![Hogstflate med høgstubber. Fotografiet ble tatt på Lorttjønn]()
Hogstflate med høgstubber. Fotografiet ble tatt på Lorttjønnberget i Høljedalen i Trysil høsten 2019. Bildet viser ei åpen flate i hellende terreng, der smyle, en flerårig grasart med 40-70 centimeter høye strå dominerer vegetasjonsbildet. Denne grastypen er svært utbredt og ofte dominerende på slike hogsflater før ny trevegetasjon vokser så høy at graset blir grasveksten hemmes av skygge fra trærne. På dette bildet aner vi at det nye skogbestandet - ensaldret, plantet gran - er i ferd med å bryte gjennom smyleteppet - et vendepunkt i konkurransen mellom gras- og trevegetasjon.
Store flater med smyle ble vanlig etter at snauhogster av denne typen ble vanlige i norsk skogbruk etter 2. verdenskrig. Utover i 1980- og 90-åra ble dette avvirkningsprinsippet utsatt for kritikk fra miljøvernhold, der mange aktører ble stadig mer opptatt av biologisk mangfold. I denne perioden ble det også utviklet sertifiseringsordninger som blant annet skulle borge for at råstoffet i produktene den skogbaserte industrien var produsert på en bærekraftig måte. I midten av 1990-åra var Norges Skogeierforbund og Treforedlingsindustriens Bransjeforening opptatt av å få klarlagt hva de nye miljøkravene gikk ut på, slik at de kunne utvikle standarder for hvordan et bærekraftig skogbruk kunne praktiseres og dokumenteres. Med økonomisk støtte fra Landbruksdepartementet, og i samspill med blant annet Norges Naturvernforbund og World Wildlife Fund i Norge, ble det formulert 23 såkalte "Levende-Skog-standarder", som ble lansert i 1998. Deretter fulgte en periode med kursing av skogeiere og skogentreprenører, samt med kartlegging av såkalte "nøkkelbiotoper". I områder der det skulle foretas flatehogster la de nye prosedyrene stor vekt på at det skulle sikres stabile, flersjiktede kantsoner. For folk flest var noe av det mest iøynefallende ved skogene som ble drevet etter de nye kravspesifikasjonene "høgstubbene", som det skulle stå igjen minst fem av per dekar. Fra 2006 ble minstekravet økt til 10 høgstubber per dekar. Dette kunne være trær som hadde knekte topper, men i de fleste tilfeller var det stammer som skogsmaskinførerne kappet 2-4 meter over bakken og lot bli stående igjen på hogstfeltet, der de skulle sikre at planter og dyr som nyttiggjorde seg død ved fortsatt skulle kunne overleve i skogen. Dette var et paradigmeskifte i et skogbruk der ekspertisen i flere tiår hadde manet grunneierne til å ha fokus på "skoghygiene", som nettopp dreide seg om å fjerne virke som var attraktivt for organismer som kunne virke hemmende eller nedbrytende på det virket som skulle bli skogbrukets primærprodukt - tømmeret.
