![Kolorert tegning av snørydding på veg i forholdsvis åpent sk]()
Kolorert tegning av snørydding på veg i forholdsvis åpent skogsterreng. I forgrunnen ser vi en forholdsvis bred snøplog, antakelig av tre, som later til å være forspent fire hester. Bak plogen står en mann med ei treroko (spade), mens en annen mann med et tilsvarende redskap måker snø i plogkanten. Foran plogen står en kar med hestetømmer i hendene. Lengre framme skimtes ytterligere en kjørekar. I motgående retning kommer en hest med spisslede og pelskledd kjørekar imot. Ettersom plogen dekker mesteparten av vegbanen kjøres spissleden akkurat her i laussnøen ved siden av vegen. Norske bønder hadde fra gammelt av plikt til å holde vegene gjennom sine bygder farbare – blant annet ved brøyting. Så lenge det dreide seg om et fåtall lokalveger, som det først og fremst var bøndene sjøl som brukte, ble dette akseptert. Da det seinere ble snakk om standardheving og bygging av nye vegtraséer, vokste motviljen. Vegvedlikeholdet var «rodelagt» eller «rotelagt» - hvilket betydde at grupper av eiendommer hadde felles ansvar for vedlikehold og brøyting på en definert strekning. De fleste hadde slike forpliktelser både på hovedveg og bygdeveg – helst noenlunde i nærheten av egen eiendom. En av gardbrukerne ble utpekt til «rodemester» - hvilket betydde at vedkommende hadde plikt til å organisere arbeidet. Forventet innsats skulle stå i et rimelig forhold til eiendomsstørrelsen, uttrykt ved matrikkelskylda (skattematrikkelen). Vinterstid besto arbeidet særlig i å slette staup og issvuller med hakker og spader, og i plogkjøring, som på dette bildet. Arbeidet med hakker og spader var det lett å pålegge husmennene. Plogkjøringa krevde mer hestekraft, og gjerne flere trekkdyr enn gardbrukere flest disponerte. I mange tilfeller måtte derfor to til fire gardbrukere samarbeide om dette. Ploginga ble utført etter en turnus som rodemesteren satte opp. De som ble mobilisert ved første snøfall slapp gjerne utrykking når det neste kom.
