3 results in DigitaltMuseum:

Såapparat

Apparat for stripesåing av skogfrø. Dette later til å være en prototyp fra eksperimentalverkstedet ved NISK (Norsk institutt for skogforskning) på Ås i Akershus. Apparatet er bygd på ei krykke av lettmetall med handtak og underamstøtte av grå plast. Umiddelbart under handtaket er det en lett strambar skrue som holder på plass ei halvmeterlang aluminiumsstang med en kvit gummiholk i ytterenden, et element som antakelig skulle brukes til å styre med i ulendt terreng. I den nedre enden av krykka er det påmontert en sylindrisk frøbeholder av klar plast. Denne beholderen har en diameter på 20 centimeter og en høyde på snaut 10 centimeter. Beholderen kan løsnes ved hjelp av to spenner som er montert på hver sin side av sylinderen. Inne beholderen ser vi en skags visp med ståltrådtinner. Denne roterer med et hjul, lagd av ei lettmetallplate om med svart gummiforing lags ytterkantene. Diameteren på dette hjulet er drøyt 32 centimeter. Påfylling av frø må ha skjedd via en åpning i plastsylinderen som ellers er stengt ved hjelp av en gul plastmutter. Frøet faller mot marka via en kort slangestubb som er utstyrt med metallmunnstykke.

Såflaske

Janssons såflaske eller såapparat for skogtrefrø. Apparatet er i hovedsak lagd av jernblikk. Hovedbeholderen er traktformet og har et ovalt tverrsnitt. Den rommer om lag 2,6 desiliter. Omtrent midt på den ene av de mest kuvete sideflatene er det påloddet en oval messingring der brukeren sannsynligvis har plassert tommelen under bruk av redskapet. Til den motstående sterkt kovete sideflata av beholderen er det pånaglet ei stålfjær. I den nedre enden av denne fjæra er det påskrudd ei smal messingplate med hull i som løper gjennom ei messingslisse som er påloddet normalt på frøbeholderens spisse endestykke. Ved å trykke på stålfjæra vil en få frigjort ett og ett frø fra beholderen. I øverenden har frøbeholderen et ovalt lokk som er hengslet til beholderen på den ene av de kraftig kuvete sideflatene. Den motstående kraftig kuvete sideflata har en fjærbelastet messingknapp som føres gjennom et hull i lokkets sidekant, slik at frøbeholderen holdes låst.

Plantetang

Svartlakkert plantetang, brukt ved planting av treplanter med klumprot. Den nedre delen av redskapet er en todelt 11,1 centimeter høy stålsyllinder med cirka 6 centimeters diameter (utvendig). Sideveggene har to cirka 5 millimeter brede spalter fra eggen opp mot punkter 7 og 9 millimeter fra overkanten. På den øvre delen av den nevnte sylinderen er det festet ei jernbøyle. Når plantøren klemmer på denne bøyla vil diameteren på sylinderen reduseres med 4,5 millimeter. Inne i sylinderen og på innsida av bøyla er det montert et ståltrådstempel, som antakelig ble brukt når jordklumpen med planterøttene skylle presses ned i plantehullene. Alle komponentene er svartlakkerte. Man tok opp plantene fra plantesenga i planteskolen eller fra ei plantekasse i skogen ved å føre tanga ned rundt plantene i gapende stilling. Deretter klemte man armene sammen, slik at sylinderen krympet noe. Dermed hadde man et godt grep om jordklumpen når plantene skulle løftes opp. Den samme sylinderen ble ført ned i bakken på utplantingsstedet i skogen, der det måtte lages et sylindrisk hull til rotklumpen på planta. Så ble tanga med planta ført ned i plantehullet, der klumpen ble skjøvet ned med utstøteren, som er lagd av snaut 4 millimeter tykk ståltråd. Man brukte gjerne plantekammer til å lage hull med i forbindelse med denne tanga. Redskapet er konstruert av Ole Johannes Skurdal, som var styrer ved Evenstad skogskole i Stor-Elvdal fra starten i 1912. Oppfinnelsen ble gjort om lag ti år seinere. Den gangen ble det i hovedsak produsert barrotplanter, som ble levert til kundene uten rotklump rundt røttene. Slike planter var ømtålige for tørkeskader under transport og lagring, og rottrevlene måtte derfor kontinuerlig være dekket av fuktig mose eller fuktig strie. Ved langvarig lagring skulle røttene slike planter helst jordslås på fuktig mark. Klumprotplanter var mer robuste, både under transport og lagring, men de var atskillig mer plasskrevende. Bruken av klumprotplanter tok ikke av i Norge før pottebrettplantene kom i 1970-åra.