunstner Annelise Brun dekker den andre auditorieveggen i 7. og 8. etasje, og kan sees både innefra og utenfra. Verket består av avgrensede, gjennomsiktige organiske former lagt delvis over hverandre og minner om mikroskoputsnitt og isfrossen natur. Det er jobbet frem på stedet med pastellkritt og bjørkefinérplatenes naturlige spor er ivaretatt som del av arbeidet. I den første av to kollokviesoner henger Marianne Bjørnmyrs fotoserie An Authentic Relation. Verket er en dialog med den ene av flere utgaver av en dagbok fra 1700-tallet med samme tittel, som tilhørte den nederlanske soldaten Leenert Hasenbosch. Arbeidet består av 16 innrammede bilder hvorav 13 er fotografier og de resterende tre er tekst fra dagboken. Sammen danner de et nett av dokumentasjon og ser på vår idé av historie som en mulig fiksjon heller enn befestet fakta. I den andre kollokviesonen henger tre verk fra Espen Gleditschs fotoserie Faded Remains; Illoneus, Aphrodite of Knidos og Narcissus, antikke marmorskulpturer i svart-hvitt med en farget gjennomsiktig front som fargesetter deler av fotografiet. Arbeidet setter spørsmålstegn ved verdien vi gir hvithet i objekter og strukturer som på sin tid var fargesatt. Det danner en historisk forbindelse mellom antikken og samtiden, og hvordan vårt kollektive narrativ blir dannet.

AHO Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, søndre fløy

Gjenbruk er viktig for Storsveen, og hun forholder seg ofte til allerede eksisterende kvaliteter ved materialer hun har samlet, funnet, eller fått i årenes løp. Verkstitlene er inspirert av lag-det selv-bøker fra 30-tallet og etterkrigstiden. Titlene henspiller på gleden over å få ta aktivt del i konstruksjon og formgiving i en tid der automatiserte prosesser ofte erstatter manuelt arbeid. I de to verkene utforsker Storsveen det potensielle rommet i en todimensjonal flate. Alle tekstilene blir farget svarte før de settes sammen. Fordi materialene er av ulik kvalitet, tar de også til seg farge forskjellig, og uttrykket blir dynamisk. Komposisjonen er en kombinasjon av de fargede gjenbrukstekstilene som skaper perspektiv, og geometriske former og abstraherte menneskeskikkelser som bryter illusjonen av dybde. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo utvider studietilbudet sitt i 2018. I den forbindelse rehabiliteres byggemassens søndre fløy med kontorer, undervisningsrom, lesesaler og verksteder fordelt over tre etasjer. Elise Storsveens tekstilverk, som fyller hver sin fondvegg i to store lesesaler, går i direkte dialog med bygget; gjenbruk og den collageaktige teknikken Storsveen bygger sammen verkene på, er en prosess kunstneren tenker er relevant for morgendagens arkitekter når de må forholde seg til bygg som allerede eksisterer og ikke bare kan begynne på null. Om kunstneren: Elise Storsveen (f. 1969) er utdannet på SHKS (tekstil) og på Kunstakademiet i Oslo. Hun har stilt ut både collage og maleri, og har hatt flere separatutstillinger på blant annet Kunstnerforbundet, Galleri Riis og Galleri Trafo, men samarbeider gjerne med andre. Hun har gjort flere store prosjekter med faren Jon Gundersen, og siden 1998 har hun utgitt fanzinen ALBUM med kunstner Eline Mugaas. Som selvstendig kunstner har hun gjort to KORO-prosjekter: På Høgskolen i Sørøst-Norge (1998) og i Ila landsfengsel (2011).

Mo i Rana telehus, teknisk bygg og publikumsekspedisjon

Domus Medica, UIO

NTNU, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, institutt for geovitenskap og petrolium, campus Gløshaugen

Bodø fengsel, tilbygg

Sentralt i Bodø ligg Bodø fengsel, som har plass til 50 domfelte som sonar på høgt sikkerheitsnivå. I 2016 stod eit nytt tilbygg ferdig. Allereie før utvidinga fanst det fleire verk frå KORO i kunstsamlinga til fengselet, som er med på å dempe det institusjonelle preget. Mellom anna har kunstnaren Hugo Aasjord flytta ein original tømmervegg til hovudinngangen til fengselet, der den er stilt ut saman med fotografi av det lafta huset den er henta frå. Dei tre fotografia av Rune Johansen glir godt inn i den eksisterande kunstsamlinga. I biletet En hilsen til Redningsselskapet ser vi ein lafta tømmervegg i noko som verkar vere eit utsnitt av ei privat stove. Det heng familieportrett og broderi på veggen. Interiøret gjev assosiasjonar til noko genuint og folkeleg norsk. Det norske er temaet i dei to andre bileta også – i det eine fotografiet ser vi eit norsk flagg og eit snødekt fjell, i det andre eit lite naust i botnen av ein stor dal. Rune Johansen er fødd i Bodø i 1957 og har fotografert sidan 1976. Den sjølvlærde fotografen fekk sitt store gjennombrot som kunstnar i 2004, då han gav ut si første fotobok, Hiv mannskjiten, med fotografi frå nordnorsk folkeliv akkompagnert av eigne, underfundige tekstar. Ingen av bileta til Johansen er arrangerte. Metoden hans er å reise, sjå, oppdage kva som interesserer han på staden, og fotografere. Dei overraskande utsnitta, dei kvadratiske formata og sansen for det merkverdige og besynderlege, for detaljane ein ofte overser i eit landskap eller eit interiør, gir fotografia hans eit særprega uttrykk. Sidan gjennombrotet har han hausta brei og internasjonal heider for dette uttrykket.

Nord universitet, Nesna

Sentralarrest, Oslo politidistrikt

Det ble gitt oppdrag til tre kunstnere. I en installasjon som består av ett veggmaleri og tre dataprints på aluminiumsplate, har Tiril Schröder tatt utgangspunkt i landskaper og organsike former. Josephine Lyches veggmalerier er holdt i klare, rolige farger og er utført i en spesiell teknikk hvor veggen påføres sparkel i mange lag som så slipes og lakkes slik at det dannes abstrakte mønstre. I to fotocollager som er trykket på glassklar akryl har Jenny Alnæs satt sammen bilder fra bydel gamle Oslo med bilder fra byer rundt om i verden, middelalderskulpturer og bunadsbroderier. I tillegg ble det i 2008 kjøpt inn tre malerier av Marius Martinussen.

Den norske ambassaden i Amman, embetsboligen

I Carin Wessels tekstilteppe Birgits palett fra 2009, er fargene inspirert av inntrykkene fra en glassklar vintermorgen på kunstnerens atelier tett ved Akerselva. De rike variasjoner i teppets hvitfarger gir assosiasjoner til is og snø, ispedd blåtoner i vannoverflaten. Tekstilen er utført i ikat, en innfargningsteknikk utviklet i Asia og mye brukt i de nordiske landene. Her farges garnet sammenbundet slik at fargen blir ujevn og danner abstrakte mønstre når det veves ut. Kunstnerens mor Birgit Wessel var også tekstilkunstner. Tittelen viser til fargepaletten som moren brukte og de påsydde prøvene i lin er fra hennes skisser til utsmykkingen av Kongeskipet Norge. Med disse applikasjonene opprettes en direkte dialog med morens virke og tekstilteppet er fra datterens side en visuell oppsummering av morens enorme produksjon, og en anerkjennelse av hennes betydning som tekstildesigner. At tradisjoner både går i arv og fornyes kan ikke fremstilles mer konkret. Carin Wessel (f. 1944) er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Hun har jobbet med vev og billedtepper i over 50 år og har utført en rekke betydelige utsmykkinger, blant annet på Oslo Lufthavn og i Regjeringskvartalet. Kaja Leijon fotograferer landskap fra ulike steder i verden. Fotografiene har ofte et filmatisk uttrykk med åpne og assosiative motiver som gir rom for at den som ser kan skape sine egne fortellinger. De tre fotografier kjøpt inn til spisestuen er alle fra 2017. I bildet Archipelago er motivet tatt fra et fly og det åpner seg et hull i skydekket hvor vi ser solen som speiles i havoverflaten langt der nede. I Aurora er vi tett på siv og strå som tegner klare hvite konturer i sollyset mot det mørke tjernet. I fotografiet Suburbia danner skyggen fra et tre myke felt på den stramme bygningskroppen. Leijon skriver selv om sitt arbeid «som fotograf er man et aktivt vitne til konkret forandring. En fotograf som dveler er stadig vitne til skiftninger basert på sesong, forvitring og persepsjon. Verden endrer seg, naturen endrer seg, forfaller og forvitrer. Men viktigst av alt; vi endrer oss. Kanskje vil en del av de tingene jeg fotograferer forsvinne i fremtiden, i meg eller omgivelsene». Kaja Leijon (f. 1980) er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo. Hun jobber med fotografi og film og har hatt flere utstillinger i både Norge og utlandet.

Luftforsvarsbase Bodø

330-skvadronen ved Bodø flystasjon er ein av Luftforsvarets operatørar av redningshelikoptertenester i Noreg. Mannskapen på om lag 40 personar har ein kvardag som til tider er prega av svært dramatiske hendingar. Det står ofte om liv eller død når alarmen går. Det var difor eit ønske at kunsten til den nybygde flystasjonen i Bodø skulle bidra til ein atmosfære som både verka roande og gav nytt overskot. Bodø flystasjon består av eitt bygg med buareal for tilstadesvakter og eitt bygg som husar administrasjon, teknisk vedlikehald og kantine. Kunsten er plassert i opphaldsromma som fungerer som kjøkken, kantine og møterom. Mannskapen i 330-skvadronen ønskte ikkje kunst som illustrerte arbeidet deira direkte, men snarare kunst med ei meir abstrakt tilnærming til verksemda på flystasjonen. Det var òg eit ønske at dei kunne ha utbytte av å sjå kunsten både frå langt hald og på nært hald. Synnøve Persen (NO) har laga fire verk av til saman fem akrylmåleri til flystasjonen. Dei abstrakte motiva er forankra i det nordnorske landskapet gjennom både formspråk, koloritt og lystolking. Fargane gir assosiasjonar til ei varm, livgivande sol og ein open himmel, men opnar òg for meir private og eksistensielle tolkingar. Slik skaper bileta høve til ro og ettertanke mellom dramatiske redningstokt. Synnøve Persen (f. 1950) har samisk bakgrunn og har vore sentral i organiseringa av det samiske kunstlivet gjennom ei rekkje verv. Ho er utdanna ved Kunstskolen i Trondheim og Statens kunstakademi og er innkjøpt av mellom andre Norsk kulturråd, Sametinget og Nordnorsk Kunstmuseum. Persen er også ein velrenommert forfattar. Bodø flystasjon ble nedlagt i 2016. Bodø flystasjon, 330-skvadronen blei i 2016 kampflybase og base for Natos Quick Reaction Alert ut F-16s levetid (til rundt 2021) og utøver også redningstjeneste med helikopter.

NMBU Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Bioteknologibygningen

Sysselmannen på Svalbard, administrasjonsbygget

Moss politistasjon

Ut ifra ambisjonen om et helhetlig kunstnerisk grep i de to byggene og en oppfølgende bruk av glass, ble Hanne Heuch valgt til å stå for utsmykkingen i begge bygg. Gjennom de store transparente glasspartiene i fasaden ut mot utomhusområdet mellom politihuset og tingretten, er utsmykkingen synlig også for de som passerer politihuset på vei til tingretten. Dette bidrar til å underbygge en visuell dialog mellom de to byggene. Til politihuset har Heuch utført et mer enn tre meter langt fargestrålende veggarbeid, bestående av to sammenhengende arbeider i glasslaminat, montert i politihusets vestilbyleområde. Veggarbeidet strekker seg foran langveggen til venstre for inngangen, med en del foran vinduet i hjørnet og en del foran den påfølgende veggen. Samlet fremstår arbeidet som en horisontal, rektangulær form, asymmetrisk plassert i rommet. Området ligger midt i byggets sentrale ferdselsåre og fungerer både som adkomstsone, ventehall og informasjonspunkt for de mange besøkende. Her er det kontinuerlig stor trafikk, og rommet skal tjene en rekke funksjoner for både publikum og de ansatte. Det er derfor fylt med diverse praktiske installasjoner, så som boks for passfoto, veksleautomat, møbler i ventesonen og betjent informasjonsskranke, oppslagstavle med mer. Hanne Heuch har valgt et formalt og materialmessig samspill med arkitekturen som overser de mange forstyrrende visuelle innslag, og med fargekraft og pulserende formspråk tar arbeidet plass i rommet og samler det i et monumentalt grep. Fargenes samspill med glassmaterialet gir et poetisk og spenstig innslag i den ellers stramme arkitekturen. Som i tinghuset har Heuch også her arbeidet i glass, laminert med flytende pigment og herdet til en fast konstruksjon, med innspill av luftbobler i laminatet som en del av materialuttrykket. De transparente fargene får en helt særegen og vannklar intensitet som ikke kan fremkalles på annen måte. Denne virkningen gir vakre fargereflekser i rommet når lyset kastes igjennom glasset.

1

Telebygget, Universitetsgata 2, Oslo

NAV Ålesund, avd. Ystenesgata

UiS Universitetet i Stavanger, Hulda Garborgs hus

Oslo tinghus

Oslo tinghus sto ferdig i 1994. Bygningen har fire fasader og dekker et helt kvartal i Oslo sentrum. Hovedfasaden vender mot Hambros plass, og Østgaard Arkitekter ønsket å skape en moderne og monumental bygning med assosiasjoner til klassiske bygg som også formidler husets funksjon og status. Den store veggflaten på fasaden er brutt opp med 32 utstikkende knaster i hvit fauskemarmor, utført av kunstneren Øivind Åstein. Han ønsket at arbeidet skulle være både skulpturelt, figurativt og assosiasjonsvekkende, og har lagt inn rebuser som kan leses diagonalt, vannrett eller loddrett. Motivene viser indirekte til det som foregår i Tinghuset, for eksempel en sjakkbrikke, en gresk atlet og et egyptisk kvinneansikt. Ole Lisleruds arbeid understreker fundamentet som samfunnet vårt er bygget på. Den mørke fargen på porselenstavlene hvor Grunnloven er påskrevet skal fortelle om alvoret i det som foregår i bygget. Det meste av teksten på tavlene er speilvendt, som et symbol på at loven ikke er enkel å tolke, men omtrent fem prosent av teksten er skrevet riktig vei. Tanken er at man ved nærmere iakttagelse skal oppdage de rettvendte utdragene, og slik aldri bli helt ferdig med kunstverket. Den som tar trappene som vender ut mot hallen kan virkelig studere detaljene i porselenstavlene som står høyere opp. Kunstneren har også kommentert noen rettssaker som pågikk mens han utførte arbeidene, noe som tok ham nærmere to år. På innsiden av veggene er det utskrifter fra nyere rettsprotokoller. Oppover i etasjene blir skriften mer og mer abstrahert til kryptiske tegn og streker, til den til slutt ligner grafitti eller kalligrafi. I de øverste etasjene er det også åtte nisjer i muren. De er fylt med Lisleruds figurative keramikkskulpturer som alle skal vise at en sak alltid har to sider. Skulpturene har navn som "Paragrafrytter", "Skilsmisse", "Samliv", "Lov", "Rettferdighet", "Barmhjertighet", "Paragrafrytter med lik i lasten, Lansebærer" og "Dommer i lenestol". I møterom 283, som tidligere var byfogdens største vigselsrom, fyller et maleri av Svein Strand hele fondveggen. I 2. etasje henger det tre malerier av Svein Bolling, og i de ansattes kantine i 3. etasje en billedvev av Ingunn Skogholt. To mindre skulpturer av Nina Sundbye er innkjøpt og plassert henholdsvis utenfor møterom 283 og i de ansattes kantine.