ljå
Et velbevart, sammenbøyd og lite ljåblad av jern, antagelig til en stuttorv, med et fastsittende, rektangulært jernstykke. I form er ljåbladet nærmest som R.386, men det har en skarpere vinkel (ca 115º) mellom tange og bladets egglinje, og det er betydelig mindre: L. 29 cm, bladets br. 2,50 cm innerst ved tangen og 1,10 cm ved odden, ryggens t. 5 mm ved tangen og 2,5 mm ved odden, tangens l. 5,0 cm målt fra egglinjen og br. 1,9 cm ved eggen og 0,9 ved den markerte overgangen til taggen som er 1,4 cm. Overgang mellom blad og tange er plan (flat skjeftingsvinkel). Den aller ytterste odden er brukket av og mangler. Bladet er bøyd dobbelt og helt fastklemt mellom, og parallelt med, den innerste (ved tangen) og ytterste delen av bladet, er det et massivt jernstykke med en nærmest rektangulær form og rektangulært tverrsnitt; l. 9,2 cm, t. 0,8 cm, br. 1,4 - 2,3 cm, hvor den smaleste enden ligger kant i kant med ljåbladets nåværende ytterkant ved tangen og odden. Funnet kan være et emnesjern, men antagelig er ljåbladet omformet til en gjenstand med en sekundær funksjon, hvor ljåbladets bøyde egg kan ha fungert som et spesialtilpasset skjæreredskap (skav, skjøve, skrape). Den halvsirkelrunde eggformen som er dannet i og med ljåbladets bøyning kan således ha vært tiltenkt uthuling, skraping eller avflekking av treemner (f.eks. barkskaving, preparering av pilskaft). Eggbuens st.tvm. 1,50 cm, radius 0,9 cm, hulrom mellom eggbue og jernstykke l. 5,0 cm. Det er ikke bevart rester av skjeftet. Samlet vekt: 182 g. Ljåbladet er av en type som kan dateres til yngre jernalder, men som også kan forekomme i tidlig- og høymiddelalder (Hagen 1953; Petersen 1951).
