32 results in Anno – Museene i Hedmark:

Elverum, Christiansfjeld festning, under en saluttering 17.

Elverum, Christiansfjeld festning, under en saluttering 17. mai 1840 ble Elverums første ordfører Hans Øvergaard (1795–1840) drept, dette monumentet ble avduket 17. mai 1900,

Brua over elva Vorma i Sundet - kommunesenteret i Eidsvoll p

Brua over elva Vorma i Sundet - kommunesenteret i Eidsvoll på Øvre Romerike. Dette fotografiet ble tatt fra den vestre elvebredden, i medstrøms retning, fra en posisjon like ved jernbanestasjonen. Bildet viser hvordan norske styrker hadde sprengt det vestre bruspennet da de trakk seg tilbake på østsida av elva under invasjonen i 1940. På dette fotografiet, som ble tatt iden 6. juni 1940, ser vi hvordan det vestre spennet var spengt løs fra landkartet, slik at det hadde falr ned i elveløpet. Her skulle man, etter å ha sikret det nedsprengte bruelementet, inntil videre bygge ei trebru som skulle gjøre det mulig for lette trafikanter å ta seg fra vestre elvebredd over til den gjestående delen av fagverkskonstruksjonen av jern (jfr. SJFG.1989-03587). Sundbrua ble ferdigstilt i 1923. Mer informasjon om denne brua finnens under fanen «Opplysninger». Ved bruhodet ser vi Gustav Lærums (1870-1938) skulptur til minne om riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814, en kneldende soldat, vendt mot Eidsvoll kirke. Skulpturen ble avduket i 1928.

Aukrustmonumentet.

Aukrustmonumentet.

Elgskulptur, kolla i en elgfamilie som pryder innkjøringen t

Elgskulptur, kolla i en elgfamilie som pryder innkjøringen til Anno Norsk skogmuseum på Elverum, Hedmark. Bildet er tatt i snøvær. Skulptøren bak kunstverket er Skule Waksvik.

«DRAGTER FRA GUDBRANDSDAL.»

«DRAGTER FRA GUDBRANDSDAL.»

«Sinklars Grav ved Kringen i Guldbrandsdalen.»

«Sinklars Grav ved Kringen i Guldbrandsdalen.»

«KRINGLEN MED ZINKLARS MONUMENT i Guldbrandsdalen»

«KRINGLEN MED ZINKLARS MONUMENT i Guldbrandsdalen»

«Kringen i Guldbrandsdalen, med Mindestøtten om Skotternes N

«Kringen i Guldbrandsdalen, med Mindestøtten om Skotternes Nederlag.»

Person. Monument. Folldal Verk.

Person. Monument. Folldal Verk.

Person. Monument. Folldal Verk.

Person. Monument. Folldal Verk.

Bergmannsmonumentet på Løkken Verk.

Bergmannsmonumentet på Løkken Verk.

Flomsteinene ved garden Grindalen i Elverum. Dette er ei fin

Flomsteinene ved garden Grindalen i Elverum. Dette er ei fint tilhogd steinstøtte relieffdekor - ei stillisert kongekrone og monogrammet til kong Christian VII, som levde fra 1749 til 1808, og i navnet var statsoverhode fra 1766 til 1808. Kronerelieffet er framhevet med gullfarget maling og kongemonogrammet med svart maling. Øverst på steinen finner vi teksten "HID STEG GLOMMEN ELV I AARET 1789", der øverste vannlinje er markert med ei horisontal svart stripe. Et godt stykke lengre nede på steinen finner vi teksten "HIDTIL I AARET 1773", likeens med en strekmarkerin for øverste vannstand dette året. Mellom disse finner vi en nyere inskripsjon " 2.6 1995 HIT", altså ei markering av den største Glomma-flommen i nyere tid. Under 1773-markeringa finner vi teksten "TIL UNDERRETING FOR EFTERSLÆGTEN AF Cr. Fr. Fridrerich", og på den noe bredere sokkelen kan vi avlese flomnivåene fra 1827, 1846, 1890, 1880 og 1867 (nevnt i rekkefølge ovenfra og nedover). Flomsteinen er fotografert på et punkt på elvebrinken mot Glomma, men dette er ikke det opprinnelige plasseringsstedet (jfr. SJF.1996-00017). Etter flyttinga av monumentet kan det reises tvil om hvor eksakt riktige de oppgitte flomnivåene er. Denne flomsteinen skal ha vært bestilt i forkant av storflommen i 1789, og tanken var at den skulle være et minne om betydelige flommer i det som da var nær fortid. Steinen ble hentet ut fra et brudd i Lier i Buskerud, og transportert den lange vegen til Elverum på slede vinterstid. Innen steinen ble reist og fikk påhogd flommarkeringer kom altså storflommen i 1789, som satte alle tidligere storflommer i skyggen. Kong Christian VII, som med sitt monogram og kongekrone har gitt monumentet et blikkfang, var aldri på Grindalen i Elverum eller i Norge for øvrig. Han var født i 1749 og overtok kongetittelen etter sin far i 1766. Denne tittelen beholdt han fram til sin død i 1808. Christian VII hadde imidlertid en pskykisk lidelse, sannsynligvis schizofreni, og behersket bare unntaksvis kongerollen. Den reelle makten lå derfor hos sentrale aktører i hoffmiljøet. Da dette monumentet ble bestilt og reist var det kon Christians eneste sønn, den seinere Fredrik VI som fungerte som regent.

Professor i skogbrukets driftsteknikk, Ivar Samset, taler un

Professor i skogbrukets driftsteknikk, Ivar Samset, taler under ei befaring i forbindelse med Nordisk Skogunions kongress i 1962. Fotografiet er tatt i Buråslia i Hurdal. Samset var kledd i regnfrakk og hadde hjelm på hodet og gummistøvler på beina. Han sto på en steinblokk framfor et monument, en benk av granitt. I talen fortalte han sannsynligvis om bakgrunnen for at Det norske Skogforsøksvesen fikk disponere skogarealene i dette området som base for sine driftstekniske forsøk. I 1957 møtte lederen for den driftstekniske avdelingen i Det norske Skogforsøksvesen, Ivar Samset, sin gamle professor fra studietida ved Norges landbrukshøgskole, Knut Skinnemoen. Skinnemoen hadde for lengst forlatt sin stilling ved høgskolen og var blitt statens skogforvalter i Akershus. Skinnemoen var opptatt av forsøksvirksomheten Samset sto i spissen for, og antydet at prestegardsskogen i Hurdal, som han anså for å være en typisk østnorsk barskog, kunne egne seg godt for forsøksaktiviteter. Samset grep ideen med stor entusiasme. Seinhøstes i 1957 fikk han med seg sentrale aktører fra den statlige skogadministrasjonen og fra Skogforskningsvesenet på en ekskursjon i Hurdal. Eivind Wisth, Jens Aure, Arne Alhaug og Knut Skinnemoen representerte Direktoratet for statens skoger, Elias Mork, Ragnar Strømnes og Ivar Samset representerte Det norske Skogforsøksvesen. Karene vandret fra Hurdalsjøen og oppover Buråslia. Da de nærmet seg toppen, stanset de, tente seg bål og spiste medbrakt mat med utsikt over skogen. I slike omgivelser var det lett å bli enige om at dette var en god lokalitet for en forsøksskog. I januar 1959 inngikk Det norske Skogforsøksvesen kontrakt med Kirke- og undervisningsdepartementet om saken, og snart var «Driftssentralen i Hurdal» en realitet. For Samset og mange andre var dette en skjellsettende begivenhet, og som et minne fikk han altså hogd steinbenken vi skimter bak ham på bålplassen der ekskursjonsdeltakerne var blitt enige om at prestegardsskogen skulle bli forsøksskog. På benkens rykkstykke var ekskursjonsdatoen – 14. november 1957 – innhogd med romertall.

Gravstedet til familien Soot på Øymark kirkegård i Marker ko

Gravstedet til familien Soot på Øymark kirkegård i Marker kommune i Østfold. Sentralt i bildet ser vi gravstøtta til minne om kanalbyggeren Engebret Soot og hans kone Anne Soot. Monumentet er utført i glatthogd granitt med en kraftig sokkel med en profilert overgang mot sjølve støtta, som er høy og har et rektangulært tverrsnitt som smalner litt oppover. På toppen er det et lite saltak, også av granitt, med profilerte kanter. Øverst på støtta er det montert et ovalt relieff med Soots portrett. Under dette ert det innhogd et kors samt følgende tekst: «ENGEBRET O. SOOT Født den 26de Mai 1786 Død den 3de Marts 1859 Under Korset fandt han Hvile ANNE SOOT Fød 20 – 4 – 1789 Død 31 – 12 – 1870» Bak støtta ser vi et smijernsgjerde med jugedstilpreg som omkranser Soot-familiens gravsted. Bak dette skimter vi noe av den øvrige kirkegården, samt den kvite langkirka fra 1879 og et inntilstående mindre kapell. Engebret Olsen Soot var født på plassen Sot i Høland, der foreldrene hans var husmannsfolk. Kona Anne Olsdatter Molidalen var også husmannsdatter. Engebret tilegnet seg tidlig ferdigheter som tømmermann og smed, og han viste stor interesse for teknikk. Hans åpenbart gode teoretiske evner må ha vært bakgrunnen for at han fra 1816 ble oppsynsmann for trelastgrossereren som eide Mangskogen i hjembygda. I denne rollen ble han opptatt av hvordan transporten av tømmeret fra hogstfeltene i skogen til sagbrukene nederst i Haldenvassdraget kunne effektiviseres. Husmannssønnen må ha vunnet trelasthandlernes tillit, for i 1825 fikk han anledning til å realisere en idé om en kanal som skulle forbinde skogtraktene rundt den svenske innsjøen Stora Le med Øymarksjøen i Haldenvassdraget. Dette ble løst ved å bygge en trallebane fra Stora Le opp til Skinnarbutjernet på høydedraget mellom de to vassdragene. Herfra ble det gravd en kanal vestover mot bakkekammen mot Øymarksjøen. Der var det en kjerrat, som løftet stokkene opp av kanalen og over i norsk vassdrag. Anlegget ble kalt Otteid kanal. Etter at den sto ferdig fikk Soot en stilling som fløtingsinspektør i Haldenvassdraget, og han bosatte seg med familien sin ved Otteid. Det neste kanaliseringsprosjektet Soot fikk gjennomført skulle føre tømmer mot terrengets fallretning fra innsjøen Skjervangen i Eidskog i Sør-Hedmark opp til Mortsjølungen i grensetraktene mellom Sør-Odal og Høland, hvor det etter en halvannen kilometer på hestejernbane [Grasmobanen] var muligheter for å fløte virket medstrøms nedover Haldenvassdraget. Trelasthandlerne som stilte midler til rådighet for prosjektet mente at tømmeret skulle trekkes oppover i terrenget ved hjelp av kjerrater som ble drevet av vannkraft fra elvene langs traséen. Soot ville imidlertid bygge sluser, og trosset investorene, noe som førte til et vanskelig samarbeidsklima. Kanalkonstruktøren og anleggslederen fikk lokale arbeidsfolk til å bygge slusekammeret på billigste måte, i stor utstrekning av ubebarbeidet stein som ble funnet i og omkring elvefarene. Dette ble gjort med et fantastisk blikk for hvilke muligheter terrenget bød på, og sjøl om de 16 slusekamrene fikk litt ulik form, ble volumene riktig beregnet, slik at det hele fungerte fra åpningen i 1849 og fram til 1930-åra. Det var også Soot som hadde ideen til kanaliseringa videre nedover i Haldenvassdraget. Han rakk å oppleve at anleggsarbeidene ble påbegynt, men han døde to år før en kraftig flom ødela de nye sluseanleggene ved Krappeto og Brekke. Staten så imidlertid verdien i kanaliseringsarbeidene og bevilget penger til «Den Fredrikshaldske Kanal», som ble åpnet i 1877. Soot gikk inn i sine prosjekter med stor viljestyrke og overbevisning om egne ideers fortreffelighet, og han var ikke alltid like omhyggelig med regnskapsførsel og rapportering. Dette førte i flere tilfeller til konflikter med oppdragsgivere i trelasthandlermiljøet og med ingeniørkompetansen i det statlige Kanalvesenet. Anleggene han fikk bygd gjorde imidlertid den nytten Soot hadde forespeilt, noen han i ettertid høstet stor anerkjennelse for, både i eget nærmiljø og hos myndighetene. I 1854 tildelte kong Oscar I Engebret Soot borgerdådsmedaljen i sølv for arbeidet for kanalisering av vassdrag. Flere av hans etterkommere fikk sentrale roller i norsk og svensk tømmerfløting. En liten historikk om tømmerfløting og kanaliseringsarbeid i Haldenvassdraget finnes under fanen «Opplysninger».

Slusing av tømmer ved Ørje i Marker kommune i Østfold høsten

Slusing av tømmer ved Ørje i Marker kommune i Østfold høsten 1982. Dette var den siste sesongen det ble fløtet tømmer i Haldenvassdraget. Ubarket massevirke i tre meters lengder fra nordre del av Østfold og bygdene sør i Akershus og Hedmark ble slått uti som bunter fra lastebiler ved Skulerud i Høland. Derfra bukserte man det i digre slep ned til Ørje i sørenden av Rødenessjøen. Her måtte slepet deles i kortere lenker som fikk plass i slusekamrene. Med det nevnte tømmersortimentet ble det plass til fire bunter i hver slusevending. I forgrunnen ser vi de to bakerste buntene i ei slik slusevending. Lengre oppe ligger mer tømmer på vent for neste slusing under de to bruene – den lave, dreibare kanalbrua nærmest og den høyere E18-brua bakenfor. Til venstre i bildet ser vi minnestøtta Haldenvassdragets Kanalselskap har reist over den vassdragstekniske pioneren Engebret Soot (1786-1859), som blant annet tok initiativ til å få bygd det første sluseanlegget her ved Ørje i slutten av 1850-åra (jfr. SJF.009178). En liten historikk om tømmerfløting og kanaliseringsarbeid i Haldenvassdraget finnes under fanen «Opplysninger».

Minnestøtte over kanalbyggeren Engebret Soot ved Ørje sluser

Minnestøtte over kanalbyggeren Engebret Soot ved Ørje sluser i Marker kommune (Haldenvassdraget). Støtta later til å være hogd av Iddefjord-granitt. Den har rektangulært tverrsnitt og smalner litt mot toppen. På den bredsida som vender mot kanalen [og fotografen] er det to opphøyete, rektangulære flater. På den øverste av dem er det montert et ovalt bronserelieff med portrett av Soot. Nedenfor finner vi følgende tekst: «KANALBYGGEREN ENGEBRET SOOT 1786-1959 SOOTS KANAL OTTEID KANAL FREDRIKSHALDS KANAL» Den nedre flata har denne teksten: «REIST AV FREDRIKSHALDS KANALSELSKAB 1836». Engebret Olsen Soot var født på plassen Sot i Høland, der foreldrene hans var husmannsfolk. Kona Anne Olsdatter Molidalen var også husmannsdatter. Engebret tilegnet seg tidlig ferdigheter som tømmermann og smed, og han viste stor interesse for teknikk. Hans åpenbart gode teoretiske evner må ha vært bakgrunnen for at han fra 1816 ble oppsynsmann for trelastgrossereren som eide Mangskogen i hjembygda. I denne rollen ble han opptatt av hvordan transporten av tømmeret fra hogstfeltene i skogen til sagbrukene nederst i Haldenvassdraget kunne effektiviseres. Husmannssønnen må ha vunnet trelasthandlernes tillit, for i 1825 fikk han anledning til å realisere en idé om en kanal som skulle forbinde skogtraktene rundt den svenske innsjøen Stora Le med Øymarksjøen i Haldenvassdraget. Dette ble løst ved å bygge en trallebane fra Stora Le opp til Skinnarbutjernet på høydedraget mellom de to vassdragene. Herfra ble det gravd en kanal vestover mot bakkekammen mot Øymarksjøen. Der var det en kjerrat, som løftet stokkene opp av kanalen og over i norsk vassdrag. Anlegget ble kalt Otteid kanal. Etter at den sto ferdig fikk Soot en stilling som fløtingsinspektør i Haldenvassdraget, og han bosatte seg med familien sin ved Otteid. Det neste kanaliseringsprosjektet Soot fikk gjennomført skulle føre tømmer mot terrengets fallretning fra innsjøen Skjervangen i Eidskog i Sør-Hedmark opp til Mortsjølungen i grensetraktene mellom Sør-Odal og Høland, hvor det etter en halvannen kilometer på hestejernbane [Grasmobanen] var muligheter for å fløte virket medstrøms nedover Haldenvassdraget. Trelasthandlerne som stilte midler til rådighet for prosjektet mente at tømmeret skulle trekkes oppover i terrenget ved hjelp av kjerrater som ble drevet av vannkraft fra elvene langs traséen. Soot ville imidlertid bygge sluser, og trosset investorene, noe som førte til et vanskelig samarbeidsklima. Kanalkonstruktøren og anleggslederen fikk lokale arbeidsfolk til å bygge slusekammeret på billigste måte, i stor utstrekning av ubebarbeidet stein som ble funnet i og omkring elvefarene. Dette ble gjort med et fantastisk blikk for hvilke muligheter terrenget bød på, og sjøl om de 16 slusekamrene fikk litt ulik form, ble volumene riktig beregnet, slik at det hele fungerte fra åpningen i 1849 og fram til 1930-åra. Det var også Soot som hadde ideen til kanaliseringa videre nedover i Haldenvassdraget. Han rakk å oppleve at anleggsarbeidene ble påbegynt, men han døde to år før en kraftig flom ødela de nye sluseanleggene ved Krappeto og Brekke. Staten så imidlertid verdien i kanaliseringsarbeidene og bevilget penger til «Den Fredrikshaldske Kanal», som ble åpnet i 1877. Soot gikk inn i sine prosjekter med stor viljestyrke og overbevisning om egne ideers fortreffelighet, og han var ikke alltid like omhyggelig med regnskapsførsel og rapportering. Dette førte i flere tilfeller til konflikter med oppdragsgivere i trelasthandlermiljøet og med ingeniørkompetansen i det statlige Kanalvesenet. Anleggene han fikk bygd gjorde imidlertid den nytten Soot hadde forespeilt, noen han i ettertid høstet stor anerkjennelse for, både i eget nærmiljø og hos myndighetene. I 1854 tildelte kong Oscar I Engebret Soot borgerdådsmedaljen i sølv for arbeidet for kanalisering av vassdrag. Flere av hans etterkommere fikk sentrale roller i norsk og svensk tømmerfløting. Det første sluseanlegget ved Ørje ble bygd i perioden 1857-1860, og fra 1877 ble tømmer fra de øvre delene av vassdraget fløtet ned til industrien i Halden på et kanalisert vassdrag. En kort historikk om fløtinga i Haldenvassdraget finnes under fanen «Opplysninger».

Gravstedet til kanalbyggeren Engebret Soot og hans kone Anne

Gravstedet til kanalbyggeren Engebret Soot og hans kone Anne Soot på Øymark kirkegård i Marker kommune i Østfold. Monumentet er utført i glatthogd granitt med en kraftig sokkel med en profilert overgang mot sjølve støtta, som er høy og har et rektangulært tverrsnitt som smalner litt oppover. På toppen er det et lite saltak, også av granitt, med profilerte kanter. Øverst på støtta er det montert et ovalt relieff med Soots portrett. Under dette ert det innhogd et kors samt følgende tekst: «ENGEBRET O. SOOT Født den 26de Mai 1786 Død den 3de Marts 1859 Under Korset fandt han Hvile ANNE SOOT Fød 20 – 4 – 1789 Død 31 – 12 – 1870» Bak støtta ser vi et smijernsgjerde med jugedstilpreg som omkranser Soot-familiens gravsted. Bak dette skimter vi noe av den øvrige kirkegården, samt den kvite langkirka fra 1879 og et inntilstående mindre kapell. Engebret Olsen Soot var født på plassen Sot i Høland, der foreldrene hans var husmannsfolk. Kona Anne Olsdatter Molidalen var også husmannsdatter. Engebret tilegnet seg tidlig ferdigheter som tømmermann og smed, og han viste stor interesse for teknikk. Hans åpenbart gode teoretiske evner må ha vært bakgrunnen for at han fra 1816 ble oppsynsmann for trelastgrossereren som eide Mangskogen i hjembygda. I denne rollen ble han opptatt av hvordan transporten av tømmeret fra hogstfeltene i skogen til sagbrukene nederst i Haldenvassdraget kunne effektiviseres. Husmannssønnen må ha vunnet trelasthandlernes tillit, for i 1825 fikk han anledning til å realisere en idé om en kanal som skulle forbinde skogtraktene rundt den svenske innsjøen Stora Le med Øymarksjøen i Haldenvassdraget. Dette ble løst ved å bygge en trallebane fra Stora Le opp til Skinnarbutjernet på eidet mellom de to vassdragene. Herfra ble det gravd en kanal vestover mot bakkekammen mot Øymarksjøen. Der var det en kjerrat, som løftet stokkene opp av kanalen og over i norsk vassdrag. Anlegget ble kalt Otteid kanal. Etter at den sto ferdig fikk Soot en stilling som fløtingsinspektør i Haldenvassdraget, og han bosatte seg med familien sin ved Otteid. Det neste kanaliseringsprosjektet Soot fikk gjennomført skulle føre tømmer mot terrengets fallretning fra innsjøen Skjervangen i Eidskog i Sør-Hedmark opp til Mortsjølungen i grensetraktene mellom Sør-Odal og Høland, hvor det etter en halvannen kilometer på hestejernbane [Grasmobanen] var muligheter for å fløte virket medstrøms nedover Haldenvassdraget. Trelasthandlerne som stilte midler til rådighet for prosjektet mente at tømmeret skulle trekkes oppover i terrenget ved hjelp av kjerrater som ble drevet av vannkraft fra elvene langs traséen. Soot ville imidlertid bygge sluser, og trosset investorene, noe som førte til et vanskelig samarbeidsklima. Kanalkonstruktøren og anleggslederen fikk lokale arbeidsfolk til å bygge slusekammeret på billigste måte, i stor utstrekning av ubebarbeidet stein som ble funnet i og omkring elvefarene. Dette ble gjort med et fantastisk blikk for hvilke muligheter terrenget bød på, og sjøl om de 16 slusekamrene fikk litt ulik form, ble volumene riktig beregnet, slik at det hele fungerte fra åpningen i 1849 og fram til 1930-åra. Det var også Soot som hadde ideen til kanaliseringa videre nedover i Haldenvassdraget. Han rakk å oppleve at anleggsarbeidene ble påbegynt, men han døde to år før en kraftig flom ødela de nye sluseanleggene ved Krappeto og Brekke. Staten så imidlertid verdien i kanaliseringsarbeidene og bevilget penger til «Den Fredrikshaldske Kanal», som ble åpnet i 1877. Soot gikk inn i sine prosjekter med stor viljestyrke og overbevisning om egne ideers fortreffelighet, og han var ikke alltid like omhyggelig med regnskapsførsel og rapportering. Dette førte i flere tilfeller til konflikter med oppdragsgivere i trelasthandlermiljøet og med ingeniørkompetansen i det statlige Kanalvesenet. Anleggene han fikk bygd gjorde imidlertid den nytten Soot hadde forespeilt, noen han i ettertid høstet stor anerkjennelse for, både i eget nærmiljø og hos myndighetene. I 1854 tildelte kong Oscar I Engebret Soot borgerdådsmedaljen i sølv for arbeidet for kanalisering av vassdrag. Flere av hans etterkommere fikk sentrale roller i norsk og svensk tømmerfløting.

Detalj fra gravstedet til kanalbyggeren Engebret Soot og han

Detalj fra gravstedet til kanalbyggeren Engebret Soot og hans kone Anne Soot på Øymark kirkegård i Marker kommune i Østfold. Monumentet er ei vertilkalstilt støtte utført i glatthogd granitt. Øverst på støtta er det montert et ovalt relieff med Soots portrett. Under dette ert det innhogd et kors samt følgende tekst: «ENGEBRET O. SOOT Født den 26de Mai 1786 Død den 3de Marts 1859 Under Korset fandt han Hvile ANNE SOOT Fød 20 – 4 – 1789 Død 31 – 12 – 1870» Bak støtta ser vi et smijernsgjerde med art nouveau-preg som omkranser Soot-familiens gravsted. Engebret Olsen Soot var født på plassen Sot i Høland, der foreldrene hans var husmannsfolk. Kona Anne Olsdatter Molidalen var også husmannsdatter. Engebret tilegnet seg tidlig ferdigheter som tømmermann og smed, og han viste stor interesse for teknikk. Hans åpenbart gode teoretiske evner må ha vært bakgrunnen for at han fra 1816 ble oppsynsmann for trelastgrossereren som eide Mangskogen i hjembygda. I denne rollen ble han opptatt av hvordan transporten av tømmeret fra hogstfeltene i skogen til sagbrukene nederst i Haldenvassdraget kunne effektiviseres. Husmannssønnen må ha vunnet trelasthandlernes tillit, for i 1825 fikk han anledning til å realisere en idé om en kanal som skulle forbinde skogtraktene rundt den svenske innsjøen Stora Le med Øymarksjøen i Haldenvassdraget. Dette ble løst ved å bygge en trallebane fra Stora Le opp til Skinnarbutjernet på eidet mellom de to vassdragene. Herfra ble det gravd en kanal vestover mot bakkekammen mot Øymarksjøen. Der var det en kjerrat, som løftet stokkene opp av kanalen og over i norsk vassdrag. Anlegget ble kalt Otteid kanal. Etter at den sto ferdig fikk Soot en stilling som fløtingsinspektør i Haldenvassdraget, og han bosatte seg med familien sin ved Otteid. Det neste kanaliseringsprosjektet Soot fikk gjennomført skulle føre tømmer mot terrengets fallretning fra innsjøen Skjervangen i Eidskog i Sør-Hedmark opp til Mortsjølungen i grensetraktene mellom Sør-Odal og Høland, hvor det etter en halvannen kilometer på hestejernbane [Grasmobanen] var muligheter for å fløte virket medstrøms nedover Haldenvassdraget. Trelasthandlerne som stilte midler til rådighet for prosjektet mente at tømmeret skulle trekkes oppover i terrenget ved hjelp av kjerrater som ble drevet av vannkraft fra elvene langs traséen. Soot ville imidlertid bygge sluser, og trosset investorene, noe som førte til et vanskelig samarbeidsklima. Kanalkonstruktøren og anleggslederen fikk lokale arbeidsfolk til å bygge slusekammeret på billigste måte, i stor utstrekning av ubebarbeidet stein som ble funnet i og omkring elvefarene. Dette ble gjort med et fantastisk blikk for hvilke muligheter terrenget bød på, og sjøl om de 16 slusekamrene fikk litt ulik form, ble volumene riktig beregnet, slik at det hele fungerte fra åpningen i 1849 og fram til 1930-åra. Det var også Soot som hadde ideen til kanaliseringa videre nedover i Haldenvassdraget. Han rakk å oppleve at anleggsarbeidene ble påbegynt, men han døde to år før en kraftig flom ødela de nye sluseanleggene ved Krappeto og Brekke. Staten så imidlertid verdien i kanaliseringsarbeidene og bevilget penger til «Den Fredrikshaldske Kanal», som ble åpnet i 1877. Soot gikk inn i sine prosjekter med stor viljestyrke og overbevisning om sine egne ideers fortreffelighet, og han var ikke alltid like omhyggelig med regnskapsførsel og rapportering. Dette førte i flere tilfeller til konflikter med oppdragsgiverne i trelasthandlermiljøet og med ingeniørkompetansen i det statlige Kanalvesenet. Anleggene han fikk bygd gjorde imidlertid den nytten Soot hadde forespeilt, noen han i ettertid høstet stor anerkjennelse for, både i eget nærmiljø og hos myndighetene. I 1854 tildelte kong Oscar I Engebret Soot borgerdådsmedaljen i sølv for arbeidet for kanalisering av vassdrag. Flere av hans etterkommere fikk sentrale roller i norsk og svensk tømmerfløting.

Minnestein over «Det eldre generalforstamt», som ofte omtale

Minnestein over «Det eldre generalforstamt», som ofte omtales som den første landsomfattende skogadministrasjonen i Norge. Generalforstamtet ble etablert på Kongsberg i 1739, som et direktorat som skulle fremme skogbruket og jaktstellet, bidra til utvikling og praktisering av effektive lover og forordninger på dette feltet, og dermed bidra til bærekraftig skogskjøtsel. Det eldre generalforstamt besto av ei gruppe forstmestere, hvorav mange hadde tysk opphav, representanter for bergverksadministrasjonen og den sivile forvaltningen i Norge. I tillegg til hovedadministrasjonen på Kongsberg ansatte generalforstamtet om lag 30 skogbetjenter i forskjellige regioner, de fleste med titler som «jaktjunkere» eller «holzførstere» (se liste nedenfor). Det eldre generaforstamt ble avviklet i 1746, blant annet på grunn av at etaten falt kostbar i drift og fordi den ble oppfattet som brysom for andre greiner av den offentlige forvaltningen. Det ble gjort et nytt forsøk med et «yngre generalforstamt» i perioden 1760-1771. Norsk Skogbruksmuseums minnestein over det eldre generalforstamt ble reist i 1969 med finansiering fra det daværende offentlige skogbruket i Norge, Skogdirektoratet og Direktoratet for statens skoger. Monumentet besto av ei tre meter høy og halvannen meter bred steinhelle av bergarten gneis, som museet fikk fra Collett-skogen i Flotta i Elverum. På den ene flatsida av steinen ble navnene til alle funksjonærene i det eldre generalforstamt innhogd, på den andre ble det hogd inn et lite dikt av forstmannen Arnt Opsal (1895-1974) hadde vært mester for, i et relieff mellom et mørkt gabbrolag og et lysere gneislag i steinen som gav en illusjon av at diktet sto mellom stiliserte grantrær. Relieffet ble tegnet av bokbindermester Kjell Hoff Jørgensen (1919-2003), som også var en dyktig amatørkunstner. Dette fotografiet viser den sida av monumentet som referer navnene på dem som hadde embeter i generalforstamtet og arbeidsstedene deres, stavet slik det ble gjort på 1700-tallet. Teksten lyder slik: «NORGES FØRSTE SKOGADMINISTASJON DET ELDRE GENERALFORSTAMT 1739-1747, KONGSBERG. HOFFJÆGERMESTER J. G. VON LANGEN HOFFJÆGERMESTER F. PH. VON LANGEN BERGHAUPTMANN J. A. STÜCKENBROCK CANCELLIERAAD J. H. WEICHARDT ASSESSOR T. L. DUVAL 1739-1741 JAGTJUNKERE H. D. VON ZANTHIER, ARENDAL W. F. VON HANSTEIN, TRONDHEIM J. C. J. VON JÆGERSBERG, KONGSBERG F. L. VON SCHLANBUSCH, FREDRIKSHALD OBERFØRSTER A. C. HOPSTOCK, KONGSBERG SØLVVERK HOLZFØRSTERE A. N. HOLTZROED, RASCHESTAD H. WIINGREEN, MOSS J. B. GERLACH, EIDSVOLD F. W. TRABERT, WINGER J. C. RØMCKE, GRUE J. G. MELSHEIMER, RINGEBOE O. B. HØY, TOMBLE I LAND J. A. BAUER, KONGSBERG P. CLAUSEN, KONGSBERG T. FIKKEN, KONGSBERG H. C. FLECK, KONGSBERG B. BERGSTEDT, KONGSBERG C. REINECKE, HØNEFOSSEN H. SCHINNES, BRAGERNES H. MORLAND, FØRRISDAHL J. BAUTZ, RIISØER A. HEITMAN, RIISØER C. F. SOETMAN, CHRISTIANSAND C. F. SIEGING, BERGEN C. HØHNE, LEERDAHL J. F. LANGE, NORDMØRE E. H. MELSSHEIMER, MELHUUS T. LAAN, TRONHIEM M. GROTH, WÆRDAHL J. G. HUMMEL, STEENKIER S. NORDAHL, OTTERØEN Dette var naturligvis en tekst som passet godt på et skogbruksmuseum. Minnesteinen ble avduket i forbindelse med museets representantskapsmøte 20. juni 1969.

Minnestein over «Det eldre generalforstamt», som ofte omtale

Minnestein over «Det eldre generalforstamt», som ofte omtales som den første landsomfattende skogadministrasjonen i Norge. Generalforstamtet ble etablert på Kongsberg i 1739, som et direktorat som skulle fremme skogbruket og jaktstellet, bidra til utvikling og praktisering av effektive lover og forordninger på dette feltet, og dermed bidra til bærekraftig skogskjøtsel. Det eldre generalforstamt besto av ei gruppe forstmestere, hvorav mange hadde tysk opphav, representanter for bergverksadministrasjonen og den sivile forvaltningen i Norge. I tillegg til hovedadministrasjonen på Kongsberg ansatte generalforstamtet om lag 30 skogbetjenter i forskjellige regioner, de fleste med titler som «jaktjunkere» eller «holzførstere» (se liste nedenfor). Det eldre generaforstamt ble avviklet i 1746, blant annet på grunn av at etaten falt kostbar i drift og fordi den ble oppfattet som brysom for andre greiner av den offentlige forvaltningen. Det ble gjort et nytt forsøk med et «yngre generalforstamt» i perioden 1760-1771. Norsk Skogbruksmuseums minnestein over det eldre generalforstamt ble reist i 1969 med finansiering fra det daværende offentlige skogbruket i Norge, Skogdirektoratet og Direktoratet for statens skoger. Monumentet besto av ei tre meter høy og halvannen meter bred steinhelle av bergarten gneis, som museet fikk fra Collett-skogen i Flotta i Elverum. På den ene flatsida av steinen ble navnene til alle funksjonærene i det eldre generalforstamt innhogd, på den andre ble det hogd inn et lite dikt av forstmannen Arnt Opsal (1895-1974) hadde vært mester for, i et relieff mellom et mørkt gabbrolag og et lysere gneislag i steinen som gav en illusjon av at diktet sto mellom stiliserte grantrær. Relieffet ble tegnet av bokbindermester Kjell Hoff Jørgensen (1919-2003), som også var en dyktig amatørkunstner. Dette fotografiet viser den sida av monumentet som gjengir skogrelieffet med Arnt Opsals dikt. Teksten lyder slik: GJEMT I DET FORHENVÆRENDE SKOGBRUK LIGGER NØKKELEN TIL DET NÅVÆRENDE. DET MAN FRA SIN ROT BESJELES IGJEN OM IKKE DETS SAGA SKAL BLEKNE HEN. Dette var naturligvis en tekst som passet godt på et skogbruksmuseum. Minnesteinen ble avduket i forbindelse med Norsk Skogbruksmuseums representantskapsmøte 20. juni 1969.