19 results in DigitaltMuseum:

Skogsinteriør fra granskog med gamle, råtnende vindfall i ul

Skogsinteriør fra granskog med gamle, råtnende vindfall i ulike nedbrytingsfaser i Jernåa natureservat i nedre delen av Åstdalen, i Åmot kommune i Hedmark. Reservatet har navn etter en bekk som renner fra myrområdet Storkjølen, mellom Brennsætra i Vang og Klettsætra i Åmot, og faller ut i elva Åsta fire-fem kilometer fra dens utløp i Glomma. Naturreservatet her ble opprettet i 2013. Formålet var, ifølge Miljødirektoratets hjemmeside, å bevare et noenlunde intakt bekkekløftmiljø med gammel, fuktig granskog med alt av tilhørende plante-, sopp- og dyreliv. Reservatet skal inneholde et betydelig areal med høystaudeskog med en rekke sjeldne, truede karplanter, lav- og sopparter. På det stedet der dette fotografiet ble tatt var det lav- og soppartene som satte mest preg på markvegetasjonen.

Skogsinteriør fra granskog med gamle, råtnende vindfall i ul

Skogsinteriør fra granskog med gamle, råtnende vindfall i ulike nedbrytingsfaser i Jernåa natureservat i nedre delen av Åstdalen, i Åmot kommune i Hedmark. Reservatet har navn etter en bekk som renner fra myrområdet Storkjølen, mellom Brennsætra i Vang og Klettsætra i Åmot, og faller ut i elva Åsta fire-fem kilometer fra dens utløp i Glomma. Naturreservatet her ble opprettet i 2013. Formålet var, ifølge Miljødirektoratets hjemmeside, å bevare et noenlunde intakt bekkekløftmiljø med gammel, fuktig granskog med alt av tilhørende plante-, sopp- og dyreliv. Reservatet skal inneholde et betydelig areal med høystaudeskog med en rekke sjeldne, truede karplanter, lav- og sopparter. På det stedet der dette fotografiet ble tatt var det lav- og soppartene som satte mest preg på markvegetasjonen.

Gammel granskog ved Gitvola i Løten allmenning i Hedmark. Om

Gammel granskog ved Gitvola i Løten allmenning i Hedmark. Området der dette fotografiet ble tatt ligger i den sørøstvendte lia mellom Gitvolsætra, som ligger om lag 725 meter over havet og det bakenforliggende berget, der det høyeste punktet rager 852 meter over havet. I dette området har grunneieren, Løiten almenning, lenge avstått fra hogstaktiviteter. Beitetrykket er også betydelig redusert, i og med at den tradisjonelle sæterdrifta forlengst er avviklet. Følgelig framstår dette arealet som gammel naturskog med gran som dominerende treslag. I forgrunnen på dette fotografiet ligger det ei vindfelt gran, som var i ferd med å bli overvokst av mose og blåbærlyng mens veden langsomt råtnet. I bakgrunnen ser vi stående, fleraldret granskog.

Gammel granskog ved Gitvola i Løten allmenning i Hedmark. Om

Gammel granskog ved Gitvola i Løten allmenning i Hedmark. Området der dette fotografiet ble tatt ligger i den sørøstvendte lia mellom Gitvolsætra, som ligger om lag 725 meter over havet, og det bakenforliggende berget, der det høyeste punktet rager 852 meter over havet. I dette området har grunneieren, Løiten almenning, lenge avstått fra hogstaktiviteter. Beitetrykket er også betydelig redusert, i og med at den tradisjonelle sæterdrifta forlengst er avviklet. Følgelig framstår dette arealet som gammel naturskog med gran som dominerende treslag. Dette fotografiet er tatt mot rotenden av ei vindfelt gran, som var i ferd med å bli overvokst av mose og blåbærlyng mens veden langsomt råtnet. Her ser vi også at det er granfrø som har spiret og utviklet seg til små planter på den døde trestammen. I bakgrunnen ser vi stående, fleraldret granskog.

Flomstor bekk omgitt av skogvegetasjon i Smoldalen i Ljørdal

Flomstor bekk omgitt av skogvegetasjon i Smoldalen i Ljørdalen i Trysil i Hedmark. Fotografiet ble tatt en høstdag i 2022, etter en periode med en del regn. Det viser en liten bekk som renner gjennom et skogområde der grana var det dominerende treslaget. Området der dette bildet er tatt ble naturreservat i 2005. Bakgrunnen for dette vedtaket var at Smoldalen framsto som et flersjiktet naturskogsområde som bare i beskjeden grad var preget av gamle plukkhogster. I vernemyndighetenes informasjon vises det til at reservatet har et betydelig «biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser». Noe av den botaniske variasjonen tilskrives ulike typer løsmasser og vekslende tilgang på fuktighet. Dette fotografiet er tatt i et område med mye råme.

Gammel granskog i Smoldalen i Ljørdalen i Trysil i Hedmark.

Gammel granskog i Smoldalen i Ljørdalen i Trysil i Hedmark. Fotografiet ble tatt en høstdag i 2022, etter en periode med en del regn. Bildet er tatt i et område med fuktige grunnforhold. Marka var dekt av grønn mose med en del visne, høstbrune bregneplanter. I forgrunnen lå det en del vindfelte grantrær der det også vokste mose på veden. I bakgrunnen skimter vi stående, fleraldret granskog. Et areal poå cirka 24 000 dekar i Smoldalen ble vernet som naturreservat i 2005. Bakgrunnen for dette vedtaket var at området framsto som et flersjiktet naturskogsområde som bare i beskjeden grad var preget av gamle plukkhogster. I vernemyndighetenes informasjonsmateriell vises det til at reservatet har et betydelig «biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser». Noe av den botaniske variasjonen tilskrives ulike typer løsmasser og vekslende tilgang på fuktighet. Dette fotografiet er tatt i et område med mye råme.

Gammel granskog i Smoldalen i Ljørdalen i Trysil i Hedmark.

Gammel granskog i Smoldalen i Ljørdalen i Trysil i Hedmark. Fotografiet ble tatt en høstdag i 2022, etter en periode med en del regn. Bildet er tatt i et område med fuktige grunnforhold. Marka var dekt av grønn mose med en del visne, høstbrune bregneplanter. I forgrunnen lå det en del vindfelte grantrær der det også vokste mose på veden. I bakgrunnen skimter vi stående, fleraldret granskog. Et areal poå cirka 24 000 dekar i Smoldalen ble vernet som naturreservat i 2005. Bakgrunnen for dette vedtaket var at området framsto som et flersjiktet naturskogsområde som bare i beskjeden grad var preget av gamle plukkhogster. I vernemyndighetenes informasjonsmateriell vises det til at reservatet har et betydelig «biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser». Noe av den botaniske variasjonen tilskrives ulike typer løsmasser og vekslende tilgang på fuktighet. Dette fotografiet er tatt i et område med mye råme.

Flomstor bekk omgitt av skogvegetasjon i Smoldalen i Ljørdal

Flomstor bekk omgitt av skogvegetasjon i Smoldalen i Ljørdalen i Trysil i Hedmark. Fotografiet ble tatt en høstdag i 2022, etter en periode med en del regn. Det viser en liten bekk som renner gjennom et skogområde der grana var det dominerende treslaget. Området der dette bildet er tatt ble naturreservat i 2005. Bakgrunnen for dette vedtaket var at Smoldalen framsto som et flersjiktet naturskogsområde som bare i beskjeden grad var preget av gamle plukkhogster. I vernemyndighetenes informasjon vises det til at reservatet har et betydelig «biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser». Noe av den botaniske variasjonen tilskrives ulike typer løsmasser og vekslende tilgang på fuktighet. Dette fotografiet er tatt i et område med mye råme.

Skogsinteriør fra Stend i Fana ved Bergen, fotografert høste

Skogsinteriør fra Stend i Fana ved Bergen, fotografert høsten 2017. Fotografiet er tatt i et granbestand der marksonen var dekt av et moseteppe med noen små oppstikkende rognetrær. Stendskogen ligger like nord for gardstunet på eiendommen Stend i Fana, som fra 1866 ble til Søndre Bergenhus Amts Landbrugsskole (i dag Stend vidaregåande skule). Det var skolens første rektor, George Alexander Wilson (1833-1889), som tok initiativet til å få reist barskog på dette arealet. Frøene skal være sådd i 1868 og utplanting oppgis å ha skjedd to sesonger seinere. De eldste trærne hadde med andre ord 149 vekstsesonger bak seg da dette fotografiet ble tatt. Feltet skal ha vært fulgt som forsøksfelt av fagfolk fra Vestlandets forstlige forsøksstasjon siden 1924. Denne skogen har vært svært produktiv. Ved hittil siste revisjon, i 2013, ble det registrert en produksjon på 190 kubikkmeter per dekar. Det største av trærne hadde da en høyde på 44,5 meter og en brysthøydediameter på 105 centimeter. Skogplanting inngikk i agronomutdanninga på Stend, gjerne med statens regionale skogforvalter eller en av hans underordnete skogplantere som instruktører. I den perioden da dette feltet ble tilplantet var det cirka 20 elever i hvert årskull på Stend. Tanken var at de skulle ta med seg skogplantingsferdigheter og en entusiasme med tanke på skogreising når de etter endt utdanning vendte hjem til familieeiendommer i ulike bygder på Vestlandet.

Skogsinteriør fra Stend i Fana ved Bergen, fotografert høste

Skogsinteriør fra Stend i Fana ved Bergen, fotografert høsten 2017. Fotografiet er tatt i marksonen, som var dekt av et moseteppe. I dette nokså fuktige partiet var det en del grove vindfall, som også begynte å bli mosegrodde. Stendskogen ligger like nord for gardstunet på eiendommen Stend i Fana, som fra 1866 ble til Søndre Bergenhus Amts Landbrugsskole (i dag Stend vidaregåande skule). Det var skolens første rektor, George Alexander Wilson (1833-1889), som tok initiativet til å få reist barskog på dette arealet. Frøene skal være sådd i 1868 og utplanting oppgis å ha skjedd to sesonger seinere. De eldste trærne hadde med andre ord 149 vekstsesonger bak seg da dette fotografiet ble tatt. Feltet skal ha vært fulgt som forsøksfelt av fagfolk fra Vestlandets forstlige forsøksstasjon siden 1924. Denne skogen har vært svært produktiv. Ved hittil siste revisjon, i 2013, ble det registrert en produksjon på 190 kubikkmeter per dekar. Det største av trærne hadde da en høyde på 44,5 meter og en brysthøydediameter på 105 centimeter. Etter den tid, i 2015 kom ekstremværet «Nina», med storm og til dels orkans styrke i kastene og veltet en del av de gamle trærne over ende. Skogplanting inngikk i agronomutdanninga på Stend, gjerne med statens regionale skogforvalter eller en av hans underordnete skogplantere som instruktører. I den perioden da dette feltet ble tilplantet var det cirka 20 elever i hvert årskull på Stend. Tanken var at de skulle ta med seg skogplantingsferdigheter og en entusiasme med tanke på skogreising når de etter endt utdanning vendte hjem til familieeiendommer i ulike bygder på Vestlandet.

Skogsinteriør fra Stend i Fana ved Bergen, fotografert høste

Skogsinteriør fra Stend i Fana ved Bergen, fotografert høsten 2017. Fotografiet er tatt i marksonen, som var dekt av et moseteppe. I dette nokså fuktige partiet var det en del grove vindfall, som også begynte å bli mosegrodde. Stendskogen ligger like nord for tunet eiendommen Stend i Fana, som fra 1866 ble til Søndre Bergenhus Amts Landbrugsskole (i dag Stend vidaregåande skule). Det var skolens første rektor, George Alexander Wilson (1833-1889), som tok initiativet til å få reist barskog på dette arealet. Frøene skal være sådd i 1868 og utplanting oppgis å ha skjedd to sesonger seinere. De eldste trærne hadde med andre ord 149 vekstsesonger bak seg da dette fotografiet ble tatt. Feltet skal ha vært fulgt som forsøksfelt av fagfolk fra Vestlandets forstlige forsøksstasjon siden 1924. Denne skogen har vært svært produktiv. Ved hittil siste revisjon, i 2013, ble det registrert en produksjon på 190 kubikkmeter per dekar. Det største av trærne hadde da en høyde på 44,5 meter og en brysthøydediameter på 105 centimeter. Etter den tid, i 2015 kom ekstremværet «Nina», med storm og til dels orkans styrke i kastene og veltet en del av de gamle trærne over ende. På grunnlag av begroinga er det nærliggende å anta at vindfallet til høyre stammer fra denne meteorologiske hendelsen og at de to til venstre er noe eldre. Skogplanting inngikk i agronomutdanninga på Stend, gjerne med statens regionale skogforvalter eller en av hans underordnete skogplantere som instruktører. I den perioden da dette feltet ble tilplantet var det cirka 20 elever i hvert årskull på Stend. Tanken var at de skulle ta med seg skogplantingsferdigheter og en entusiasme med tanke på skogreising når de etter endt utdanning vendte hjem til familieeiendommer i ulike bygder på Vestlandet.

Skogsinteriør fra Stend i Fana ved Bergen, fotografert høste

Skogsinteriør fra Stend i Fana ved Bergen, fotografert høsten 2017. Fotografiet er tatt i marksonen, som var dekt av et moseteppe. I dette nokså fuktige partiet var det en del grove vindfall, som også begynte å bli mosegrodde. Stendskogen ligger like nord for tunet på eiendommen Stend i Fana, som fra 1866 ble til Søndre Bergenhus Amts Landbrugsskole (i dag Stend vidaregåande skule). Det var skolens første rektor, George Alexander Wilson (1833-1889), som tok initiativet til å få reist barskog på dette arealet. Frøene skal være sådd i 1868 og utplanting oppgis å ha skjedd to sesonger seinere. De eldste trærne hadde med andre ord 149 vekstsesonger bak seg da dette fotografiet ble tatt. Feltet skal ha vært fulgt som forsøksfelt av fagfolk fra Vestlandets forstlige forsøksstasjon siden 1924. Denne skogen har vært svært produktiv. Ved hittil siste revisjon, i 2013, ble det registrert en produksjon på 190 kubikkmeter per dekar. Det største av trærne hadde da en høyde på 44,5 meter og en brysthøydediameter på 105 centimeter. Etter den tid, i 2015 kom ekstremværet «Nina», med storm og til dels orkans styrke i kastene og veltet en del av de gamle trærne over ende. Skogplanting inngikk i agronomutdanninga på Stend, gjerne med statens regionale skogforvalter eller en av hans underordnete skogplantere som instruktører. I den perioden da dette feltet ble tilplantet var det cirka 20 elever i hvert årskull på Stend. Tanken var at de skulle ta med seg skogplantingsferdigheter og en entusiasme med tanke på skogreising når de etter endt utdanning vendte hjem til familieeiendommer i ulike bygder på Vestlandet.

Interiør fra forsøksfelt med sitkagran (Picea sitchensis) i

Interiør fra forsøksfelt med sitkagran (Picea sitchensis) i Stendadalen i Fana ved Bergen. Fotografiet er tatt inne i bestandet, der en tursti (til høyre) gikk gjennom det grønne teppet av mose, som dominernte markvegetasjon i dette relativt skyggefulle og fuktige miljøet. I dette området ble det sådd sitkafrø i 1931. Vestlandets forstlige forsøksstasjon begynte å følge dette feltet med systematiske målinger i 1965. Ved ei registrering i 2004 viste det seg å vokse 141 kubikkemeter per dekar her. Totoalproduksjonen ble oppgitt å være 180 kubikkmeter per dekar. De høyeste sitkagranene var 43 meter høye, og middelhøyden på de da 73 år gamle trærne skal ha vært 39 meter. Ved ei ny måling i 2015 var det største treet - «nr. 202» - 46,5 meter høyt og hadde en brysthøydediameter på 46,5 centimeter. Sitkagrana har sitt naturlige utbredelsesområde på den nordamerikanske vestkysten, i et smalt belte fra det nordlige California til den sørlige delen av Alaska. Den er et typisk kysttre, og den tråler vind med saltmettet luft godt. Sitkagrana ble tidlig testet i norsk skogbruk, og plantinga med sikte på å etablere produksjonsskog kom for alvor i gang etter at det skogfaglige miljøet her til lands hadde hatt en representant i Canada som studerte vekstvilkåra og etablerte et nettverk for frøleveranser i 1916. Sitkagrana viste raskt god overlevelsesevne og produksjonskapasitet som overgikk alle andre treslag langs den norske ytterkysten. Plantinga av sitkagran var betydelig de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Den bruken av dette treslaget ble etter hvert utsatt for mye kritikk fordi sitkagrana ble ansett som en trussel mot det norske naturmangfoldet. Med den nye naturmangfoldsloven som kom i 2009 og dens forskrifter (2011) ble det i praksis slutt på all planting av produksjonsskog av sitkagran i Norge. Fotografiet ble tatt høsten 2017.

Interiør fra forsøksfelt med sitkagran (Picea sitchensis) i

Interiør fra forsøksfelt med sitkagran (Picea sitchensis) i Stendadalen i Fana ved Bergen. Fotografiet er tatt inne i bestandet, der en tursti (til høyre) gikk gjennom det grønne teppet av mose, som dominernte markvegetasjon i dette relativt skyggefulle og fuktige miljøet. I dette området ble det sådd sitkafrø i 1931. Vestlandets forstlige forsøksstasjon begynte å følge dette feltet med systematiske målinger i 1965. Ved ei registrering i 2004 viste det seg å vokse 141 kubikkemeter per dekar her. Totoalproduksjonen ble oppgitt å være 180 kubikkmeter per dekar. De høyeste sitkagranene var 43 meter høye, og middelhøyden på de da 73 år gamle trærne skal ha vært 39 meter. Ved ei ny måling i 2015 var det største treet - «nr. 202» - 46,5 meter høyt og hadde en brysthøydediameter på 46,5 centimeter. Sitkagrana har sitt naturlige utbredelsesområde på den nordamerikanske vestkysten, i et smalt belte fra det nordlige California til den sørlige delen av Alaska. Den er et typisk kysttre, og den tråler vind med saltmettet luft godt. Sitkagran ble tidlig testet i norsk skogbruk, og plantinga med sikte på å etablere produksjonsskog kom for alvor i gang etter at det skogfaglige miljøet her til lands hadde hatt en representant i Canada som studerte vekstvilkåra og etablerte et nettverk for frøleveranser i 1916. Dette treslaget viste raskt god overlevelsesevne og en produksjonskapasitet som overgikk alle andre treslag langs den norske ytterkysten. Plantinga av sitkagran var betydelig de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Den bruken av dette treslaget ble etter hvert utsatt for mye kritikk fordi sitkagrana ble ansett som en trussel mot det norske naturmangfoldet. Med den nye naturmangfoldsloven som kom i 2009 og dens forskrifter (2011) ble det i praksis slutt på all planting av produksjonsskog av sitkagran i Norge. Fotografiet ble tatt høsten 2017.

Interiør fra forsøksfelt med sitkagran (Picea sitchensis) i

Interiør fra forsøksfelt med sitkagran (Picea sitchensis) i Stendadalen i Fana ved Bergen. Fotografiet er tatt inne i bestandet, der et grønt moseteppe dominernte markvegetasjon i det relativt skyggefulle og fuktige miljøet. I dette området ble det sådd sitkafrø i 1931. Vestlandets forstlige forsøksstasjon begynte å følge dette feltet med systematiske målinger i 1965. Ved ei registrering i 2004 viste det seg å vokse 141 kubikkemeter per dekar her. Totoalproduksjonen ble oppgitt å være 180 kubikkmeter per dekar. De høyeste sitkagranene var 43 meter høye, og middelhøyden på de da 73 år gamle trærne skal ha vært 39 meter. Ved ei ny måling i 2015 var det største treet - «nr. 202» - 46,5 meter høyt og hadfde en brysthøydediameter på 46,5 centimeter. Sitkagrana har sitt naturlige utbredelsesområde på den nordamerikanske vestkysten, i et smalt belte fra det nordlige California til den sørlige delen av Alaska. Den er et typisk kysttre, og den tråler vind med saltmettet luft godt. Dette treslaget ble tidlig testet i norsk skogbruk, og plantinga med sikte på å etablere produksjonsskog kom for alvor i gang etter at det skogfaglige miljøet her til lands hadde hatt en representant i Canada som studerte vekstvilkåra og etablerte et nettverk for frøleveranser i 1916. Sitkagrana viste raskt god overlevelsesevne og produksjonskapasitet som overgikk alle andre treslag langs den norske ytterkysten. Plantinga av sitkagran var betydelig de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Bruken av dette treslaget ble etter hvert utsatt for mye kritikk fordi sitkagrana ble ansett som en trussel mot det norske naturmangfoldet. Med den nye naturmangfoldsloven som kom i 2009 og dens forskrifter (2011) ble det i praksis slutt på all planting av produksjonsskog av sitkagran i Norge. Fotografiet ble tatt høsten 2017.

Interiør fra forsøksfelt med sitkagran (Picea sitchensis) i

Interiør fra forsøksfelt med sitkagran (Picea sitchensis) i Stendadalen i Fana ved Bergen. Fotografiet er tatt inne i bestandet, der et grønt moseteppe dominernte markvegetasjon i det relativt skyggefulle og fuktige miljøet. I dette området ble det sådd sitkafrø i 1931. Vestlandets forstlige forsøksstasjon begynte å følge dette feltet med systematiske målinger i 1965. Ved ei registrering i 2004 viste det seg å voks 141 kubikkemeter per dekar her. Totoalproduksjonen ble oppgitt å være 180 kubikkmeter per dekar. De høyeste sitkagranene var 43 meter høye, og middelhøyden på de da 73 år gamle trærne skal ha vært 39 meter. Ved ei ny måling i 2015 var det største treet - «nr. 202» - 46,5 meter høyt og hadde en brysthøydediameter på 46,5 centimeter. Sitkagrana har sitt naturlige utbredelsesområde på den nordamerikanske vestkysten, i et smalt belte fra det nordlige California til den sørlige delen av Alaska. Den er et typisk kysttre, og den tråler vind med saltmettet luft godt. Den ble tidlig testet i norsk skogbruk, og plantinga med sikte på å etablere produksjonsskog kom for alvor i gang etter at det skogfaglige miljøet her til lands hadde hatt en representant i Canada som studerte vekstvilkåra og etablerte et nettverk for frøleveranser i 1916. Sitkagrana viste raskt god overlevelsesevne og produksjonskapasitet som overgikk alle andre treslag langs den norske ytterkysten. Plantinga av sitkagran var betydelig de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Den bruken av dette treslaget ble etter hvert utsatt for mye kritikk fordi sitkagrana ble ansett som en trussel mot det norske naturmangfoldet. Med den nye naturmangfoldsloven som kom i 2009 og dens forskrifter (2011) ble det i praksis slutt på all planting av produksjonsskog av sitkagran i Norge. Fotografiet ble tatt høsten 2017.

Utynnet, plantet granskog ved Valåker i Utvik, som ligger i

Utynnet, plantet granskog ved Valåker i Utvik, som ligger i Stryn kommune i Sogn og Fjordane fylke. Fotografiet viser en del granstammer med tørrkvist, noe som skyldes at kronetaket (som vi ikke ser) er så tett at greinene på de nederste stammedelene har blitt stående i ei sone med svært begrenset tilgang på lys. Markoverflata er i stor utstrekning dekt av et lag med barnåler og annet dødt plantemateriale. Dette er toppsjiktet i et såkalt råhumuslag, der oksygentilgangen er god, men temperaturen lav og næringssituasjonen så dårlig at molddannelsen går svært langsomt. Råhumus i et skyggefullt miljø begrenser gir begrensete muligheter for markvegetasjon mellom trærne. Variasjonene i stammediameterne i dette antatt ensaldrete bestandet skyldes sannsynligvis tøff konkurranse om så vel rotrom som om lys i kronesjiktet.

Bygging E-6 Sluppen - Tonstad

Bygging E-6 Sluppen - Tonstad

"Fra Landåmo statsskog. Tyrihjelm på en hugståpning"

"Fra Landåmo statsskog. Tyrihjelm på en hugståpning"