![Bygging av ny bru over kanalen mellom innsjøen Osen og Vesle]()
Bygging av ny bru over kanalen mellom innsjøen Osen og Vesleosen, en mindre sjø i sørenden av den cirka 47 kvadratkilometer store Osensjøen. Bildet ble tatt i 1964, og fotografen sto med ryggen mot Vesle-Osen og kameraet vendt nordover mot den store sjøen. Vi ser to nystøpte brukar i armert betong med et mellomliggende trestillas som hadde gjort det mulig for arbeiderne å bevege seg mellom de to konstruksjonene. Ute på den ennå tørrlagte grunna på østsida av kanalens utløp i sjøen skimter vi en bulldoser. Slike maskiner måtte til i 1964, for snøsmelting og regn gav ikke nok tilsig slik at sjøen nådde normal høyde og løftet tømmeret på vannspeilet.
I 1964 var et godt år for Søre Osen. Da ble den nye brua ferdig, og da innviet osingene den nye skolen. Noenlunde samtidig ble det innviet campingplass. Det ble også snakket om å opparbeide et industriområde, men industriutbygging ble det ikke.
Kanaldirektør Gunnar Sætren (1843-1928), som i 1904 gav ut boka «Beskrivelse af Glommen», skrev følgende om denne vannforbindelsen mellom Store- og Vesleosen, som det altså ble bygd ny bru over 60 år seinere:
«En merkelighed er den frem- og tilbagegaaende strøm mellem Osen og Lille Osen. Denne strøm gaar afvekslende fra Lille Osen til Osen og omvendt i løbet af omkring 20 minutter. Strømmen gaar regelmæssig og er temmelig sterk. Naar fløderne «tapper» tømmer igjennem det smale løb mellem Lille Osen og Osen, maa de, saasnart den sydgaaende strøm nærmer sig, passe paa at lægge en stok tversover løbet for at hindre tømmeret i at gaa tilbage, og kan da intet udrette, førend den nordgaaende strøm kommer tilbage. Strømmen gaar stadig, nat og dag, og viser sig bedst under høi vandstand. Siv og græss sees at bøie sig efter strømmens retning; sand, kviste og mindre gjenstande paa bunden føres frem og tilbage. Strømmen gaar sin samme regelmæssige gang enten dammen for Osen [elva Søndre Osas utløp i nordenden av sjøen] er aaben eller stængt, dog tror man at have iagttaget, at strømmen er stærkest i sidste tilfælde.
Tømmerfløderne merker strømmen langt nordover sjøen. Naar de med sine tømmerbomme møder strømmen – «Fløinga», som de kalder den – kommer de ofte ikke af flekken eller endog i aldeles stille veir, men driver heller tilbage, selv om de skruer vindespillene af al kraft.»
