320 results in Anno Norsk skogmuseum:

Skogsinteriør fra granskog med gamle, råtnende vindfall i ul

Skogsinteriør fra granskog med gamle, råtnende vindfall i ulike nedbrytingsfaser i Jernåa natureservat i nedre delen av Åstdalen, i Åmot kommune i Hedmark. Reservatet har navn etter en bekk som renner fra myrområdet Storkjølen, mellom Brennsætra i Vang og Klettsætra i Åmot, og faller ut i elva Åsta fire-fem kilometer fra dens utløp i Glomma. Naturreservatet her ble opprettet i 2013. Formålet var, ifølge Miljødirektoratets hjemmeside, å bevare et noenlunde intakt bekkekløftmiljø med gammel, fuktig granskog med alt av tilhørende plante-, sopp- og dyreliv. Reservatet skal inneholde et betydelig areal med høystaudeskog med en rekke sjeldne, truede karplanter, lav- og sopparter. På det stedet der dette fotografiet ble tatt var det lav- og soppartene som satte mest preg på markvegetasjonen.

Skogsinteriør fra granskog med gamle, råtnende vindfall i ul

Skogsinteriør fra granskog med gamle, råtnende vindfall i ulike nedbrytingsfaser i Jernåa natureservat i nedre delen av Åstdalen, i Åmot kommune i Hedmark. Reservatet har navn etter en bekk som renner fra myrområdet Storkjølen, mellom Brennsætra i Vang og Klettsætra i Åmot, og faller ut i elva Åsta fire-fem kilometer fra dens utløp i Glomma. Naturreservatet her ble opprettet i 2013. Formålet var, ifølge Miljødirektoratets hjemmeside, å bevare et noenlunde intakt bekkekløftmiljø med gammel, fuktig granskog med alt av tilhørende plante-, sopp- og dyreliv. Reservatet skal inneholde et betydelig areal med høystaudeskog med en rekke sjeldne, truede karplanter, lav- og sopparter. På det stedet der dette fotografiet ble tatt var det lav- og soppartene som satte mest preg på markvegetasjonen.

Fra elva Søndre Renåa i Rendalen kommune. Dette vassdraget h

Fra elva Søndre Renåa i Rendalen kommune. Dette vassdraget har sine kilder i de store myrområdene mellom Vestnubben og Kvitfjellet, i cirka 850 meters høyde over havet. Derfra renner vannet nordover gjennom Søndre og Nordre Rensjø før den etter hvert dreier vestover og sørvestover. Til slutt renner den inn i elva Flena fra nord, like ovenfor Flenfallet og cirka en kilometer fra Storsjøens østside. Dette fotografiet er tatt i Djupdalen, litt nedenfor Renåfallet, sannsynligvis 400-450 meter over havet. Her vokste det granskog, iblandet bjørk, med en markvegetasjon som var preget av det fuktige miljøet omkring vassdraget. På nettstedet «Opplev Rendalen» kan man lese dette om skogen på denne lokaliteten: «Området rundt Renåfallet er betegnet som regionalt til nasjonalt verdifullt med viktige kvaliteter knyttet til stabilt fuktig bekkekløftskog, fosserøykskog og bergvegglavflora – som er svært sjelden i distriktet. I bekkekløfta er det registrert 16 rødlistearter, hvorav to sterkt truede og fem sårbare arter. Bekkekløfta inneholder dessuten 4 rødlistede naturtyper, deriblant både fosserøykskog og kontinental skogbekkekløft.»

Fjellbjørkeskog på Ifjordfjellet i Tana i Finnmark, der en d

Fjellbjørkeskog på Ifjordfjellet i Tana i Finnmark, der en del av trærne hadde dødd etter massive angrep fra fjellbjørkemåler (Epirrata autumnata), som er en sommerfuglart i målerfamilien. Denne arten legger egg, som overvintrer på bjørketrær, der de klekkes og blir til larver når våren kommer. Larvene blir til voksne sommerfugler om høsten. I mellomtida spiser de bladverket av trærne, som på den måten mister mesteparten av sitt assimilasjonsapparat. En annen sommerfuglart, bjørkefrostmåleren (Operophtera fagata), har en liknende utviklingssyklus og effekt på bjørkeskogen. Knut Skinnemoen skriver i boka «Skogskjøtsel» (1969) at «… i fjelltraktene sørpå og ikke minst på nordkalotten gjør insektet stor skade fra tid til annen. Ikke sjelden dør bjørkeskogen der ut over store strekninger. Folk i de traktene sier at dersom angrepene kommer 3 år i trekk, går trærne til grunne. Da får de ikke mulighet til å assimilere så mye at de greier å holde livsprosessene i gang.»

Bregneskog i Jernåa naturreservat. Reservatet ble opprettet

Bregneskog i Jernåa naturreservat. Reservatet ble opprettet den 25. januar 2013, og ligger i sin helhel i Åmot kommune. Formålet med opprettelsen av Jernåa naturreservat var å bevare et noenlunde intakt bekkekløftmiljø med gammel fuktig granskog og med alt av tilhørende plante-, sopp- og dyreliv. Det er et betydelig areal med høystaudeskog innenfor reservatet, og reservatet inneholder flere sjeldne og truede karplanter, lav- og sopparter.

Fra dalføret der elva Breia renner sørover på kjølen øst for

Fra dalføret der elva Breia renner sørover på kjølen øst for grenda Brekkom i Ringebu. Dette fotografiet skal være tatt litt ovenfor Skotten seter, i et terreng med glissen fjellskog. Stedet der bildet ble tatt ligger antakelig cirka 800 meter over havet. Langsmed elva ser det ut til å ha vært fine beiteareaeler. Til venstre i forgrunnen skimter vi tre karer som vandret nedover dalføret. Breia skal være om lag to mil lang. Den forenes med elva Tromsa, som renner vestover og faller ut i Gudbrandsdalslågen ved Fåvang, Dette fotografiet ble tatt høsten 1957.

Gammel granskog ved Gitvola i Løten allmenning i Hedmark. Om

Gammel granskog ved Gitvola i Løten allmenning i Hedmark. Området der dette fotografiet ble tatt ligger i den sørøstvendte lia mellom Gitvolsætra, som ligger om lag 725 meter over havet og det bakenforliggende berget, der det høyeste punktet rager 852 meter over havet. I dette området har grunneieren, Løiten almenning, lenge avstått fra hogstaktiviteter. Beitetrykket er også betydelig redusert, i og med at den tradisjonelle sæterdrifta forlengst er avviklet. Følgelig framstår dette arealet som gammel naturskog med gran som dominerende treslag. I forgrunnen på dette fotografiet ligger det ei vindfelt gran, som var i ferd med å bli overvokst av mose og blåbærlyng mens veden langsomt råtnet. I bakgrunnen ser vi stående, fleraldret granskog.

Gammel granskog ved Gitvola i Løten allmenning i Hedmark. Om

Gammel granskog ved Gitvola i Løten allmenning i Hedmark. Området der dette fotografiet ble tatt ligger i den sørøstvendte lia mellom Gitvolsætra, som ligger om lag 725 meter over havet, og det bakenforliggende berget, der det høyeste punktet rager 852 meter over havet. I dette området har grunneieren, Løiten almenning, lenge avstått fra hogstaktiviteter. Beitetrykket er også betydelig redusert, i og med at den tradisjonelle sæterdrifta forlengst er avviklet. Følgelig framstår dette arealet som gammel naturskog med gran som dominerende treslag. Dette fotografiet er tatt mot rotenden av ei vindfelt gran, som var i ferd med å bli overvokst av mose og blåbærlyng mens veden langsomt råtnet. Her ser vi også at det er granfrø som har spiret og utviklet seg til små planter på den døde trestammen. I bakgrunnen ser vi stående, fleraldret granskog.

Blåveis – Anemone hepatica – en flerårig urt i soleiefamilie

Blåveis – Anemone hepatica – en flerårig urt i soleiefamilien. Blåveisen er en populær vårblomst på Østlandet og i Trøndelag. På Vestlandet og i Nord-Norge forekommer den bare på noen få steder. Denne planta er kresen med hensyn til voksesteder. Den finnes helst på kalkrik, porøs skogsjord, og gjerne på steder som er noenlunde tørre. Blåveisen begynner sin utvikling om høsten. Blomsterknoppene ligger klare i jordskorpa gjennom hele vinteren, beskyttet av skjell som egentlig er omdannete blader. Også de silkehårete bladanleggene ligger også klare i jordskorpa. Blåveisen er blant de første blomsterplantene som viser seg etter vinteren. I bynære områder er dens popularitet en trussel for forekomstene. Folk har en tendens til å trekke opp de flerårige røttene når de skal plukke blomstene. Folk la merke til at blåveisbladene har en form som kan minne om lever. Følgelig oppsto det oppfatninger om at denne planta kunne brukes som medikament mot leversjukdom. Objektivt sett hadde det ingen positiv virkning, verken på lever eller andre organer. Blåveisplantene er faktisk giftige.

Flomstor bekk omgitt av skogvegetasjon i Smoldalen i Ljørdal

Flomstor bekk omgitt av skogvegetasjon i Smoldalen i Ljørdalen i Trysil i Hedmark. Fotografiet ble tatt en høstdag i 2022, etter en periode med en del regn. Det viser en liten bekk som renner gjennom et skogområde der grana var det dominerende treslaget. Området der dette bildet er tatt ble naturreservat i 2005. Bakgrunnen for dette vedtaket var at Smoldalen framsto som et flersjiktet naturskogsområde som bare i beskjeden grad var preget av gamle plukkhogster. I vernemyndighetenes informasjon vises det til at reservatet har et betydelig «biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser». Noe av den botaniske variasjonen tilskrives ulike typer løsmasser og vekslende tilgang på fuktighet. Dette fotografiet er tatt i et område med mye råme.

Gammel granskog i Smoldalen i Ljørdalen i Trysil i Hedmark.

Gammel granskog i Smoldalen i Ljørdalen i Trysil i Hedmark. Fotografiet ble tatt en høstdag i 2022, etter en periode med en del regn. Bildet er tatt i et område med fuktige grunnforhold. Marka var dekt av grønn mose med en del visne, høstbrune bregneplanter. I forgrunnen lå det en del vindfelte grantrær der det også vokste mose på veden. I bakgrunnen skimter vi stående, fleraldret granskog. Et areal poå cirka 24 000 dekar i Smoldalen ble vernet som naturreservat i 2005. Bakgrunnen for dette vedtaket var at området framsto som et flersjiktet naturskogsområde som bare i beskjeden grad var preget av gamle plukkhogster. I vernemyndighetenes informasjonsmateriell vises det til at reservatet har et betydelig «biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser». Noe av den botaniske variasjonen tilskrives ulike typer løsmasser og vekslende tilgang på fuktighet. Dette fotografiet er tatt i et område med mye råme.

Gammel granskog i Smoldalen i Ljørdalen i Trysil i Hedmark.

Gammel granskog i Smoldalen i Ljørdalen i Trysil i Hedmark. Fotografiet ble tatt en høstdag i 2022, etter en periode med en del regn. Bildet er tatt i et område med fuktige grunnforhold. Marka var dekt av grønn mose med en del visne, høstbrune bregneplanter. I forgrunnen lå det en del vindfelte grantrær der det også vokste mose på veden. I bakgrunnen skimter vi stående, fleraldret granskog. Et areal poå cirka 24 000 dekar i Smoldalen ble vernet som naturreservat i 2005. Bakgrunnen for dette vedtaket var at området framsto som et flersjiktet naturskogsområde som bare i beskjeden grad var preget av gamle plukkhogster. I vernemyndighetenes informasjonsmateriell vises det til at reservatet har et betydelig «biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser». Noe av den botaniske variasjonen tilskrives ulike typer løsmasser og vekslende tilgang på fuktighet. Dette fotografiet er tatt i et område med mye råme.

Vegetasjon ved Brennvika, sør for Leines i Steigen kommune i

Vegetasjon ved Brennvika, sør for Leines i Steigen kommune i Nordland. Fotografiet er tatt høsten 2022 mot et noe kupert landskap der det vokste granskog i forsenkninger som antakelig har et forholdsvis fuktig jordsmonn og lauvskog – fortrinnsvis bjørk – på antatt tørrere arealflater. Granskogen er sannsynligvis plantet i ly av den såkalte skogkulturplanen fra 1938, som skisserte ambisjoner for hvor store arealer som skulle tilplantes og tilsås hvert år i ulike fylker og kommuner, fra Nordland og sørover. Grunneierne i Steigen var blant dem som kunne påregne rause offentlige tilskudd dersom de plantet produksjonsskog på utmarksarealene sine. Målet var å etablere tette bestand med barskog for å oppnå størst mulig produksjon av nyttevirke på arealene. Skogreisingas foretukne treslag var vanlig gran (Picea abies), men langs ytterkysten ble det også plantet en god del nordamerikansk sitkagran (Picea sichensis), og i Nord-Norge ble det også gjort vellykte forsøk med lutzgran (Picea lutzii), som er en krysning mellom sitkagran og kvitgran (Picea glauca). Det er vanskelig å artsbestemme trær på den distansen dette fotografiet er tatt, men her ser vi to ulike medlemmer av granslekta - den «grønneste» er vanlig gran, den mer «blågrønne» er sannsynligvis sitkagran. Dette treslaget tåler vindslit og saltmettet havluft noe bedre enn vanlig gran, men er noe mindre froststerk. Langs ytterkysten er det sitkagrana som vokser best. I 2002 ble et 542 dekar stort område i Brennvika – hvorav 361 dekar landareal (resten sjø) – gjort til naturreservat. Miljøverndepartementets hensikt med denne fredningen var å ivareta et verdifullt, men sårbart kystområde med sitt plante- og dyreliv. I Brennvika var det særlig sanddynevegetasjonen som opptok vernemyndighetene. Forskriftene for området inneholdt derfor forbud mot all form for skade og ødeleggelse av vegetasjon, både til vanns og på land. Reservatet har byggeforbud og forbud mot motorisert ferdsel. Bestemmelsene er ikke til hinder for at området kan fungere som utfartsområde med badestrand. I forskriften som regulerer forvaltninga av reservatet i strandsona heter det også uttrykkelig at «Nye planter må ikke innføres». Siden 2018 har det i praksis vært umulig å få løyve til å plante produksjonsskog av sitkagran og andre utenlandske treslag i Norge, uansett nærhet til vernet natur.

Vegetasjon ved Brennvika, sør for Leines i Steigen kommune i

Vegetasjon ved Brennvika, sør for Leines i Steigen kommune i Nordland. Fotografiet er tatt høsten 2022 mot et noe kupert landskap der det vokste granskog i forsenkninger som antakelig har et forholdsvis fuktig jordsmonn og lauvskog – fortrinnsvis bjørk – på antatt tørrere arealflater. Granskogen er sannsynligvis plantet i ly av den såkalte skogkulturplanen fra 1938, som skisserte ambisjoner for hvor store arealer som skulle tilplantes og tilsås hvert år i ulike fylker og kommuner, fra Nordland og sørover. Grunneierne i Steigen var blant dem som kunne påregne rause offentlige tilskudd dersom de plantet produksjonsskog på utmarksarealene sine. Målet var å etablere tette bestand med barskog for å oppnå størst mulig produksjon av nyttevirke på arealene. Skogreisingas foretukne treslag var vanlig gran (Picea abies), men langs ytterkysten ble det også plantet en god del nordamerikansk sitkagran (Picea sichensis), og i Nord-Norge ble det også gjort vellykte forsøk med lutzgran (Picea lutzii), som er en krysning mellom sitkagran og kvitgran (Picea glauca). Det er vanskelig å artsbestemme trær på den distansen dette fotografiet er tatt, men her ser vi to ulike medlemmer av granslekta - den «grønneste» er vanlig gran, den mer «blågrønne» er sannsynligvis sitkagran. Dette treslaget tåler vindslit og saltmettet havluft noe bedre enn vanlig gran, men er noe mindre froststerk. Langs ytterkysten er det sitkagrana som vokser best. I 2002 ble et 542 dekar stort område i Brennvika – hvorav 361 dekar landareal (resten sjø) – regulert til naturreservat. Bebyggelsen på strandsletta i forgrunnen var der før restriksjonene kom. Miljøverndepartementets hensikt med å gjøre Brennvika til naturreservat var å ivareta et verdifullt, men sårbart kystområde med sitt plante- og dyreliv. På dette stedet var det særlig sanddynevegetasjonen som opptok vernemyndighetene. Forskriftene for området inneholdt derfor forbud mot all form for skade og ødeleggelse av vegetasjon, både til vanns og på land. Reservatet har byggeforbud og forbud mot motorisert ferdsel. Bestemmelsene er ikke til hinder for at området kan fungere som utfartsområde med badestrand. I forskriften som regulerer forvaltninga av reservatet i strandsona heter det også uttrykkelig at «Nye planter må ikke innføres». Siden 2018 har det i praksis vært umulig å få løyve til å plante produksjonsskog av sitkagran og andre utenlandske treslag i Norge, uansett nærhet til vernet natur.

Flomstor bekk omgitt av skogvegetasjon i Smoldalen i Ljørdal

Flomstor bekk omgitt av skogvegetasjon i Smoldalen i Ljørdalen i Trysil i Hedmark. Fotografiet ble tatt en høstdag i 2022, etter en periode med en del regn. Det viser en liten bekk som renner gjennom et skogområde der grana var det dominerende treslaget. Området der dette bildet er tatt ble naturreservat i 2005. Bakgrunnen for dette vedtaket var at Smoldalen framsto som et flersjiktet naturskogsområde som bare i beskjeden grad var preget av gamle plukkhogster. I vernemyndighetenes informasjon vises det til at reservatet har et betydelig «biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser». Noe av den botaniske variasjonen tilskrives ulike typer løsmasser og vekslende tilgang på fuktighet. Dette fotografiet er tatt i et område med mye råme.

Elvelandskap med bare delvis intakte forbygninger i elva Bru

Elvelandskap med bare delvis intakte forbygninger i elva Brumunda. Dette fotografiet er antakelig tatt i den øvre delen av Elvsdalen, der elvebreddene på vestsida av elveløpet, mot garden Naruds grunn, er ganske steile. Her - fra Brumunddalens Uldvarefabrikker og nedover - var det mange små virksomheter som nyttiggjorde seg elvevanet og bevegelsesenergien fallet i terrenget tilførte det rennende vannet. Fra gammelt av var det mest sagbruk og kverner, men på 1800-tallet kom det også blant annet brenneri- og tekstilindustri. Her kan det se ut til å ha vært en terskeldam, som skulle heve vannstanden i den ovenforliggende delen av elveløpet. For tømmerfløtingas del hadde slike dammer den fordelen at høyere vannstand reduserte faren for at tømmerstokkene skulle sette seg fast bak steinører og på grusører i elveløpet. For de nevnte kategoriene industribedrifter skapte terskeldammene muligheter for å samle driftsvann, også i perioder med beskjedent tilsig, Ble ikke tersklene for høye, greide den store mjøsørreten likevel å forsere dem på sine gytevandringer. Her kan det se ut til at flomvannet har skylt med seg den delen av terskeldammen skulle sperre djupålen i elva, som her gikk langs den bratte skråningen på vestre elvebredd - Veldre-sida. På østsida (Furnes-sida) sto det igjen et lite stykke av terskeldammen med en skådam, en steinfylt tømmerkistekonstruksjon. Bak denne skimter vi et bordkledd bindingsverksskur med pulttak. I den bratte skråningen på vestsida av elva vokste det mye lauvskog. Elvsdalen hadde et lunt og varmt sommerklima som gav akseptablen vekstvilkår for relativt varmekjær vegetasjon. Denne delen av elva var, som antydet, fra gammelt av grense mellom Furnes og Veldre, som i 1964 ble innlemmet i storkommunen Ringsaker.

Vegetasjon i elvekråningen mellom Korsmoenga og Oppstadåa i

Vegetasjon i elvekråningen mellom Korsmoenga og Oppstadåa i Sør-Odal, Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1962, da Glomma fellesfløtingsforening planla å bygge såkalt «barkeplass» på dette stedet. En barkeplass var en oppsamlingsterminal for tømmer som ble hentet langs skogsbilvegene og skulle barkes før det kunne fløtes videre nedover langs Glommavasssdraget. Fellesfløtingsforeningen uttrykte interesse for denne lokaliteten alt tidlig i 1960-åra, men ettersom det prosjekterte terminalområdet bak den trebevokste elveskråningen var dyrket mark, møtte planen motstand fra jordbrukets organer. Det var først etter anke til Landbruksdepartementet at Glomma fellesfløtingsforening fikk aksept for å realisere planene om en slik terminalplass på Korsmo Forholdene ved stedet der Korsmoenga utislagsplass plass ble bygget. Et av kriteriene for at løyvet ble gitt var at fløtingsforeningen skulle styrke elveskråningen ved utislagspunktene, som ville bli trafikkert av tunge anleggsmaskiner med betydelige mengder tømmer i gripekloa. Anlegget av slike terminalplasser må ses i sammenheng med den raske mekaniseringa som skjedde i skogbruket etter 2. verdenskrig. Det ble bygd veger i utmarka, slik at tømmeret kunne hentes der med lastebiler i stedet for å bli framkjørt til vassdrag med hest og slede. Samtidig var skogbrukets rasjonaliseringsekspertise opptatt av barkeprosessen, som på kalde vinterdager tok mye tid og var en fysisk påkjenning på skogsarbeiderne. Løsningen ble å hente tømmeret med lastebiler og barke det ved hjelp av motoriserte ringbarkemaskiner på terminalplasser, som den som var planlagt på Korsmoenga.

.Vegetasjon i elvekråningen mellom Korsmoenga og Oppstadåa i

.Vegetasjon i elvekråningen mellom Korsmoenga og Oppstadåa i Sør-Odal, Hedmark. Fotografiet ble tatt i 1962, da Glomma fellesfløtingsforening planla å bygge såkalt «barkeplass» på dette stedet. En barkeplass var en oppsamlingsterminal for tømmer som ble hentet langs skogsbilvegene og skulle barkes før det kunne fløtes videre nedover langs Glommavasssdraget. Fellesfløtingsforeningen uttrykte interesse for denne lokaliteten alt tidlig i 1960-åra, men ettersom det prosjekterte terminalområdet bak den trebevokste elveskråningen var dyrket mark, møtte planen motstand fra jordbrukets organer. Det var først etter anke til Landbruksdepartementet at Glomma fellesfløtingsforening fikk aksept for å realisere planene om en slik terminalplass på Korsmo Forholdene ved stedet der Korsmoenga utislagsplass plass ble bygget. Et av kriteriene for at løyvet ble gitt var at fløtingsforeningen skulle styrke elveskråningen ved utislagspunktene, som ville bli trafikkert av tunge anleggsmaskiner med betydelige mengder tømmer i gripekloa. Anlegget av slike terminalplasser må ses i sammenheng med den raske mekaniseringa som skjedde i skogbruket etter 2. verdenskrig. Det ble bygd veger i utmarka, slik at tømmeret kunne hentes der med lastebiler i stedet for å bli framkjørt til vassdrag med hest og slede. Samtidig var skogbrukets rasjonaliseringsekspertise opptatt av barkeprosessen, som på kalde vinterdager tok mye tid og var en fysisk påkjenning på skogsarbeiderne. Løsningen ble å hente tømmeret med lastebiler og barke det ved hjelp av motoriserte ringbarkemaskiner på terminalplasser, som den som var planlagt på Korsmoenga.

"Mazurdannelse paa Furu, Lille-Elvedalen."

"Mazurdannelse paa Furu, Lille-Elvedalen."

Furu på Høyland prestegard i Sandnes. Fotografiet er tatt i

Furu på Høyland prestegard i Sandnes. Fotografiet er tatt i et jordbrukslandskap, like ved garden. I forgrunnen ei grasslette som krysses av en veg, delvis avgrenset av steingjerder. Bak dette gjerdet ei gammel, forholdsvis lav furu med vid krone. En mann står ved steingjerdet og furua. Til venstre i bildeflata skimtes gavlen på en driftsbygning.