![Fra «veven» på en neverkont, et flettet bæreredskap lagd av]()
Fra «veven» på en neverkont, et flettet bæreredskap lagd av neverstrimler. Dette fotografiet viser en detalj fra en kont i Norsk Skogmuseums samling (SJF.00172). Vi ser et utsnitt av den flata som vendte mot bærerens rygg. Kontmakeren har brukt 3,7-3,9 centimeter brede neverstrimler som er flettet i såkalt toskaftteknikk. Strimlene er lagt i to lag, slik at det både inni og utenpå konten er den gulaktige bastsida – ikke den kvite neveryta – som vender ut. Mønsteret framstår som diagonalt i forhold til kontens høyde- og breddeakser.
Bruk av never som fuktsperre under torvtak, som botnlag i tjæremiler og som materiale i redskaper som skulle være tette og fleksible, er utbredt over hele Norge, og never har vært et lett tilgjengelig materiale i og med at det vokser bjørk . Bjørka hører til i det boreale barskogsbeltet i Asia og Europa, og den tåler enda tøffere klima enn bartrærne. Den finnes derfor så å si i hele landet, og i opptil 1 100 meters høyde over havet i Sør-Norge. Det er særlig never fra fjell- og myrbjørk (Betula pubescens) som har vært brukt som materiale i «neversløyd», og det var særlig unge trær som vokste i barskog der lysforholdene hemmet utviklinga av greiner og lauvverk, som egnet seg for neverarbeider. Bruken av flettet never antas å ha kommet østfra som et «kulturlån», og både i Sverige og Norge knyttes dette fenomenet ofte til den skogfinske innvandringa på 1600-tallet. I det neverflettingsmaterialet som er innsamlet i de kulturhistoriske museene er imidlertid også etnisk svenske og norske opphavsmenn fra skogbygdene på begge sider av riksgrensa representert. Det avbildete bæreredskapet ble gitt til museet av en kar fra Skogbygda i Løten, og ifølge giveren skal det har vært en kar som gikk under navnet «Isak Svenske» som skal ha flettet konten. Bruken av kont som bæreredskap i skogen ebbet ut omkring 1920, men neverflettingstekikken er seinere revitalisert i husflidsmiljøene.
