30 results in DigitaltMuseum:

Ski

Hav 7,5cm. Furuski, ufarga. 5c: skistav avbroten Mål: Handtak 20,5cm,3cm breitt, 2cm tykt, resten av staven cm ca. 75cm lang. Laga av ask, Handtaket utkrota.

Ski

Limte treski, slitt måling.. Det er påmontert Rottefella binding ca 1940.

Ski

Ski av furu som er breiare bak enn framme. Undersida er dekt med pelsskinn frå hest. Pelsskinnet er lima fast under skien og går så vidt rundt kanten på oversida, der det er festa med skinnsnorer som går i kryss langs heile skiens lengde. Smale skinnremser er festa midt på kvar ski for fotbinding. Ein runddreia stav høyrer til skia.

Skistav

Skistav i tre med trinse

Ski

1. par treski

Skistav

Skistav med tretrinse.

Skistav

Ski

Ski av furu som er breiare bak enn framme. Undersida er dekt med pelsskinn frå hest. Pelsskinnet er lima fast under skien og går så vidt rundt kanten på oversida, der det er festa med skinnsnorer som går i kryss langs heile skiens lengde. Smale skinnremser er festa midt på kvar ski for fotbinding.

Ski

Ski av furu som er breiare bak enn framme. Undersida er dekt med pelsskinn frå hest. Pelsskinnet er lima fast under skien og går så vidt rundt kanten på oversida, der det er festa med skinnsnorer som går i kryss langs heile skiens lengde. Smale skinnremser er festa midt på kvar ski for fotbinding.

Stav

Skistav med pigg, men utan trinse og reim. Plastbelagt.

Skimaker Thomas Aslaksby bøyer tuppen av ei heltreski av eik over låret. For å kunne gjøre dette uten fare for at fibrene knekkes, har skituppen på forhånd stått et kvarters tid i ei diger gryte med kokvarmt vann. Varmen og fuktigheten gjør trefibrene smidige, slik at det er minimal fare for at de skal knekke i forbindelse med bøyinga. Når skituppen var bøyd ble skia satt i spenn i en stolrygg, i en dørkarm eller mot en takås, slik at den tørket i den bøyde formen. Det var ikke uvanlig at heltreski «flatet ut» og måtte bøyes og settes i spenn på nytt. Denne skia ble lagd i samband med et prosjekt som var initiert av Norsk handverksutvikling (også kalt Norsk håndverksinstitutt). Denne institusjonen forutsetter at slike prosesser skal skje i samspill mellom en tradisjonsbærer (informant), en lærling og en dokumentator. I dette tilfellet var Jonny Vindfjell lærlingen, Gunnar Hagelia var tradisjonsbæreren og Thomas Aslaksby var dokumentator i samarbeid med to medarbeidere fra Norsk Skogmuseum. Ettersom Gunnar ikke lenger hadde helse til å sage, telgje og høvle, ble det praktiske arbeidet utført av de to andre under hans veiledning.

Smimakerveteranen Gunnar Hagelia (til venstre), opprinnelig fra Gjerstad i Aust-Agder, forteller den 46 år yngre sambygdingen Jonny Vindfjell I(til høyre) om skimaking. Gunnar holder ei heltreski av eik som Jonny og skimakeren Thomas Aslaksby nettopp har lagd i hendene mens han snakker. I sin ungdom lagde Gunnar Hagelia ski for salg i bygdene mellom Kristiansand og Skien hjemme på småbruket Hagelia i Gjerstad sammen med faren sin og et par eldre brødre. Dette fotografiet er tatt i samband med et prosjekt som var initiert av Norsk handverksutvikling (også kalt Norsk håndverksinstitutt). Denne institusjonen forutsetter at dokumentasjon av gamle handverkstradisjoner skal skje i samspill mellom en tradisjonsbærer (informant), en lærling og en dokumentator. I dette tilfellet var Gunnar Hagelia tradisjonsbæreren, Jonny Vindfjell var lærlingen og Thomas Aslaksby var dokumentator i samarbeid med to medarbeidere fra Norsk Skogmuseum. Ettersom Gunnar ikke lenger hadde helse til å sage, telgje og høvle, ble det praktiske arbeidet utført av de to andre under hans veiledning.

Skimakerveteranen Gunnar Hagelia forteller om skimaking mens han holder bakenden på ei nylagd eikeski i den ene handa. Gunnar er født på småbruket Hagelia i Gjerstad i Aust-Agder, der han i ungdomsåra produserte heltreski for salg i bygdene mellom Kristiansand og Skien sammen med faren og et par eldre brødre. Dette fotografiet er tatt i samband med et dokumentasjonsprosjekt som ble utført i regi av Norsk handverksutvikling (også kalt Norsk håndverksinstitutt). Denne institusjonen forutsetter at dokumentasjon av slike prosesser skal skje i samspill mellom en tradisjonsbærer (informant), en lærling og en dokumentator. I dette tilfellet var Gunnar Hagelia var tradisjonsbæreren, Jonny Vindfjell var lærlingen og Thomas Aslaksby var dokumentator i samarbeid med to medarbeidere fra Norsk Skogmuseum. Ettersom Gunnar ikke lenger hadde helse til å sage, telgje og høvle, ble det praktiske arbeidet utført av de to andre under hans veiledning.

Skimakerveteranen Gunnar Hagelia forteller om skimaking mens han holder bakenden på ei nylagd eikeski i den ene handa. Gunnar er født på småbruket Hagelia i Gjerstad i Aust-Agder, der han i ungdomsåra produserte heltreski for salg i bygdene mellom Kristiansand og Skien sammen med faren og et par eldre brødre. Dette fotografiet er tatt i samband med et dokumentasjonsprosjekt som ble utført i regi av Norsk handverksutvikling (også kalt Norsk håndverksinstitutt). Denne institusjonen forutsetter at dokumentasjon av slike prosesser skal skje i samspill mellom en tradisjonsbærer (informant), en lærling og en dokumentator. I dette tilfellet var Jonny Vindfjell lærlingen, Gunnar Hagelia var tradisjonsbæreren og Thomas Aslaksby var dokumentator i samarbeid med to medarbeidere fra Norsk Skogmuseum. Ettersom Gunnar ikke lenger hadde helse til å sage, telgje og høvle, ble det praktiske arbeidet utført av de to andre under hans veiledning.

Vriiing av bjørkekvist til vidjer for skibindinger. Fotografiet er tatt i kjøkkenet til skimakerveteranen Gunnar Hagelia fra Gjerstad i Aust-Agder, som i voksen alder har bodd i Åmli. Som unggutt lagde han imidlertid heltreski for salg sammen med faren og et par eldre brødre hjemme på småbruket Hagelia. I Gunnars barndom lagde faren ski hvor det ble lagd et rekangulært, gjennombrudt hull – et «bandhol» - på tvers av skia der hvor skiløperen skulle ha støvletåa si. Her ble det festet ei vidjespenning som skulle omslutte den fremre delen av pluggskoen og ei som skulle føres bak hælen. For å holde hælvidja på plass ble det også knyttet ei snor fra den over skiløperens vristparti. Vidjeringen som holdt skotuppen på plass ble underlig nok kalt «tåjern», sjøl om den var lagd av tvinnete bjørkefibrer. Fra omkring 1930 gikk skimakerne i Hagelia over til å bruke metallbindinger fra Tellefsdal – et familiefirma som seinere har blitt mer kjent som kjettingprodusent. Dette fotografiet er tatt i samband med et dokumentasjonsprosjekt som ble utført i regi av Norsk handverksutvikling (også kalt Norsk håndverksinstitutt). Denne institusjonen forutsetter at dokumentasjon av slike prosesser skal skje i samspill mellom en tradisjonsbærer (informant), en lærling og en dokumentator. I dette tilfellet var Gunnar Hagelia tradisjonsbæreren, Jonny Vindfjell var lærling og Thomas Aslaksby var dokumentator i samarbeid med to medarbeidere fra Norsk Skogmuseum. Ettersom Gunnar ikke lenger hadde helse til å sage, telgje og høvle, ble det praktiske arbeidet utført av de to andre under hans veiledning. Her er det hendene til Thomas Aslaksby som tvinner vidjeband.

Skimakeren Thomas Aslaksby holder ei heltreski av eikemateriale mellom ryggbrettet og midtsprossa på en kjøkkenstol av furuvirke. Dette ble gjort etter at skimakerveteranen Gunnar Hageliga fra Gjerstad i Aust-Agder har fortalt ham at dette var en av metodene han, faren og brødrene hans brukte når de skulle tørke ei ski som nettopp hadde stått i kokende varmt vann noen minutter, slik at den kunne bøyes uten at trefibrene knakk. Når skituppen var bøyd, ble skia satt i spenn i en stolrygg (som her), i en dørkarm eller mot en takås, slik at den tørket i den bøyde formen. Det var ikke uvanlig at heltreski «flatet ut» og måtte bøyes og settes i spenn på nytt. Denne skia ble lagd i samband med et prosjekt som var initiert av Norsk handverksutvikling (også kalt Norsk håndverksinstitutt). Denne institusjonen forutsetter at slike dokumentasjonsprosesser skal skje i samspill mellom en tradisjonsbærer (informant), en lærling og en dokumentator. I dette tilfellet var Gunnar Hagelia tradisjonsbæreren og Thomas Aslaksby var dokumentator i samarbeid med to medarbeidere fra Norsk Skogmuseum. Ettersom Gunnar ikke lenger hadde helse til å sage, telgje og høvle, ble det praktiske arbeidet utført av de to andre under hans veiledning.

Jonny Vindfjell fra Gjerstad i Aust-Agder telgjer sidekantene på et skiemne av eik i kjøkkenet hos tradisjonsbærer Gunnar Hagelia, som også er fra Gjerstad, men som på sine eldre dager bor i Åmli. Det grovskråne skiemnet ble først planhøvlet med langhøvel. Deretter la man på en mal for den skitypen en ønsket å lage, i dette tilfellet terrengski, og markerte omrisset med blyant. Det var viktig å unngå kvister og andre synbare skavanker i veden. Så startet telgjinga, som vi ser på dette fotografiet. Skimakeren hogg inn mot streken, men ikke helt inntil. Finjusteringa ble utført seinere, med høvel. I stedet for å telgje med øks, kunne man også ha brukt grindsag, forteller skimakerveteranen Gunnar Hagelia. Jonny Vindfjell driver til daglig et snekkerverksted i hjembygda. Her deltar han i et opplegg for dokumentasjon og videreføring av handverkstradisjoner i regi av Norsk handverksutvikling (også kalt Norsk håndverksinstitutt). Denne institusjonen forutsetter at slike dokumentasjonsprosesser skal skje i samspill mellom en tradisjonsbærer (informant), en lærling og en dokumentator. I dette tilfellet var Jonny lærlingen, Gunnar Hagelia var tradisjonsbæreren og Thomas Aslaksby var dokumentator i samarbeid med to medarbeidere fra Norsk Skogmuseum.

Jonny Vindfjell fra Gjerstad i Aust-Agder telgjer sidekantene på et skiemne av eik i kjøkkenet hos tradisjonsbærer Gunnar Hagelia, som også er fra Gjerstad, men som på sine eldre dager bor i Åmli. Det grovskråne skiemnet ble først planhøvlet. Deretter la man på en mal for den skitypen en ønsket å lage, i dette tilfellet terrengski, og markerte omrisset med blyant. Det var viktig å unngå kvister og andre synbare skavanker i veden. Så startet telgjinga, som vi ser på dette fotografiet, hvor det er skituppen som grovformes. Skimakeren hogg inn mot streken, men ikke helt inntil. Finjusteringa ble utført seinere, med høvel. I stedet for å telgje med øks, kunne man også ha brukt grindsag, forteller skimakerveteranen Gunnar Hagelia. Jonny Vindfjell driver til daglig et snekkerverksted i hjembygda. Her deltar han i et opplegg for dokumentasjon og videreføring av handverkstradisjoner i regi av Norsk handverksutvikling (også kalt Norsk håndverksinstitutt). Denne institusjonen forutsetter at slike dokumentasjonsprosesser skal skje i samspill mellom en tradisjonsbærer (informant), en lærling og en dokumentator. I dette tilfellet var Jonny lærlingen, Gunnar Hagelia var tradisjonsbæreren og Thomas Aslaksby var dokumentator i samarbeid med to medarbeidere fra Norsk Skogmuseum.

Dokumentasjon av skimakertradisjonene fra Hagelia i Gjerstad i Aust-Agder i kjøkkenet hos tradisjonsbærer Gunnar Hagelia, som på sine eldre dager har bodd i Åmli. Bildet er tatt i kjøkkenet hans. Gunnar hadde arbeidd ski sammen med faren og brødrene hjemme i Gjerstad i ungdomsåra. Da dokumentasjonsprosjektet ble gjennomført hadde han ikke lenger helse til å utføre arbeidet sjøl. Han gav derfor sine anvisninger fra en kontorstol i rommet der to yngre karer som var rekruttert gjennom Norsk handverksutvikling (også kalt Norsk håndverksinstitutt). De forsøker å ta vare på gamle og truete handverkstradisjoner med en metodikk som omfatter en tradisjonsbærer (informant), en lærling (som skal kunne videreføre de praktiske ferdighetene) og en dokumentator. I dette tilfellet var det Jonny Vindfjell (til venstre) som var lærling og Thomas Aslaksby (til høyre) som var dokumentator. Thomas er sjøl en erfaren skimaker, og ettersom tradisjonsbæreren Gunnar ikke lenger hadde helse til å telgje og høvle, ble det i stor utstrekning til at Thomas foreslo prosedyrer som Gunnar kommenterte og justerte i tråd med sin handverksforståelse. Mannen i grå genser (nr. 2 fra venstre) er Bjørn Bækkelund fra Norsk Skogmuseum, som bisto Thomas med dokumentasjonsarbeidet, her ved hjelp av en diktafon.

Jonny Vindfjell fra Gjerstad i Aust-Agder (til høyre) telgjer et skiemne under veiledning av tradisjonsbæreren Gunnar Hagelia (til venstre). Arbeidet ble utført på kjøkkenet til Gunnar, som sammen med faren og brødrene sine hadde produsert ski på gardsbruket Hagelia i Gjerstad. I voksen alder hadde han bosatt seg i Åmli, der dette fotografiet er tatt. Bildet viser hvordan det forholdsvis tjukke skiemnet ble grovtelgjet på det som skulle bli «slettskie» - partiene foran og bak bindingsfestet, som Gunnar Hagelia kalte «plåte». Skimakeren vendte stadig emnet og telgjet fra to sider for å unngå uheldig oppflising. Når han hadde telgjet nesten ned til blyanstreken som markerte lengdesnittet på skia, ble den siste finpussen utført med høvel. Fotografiet er tatt i forbindelse med et prosjekt for dokumentasjon og videreføring av handverkstradisjoner i regi av Norsk handverksutvikling (også kalt Norsk håndverksinstitutt). Denne institusjonen forutsetter at slike dokumentasjonsdprosesser skal skje i samspill mellom en tradisjonsbærer (informant), en lærling og en dokumentator. I dette tilfellet var Jonny Vindfjell lærlingen, Gunnar Hagelia var tradisjonsbæreren og Thomas Aslaksby var dokumentator i samarbeid med to medarbeidere fra Norsk Skogmuseum.