DigitaltMuseum

Kulturhuset Tromsø

Tromsø fengsel

Nordnorsk kunstmuseum, Tromsø

Vi gestalter reisende og kommuniserer gjennom havet, på isen, i verdensrommet, på marken og i våre tanker. Inspirasjonskilden og utgangspunktet er Tromsø sine forutsetninger, historie, kultur og natur. Kunstnerne har anvendt ulike teknikker som overlappinger, fletting, perforering for å skape ornamentikk og lysmønster.

Statens hus i Tromsø

Statsarkivet i Tromsø

UiT Norges Arktiske Universitet, Campus Tromsø, Musikkonservatoriet

Tromsø Telehus

UiT Norges Arktiske Universitet, Campus Tromsø, Musikkonservatoriet

Politihuset i Tromsø

Skattens hus Tromsø

I løpet av høsten 2006 flyttet Troms fylkesskattekontor, Troms skattefogdkontor, Tromsø likningskontor og kemneren i Tromsø inn i nye lokaler i Kaigata i Tromsø sentrum. Det kunstneriske bidraget til nybygget var en skulpturell installasjon av kunstnerne Erle Stenberg og Elin Tanding Sørensen. Verket "Kistefjellet" er integrert i skattekontorets inngangsparti og publikumsområde. Det består av en ornamental tegning montert direkte på veggen og en skulptur på gulvet. Verket er utført i norske 50-øringer. Bruken av blanke og skinnende materialer kan knyttes til en klassisk kunsttradisjon som et uttrykk for det vakre og strålende. I tradisjonell forstand er metaller som kopper forbundet med høyverdig kunst. I kontrast kan det å ta vare på småpenger knyttes til småsparerne; det er for eksempel ikke så lenge siden det var vanlig å legge til side småmyntene for å spare til bryllupssko. I veggtegningen er myntene lagt i et mønster basert på "Strange Attractor"-diagrammet fra kaosteori, som beskriver dynamiske systemer hvor en orden utvikles over tid. Formspråket er energisk og aktivt, mønsteret virvles så å si opp på veggen til en visuell metafor for det økonomiske kretsløpet. Skulpturen er laget som en modell av de topografiske linjene til det kjente landmerket Kistefjellet ved Senja i Lenvik kommune. Navnet kommer trolig av formen som ligner en kiste. Det passer også perfekt som tittel på dette kunstverket som er laget spesielt for en etat som vil vite hvor mange penger du har «på kistebunnen». De sirkulære og organiske formene gjentas i både veggtegningen og skulpturen slik at de to delene oppleves som en helhet. Verket ble i 2017 satt på lager i forbindelse med at Skatteetaten Skatt Nord Tromsø flyttet til nye lokaler. Nytt utstillingssted blir ved Universitetet i Tromsø, nærmere bestemt Handelshøgskolen Breivang, tidligere husmorskole.

UiT Norges Arktiske Universitet, Campus Tromsø, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk

UiT Norges Arktiske Universitet, Campus Tromsø, Administrasjonsbygget

Zdenka Rusova (f. 1939) er ein av dei kvinnelege pionerane i norsk kunstsamanheng. Ho var den første kvinnelege professoren i grafikk ved Statens kunstakademi og har også vore rektor ved same stad. Ho blei då den første kvinna som fekk ei slik stilling ved eit kunstakademi i Norden. Mellom ei lang rekke separatutstillingar sidan 1960-talet og fram til i dag har Rusova fått fire offentlege kunstoppdrag. Eit av dei er i Administrasjonsbygget ved Universitetet i Tromsø, der eit åtte meter høgt glaskunstverk set eit sensuelt, stoffleg preg på rommet. Kunstverket står i ein stor hall med glastak og stod ferdig i 1989. Nedetter veggen, langs glaset i kunstverket, renn det vatn ut i eit lite basseng i den nedste etasjen. Golvet er av rosa fauskemarmor, og den rike, levande rosafargen i marmoren blir tatt opp i det rosa og oransje glaset i kunstverket. Glaset spelar også saman med vatnet og med bakveggen i betong. Den kurva ytterkonturen gjer kunstverket mjukt i uttrykket. Som kunstnar er Rusova kjend for sitt sanselege biletspråk, der ho pendlar mellom det geometriske og det organiske, mellom det abstrakte og det kroppslege. Kåre Kivijärvi (1938–1991) er ein sentral skikkelse i norsk kunstfotografi. Dei store, mørke fotografia med sterke, ekspressive motiv gjorde Kivijärvi til den første norske fotografen som også blei heidra som biletkunstnar. Universitetet i Tromsø ønskte at ein viktig nordnorsk kunstnar som Kivijärvi skulle vere representert i kunstsamlinga, og valde å plassere verka av han i ein sentral bygning som Administrasjonsbygget. Her finst seks verk av Kivijärvi: "Essen", "Frå vandring", "En pike", "Malaga", "Baktapur", "En gate" og "På gjengrodde slåttemarker".

UiT Norges Arktiske Universitet, Campus Tromsø, Teorifagbygget og E-fløy

Teorifagbygget ved UiT er eit bygningskompleks med seks hus som rommar ei rekkje fagmiljø frå jus og økonomi til psykologi og filosofi. Då dette siste tilskotet til Campus Tromsø stod ferdig i 2005, blei det gjennomført eit kunstprosjekt som resulterte i 129 kunstverk av 25 kunstnarar. Spennvidda i uttrykka er stor, men samlinga er spesielt rik på grafikk og fotografi. Både norske og internasjonale kunstnarar er inkludert, og fleire sentrale samiske kunstnarar er representert. Universitetet hadde frå før ei stor samling bilete av ein av dei viktigaste samiske kunstnarane, Iver Jåks (1932–2007). Han arbeidde i spennet mellom internasjonal samtidskunst og samisk handverks- og kunsttradisjon. Kunstprosjektet sikra seg fleire av verka hans, slik at Teorifagbygget si samling av Jåks’ skulpturar, grafikk og teikningar no er den nest største i Noreg. Britta Marakatt-Labba (NO/SV), som også blir rekna som ein av dei fremste samiske kunstnarane, har brodert samisk mytologi og historie inn i ei nesten 24 meter lang frise utan tittel som er inspirert av Bayeux-teppet i Frankrike. Samlinga inneheld også eit verk frå 1981 som blei laga under Alta-konflikten, broderiet "Kråkene/Garjjat". Marakatt-Labba set fokus på konfliktar mellom urfolket og det norske samfunnet i spørsmål om ressursutnytting. Ein finn liknande kritiske perspektiv i nye fotografi av Kristin Tårnesvik. Den finske, halvt samiske fotokunstnaren Marja Helander problematiserer også den samiske kulturen sin plass i eit moderne samfunn, og opptrer ofte sjølv som modell i fotografia. Også norske Geir Tore Holm brukar det personlege som utgangspunkt for å ta opp relasjonen mellom natur og kultur og overgangane mellom ytre og indre rom i ein fotoserie frå heimen til foreldra i Kåfjord i Troms. Tromsø-kunstnaren Idar Ingebrigtsen (1917–2004) er heidra med eit møterom i Teoribygget som ber namnet hans. Der er 15 av verka hans utstilt: to oljemåleri og tretten grafiske blad, dei fleste tresnitt. Motiva spenner frå sjølvportrett til landskap, dyremotiv og motiv frå musikk- og teaterliv. Det einaste verket i samlinga som er plassert utandørs, er japanske Makoto Fujiwara sin monumentale "God dag! Moskus" i uthoggen og polert larvikitt. Den abstrakte, moskusliknande steinskulpturen er vend mot og «helser» Tromsøs landemerke Tromsdalstinden. Av høgt profilerte kunstnarskap kan ein nemne grafikar Per Kleiva, som er representert med heile 28 av dei ideologikritiske, plakatliknande silketrykka han er blitt kjend for. KORO og Universitetet i Tromsø gav i 2008 ut boka Kunst til stede, som gir ein samla presentasjon av heile kunstsamlinga i Teorifagbygget.

UiT Norges Arkitske Universitet, Campus Tromsø, Teknologibygget

Høgskolen i Tromsø og Universitetet i Tromsø ble i 2009 organisert som én institusjon, og heter nå UiT Norges arktiske universitet. Etter fusjonen ble ingeniørutdanningen flyttet til universitetets bygninger i Breivika, og realfags- og teknologimiljøet ved universitetet ble samlet i et nytt bygg. Forsknings- og undervisningsområdene her inkluderer romfysikk, geofysikk, dataanalyse og sensorteknologi, energi og klima, studier i ingeniørfag, sikkerhet, luftfart og maritime fag. Utenfor realfagsbygget har kunstnerduoen Lutz-Rainer Müller (DE) og Stian Ådlandsvik (NO) laget en installasjon av ti gatelamper som alle har ulik opprinnelse og utforming. Lampene kommer fra byene med verdens største containerhavner og flyplasser, som Tokyo, Chicago og Singapore. Lampene er satt opp i den vinkelen som ville ha vært 90 grader på opphavsstedet, og peker derfor i ulike retninger. De er programmert til å lyse når det er mørkt i byen de kom fra, og dette blir til et spill med lys døgnet igjennom. Sammen skaper de et poetisk uterom som gir et større perspektiv på hvor man befinner seg i verden. Tre andre kunstnere har også bidratt med arbeider til teknologibygget. Unni Gjertsens (NO) Dakar – Oslo har form av en bok og et jernobjekt. Espen Sommer Eide (NO) har laget seks trykk og et temporært videoverk. Og på veggen utenfor brosimulatoren i bygget henger Big Green Wave av Andreas Siqueland (NO). Det viser abstraherte bølgeformer i grønt og blått som et heldekkende sceneteppe til bølgeteateret i simulatoren innenfor.

Politihuset i Tromsø

Det nye politihuset i Tromsø sto ferdig i 2015, og huser både Tromsø politistasjon og andre ansatte i Troms politidistrikt. I tillegg leier Statens barnehus, Barnevernsvakta, Konfliktrådet i Troms, Kriminalomsorgen og Troms friomsorgskontor lokaler i bygget. Fem norske kunstnere står bak kunstprosjektene i det nye bygget, inspirert blant annet av natur, vitenskap og historie. Kunstnerparet Jan Freuchen og Linn Pedersen har produsert en serie veggarbeider for Barnehuset som lekent og nyskapende kombinerer silketrykk, fotografier og tusjtegninger. En liten tegnet gutt og jente i ulike henvendende og muntre situasjoner går igjen på veggene i hele avdelingen. Hei, der er du jo! heter verket, som aktiviserer barnas nysgjerrighet og fantasi, og bidrar med noe positivt i en ellers alvorstynget situasjon. Noen mindre deler av disse arbeidene er også å finne i PSTs avdeling. Hanne Friis har laget tre tekstilskulpturer. I inngangspartiet til kundetorget henger Refleksjoner (Kamuflasje), en skulptur laget av et lett og bevegelig refleksstoff som påvirkes av lyset. Iblant skinner det svakt i den, som et fiskegarn som henger til tørk i sola eller som lysrefleksjoner i havet. På mørke vinterkvelder reflekterer den lys på en mer dramatisk måte. Gul strøm, en mindre tekstilskulptur montert i et trapperom, tar utgangspunkt i den gule stripen på politibilen eller den gule refleksvesten som brukes ute i trafikken. Den gule fargen er på vei nedover veggen som lysende solskinn. I et møterom i 6. etasje henger tekstilskulpturen Krusninger. Friis sine arbeider er inspirert av både politiet og de nordnorske lys- og naturforholdene i valg av farger og materialer. I bygget finner vi også en rekke fargesterke malerier i ulike størrelser av Sofie Berntsen. Berntsen arbeidet tidligere mye med sirlige tegninger, men har de senere årene gått vekk fra det figurative og mot et mer abstrakt uttrykk. Kunstneren jobber intuitivt og ønsker at det maleriske uttrykket alene kan skape følelser og energi i møte med publikum. Bak de tilsynelatende spontane og lette malerstrøkene ligger en fascinasjon for vitenskaps- og kunsthistorie, samt vår søken etter erkjennelse og kunnskap. Anders Smebyes veggskulpturer er laget av bronse, kobber og filt, og er blitt bearbeidet med kjemiske væsker og organiske materialer for å oppnå en kompleks patina og struktur. Skulpturene er basert på tegn fra runealfabetet Futhark, som i ulike varianter ble brukt i Nord-Europa og Skandinavia, ofte risset inn i trestokker og steinblokker.

UiT Norges Arktiske Universitet, Campus Tromsø, Norges fiskerihøgskole

Når ein kjem inn på Noregs fiskerihøgskole i Tromsø, kan ein få kjensla av å entre eit stort skip. Og når ein er komen vel innanfor og står i den store hallen, kan ein få opplevinga av å vere på eit luftig fuglefjell, omringa av stein, svaberg og bølgjer som slår mot land. Dei marine referansane er i det heile tatt mange i den lyse, detaljrike bygningen der fiskerihøgskolen held til. Ein iaugefallande glasgavl over eit meir tradisjonelt saltak gir også rikeleg med overlys. Arkitekturen er prislønna, og er eit døme på den postmoderne arkitekturen på 1990-talet. Den er ikkje minst ein representant for det karakteristiske formspråket ein kan finne att i mange av høgskolane som blei bygd rundt om i landet etter høgskolereforma i 1994. Fiskerihøgskolen i Tromsø blir rekna som ein spesielt flott representant for høgskoleutbygginga, og blei verna i 2011. Det er ikkje berre i arkitekturen ein finn assosiasjonar til hav, kystkultur og skipsfart. Dei to kunstverka som er spesiallaga til bygningen, er særs godt integrert i arkitekturen, og begge kan sjåast som ei vidareføring av visjonane til arkitektane. Hovudverket er det Hagbart Solløs (f. 1951) som står for. Solløs blei valt ut etter ein lukka konkurranse. Kunstverket består av ei rekke skulpturelt utforma steinar i larvikitt som er plassert ute og inne kring inngangspartiet. Skulpturane gir inntrykk av noko uregjerleg, av at dei har brote sakte fram gjennom golv og glas, at dei følgjer ei langsam rørsle, styrd av enorme krefter. Heile den store trappa i inngangspartiet inngår som eit element i skulpturarbeida til Solløs. Den bølgjande stripa av djupe blå fliser som følgjer ein frå inngangen og opp, gir assosiasjonar til ein sildrande bekk som leier ein lenger inn i rommet. Midt på stripa, like framfor trappa, bryt ei slank, blank form som liknar halefinna på ein fisk opp gjennom ein blokk av grovare stein. Med slike overraskande element og gjennomarbeida detaljar skapar Solløs på ein elegant måte heilskap og tyngde i rommet. Den dansknorske kunstnaren Britt Smelvær (f. 1945) sine store veggrelieff av skifer og farga pleksiglas set også sitt markante preg på rommet. Kunstverket strekker seg over tre etasjar og dekker to hjørneveggar. Installasjonen er på sitt breiaste øvst og blir smalare jo lenger ned ein kjem. Det farga, transparente pleksiglaset som er montert i konturane av skiferplatene, gjer at relieffet reflekterer lyset og kastar farge på bakveggen. Dei buktande skifersteinane som kryp nedetter veggen, gir assosiasjonar til havbotnen og lysbrytingar gjennom vatn i rørsle.

BUF Tromsø ungdomssenter

Tromsø ungdomssenter er en døgnbemannet barnevernsinstitusjon som gir behandling og undervisning til ungdom med atferdsvansker. Bygningen ligger sjønært til på Håkøya, en halvtimes kjøring utenfor sentrum. Den ble oppført i 2006, og består av et hovedhus, en skolebygning og en leilighetsfløy. I valget av kunst til senteret ble det særlig lagt vekt på å finne fram til verk og kunstnere med en ungdommelig uttrykksform som ungdommen enkelt vil kunne relatere til og ha glede av, uten å ha spesielle forkunnskaper om kunst. Det ble kjøpt inn verk av to tegnere: Per Dybvig og Marianne Darlén Solhaugstrand. Tegning er en umiddelbar kunstnerisk uttrykksform, som appellerer til noe genuint menneskelig fordi vi alle har tegnet selv. I inngangspartiet dekker Per Dybvig (f. 1964) hele rommets kortvegg med sitt rå, myldrende tegneark. På et 290 cm bredt papirark har Dybvig tatt utgangspunkt i dokumentarisk nyhetsmateriale fra perioden november–desember 2007. Han har rablet fabulerende, fartsfylte skisser med bruk av blyant og fargeblyant i et sinnrikt, detaljert mønster. Tegningen sender tankene til massemedienes bildeflimmer og informasjonsstrøm, der vi hele tida utsettes for en strøm av meninger og tanker som overvelder og filtrerer seg inn i hverandre. Hos Marianne Darlén Solhaugsstrands to innkjøpte verk finner vi et roligere, mer drømmende og poetisk uttrykk. I tillegg til tegning arbeider Solhaugstrand også med akvarell, og anvender en realitetstro teknikk som enkelte steder legger seg tett opp mot det fotografiske. Samtidig er motivene lekne og fantasifulle: Tegningene framstiller to menn med dyreører og dyrehale, som poserer lekent med dyrisk naturlighet og en vakker, ungdommelig styrke.

UiT Norges Arktiske Universitet, Campus Tromsø, Medisin- og Helsefagbygget

Den norske kunstnaren Arne Ekeland (1908–1994) var blitt heile 76 år då han måla den dramatiske visjonen "Luftspeiling", som heng på ein sidevegg i auditoriet til Medisin- og helsefagbygget ved UiT. Ekeland var ein av dei fremste målarane i Noreg på 1900-talet. Måleria hans er ofte store komposisjonar med eit mangfald av fragmenterte figurar og symbol. Mykje av kunsten hans byggjer på surrealisme og kubisme; fargebruken er ekspressiv, perspektivet er usamanhengande. Desse verkemidla er med på å understreke den revolusjonære, konfliktfylde bodskapen – Ekeland er kjend som ein skarpt politisk målar: Samanbrot og revolusjon, arbeidarkamp og kommunistiske utopiar, kald krig og framandgjering er tema som går att i motivkrinsen hans. Dei nakne, bleike og sårbare menneska i "Luftspeiling" er måla i ein skingrande, angstfylt koloritt av lilla, rosa og oransje. Måleriet ber ikkje bod om nokon framtidsoptimistisk kunstnar på slutten av livet. Øydelegging av naturen og forureining var viktige tema i samfunnsdebatten på 1980-talet, og dei opptok også Ekeland. "Luftspeiling" er ein del av ein serie han laga i åra frå 1978, og her finn vi menneske i ruinane av ei øydelagd verd, mellom maskindelar og utbomba byar. For dei kommande legane og helsefagarbeidarane som studerer ved Universitetet i Tromsø, er det heftige, ekspressive måleriet til Ekeland ei påminning om kor sårbare vi menneske er, og om behovet vårt for å kunne falde oss ut i sunne, levande omgjevnader.