17 results in DigitaltMuseum:

Budskap fra folket - Reidar Aulie og Arne Ekeland

Budskap fra folket - Reidar Aulie og Arne Ekeland

Vi lever i en tid preget av krig og uro. Mennesker føres på flukt og verdens mat- og energiproduksjon møter utfordringer. I årevis har befolkningsvekst og økt forbruk ført til et økende press på naturressursene. Klimaet over hele kloden er i endring og konsekvensene vil sannsynligvis bli dramatiske. Hvordan vil det politiske landskapet utvikle seg i tiden som kommer? Hvordan kan vi som enkeltindivider orientere oss i denne komplekse situasjonen? Kunstnere har til alle tider kommentert menneskets rolle i verden. Kunstnerne Reidar Aulie (1904-1977) og Arne Ekeland (1908-1994) levde før, under og etter andre verdenskrig og skildret sin samtid med et sterkt sosialistisk engasjement. Begge trodde på menneskenes evne til å bygge en bedre fremtid sammen. De trodde på kunstens mulighet til å agitere for politiske meninger, men beveget seg aldri over i et uttrykk som kan karakteriseres som propaganda. Begge malte sine bilder ut fra en refleksjon over samfunnsforhold og allmennmenneskelige problemer. Arne Ekeland uttalte i et intervju at «Kunsten skal ikke være på «grasrota», fordi kunst nettopp er noe som bærer oss ut av det trivielle, opp av hverdagen.» De dro på flere reiser, var godt orientert i europeisk kunst og opptatt av solidaritet i vid forstand. Reidar Aulie har uttalt at han så det som en av billedkunstens fremste oppgaver å spre forståelse på tvers av landegrenser. I denne utstillingen, som har hentet sin tittel fra en tegning av Arne Ekeland, viser vi et utvalg kunstverk fra Halvdan Hafstens samling og tre arbeider fra en privat samling. Hafsten ga sin samling på 208 kunstverk til Stavanger kunstmuseum i 1984. Ekeland og Aulie er to av åtte kunstnere i samlingen, og vi har laget denne utstillingen fordi bildene skildrer en virkelighet med paralleller til vår egen tid. Kan Aulie og Ekelands politiske holdninger, deres skildringer av urett og troen på felleskapets kraft være til inspirasjon for oss som lever i dag? Bildene i utstillingen er laget i perioden 1935 til 1971 og spenner derfor over flere tiårs kunstnerisk utvikling hos begge kunstnerne. I studietiden ble de påvirket av en formalistisk malerstil inspirert av fransk kubisme, men begge utviklet et figurativt malerisk uttrykk. Ekelands bilder er ofte komplekse i sin symbolbruk og går gjennom flere utviklingsfaser i perioden utstillingen favner, mens Aulie utviklet et direkte gjenkjennelig formspråk. Både Arne Ekeland og Reidar Aulie hadde fremtredende posisjoner i norsk kunstliv og hadde stor respekt for hverandres kunstnerskap. Det er få norske kunstnere som har behandlet andre verdenskrig i sin kunst slik som Aulie og Ekeland, og under krigen hadde de også mye kontakt. I en periode fungerte Aulie som kunstkritiker i Arbeiderbladet. 4. april 1940 skrev han om Arne Ekelands utstilling på Kunstnernes Hus. Her appellerer Aulie til alle arbeidere om å se Arne Ekelands utstilling, som Aulie mente handlet om arbeiderklassens frigjøring. Han skriver: «Jeg for min del har inntrykk av at Ekeland har gitt meg en sånn omgang at jeg føler meg mørbanket og lykkelig». Hanne Beate Ueland, kurator og avdelingsdirektør Stavanger kunstmuseum / MUST

Frossenfisk

Frossenfisk

VIsste du at det var under 2. verdenskrig at det industrielle gjennombruddet kom for fryseteknologi og filetproduksjon i Norge? På 1920-tallet startet de første forsøk på å bruke frysing som konserveringsmiddel. Problemet var bl.a. at kjøle- og fryseteknologi ikke var utbygd i hele kjeden fra produskjon til forbruker. Tilliten til den nye metoden var også lav: Forbrukerne ville ikke ha frossenfisk eller andre fryste produkter. Mye energi ble lagt i "propagandaarbeide" - bl.a demonstrasjon for husmødre. Men andre verdenskrig altså - kort fortalt: Tyskland og Norge inngikk en handelsavtale i februar 1940. Godkjent av England etter nøytralitetsreglene... Tyskland trengte så mye fisk de kunne få tak i ettersom deres havgående trålflåte dels var rekvirert av marinen, og dels ikke kunne dra på fiskefeltene pga. krigen. Norsk fisk var løsningen. Og smart nok: I avtalen sto det bare et antall tusen tonn "fisk" - ikke om det var hel fisk eller filet. Tyskland ville ha filet. Hode, skinn og bein ble "lurt unna" fra det avtalte kvantum i handelsavtalen. Dermed fikk de dobbelt så mye fisk! Og da trengtes det fabrikker og fryseanlegg. Tyske fiskeriselskaper bygde fire store fabrikker i samarbeid med norske selskaper. Trondheim, Bodø, Melbu og Hammerfest. Etter krigen ble fabrikkene og utstyret beslaglagt av Staten som fiendegods. Fabrikken på Melbu ble drevet videre, mens mye av utstyret fra de andre anleggene ble fordelt på nye fabrikker i Finnmark. På 1950-tallet kom derfor det store gjennombruddet for frossenfisken med disse anleggene - og et nett av frysedisker rundt om i landets kolonialer. Etter hvert kom også fryseboksen inn i hjemmene slik at konserveringskjeden ble komplett.

Esbensengården - en handelsgård i Vadsø

Esbensengården - en handelsgård i Vadsø

Esbensengården ble oppført i 1848-49 av handelsmann Rasmus Galberg Esbensen (1827-1914) og hans kone Mathilde Henriette Brammer (1826-1896). Gården ligger på Sletten i Ytrebyen, tidligere kalt Ytre kvenby. Kjøpmann Esbensen etablerte sin handelsvirksomhet i bydelen som var i sterk vekst på grunn av den store kvenske innvandringen. Våningshuset er bygd i en stil som var vanlig i kjøpmanns- og embetsmannsmiljøet langs norskekysten på midten av 1800-tallet. Huset er et tømmerhus av sibirsk lerk, såkalt «russetømmer» som ble mye brukt i Vadsø på denne tida. I tillegg til våningshuset var det et kaianlegg på sjøsiden med fire store pakkhus og en butikk. Vest for huset var en innhegning for reinsdyr som var transportdyret på vinterstid, og i nord en stor hage med tilhørende lysthus. Rasmus Galberg Esbensen drev fiske- og kolonialhandel, og var aktiv i pomorhandelen. Han solgte bl.a. salt fisk og kjøpte inn mel og andre varer fra de russiske pomorskipperne. Sønnen Hans Fredrik Esbensen (1855-1930) overtok huset og forretningen etter faren. Han trappet noe ned på fiskehandelen og satset mer på kolonialhandel. Rundt 1870 ble hovedhuset utvidet og pusset opp. Det ble oppført et uthus med blant annet stall, fjøs, drengestuer og vognskjul. Hele anlegget ble lukket av et kraftig plankegjerde. Da butikken på Sletten brant ned til grunnen i 1917, fortsatte handelsdriften fra en butikk i sentrum. Under andre verdenskrig brant også kai og pakkhus ned sammen med de fleste andre kaier i byen. I gjenreisnings-tida ble deler av gården utleid til aldershjem og pensjonat. Ei stue og et loftsrom ble en tid benyttet til kolonial- og konfeksjonsbutikk. Tredje og siste generasjon som bodde på Esbensengården var Carl Brammer Esbensen (1902-1985). Han overtok handel etter sin far Hans Fredrik og bodde i huset til 1977.

Share to